[#10630] Lagt på strigle - hva er det?

[Gjest Svein Arnolf Bjørndal]

En ane av meg var på midten av 1600-tallet innblandet i mord, og ble dømt til døden. Men han greide å rømme, og holdt seg skjult i 10 år (kona er oppført som 'enke' i manntallet 1664). Men der var tydeligvis familien, kona og faren, overbevist om at han var dømt uskyldig, så han ble faktisk til slutt benådet. Det hadde nok ikke gått så bra om han hadde kommet frem før den tid...

[Gjest Sissil Bruun Sørensen]

Det er ufattelig hvor mye informasjon man kan få her på digitalarkivet etter et enkelt spørsmål. Jeg startet med et spørsmål, og sitter igjen med svaret + minst 10 nye spørsmål.Frode: Disse takstene må jo bety at straffemetodene fremdeles var virksomme til langt ut på 1800-tallet? Vet du hvor lenge?De takstene jeg sitter med fra 1600-tallet varierer litt. Det skyldes nok at noen er splittet opp, mens andre inkluderer redskapene. Men det ser ut som om en kagstrykning kostet 1 rd, en henrettelse 4 rd, sverdet kostet 1 rd, en hest (en voldtatt sådan, som ble både henrettet og brent), kostet 6 rd, mens hendelsen beskrevet ovenfor kostet 7 rd med alt inkluder. Det verste var vel at offeret selv måtte betale kostnadene dersom det var dekning i boet.Jeg vil tro at det religiøse aspektets innflytelse har vært individuelt. Har sett at det er mange som rømmer før de får idømt straffen. Hvor mange av disse som kom tilbake igjen vet jeg ikke. Men det kan jo være andre årsaker til at de kommer tilbake. Det var jo vanlig med reisepass til og med for å søke jobb i nabobygda. Hvordan var det da å skaffe seg jobb i andre bygder? For ikke å snakke om i et annet land?Jeg trodde også at straffen ble mer human med tiden. Fra 1732 har jeg et eksempel hvor en mann får barn med sin stedatter. Begge blir dømt til døden, men han klarer å unnslippe til Sverige. Etter 10 år kommer han tilbake, og straffen blir omgjort til straffarbeid.Vi snakker i dag om økende kriminalitet og vold i samfunnet. Har den virkelig det hvis vi tar utgangspunkt i folketallet? En ting er vel sikkert, vi har fått en privatisering av volden. Mens store deler av volden tidligere ble utført av offentlige tjenestemenn, er det i dag enkeltindividet som står for voldshandlingene. Det ville også vært interessant å vite hva som skjedde med etterkommerne etter henrettede personer. Blir de merket for livet? Overfører de bitterhet til neste generasjon? Kan noe av den volden vi ser i samfunnet i dag være en konsekvens av skadevirkningene fra tidligere voldshandlinger?

[Gjest Frode Ulvund]

Takstane var henta frå ei bok med tittelen Bergen 1814-1914, men galdt altså frå 1698. Dei var gyldige også utover på 1700-talet, men etterkvart fekk andre straffemåtar betre fotfeste. I 1789 vart såleis tukthus vanleg straff for simpelt tjuveri istadenfor lekamsstraff (pisking). I 1815 var lekamsstraffane i det heile oppheva (med unntak av dødsstraff og rising av born).

[Gjest Sigbjørn Sandsmark]

Der vart utført og idømt kagstryking langt etter 1815, meiner å sett dom og kvitering på at slikt er utført omkring 1840---1850 åra.

[Gjest Per B. Lilje]

I 1740-årene innførte stiftamtmann Frederik Otto von Rappe i Akershus stiftamt en ordning med at pisking av førstegangsdømte skulle gjøres av en fengselsbetjent og ikke av bøddelen. Rappe hadde nemlig funnet at i folketroen var bøddelen 'uren' og enhver som var berørt av bøddelen ble 'uren' slik ingen siden ville ansette vedkommende i noe som helst yrke. Hvis piskingen derimot var foretatt av en fengselsbetjent ble ikke vedkommende en paria og dømt til å fortsette på forbryterbanen.

