[#10830] Ramborg Knutsdtr. Lejon ?

[Gjest Kurt Østbye]

Jeg noterer meg at du ikke svarer på noen av spørsmålene mine i innl. 1199:1. Hvorfor måtte Lagmannen ta forbehold om Ramborgsønnenes arverett i orskurden hvis det allerede da var skiftet etter Katarina ?2. Hvorfor måtte Kronen forhandle for å få Hesby på Båhus i 1409 hvis det allerede var skiftet etter Ogmund ?3. Hvorfor førte forliket i 1426 til at Kronen tok verdiene Tore Køgr hadde arvet etter Ogmund ?

[Gjest Lars Løberg]

1) Det 'måtte' han strengt tatt ikke. Dette er et standard avslutningsformular og ikke en saksrelatert opplysning.2) Det står intetsteds at Kronen forhandlet om Hesby eksplisitt.3) Det fremgår heller intetsteds at Kronen tok verdier fra Tore Køgr etter 1426.

[Gjest Kurt Østbye]

1. Jeg velger å tro at Lagmannen ikke brukte tid, papir og blekk på å skrive noe som ikke behøvde stå der, hvis det allerede var avholdt skifte. Du overvurderer orskurden og gjør den bl.a. både til rettskraftig 'dom' og 'skjøte'. Men stryker altså også, i et så enormt viktig dokument, formuleringer når de ikke 'passer inn'.2. Det står i Båhus-dokumentet fra 1409, som Gard måtte signere, at Kronen fikk alle rettigheter til Hesby, en helt unødvendig setning hvis den allerede var skiftet over til Kronen.3. Absalon Beyer skriver: 'Den herregaard Hessbye er vrangeligen kommen vnder kronen: anno 1426 selde oc opgaff Thore Vspachsen al den rettighed, hand haffde til arffuen effter her Omund Findzen drosette til euig tid baade löst oc fast.' Det antaes at Absalons kilder er a) forliksdokumenter i saken som skal ha ligget i Bille-arkivet, samt, b) informasjon fra Erich Rosenkrandz.

[Gjest Lars Løberg]

1. det var ikke avholdt skifte før orskurden, orskurden er hjemmelsoverføringsdokumentet.2. Det står ikke i Båhus-dokumentet at Kronen forhandlet eksplisitt om Hesby, men gården var av den grunn ikke nødvendigvis allerede skiftet over til kronen.3. Det står ingenting i det du refererer fra Absalon om at Tore Køgr måtte overføre verdier til kronen i eller etter 1426.

[Gjest Kurt Østbye]

1. Flott, et skifte etter Katarina i perioden 20. jan. 1408 (orskurden) og forliket i Båhus i 1409, låter adskillig mer sannsynlig. Selv om dette altså ikke er dokumentert.2. Flott, hvis du mener at Hesby er tatt med i forliksdokumentet fordi den ikke var skiftet over til Kronen.3. Absalons uttalelse (innl. 1203) sier at Tore Køgr solgte hele Ogmundarven - både løst og fast, og oppga alle rettigheter for evig tid. Jeg ikke se noen bedre grunn for dette enn at han måtte innfri sin del av den enorme gjelda på minst 300 mark sølv. Hvis Ogmund-arven i 1426 var blitt heftelsesfri, må Tore Køgr ha innfridd disse da han tok arven, kansje ved å selge alt annet han eide ? Nei, det blir for søkt Lars.

[Gjest Lars Løberg]

Det eneste vi vet med sikkerhet er:1. Orskurden var en nødvendig forutsetning for å hjemle arveoverføringen til Ramborgs sønner.2. Hesby var en del av det Kronen krevde utlevert, men det fremgår ikke hvem som satt med Hesby i 1409 eller om Hesby var et eksplisitt problem i drøftingen.3. Tore satt med arv etter Ogmund i 1426 i kraft av en lagmannsorskurd. Arven ble så solgt, men det framgår ikke av Absalons beretning til hvem eller for hvilket formål. At det skulle være til Kronen, er ikke sannsynliggjort.

