[#12465] Hva er X-slekta?

[Gjest Arild Kompelien]

Jeg har problemer med begrepet slekt brukt når noen sier de forsker i slekta X, og andre forsker i slekta Y. Må innrømme at det sier meg lite og jeg har enda ikke hatt følelsen av å ha forsket på noen bestemte slekter. Skulle gjerne hørt hva det er for noe, hva man legger i det.Hvis en mann fra slekt X gifter seg med ei fra slekt Y, hvilken slekt tilhører da barnet. Videre gifter dette barnet seg med en/ei fra slekt Z, hvilken slekt hører så deres barn til? Slik kan man fortsette. For meg gir det ikke meining i å snakke om bestemte slekter. Skulle være artig å høre hvordan andre oppfatter dette.

[Gjest Svein Arnolf Bjørndal]

Jeg tror dette temaet har vært tatt opp tidligere i dette forum, men husker ikke når og hvor.Det følgende er mine egne sysnspunkter som andre kan være enige eller uenige i: Jeg mener vi alle tilhører ulike slekter, og hvordan man definerer hvem som tilhører hvilken slekt, blir litt en smakssak.Det enkleste er kanskje å rubrisere alle med ett bestemt slektsnavn som tilhørende en bestemt slekt (men for hver generasjon som går vil de naturligvis også tilhøre mange andre slekter).Folk som har utspring i en bestemt gård eller et bestemt bruk kan også sies å tilhøre en slekt, selv om mange av etterkommerne kanskje ikke lenger bor der.Mange som forsker på bestemte 'slekter' tar utgangspunkt i en stamfar på en eller annen gren de selv er en etterkommer av, og arbeider seg fremover. Kanskje spesielt før i tiden var det mange som kuttet ut etterslekten til kvinner ut fra den tankegang at de ble tilhørende sin ektemanns slekt. Jeg mener dette må være en tvilsom praksis i dag.

[Gjest Per Håkon Christiansen]

Enig i at dette begrepet i dag virker arkaisk. Men det som i dag har litt av komikkens skjær over seg var i sin tid historiske og juridiske realiteter. Siden kvinner ikke hadde fulle rettigheter og navnet fulgte farslinjen og gården, vil svaret på slekt x være mannslinjen, og i særdeles der hvor den faller sammen med gårdslinjen, en brukerrekke. (Så svaret på spørsmålet ditt: barnet tilhører slekt x, hvis gutt. Hans sønn tilhører fotsatt slekt x, hvis gutt.) Det hendte selvsagt at de kun hadde en datter, som overtok gården på odel, og da ble hun selvsagt et ledd i kjeden X. Når hun giftet seg med en Z så får vi vel to slektslinjer, og hvordan de defineres blir avhengig av hvor de blir boende og hva deres barn foretar seg med gårdene. Så selv innen mannslinjene blir det komplisert å snakke om slekt X.I vår tid er selvsagt (heldigvis) alt dette annerledes, og til dels motsatt (barnet får ikke automatisk farens navn). Gårdsbefolkningen utgjør en forsvinnende liten del av befolkningen, og slektsbegrepet over har egentlig aldri vært dekkende for husmannsbefolkningen, som ikke hadde gårdsnavnet som slektsnavn. Når folk allikevel sier de stammer fra slekt X så må det være i 'paradigmatisk' forstand, det vil si at en manns- og/eller gårdslinje danner en stabil 'kjerne' i slektskartet. Men ofte betyr det vel også noe annet, nemlig den delen av slekta som det er mulig å følge lengst tilbake i tid. (Ofte klarer man vel å følge bare noen linjer inn i 17- og 1600-tallet og tidligere.)

[Gjest Arild Kompelien]

Er redd det blir for upresist for meg. Utgangspunkt i slektsnavn reiser mange problemer. De fleste hadde ikke engang slektsnavn tidligere. Og selv om folk i dag har slektsnavn vil et slikt utgangspunkt føre til at folk som ikke er i slekt kan ha samme slektsnavn, men likevel være av samme slekt? Og hva består slekta i når den eine slekta blander seg med den andre. Jeg skjønner ikke hvilken slekt avkommene tilhører når en ser noen generasjoner framover.Utgangspunkt i en gard blir samme problemstillinga. Ola fra Lund-slekta gifter seg med Kari fra Berg-slekta. Hvilken slekt hører barnet til? Hvis Ola og Kari har bosatt seg på Strand, blir barnet av Strand-slekta?Hvis vi tenker oss at Ola kom fra Lund i 1750 og tilhører Lund-slekta, og ikke hadde etterkommere der. Hva da med neste bruker som ikke var i slekt med Ola? Hvis han flytter fra Lund etter 30 år - kan vi da snakke om ei Lund-slekt til?

[Gjest Arild Kompelien]

Til Per Håkon: Jeg er jo kjent med at mannslinjene var det som telte tidligere. Men kan vi bruke den tids tankegang i dag?Men selv med mannslinjer finner jeg det vanskelig å kunne navngi bestemte slekter. Selv ikke storbønder hadde slektsnavn. Fra gammelt brukte heller ikke adelen egne slektsnavn i Norge. Det samme gjelder prestene som vel ikke begynte å bruke slektsnavn før på 1600-tallet.

