[#10731] Kvinnens etternavn/mannens etternavn

[Gjest Anne Ørvig]

Når ble det vanlig at kvinnen tok mannens etternavn ved inngåelse av ekteskap, og hvorfor skjedde denne praksisen med navne-endring (var den 'lovpålagt')? Hilsen Anne

[Gjest Olle Elm]

Hej Anne, Till dess Du får svar från någon kunnig om norska förhållanden kanske det kan vara intressant att veta vad som gällde i Sverige och om de nya trender som förekommer där:'Bruket att kvinnan antar mannens släktnamn vid giftermålet slår igenom ganska sent. Det sprids i högreståndsmiljöer på 1700-talet, blir allmänt först på 1800-talet och normalprincip först med de nya namnlagarna i början på 1900-talet.' Om någon är intresserad; Läs mer under http://www.kb.se/bus/Gamlanamn.htm och under 'Kvinnors släktnamn'.F ö kan nämnas att det i Sverige i dag finns en trend, att när någon gifter sig och bruden har ett ovanligt namn och brudgummen ett vanligare; ex vis: Helena Björkman och Stefan Andersson; Då står det ofta i vigselannonsen; Brudparet antar släktnamnet Björkman.En annan intressant trend finns också: Helena Björkman har träffat Stefan Ahlqvist. I vigselannonsen får man veta; Brudparet har antaget namnet Pärlgrim.(Källa för spaningen: Göteborg-Posten och Dagens Nyheter under flera år. Namnet ovan är påhittade.)I det senare fallet ovan; Man skaffar sig en ny familjeidentitet - startar en ny 'ätt'. Min egen tanke om detta är, att man kanske undviker ett val - att välja den ena partens namn-, och att man ser sig som någon som kan ta och förkasta identiteter, på samma sätt som man kan få en ny identitet genom att byta klädstil. Om detta kan man givetvis ha olika uppfattningar.Själv har jag alltid - så länge jag kan minnas - ansett att ens namn är ens identitet - vare sig man är kvinna eller man. Varför då byta? Vad eventuella barn skall ha för släktnamn är en helt annan diskussion ....... men, den kanske ändå hänger ihop med vilket namn man som man eller kvinna väljer ;o)Vänligen, Olle ElmPS.

[Gjest Svein Arnolf Bjørndal]

Har inntrykk av at det er mye den samme utviklingen i Norge. Så lenge det var vanlig for vanlige folk å ha patronymikon (-sen/-dtr.), var det mindre vanlig å ha noe ekstra 'etternavn'. Det som senere ble slektsnavn, var på den tid (+- 1900) bostedsnavn. Kan nevne et eksempel fra min egen slekt: Min oldefar eide og bebodde Bjørndal gård i Aker, men solgte og flyttet rundt 1914. Da 'tok han med seg' Bjørndal-navnet, som har fulgt slekten siden. Hans kone ble da også hetende Bjørndal. I siste halvpart av 1800-tallet begynner også patronymikon å gå over til faste etternavn i byene, men det er mye vingling frem og tilbake til inn på 1900-tallet. En tippoldemor var født som Anne Christine Pedersdtr. Da hun som enke flyttet til byen ble hun hetende 'Olsen' etter sin mann som het Ole Olsen. I adressebøkene for Kristiania står det et sted at hun var født Hansen! Dette fordi faren hennes het Peder HANSEN. Et par av brødrene hennes, som forresten var gårdbrukere i bynære strøk, tok allerede på sl. av 1800-tallet slektsnavnet Hansen, mens andre beholdt det 'riktige' Pedersen.Alt dette surret betyr at det ofte kan være en prøvelse å finne folk i tellingene fra 1875 og fremover.

[Gjest Per Håkon Christiansen]

Dette stemmer bra med det jeg selv har av' navneskifter' i slekta. Min olderfar Hans Christian Hansen tok navnet Bratlie da han flyttet til barna i byen på sine eldre dager, rundt 1900. Det navnet forsvant desverre med ham. Noen av barna tok 'by-navnet' Hansen, noen Christiansen, og en av Christiansen'e skiftet til Kristiansen med K fordi det var litt for mange 'snekkermester H Christiansen, Lillehammer,' det ble tull med posten. Deretter ble det en gren etter snekkermester H Kristiansen, og en annen gren etter snekkermester H Christiansen på Lillehammer. Hansen-grenen skifet etterhver navn til Kristiansen de også.... Stakkars slektsgranskere om 100 år... Bestemor Juline Børresdatter brukte Børresdatter til utpå 1910-20-tallet, deretter Christiansen. Men jeg ser også av gamle papirer (før 1900) at noen i den generasjonen en stund undertegnet med sin fars etternavn, ikke patronymikon. At mannen i dag tar konas (skjeldne) etternavn har i allefall vært en trend siden 1960-tallet her landet, og mange tar nå et helt nytt fellesnavn, gjerne etter en gård hvor navnet ikke lenger er i bruk som slektsnavn. Men jeg kjenner ingen statistikk på det.