[Gjest Kurt Østbye]

1. Helt enig.2. Enig, men med den kommentar at vi vet med sikkerhet at Hesby ikke var i Kronens besittelse før forliket i 1409. Hvis den ikke var forhandlet om på Båhus, behøvde den ikke nevnes i forliksdokumentet.3. Vi vet med sikkerhet at Ogmund-arven var kraftig beheftet i 1409. De som tror Tore Køgr ca. 15 år senere solgte de samme eiendommer uten heftelser har et gigantisk forklaringsproblem, enten de heter Bjørkvik eller Løberg.

[Gjest Lars Løberg]

Flott. Da kan vi legge de to første punktene bak oss, med den kommentar fra min side at Hesby nevnes i forliket som del av flere likeverdige sekkeposter som inngikk i fellesboet etter Ogmund og Katarina. Forliket gjaldt hele fellesboet, uansett om noe i teorien allerede kunne ha vært overlevert Kronen som åpenbar rettighetshaver. Jeg kjøper derfor ikke ubetinget at vi med sikkerhet vet noe som helst om hvem som besatt Hesby, men det er i denne sammenhengen en ren uvesentlighet.Når det så gjelder punkt tre, holder jeg fortsatt på min påstand i innlegg 1202 om at vi ikke har noe som helst belegg for at Tore Køgr i 1426 solgte arven etter Ogmund til Kronen eller for å dekke gjeld til Kronen. Fellesboet var kraftig forgjeldet i 1409, men det normale ville være at denne gjelden ble dekket gjennom Båhus-forliket. Det spesielle er at Kronen forlangte, og fikk, hele fellesboet uten forbehold, men at arvinger på hver sin side i etterkant satt med i hvert fall deler av sine respektive arveparter. Bjørkvik har lagt fram et forslag til forklaring på dette som fullt ut dekker de observerte forhold. Han har ikke noe slikt gigantisk forklaringsproblem som du nå hevder, snarere tvert i mot. Bjørkvik gir en saklig og nøktern forklaring på hvordan dette gjeldsoppgjøret KAN ha gått til. Det er likevel ingen garanti for at det faktisk var slik det skjedde. I så måte er det nyttig at du setter et søkelys på forholdene. Og at du inntar en annen holdning enn Bjørkvik, er legitimt nok. Men da må du begrunne holdningen din og hvorfor den er bedre enn Bjørkviks, ikke prøve å avvise Bjørkviks forklaringsmodell uten andre argument enn at han han et forklaringsproblem. Alle vil ha et forklaringsproblem her, siden vi ikke kjenner alle saksforhold eller alle saksdokument i dag og siden de faktiske eiendomsrettsforhold synes å stride mot forliksbrevene fra 1409. Bjørkvik er fortsatt den som har gitt den mest overbevisende årsaksforklaringen, men han har på ingen måte enerett på å forvalte sannheten. Prøv derfor å argumentere logisk for ditt ståsted, slik Bjørkvik gjør for sitt. Så kan vi andre vurdere argumentene dine i ro og mak.

[Gjest Kurt Østbye]

Bra Lars, men mine argumenter er allerede redegjort for i denne debatten. Jeg har imidlertid ikke noe problem med at du foretrekker kollega Bjørkviks synspunkter fremfor mine.Ang. punkt 3 i mitt innl. 1207 så snakker jeg der om Tore Køgrs situasjon. Og du har ikke svart på hvem som løste inn den store gjelda Tore pådro seg da han tok arven etter Ogmund.

[Gjest Lars Løberg]

Det er jo nettopp hva Tore Køgrs situasjon angår at Bjørkvik så elegant løser problemet. Og det er her du har et stort forklaringsproblem: Hvorfor skulle Kronen sitte og vente i nesten 20 år med å drive inn gjelda?

[Gjest Kurt Østbye]

Mannen som pådro seg gjelda døde i 1388 så Kronen hadde jammen ventet i over 20 år allerede i 1409.Tore Køgr var neppe særlig innstilt på å betale for sin egen arv, jeg gjentar arv, og kansje hadde han heller ikke evne til å betale kjempebeløpet, i allefall ikke i rede mynt.Som nevnt i tidligere innlegg tror jeg han må ha solgt andre gjeldfrie eiendommer hvis han innfridde heftelsene da han tok arven for å få Ogmund-eiendommene i sin besittelse. Dette skal han altså ha gjort etter først å ha gitt Kronen retten til Ogmund-eiendommene.For de som ikke er filologer, men mer bevandret uti håndtering av økonomiske anliggender, virker dette lite sannsynlig. En ting er å bytte penger, men å bytte både eiendommer og penger for å sitte igjen med intet eller minus, det er et lite sannsynlig hendelsesforløp.Nei, da ville Tore Køgr stått seg mye bedre på å beholde de verdier han allerede hadde på arvetidspunktet og latt Kronen beholde den sterkt beheftede Ogmund-arven.