[Gjest Arild Kompelien]

I Sissil Bruun Sørensens første innlegg ga hun uttrykk for kvalme ved å lese om henrettelsene. I tidligere tider ser ikke det ut til å ha vært så utpreget. Mange av henrettelsene var jo offentlige og ble holdt for å vekke avsky og avskrekking overfor potensielle forbrytere. Men folk møtte visstnok opp for å se, om det var fornøyelse skal jeg ikke uttale meg om, men det var frivillig å møte opp. Videre var det visstnok også vanlig at folk løp til rett etter henrettelsen for å få en del av blodet. Det skulle visstnok ha ekstra stor kraft.Hva om vi hadde hatt offentlige henrettelser i dag? Jeg tror folk ville møtt opp - Tv2 ville vært der, Se og Hør ville vært der, og det kunne blitt skikkelig reality-Tv av det!!!

[Gjest Sissil Bruun Sørensen]

Jeg er kanskje litt fintfølende? Jeg husker godt da jeg i min tidligste barndom mistet tilliten til mine foreldre som presterte å ha kylling til middag. Jeg la meg sulten, og gråt meg i søvn. Jeg tror ikke jeg er alene. Mange reagerer på sterke scener i nyhetene, mens andre ser ut til å være relativt uberørt av det samme.At folk møter opp til henrettelser kan vel også være en form for massesuggesjon. Har man et fordømmende syn på forbryteren vil nok en henrettelse gjøre mindre inntrykk. Men når vi ser på reaksjonene i verdenssamfunnet idag, og hvilken fokus media har på offeret for henrettelsene, er jeg temmelig sikker på at det er flere enn meg som reagerer med avsky.Og hadde straffemetodene etterhvert blitt mer humane, dersom de var en stor attraksjon som folk ønsket?

[Gjest Arild Kompelien]

Vi mennesker fungerer jo på mange plan - kan si en ting, men gjøre noe annet. Tror nok de fleste, når de blir spurt, vil si de er for humane straffemetoder, men de samme kan i en engere krets gjøre seg til talsmann for at legemsdeler bør kappes av voldtektsforbrytere, tyver osv.For noen år siden var det i Bergen en rettsak etter et dobbeltdrap. Det var mye skriverier, og en av journalistene hadde et eget innlegg om noe som overrasket ham. I en fase av saken ble det i rettssalen kunngjort at man etter pause ville vise bilder fra funnet av de drepte, og det ble samtidig advart mot at det ville være en del sterke bilder. Etter pause var det like trangt om plassen, og det som overrasket journalisten mest, var at han oppdaget at de fleste blant publikum så ut til å godt voksne kvinner.

[Gjest Marianne Hella]

Det var vel ikke slik at bødlene nødvendigvis var spesielt sadistiske eller hadde stor glede av jobben. Som en tidligere innsender skrev, var de regnet som 'urene' og var vel i alle fall menn som ble fryktet av folk flest i en overtroisk tid. Jeg mener å ha lest at bødlene ofte kunne være menn som selv var blitt dødsdømt, men som ble benådet mot å ta på seg bøddelyrket - hvis jobben da tilfeldigvis var ledig. Sannsynligvis et ensomt yrke, siden de nok sto utenfor samfunnet i stor grad. Rakkeren, som også var nevnt her, var vel den eneste som sto lavere enn bøddelen i rang. Det er ikke uten grunn at vi fortsatt sier 'rakkerunger' den dag i dag... 'Rakker' er og var et skjellsord.Samtidig gikk kanskje ikke blodet og elendigheten så hardt inn på bødlene etter hvert, de ble vel herdet. Og menneskelivene var vel heller ikke så mye verdt, som noen skrev her - husk at det var en mye høyere 'rotasjon' den gang. Unger ble født 'i strie strømmer', men dødeligheten var også mye høyere. Hardt prøvede fattigfolk, som kanskje hadde sett fem-seks unger dø, og som ikke hadde noe håp om noe bedre liv, bare mer sykdom og slit og sult - var det rart at de møtte opp for å se den smule 'underholdning' som fantes?Og at mennesker liker å se på sånt er jo en kjent sak. Vi har jo det samme i dag, skjønt døden er ikke lenger det store trekkplasteret - Men i dag sitter jo tusenvis av mennesker i Norge og ser på dårlige amerikanske talk shows a la Ricki Lake, hvor de kan føle seg deltakerne overlegne og godte seg over deres elendighet, eller de leser med stor fryd om skilsmisser i Se og Hør, eller vold og drap i tabloidavisene. Dette er nøyaktig samme instinkt. Man leser, man grøsser, man føler seg bedre i sitt eget lille liv.....akkurat som de arme fattige tilskuerne til henrettelsene i gamle tider - de hadde i alle fall livet!