[Gjest Jan Oldervoll]

Lov om personnavn av 9. februar 1923 påla kvinner å ta mannens etternamn ved inngåelse av ekteskap og førte til at born også automatisk fekk farens etternamn ved fødsels i ekteskap.

[Gjest Per Håkon Christiansen]

Når ble det opphevet? - eller var det samboerskapene som gjorde slutt på praksisen?

[Gjest Astrid Ryen]

Da jeg giftet meg i 1971, kunne kvinnen beholde sitt eget etternavn uten å søke om det. Det var ganske nytt da, og det ble for meg mange 'hvorfor?'. Samboerskap var på det tidspunkt ikke sosialt akseptert, men det tok ikke mange år før det ble relativt vanlig.

[Gjest Anne Ørvig]

Tusen takk for alle tilbakemeldingene. Jeg stilte spørsmålet fordi min tippoldemor 'blir borte' for meg i perioden 1865 til 1884. Hun er ført i folketellingen for Kristiania i 1865 (15 år gammel, bor sammen med foreldre) og i 1900 (gift med min tippoldefar, deres første barn ble født i 1884). Etterhvert har jeg begynt å lure på om ekteskapet med min tippoldefar var hennes andre ekteskap, og at årsaken til at jeg ikke finner henne i 1875-tellingen er at hun har tatt etternavnet til en evt. første ektemann. Antagelsen styrkes gjennom det at der i 1875-tellingen for Kristiania er en kvinne med samme fornavn (Agnes Othilie) og samme fødselsår - men altså med nytt etternavn. Tilbakemeldingene deres styrker antagelsen ytterligere. Så da er det bare å følge dette sporet og prøve å få det bekreftet via kirkebøker. Hilsen Anne

[Gjest Jan Oldervoll]

Så vidt eg veit var det i 1964 av namnelova av 1923 vart oppheva, og det vart mogeleg for ektefeller å ha kvart sitt etternamn.

[Gjest Greta Storm Ofteland]

Hadde et lignende problem med en av mine oldemødre. Fikk da dette svaret fra Statsarkivet i Bergen arkivforum. Yngve Nedrebø, Statsarkivet i Bergen / Digitalarkivet, 08.04.1999 17:27 (3) Lov om personnavn kom 9. februar 1923, og trådte i kraft 1. juli 1923.Paragraf 1 slo fast at man som etternavn bare kunne bruke: 1) slektsnavn, lovlig erhvervet, 2) farsnavn (-sen, -son, -sønn, eller for kvinner -datter, -dotter), 3) navnet på et bruk eller en gard, hvor vedkommende bodde, såfremt gården/plassen var eid eller brukt av ham eller noen av hans foreldre eller besteforeldre. Det var tillatt å bruke farsnavn foran slektsnavn, men ikke tillatt å bruke gardsnavn/bruksnavn sammen med slektsnavn.Paragraf 4: 'Hustruen får sin manns slektsnavn, men har rett til å bruke sitt slektsnavn som ugift foran mannens navn.'Lovens paragraf 7 la myndigheten til å anta/endre slektsnavn til 'Kongen', ved resoilusjon 9. mars 1923 Justisdepartementet.Denne loven ble erstattet av lov om personnavn 29. mai 1964.Før navneloven kom hersket det svært variert praksis, og mange byttet navn relativt hyppig.I Bergen ser vi allerede på 1790-tallet tendens til at kvinner varierte mellom ektefelles etternavn, sin fars navn med tillegg av -datter, og sin fars farsnavn.

[Gjest Jo Rune Ugulen]

I samband med denne debatten kan eg jo nemna at Ivar Utne har ein større artikkel om 'Gifte kvinners bruk av slektsnavn, etternavn og mellomnavn' i kommande utgåve av Genealogen. Han går mellom anna her gjennom lovverket slik det har vore gjennom tidene.Om to-tre veker vonar eg Genealogen er i postkassa til medlemmene i Norsk slektshistorisk forening. Vi held no på med siste del av korrekturen, som truleg tek om lag ei veke, før det går til trykking og utsending.