[Gjest Lars Løberg]

Du tror og synser mye mer enn hva det er dokumentasjon for å mene, og da blir det rett og slett ikke seriøst nok, Kurt.Her er det for det første ikke snakk om å pådra seg gjeld, men å ta imot en veitslegave med returforpliktelse. Det er standard prosedyre. Vi vet dessuten at Katarina hadde brev på å fortsette forholdet. Det er altså ingen gjeldsforpliktelse som trer i kraft før etter Katarinas død. Men deretter vilole heller ikke Kronen vente lenge på å gjøre sine krav gjeldende.Så kan du få filosofere over hvordan fellesboet ble håndtert etter hennes død. Du kan godt være nokå detaljert.

[Gjest Kurt Østbye]

Lars, jeg snakker fremdeles om Tore Køgr ......Du 'spikker fliser' mht. betalingsforplikten som oppstod ved Ogmunds død i 1388. Ogmund hadde mottatt 'gaven' med plikt til å betale tilbake, hvilket er det samme som et lån, også kalt gjeld. Ved hans død (ev. også ved regentskiftene i 1380 og 1387) forfaller gjelden til betaling. Hvorvidt Ogmund hadde rett til å forlenge løpetiden utover sin død vet jeg ikke, men det ble iallefall resultatet (kansje med regentens samtykke)?.Dronningen stod nok hardt på, først og fremst for å sikre sine krav, og dernest for å få betalt. Betalingen kan ha skjedd i perioden 1409 - 1426, hvordan vet ikke jeg.Hvis jeg arvet et hus belånt til pipa, ville jeg da selge mitt nåværede hus og betale den arvede gjelda ? Svaret er selvfølgelig nei.Det ville være dumt av Tore Køgr å selge sitt slektsgods for å overta den beheftede Ogmund-arven. Derfor antar jeg han fikk henstand med betalingen av gjelden han arvet, inntil han kunne få solgt unna til brukbare priser, og innfri Kronens krav. Kansje ble det med årene en slant igjen til ham selv også, selv om Absalon antyder noe annet.Det enkle er av og til det beste, Lars :)

[Gjest Lars Løberg]

Essensen av innlegget ditt er to ting, Kurt, og jeg siterer:- 'hvorvidt ... vet jeg ikke'- 'hvordan vet ikke jeg'Du erkjenner altså at du ikke har filla av peiling på hva som har foregått. Den erkjennelsen fra din side holder lenge for meg.

[Gjest Kurt Østbye]

Huff da, jeg traff visst et ømt punkt, beklager Lars :)Kansje noen andre kunne hjelpe meg med mitt spørsmål hvorvidt Ogmund egenhendig kunne forlenge løpetiden utover sin død, og hvordan Tore Køgr betalte gjelda han arvet etter Ogmund ?

[Gjest Per Nermo]

Det fører sjelden fram som konstruktivt bidrag til en diskusjon å hengi seg til negativ karakterisering av motpartens kunnskap og kompetanse. Om man likevel skulle prøve seg på en karakteristikk av innlegg #1214, så måtte det vel bli mer 'barnslig' enn 'arrogant'.

[Gjest Lars Løberg]

Her er det ikke snakk om å treffe ømme punkt, men mer om å avsløre egen inkompetanse. Jeg forstår ikke hvordan det på en og samme gang er mulig å ha veldig bastante meninger om sammenhenger, men samtidig når en først blir stilt overfor en konkret oppfordring om å forklare saksgang og hendelsesforløp ikke er i stand til å komme opp med annen forklaring enn et dobbelt sett av 'vet ikke'. I den grad det er barnslig å påpeke det, så ja vel. Kanskje har jeg en barnslig glede av å se at Kurt møter veggen og ikke får ressonementene sine til å henge på greip likevel?Inkompetansen sin viser han for øvrig i det repeterte spørsmålet sitt i 1215, som er basert på hans egen private tolkning av at gave her er det samme som lån, også kalt gjeld. Ogmund kunne sjølsagt ikke forlenge 'løpetiden' ut over egen død. Dette var en forlening som falt tilbake til Kronen etter hans egen død, slik også Hesby normalt skulle gjøre det (gitt at Steinnes har rett, noe jeg tror han har). 'Gaven' - eller forleningen - lå i forrentningen av de 300 mark. Det er altså ikke Ogmund, men Kronen sjøl som har videreført forleningene til Katarina, eventuelt til lengstlevende.Jeg er fortsatt interessert i Kurts detaljerte gjennomgang av håndteringen av boet etter Katarinas død - men fortrinnsvis om hva han vet, ikke hva han ikke vet.