[Gjest Sissil Bruun Sørensen]

Jeg tror at min oppfatning av samfunnet på 1600-tallet må være ganske annerledes enn både Arilds og Mariannes oppfatning.For det første ser jeg en vesentlig forskjell mellom det å se diverse talkshow og lese Se og Hør, og det å se en sambygding og kanskje slektning bli henrettet, når man også vet at den henrettede etterlater seg familie. Jeg har sett beskrevet tilfeller hvor ungdom stjeler og er tilsynelatende uforbederlige, men der både presten og bygda stiller opp for å prøve å hjelpe. Og mange er de tilfellene hvor bønder har gitt landstrykere overnatting og sendt dem videre, til tross at for de blir påført straff. Så jeg tror nok omtanken for andre mennesker var stor både den gang og nå.At man skiller mellom 'dem' og 'oss', og kanskje frydet seg over at ukjente personer ble henrettet hvis de hadde gjort noe grusomt mot en av bygdas egne, det ser jeg på mer som hevnlyst enn som fryd over elendighet.Og underholdningen tror jeg var av langt bedre kvalitet enn det hjernefyllet vi tyller i oss i dag. Det var besøk etter kirken, hvor både høy og lav deltok, det var markeder, dugnader, hyppige brylluper som varte i mange dager, barnedåper og mye mer. Og livlig gikk det for seg - det forteller tingprotokollene om. Og var befolkningen generelt så fattige som vi vil tro? De var lite glad i å betale skatt, så de framsto nok ofte som fattigere enn de var. Dårlig avling ga nok lite mat til tider, men rapporter fra fattige utviklingsland i dag, forteller jo om folk som har lite mat, men med samhold og glede som vi 'utviklede' bare kan misunne dem. Og selv om de dengang hadde mange barn, er det ingen grunn til å tro at tapet av et barn var mindre enn nå. Det er tross alt små mennesker man blir glad i, og nærheten til familien var jo langt større den gang enn den er nå.Min oppfatning er nok at det er det religiøse aspektet på at straffen må gjennomføres som har størst betydning. Jeg kan sammenligne med en sak i tingprotokollen fra slutten av 1600-tallet, hvor noen bønder har fisket på en søndag. Sorenskriveren ilegger dem straff, og ber samtidig om at denne forseelse ikke må føre til at Gud straffer hele bygda.Sissil

[Gjest Sissil Bruun Sørensen]

Jeg kom også til å tenke på tilfellet med den voldtatte hesten nevnt ovenfor. Handlingen med å henrette og brenne en hest, utført av en skarpretter, er nok verken gjort for å straffe hesten eller til skrekk og advarsel for andre hester. Tvert i mot er det vel gjort ut ifra en overordnet forestilling om at dette er en handling som MÅ utføres. Det minner kanskje litt om tidligere tiders ofringer? Da kan det kanskje være på plass å stille spørsmål om skarpretterens funksjon er en avlegger av den tidligere hovgoden? På et eller annet tidspunkt har dette kanskje gått over fra å være et statusyrke til å bli et lavstatusyrke?

[Gjest Arild Kompelien]

Vårt syn er kanskje ikke så forskjellig. Jeg er jo enig i mye av det Sissil skriver om lokalsamfunnets omsorg. Men det var heller ikke bare omsorg, det var også mye ondskap og uærlighet. Det igjen avspeiler den enkle sannhet? at mennesket ikke er endimensjonalt - enten godt eller dårlig. Begge lever side om side i hvert menneske da som nå. Hvilken side vi viser avhenger av mange faktorer - jfr. familietragedien i Kongsvinger der en omsorgsfull far med de beste skussmål tar livet av kone, barn og seg selv.Hva angår vold i tidligere tider i forhold til i dag, er det f.eks. et faktum at det i Bergen på 1500-tallet ble begått flere mord enn i dag, selv om folketallet i dag er minst 20 ganger høyere.

