[#11977] BRENNEVINSBRENNING PÅ 1800 -TALET

[Gjest Harald Jarl Runde]

Ein diskusjon eg har rota meg borti som eg ikkje har kjeldegrunnlag tilgjengleg for å svare på: Då bøndene i 1816 fekk lovfesta rett til brennevinsbrenning, var det jordeigarane eller var det leiglendingane som fekk denne retten? Spørsmålet dukkar opp i samband med gjennomgang av gamle skifte på Sunnmøre. Det viser seg i skifta til somme jordeigarar/bondekaksar er der utruleg mange brennevinskjelar, mange fleire enn ein mann kunne rå over -. Men kva sto i lova av 1816? Kven var det som eigentleg fekk denne retten, grunneigar eller leiglending?

[Gjest Sigbjørn Sandsmark]

Loven av 1816 er ikke tilgjengelig i mine hyller,men vi får se på lov av 17 aug 1848. Lov angaaende Brendevins Tilvirkning og Omdestilllation. I kjøpstederne og Ladestederne er Enhver som har Borgerskap og på Landet enhver Eier eller bruger af serskilt skyldsatt Jord,under denne lov oppstillede betingelser,berettiget til at brænde eller tilvirke Brændevin---,sitat slutt. Ammtmenn dommere lensmenn toldere og prester hadde ikke lov til å brenne. Mvh Sig---

[Gjest Tor Rustad]

For de spesielt interesserte:I boken 'den norske dram', forfatter Jens M. Alm, utgitt 1979 av Brennerienes forening står 'alt' om brennevinets historie i Norge. Om boken ikke er å få tak i på annen måte: De fleste potetprodusentene; i hvert fall i 'brennevinsdistriktene' rundt Mjøsa og Trondheimsfjorden har den!

[Gjest Harald Jarl Runde]

Takkar for begge svara og tipset om boka. Den bør vel finnast på biblioteka. Helsing HJR

[Gjest Glenn Murray]

Jeg måtte bare ta med dette avsnittet fra Bygdaboka for Voll, bind 2. Det er Eirik Moen som skriver at i 1816 kom det :'...ei lov som gav skatteføre jordeigarar og jordleigarar rett til å brenne brennevin til husbruk. Dermed gjekk dei igang med å avle potet til drikk. Folk drakk mykje før 1816 au, det vanta ikkje på det, men no vart det verre. No var det slik at ei tenestejente skulle ha rett til ei tynne potet attåt løna, og den tynna skulle husbonden brenne når han brende åt seg sjølv. Ein gong i 1840-åra var det ei jente i Voll som var gapa nok til å fortelje kjærasten sin at ho hadde brukt potettynna si på den måten. Kjærasten hadde sjølv ikkje rett til å brenne, og han vart då so ovundsjuk at han melde tausa til lensmannen. Ho kom på vatn og brød. Men etter at ho hadde sona og vorte eit skikkelig menneske att, vart det til at dei to heldt bryllaup. Der var det sikkert potetbrennevin.'Svaret på spørsmålet er altså at retten til å brenne lå til jordbrukere som betalte skatt av matrikulert eiendom, uavhengig av om denne var eiet eller leid. Og da som nå var norsk alkoholpolitikk preget av handelslekkasjer.