[Gjest Kurt Østbye]

Jeg er nok en av dem som vet minst blant den store skare som følger denne tråden, men synes jeg lærer noe hele tiden :)Først, takk for bekreftelsen på min antagelse om at Ogmund ikke selv kunne utsette betalingsforpliktelsen utover sin egen død.Når det gjelder det mulige handlingsforløpet etter 1409, gir Lars en balansert oversikt i innlegg 1198:'Det finnes ingen dokumentasjon på at noe arvegods etter Ogmund eller Katarina ble tilbakeført til arvingene. Derimot har vi dokumentasjon på at godset ble overført til Kronen både fra Katarinas arvinger og fra Ogmunds arvinger. Og vi vet at arvingene på begge sider en god del år senere satt med i hvert fall deler av det arvegodset som i 1409 ble trukket inn under Kronen. Hvordan er dette mulig? Ble aldri indragningen effektuert, var det bare en delvis inndragning inntil tilgodehavendet var dekket slik at evt. overskuddsverdier kunne returneres (slik Bjørkvik antar), eller ble inndragningen effektuert, men slik at deler av godset likevel ble innløst av arvingene (slik jeg har antatt)? Noe definitivt svar på disse spørsmålene gir kildene ikke.'Det er vel etterhvert ingen hemmelighet at selv mener jeg inndragningen ikke ble effektuert (med unntak av Hesby) fordi kravene i boene var omtrent like store som verdiene.Mht. Køgr sin situasjon så har jeg gjentatte ganger gitt mitt syn, senest i innlegg 1213.Når det gjelder Katarina-arven som gikk til Kronen i 1409, så er det uavklarte at noen parter av Talgje tydeligvis var i Gard-arvingens eie i 1450.Hvordan det skjedde vet jeg ikke, men jeg synes det er rimelig å tro at salgene ikke skjedde før Kronen hadde fått sitt. På et eller annet tidspunkt fra 1409 - 1450 har Gardfamilien enten kjøpt eller makeskiftet til seg disse partene.

[Gjest Lars Løberg]

Jeg spør kanskje for invinklet. Når jeg spør etter boet og bohåndteringen er det ikke den langsiktige biten jeg er ute etter, men hvordan du tror at et arveskifte ble håndtert rent praktisk i middelalderen. Altså rett og slett hva som ble gjort umiddelbart etter Katarinas død og hvilke steg som sto mellom dette og den eventuelle inndragningen.

[Gjest Kurt Østbye]

Siste ledd falt ut i siste setningen i innlegg 1218.Setningen skulle lyde: 'På et eller annet tidspunkt fra 1409 - 1450 har Gardfamilien enten kjøpt eller makeskiftet til seg disse partene hvis Kronen da hadde overtatt Katarina-arven'.

[Gjest Kurt Østbye]

Lars,Ang. Køgr: Det ville være dumt av Tore Køgr å selge sitt slektsgods for å overta den beheftede Ogmund-arven. Derfor antar jeg han fikk henstand med betalingen av gjelden han arvet, inntil han kunne få solgt unna til brukbare priser, og innfri Kronens krav. Kansje ble det med årene en slant igjen til ham selv også, selv om Absalon antyder noe annet.Ang. Katarina-arven: Jeg tror arvingene satt med de overbeheftede eiendommene, og solgte unna etterhvert som Kronens krav måtte innfries.Altså, Dronningen viste 'storsinn'; istedet for å inndrive sine krav momentant i 1409 og sette betydningsfulle undersåtter i en penibel situasjon. Dermed hadde hun også full kontroll på disse provinsielle vestlendingene sålenge kravene ikke var innfridd.Når det gjelder hvorvidt det var avholdt skifte etter Katarina, så har jeg svart på det allerede. Du sa i et innlegg at orskurden fra 1408 var et bevis på at det var skiftet etter Katarina. Senere sier du imidlertid at skiftet fant sted etter at orskurden var utstedt, og det sa jeg låt adskillig mer sannsynlig.Du påstår også at det var skiftet etter Ogmund før 1409, samtidig som du innrømmer at du ikke vet hvem som i tilfelle ble utpekt som arving(er). Selv tror jeg som tidligere nevnt at skiftet etter Ogmund først ble avsluttet i perioden 1414 - 1423.Det ser altså ut for meg som om Båhus-forliket primært var å sikre Kronens krav for evig og alltid, inntil de kunne innfries av de 'uheldige' arvingene. Landsloven krevde at de måtte arve all gjeld, selv om den oversteg verdien av arvegodset.