[Gjest Sissil Bruun Sørensen]

Ja, vi er nok ganske enige. Det er jo ingen tvil om at krangel og slosskamper også var en del av dagliglivet på 1600-tallet, kanskje i langt større grad enn det er idag.Men jeg fant en interessant sak som kanskje gjenspeiler det humane i det inhumane. En mann ble enstemmig dømt av 12 lagrettemenn til bål og brann for å ha blandet seg med en ku. I lensregnskapet står det imidlertid om mestermanden at 'hand først hog hoffuedet aff hannem, och Siden brende baade hannom och Koen'. For håpe at dette gjaldt alle som ble dømt til bål og brann - eller er det noen som har eksempler på det motsatte?

[Gjest Svein Arnolf Bjørndal]

De som ble dømt til døden i trolldomssaker, ble vel brent levende, men da er vi for Norges vedkommende tilbake i tiden før 1640, tror jeg.

[Gjest Sissil Bruun Sørensen]

Vet du konkret at de ble brent levende? Sakene jeg har henvist til her er fra 1652 og 1655. Jeg har også en sak med heksen 'Marit Knutsdatter' omtalt her tidligere fra 1640-årene, som også er beskrevet som henrettet. Jeg ser ikke bort fra at også heksene ble drept før de ble brent.

[Gjest Svein Arnolf Bjørndal]

Nei, sant å si vet jeg det ikke konkret fra Norge, men fra saker lenger syd i Europa er det jo horrorhistorier om levendebrenning.

[Gjest Per B. Lilje]

Det er visst i hvert fall påvist at brenning av hekser, kjettere og andre i Norge og en del andre Nord-Europeiske land foregikk på en noe mer 'human' måte (stigemetoden) enn lenger syd i Europa der delinkventen ble bundet fast til en pæl og et bål tent omkring henne/han, ofte som et lite bål i starten. Ved stigemetoden ble delinkventen bundet til en stige som hurtig ble veltet inn over et meget stort og kraftig bål og døde i hvert fall i løpet av forholdsvis få sekunder. Ved en rekke henrettelser i Norge er det bevart regning fra bøddelen som inkluderer prisen av en stige... Så vidt man kan bringe på det rene (har jeg lest et eller annet sted, men husker ikke nå hvor) var stigemetoden den eneste som ble brukt ved levende brenning av hekser i Norge.

[Gjest Sissil Bruun Sørensen]

Fra min barndom kan jeg faktisk huske St. Hans bål med utkledd dukkeheks på en stige. Men den stigen ble satt opp før bålet ble tent. Det gjorde inntrykk...Jeg har nå funnet to tilfeller dømt til bål og brann, men begge var menn og begge ble henrettet først. Den tidligere nevnte Marit Knudsdatter ble kun rettet. En annen kvinne som var tiltalt for trolldom, klarte å rømme fra fengselet og druknet seg. Dermed 'beviste' hun vel at hun ikke var heks, og det var kanskje årsaken til at ikke hun ble brent. Hun ble imidlertid gravlagt av skarpretteren, men det var vel for selvmord.Det ser ut som om det kan ha vært variasjoner også innen vårt eget land, hvis det da ikke var forskjellsbehandling av menn og kvinner. Jeg setter pris på eksempler og informasjon som kan gi større innsikt i praksis og lokale variasjoner.

[Gjest Britt D. Hjeltnes]

Fra Nord Troms i 1791 fikk to tyver og mordere denne dommen :Thi kiendes for Ret : Moses Samuelsen og Michel Hansen bør begge af Skarpretteren knibes med glødende Tænger, først udenfor Gaarden Søer Rotsund hvor Mordet av dem er beganet, og 2de Gange imellom Gaarden Søer Rotsund og Retterstedet, og allersidst paa Retterstedet, og dernæst deres høire Haand levende afhugges med en øxe og siden Hovedet iliigemaade med en øxe, hvorpaa deres Legeme legges paa Stejle og Hovedet tilligemed Haanden festes paa en Stage ovenfor Legemet.Liigeledes bør Malificanterne Moses Samuelsen og Michel Hansen uden nogen Ceremonie føres fra deres Fængsel til Retterstedet og i deres i Fængselet brukte dagligklæder med blottet Hoved, Strikken om Halsen og sammenbundne Hænder.

[Gjest Sissil Bruun Sørensen]

Ufattelig at noe slikt skjedde for bare omlag 200 år siden! Det virker nesten som om straffen ble hardere utover 1700-tallet? Jeg har vært borti samme straffemetoden i en bygdebok. Jeg klarer ikke å finne det igjen, men jeg tror at det også var på 1700-tallet. Her var det en utenbygds person som hadde begått mordet. Var Moses og Michel bygdefolk?