[Gjest Lars Løberg]

Jeg tror ikke på at det ble gitt noen som helst henstand i noen retning her, ordlyden i Båhus-forliket sier tvert i mot at Kronen tok dekning i det som fantes - og det gjelder både Ramborg-sønnenes arv og Tore Køgrs arv.Men hva tror du om prosessene mellom Katarinas død og forlikene på Båhus?

[Gjest Kurt Østbye]

Ja, makta rår, og det ville være typisk for Margrethe å sikre seg på alle bauger og kanter (innenfor lovens rammer), for så å spille kortene sine med stødig hånd. Hennes agenda var tross alt å styre og ha maksimal kontroll.Gard var vel raskt ute og fikk en ordskurd for at Ramborgsønnene var 'rette arvinger' om ikke nærmere arvinger meldte seg. Om noen avsto fra å melde seg pga. de store heftelsene på eiendommene, det vet vi ikke. Deretter ville det være naturlig at det ble skiftet etter Katarina.Samme prosess ville være nødvendig for Ogmund-arven, men jeg kjenner ikke til når den fant sted, annet enn indikasjoner på at en endelig løsning kan ha skjedd så sent som 1414 - 1423.I og med at de store heftelsene også skulle arves, måtte heftelsene fordeles på de enkelte bitene (hans og hennes særeie, og fellesboet, pluss ev. Hesby).Dette kan ha blitt en vanskelig floke, og det ville ikke forbause meg om forhandlingene på Båhus var stedet hvor floken ble løst. Katarina-arvingene fikk da kansje et avsluttet skifte inkl. sine andeler av de store heftelsene.Ogmunds arvegods kan først ha blitt tildelt Havtoresønnene, utpekt av den mektige og barnløse arvelateren, og i den anledning også ha fått sin andel av de store heftelsene.Du har sikkert mange spennende detaljer og korreksjoner til dette Lars !

[Gjest Lars Løberg]