[Gjest Tor Andersen]

Det sto en artikkel i BT i dag om Galgebakken. Et utdrag ligger her: http://www.bt.no/lokalt/byen/article108688

[Gjest Per B. Lilje]

Jeg tror (du finner den på nettet, men jeg har ikke tid til å lete nå [enkelte paragrafer er fremdeles gyldig lov, men ikke fra delen om forbrytelser]) at etter Christian V's norske lov (gyldig straffelov fra ca. 1670 til ca. 1815)var nettopp dette straffen for den groveste formen for overlagt drap/mord: Den dømte skulle først føres til det sted der mordet hadde foregått og der knipes med en glødende tang. Deretter skulle han/hun bringes til retterstedet og to ganger på veien knipes med en glødende tang. Til slutt på retterstedet skulle den dømte knipes med en glødende tang for 4. gang. Deretter skulle høyre hånd hugges av med øks, og så hodet med samme øks.

[Gjest Britt D. Hjeltnes]

I 1700 og 1800 årene var det stor innvandring til Nord Norge fra Tornedalen i Sverige/Finland.Moses Samuelsen var fra Kiengis bruk og Michel Hansen fra Pajala. De var ettersøkt for ran i Sør Troms og skulle hevne en 'urett' som var begått mot en av Moses slektninger av propritærenken Ovedie Fredrikke Kildal.På folkemunne ble hun kalt Madam Lyng og var eier av Skjervøygodset etter sin avdøde mann propritær Johan Hysing.Først gjorde de innbrudd på Madam Lyngs gård i Rotsund og drepte to tjenestejenter. Rømte , men ble fakket og satt i fengsel. Klarte å rømme igjen etter å ha drept tre vaktmenn.Den harde dommen de fikk var vel et klart utrykk for at man stod ovenfor en særlig grov forbrytelse.Dommen ble avsagt 9.juli 1791 av konstituert sorenskriver Niels Stub Bierrum. Moses Samuelsen døde i arresten og Mickel Hansen ble henrettet 29.des 1792.

[Gjest Sissil Bruun Sørensen]

Takker for innnspill. Det var en interesant artikkel som lå på nettet, men jeg synes slike artikler blir litt overflatiske. Jeg har fått langt mer respekt for rettsvesenet i tidligere tider etter å ha skrevet av en del originalkilder enn det jeg hadde tidligere. Selv om loven var streng, og forhold som i dag ikke er straffbare ble slått ned på, sitter jeg med et inntrykk av rettferdig behandling der det også blir tatt menneskelige hensyn - ihvertfall når det gjelder bygdefolket.Til Per: Jeg har ikke funnet denne straffemetoden beskrevet i Christian Vs lov av 1687, og heller ikke opplevd at den ble benyttet i slutten av 1600-tallet eller begynnelsen av 1700-tallet. Kom det kanskje en forordning med en slik instruks på et senere tidspunkt? Jeg synes heller ikke at framgangsmåten harmonerer med lovverket. Selv om loven er streng, virker det for meg som om det ligger (bl.a. religiøse) årsaker og motiver bak straffene.Til Britt: Jeg har sett mange eksempler fra tingboken hvor personer som ikke tilhører bygda får en strengere vurdering på en forbrytelse enn bygdefolket. Sorenskriveren og fogden var nok i større eller mindre grad en del av bygdesamfunnet, og lagrettemennene var jo utvilsomt bygdas folk. At en slik gjerning mot uskyldige folk i bygda har vakt harme, er jo forståelig. Jeg tror nok ikke jeg heller hadde vært særlig nådig hvis noe hadde skjedd mine egne. Så kanskje var straffen en måte å tilfredsstille bygdefolket hevnlyst på?

[Gjest Per B. Lilje]

Oops, nå så jeg etter i Chr. V's lov, og der var det overhodet ikke noe med glødende tenger. Det må ha vært en endring av straffeloven ('Om misgierninger') som innførte dette for mord ut på 1700-tallet. Beklager sviktende hukommelse. I Chr. Vs lov er det 'bare' dødsstraff for drap, og ikke skilt mellom forskjellige typer drap. Du finner levende avhugging av hånd før halshogging hvis hånden er brukt til Gudsbespottelse!