Så mange korreksjoner har jeg vel ikke, men det er noen viktige nyanser som må presiseres. For det første var arveskifter dengang, som nå, en privatsak. De sjølskiftende arvingene behøvde ikke engang å avgi sjølskifteerklæring. Tidsfrister lå, dengang som nå, på kreditorer og fordringshavere. Derfor er det ikke snakk om at Kronens krav kunne ligge i verken 20 eller 40 år å vente på å bli aktualisert. Men fordi arveskifte var en privatsak, er det også forsvinnende få arveoppgjør vi faktisk har dokumentasjon på. Det var jo tross alt først når det var snakk om arvestrid eller et klart behov for å hjemle eiendomsrettsoverføringer at det offentlige ble trukket inn.Ogmund døde i 1388, etter først å ha planlagt sine disposisjoner i detalj. Katarina overtok Hesby. Hjemmelsgrunnlaget hennes for dette kunne være ett av tre. Enten hade hun fått Hesby i tilgave. I så fall satt hun på Hesby til sin dødsdag. Hun kunne også ha fått uskifte samtykke fra Ogmunds arvinger, gitt at Hesby var hans arvegods, eller hun kunne ha fått Hesby som egen forlening etter Ogmunds død, dersom det var Kronens veitslegods. Alt vi vet er at hun hadde brev på Hesby, men vi vet ikke fra hvem.Alt etter hvilket av disse tre alternativene vi velger å tro mest på, har vi tre ulike scenarier for hva som skjer etter Katarinas egen død. Uansett hvilket alternativ vi tillegger størst vekt, har Katarinas arvinger, Ramborgsønnene, overtatt boet. De sørger også for å få en eiendomsoverføringshjemmel i kraft av orskurden. Siden de er de eneste arvingene etter Katarina, behøver de strengt tatt ikke gjennomføre annen skiftefordeling, men de må sjølsagt levere tilbake til Kronen det som Kronens er og til Ogmunds arvinger det som deres er.Så er det at Kronen innen år og dag fremmer sitt kompensasjonskrav. Det har vært fremmet både mot Katarinas og mot Ogmunds arvinger, og de har begge på samme vis avstått arven som følge av Båhus-forliket. Men dermed er også gjeldskravet vis-a-vis Kronen oppgjort.Deretter har vi igjen et visst antall alternative forklaringer på hvordan arvingene på hver sin side har kommet i besittelse av deler av arvegodset som de først hadde avståt til Kronen. Her kommer Bjørkvik inn med sin begrunnelse, som sjølsagt gjelder like tungt for Ramborgsønnene som for Tore Køgr. Slik sett skulle alt være fryd og gammen, og så vel Ramborgsønnene som Tore Køægr skulle sitte igjen med arvegods uten heftelser som i sin tur fritt kunne selges videre, slik vi vet at ble gjort.Nå er det to ting som kan rokke ved dette bildet. Det gjelder for det første at Gards datter også har arvet part i Talgje, noe hun ikke skulle ha gjort dersom det var Ramborgsønnene alene som tok arven. Dernest er det prestevitnemålet fra 1414. Det siste er mildt sagt forvirrende, siden det helt klart strider mot bestemmelsene i arvetallet og mot utfallet av arvesaken. Jeg forstår derfor ikke at du kan mene at Tore Køgr ikke har mottatt sin arv etter Ogmund før etter 1414. Han har med norsk lov i ryggen vært berettiget til den samme arven enten fra Ogmunds død eller ved uskiftesamtykke i hvert fall fra Katarinas død. Det er ikke noe dokument i saken som antyder at Havtoresønnene har sittet med arven etter Ogmund, ei heller hadde de rett til den samme arven etter norsk lov. Det enkleste er følgelig at arvetallet ble fulgt og at Tore Køgr fikk arven sin etter Katarinas død, men at han så - på samme vis som for Ramborgsønnene - ble fratvunget arven i sin helhet i 1409.

[Gjest Kurt Østbye]

Mange takk for interessante kommentarer.Ang. Katarina-arven har vi ulikt syn på gjennomføringen av Båhus-forliket. En gjennomføring ved at Kronen overtok eiendommene og slettet sine krav, for deretter å tilbakeføre eiendommene til arvingene, låter som sagt svært usannsynlig. Hvis arvingene hadde råd til å kjøpe eiendommene tilbake, ville Båhus-løsningen selvfølgelig vært at de betalte Kronens krav, og dermed eliminerte behovet for først en overføring og deretter en tilbakeføring av eiendommene.Mitt postulat er at de hadde liten vilje til å betale for sin egen arv, og kansje også liten evne, de enorme beløp tatt i betraktning. Debitors vilje og evne er de to sentrale begrep i all innkreving av gjeld. Margrethe hadde stor erfaring i slike saker, og håndterte denne saken på en måte som begge parter kunne leve med.Når det gjelder Tore Køgr: Prestevitnemålet fra 1414 referer til hva den mektige og barnløse Ogmund hadde sagt i levende live om hvem han ville skulle arve ham. Hvis Ogmunds ønske stred mot arveloven så er det i tilfelle Ogmunds feil, og ikke presten som kun var den penneføre budbringeren. Du skyter med andre ord 'pianisten' med din kritikk av vitnemålet. Hadde Ogmund etterlatt seg et gyldig testamente, er det ikke vært tvil om hvor arven hadde havnet.Du mener altså at Køgr arvet Ogmund i 1409, at han ga straks fra seg alt til Kronen, som blid og fornøyd sletter sine enorme krav, for så å tilbakeføre de nå heftelsesfrie eiendommene til Køgr, som så selger dem til Havtoresønnene ......Nei, min konklusjon er som Gard-saken, at Kronen sikret sin krav på forbilledlig måte i 1409, og overlot til arvingene å innfri den store gjelden ved eiendomssalg og løpende avkastning som eiendommene ga dem.