[Gjest Per Håkon Christiansen]

Jeg ser jo akkurat de samme problemene som du påpeker. Og nei, jeg synes selvfølgelig ikke vi kan bruke den tids tankegang i dag. Straks du prøver å resonnere omkring hva folk kan mene når de sier at de 'forsker i slekta X' så høres det jo ut som et forsvar, men slik var det ikke ment. Men de (som bruker denne terminologien) må jo mene en eller annen type kontinuitet, og den er tradisjonelt knyttet til mannslinjene, selv om det virker urimelig i dag. Men slik har nå engang juss og odelslov virket. Du har selvsagt helt rett i at jo mere man pirker ved dette, jo mere uklart synes det å bli. Det finnes faktisk de som setter opp mannslinjene (far-sønn-sønn....) som 'basislinjer' selv i dag. Men jeg håper da virkelig ikke at noen av slektsprogrammene i vår tid er bygget opp på den måten, det ville vært ganske håreisende. (I USA tiltales jo kvinner den dag i dag gjennom sin mann, her er vi heldigvis ferdig med 'fru justisieråden' o.l.)Jeg tror Svein Arnolf har rett: forestillingen om at man 'tilhører slekt X' knytter nok ofte an til at man har tatt utgangspunkt i en stamfar (eller stammor), og jeg tror at valget her bunner i (1) at man i denne linjen har kommet et godt stykke tilbake (og 'prestisjen' ved det), og (2) at man da har havnet på en gård (e.l.) hvor de har vært bofaste i flere generasjoner (aller helst en storgård); her er det nok forfengeligheten som rår. Det finnes vel også et dårlig forkledd ønske om å komme tilbake til en mere eller mindre kjent person. Det er jo stas å komme tilbake til en person som du finner igjen i historieboka, men jeg tror ikke det føles slik bare fordi man da har et kjent navn (og 'slekt', her blir det lett en sirkelargumentasjon!) å flagge med, det har nok også å gjøre at det er moro for en gangs skyld å vite endel konkret om en person, det har jo ellers lett for å bli mye datoer og årstall.Men egentlig er jo dette valget av 'stamperson' et tilfeldig utgangspunkt; man kunne jo like gjerne ha valgt en hvilken som helst av personene langt tilbake, man kunne ha fulgt kvinnelinjene (hva er egentlig et sikrere utgangspunkt enn mødrene?), men uten å velge noe som har vært stabilt noen generasjoner ville man altså ikke hatt en behendig merkelapp (slekt X) å sette på det.Jeg håper jeg nå har fått fram at jeg er like skeptisk som deg til denne ideen om 'slekta x', og av de samme grunnene. Men noe må jo folk mene med begrepet, og jeg for min del tror altså det bunner i de momentene jeg har nevnt over.

[Gjest Per Håkon Christiansen]

Noen momenter av en slik diskusjon finner du vel forøvrig i det langvarige temaet 'Hårfagre som ane'. Og her demonstreres vel og noen beveggrunner, skjønt ekspertisen er ganske enige i det meningsløse ved å ha ham på anekartet.

[Gjest Arild Kompelien]

Per Håkon: Jeg kan slutte meg til dine momenter, men grunnen til at jeg setter et spørsmålstegn ved det å snakke om bestemte slekter er like mye en irritasjon over meg selv som ikke får meining i det andre snakker/skriver om som en selvfølgelighet. En følelse av at det er noe jeg ikke har fått med meg.

[Gjest Aase R Sæther]

Dette blir eit definisjonsspørsmål, og eg har ingen fasit, men når ein les litt historiske dokument, bygdebøker m.m.m. kan ein i alle fall gjere seg nokre tankar.Ein vanleg familie som blir stifta, utvidar seg og lever sitt vanlege daglegliv utan større krumspring, blir sjeldan omtala som noka 'slekt'. Er det derimot rikdom eller annan status inne i biletet, vil sjansen vere større for at etterkomarane blir rekna til 'den-og-den-slekta'.Her i Nordfjord kan 'dei fleste' føre linene sine tilbake til Hardbog-slekta. Vi veit svært lite om denne slekta, stort sett berre at ho må ha vore rik og mektig, og etterkomarane visste å presisere at dei var av Hardbog-stamme.Vi har også Stårheims-ætta, som ein veit ein god del meir om, som fungerer på same måten - eigenskapen 'av Stårheims-ætta' kan bli brukt i fleire ættled framover, også av dei som ikkje vart sitjande att på godset.Andre stader kan ei slekt skrive seg tilbake til ein spesiell person, t.d. 'Stor-Ola-slekta', noko vi ikkje minst har døme på i reisande slekter.Når eg har sett overskrifter over mine eigne etterslektslister, har eg brukt uttrykk som 'Slekta frå Ryssdal, br.nr.2' og liknande, eller 'Slekta etter Kari Gregoriusdtr Høynes' -ikkje 'Ryssdals-slekta' og 'Høynes-slekta'.

[Gjest Harald Storaker]

Eg har gjort dei samme refleksjonane som Arild. Etter å ha holdt på ei stund med slektsgransking synest eg at begrepet slekt er forvirrande slik det blir brukt i dagligtalen.Eg opplever begrepet brukt omtrent slik: Du har et fellesskap med et visst antall slektningar (i nåtid), og dette fellesskapet har ein kontinuitet bakover i tid i liknande omfang og kvalitet. – Dette synest eg stemmer dårlig med virkeligheten.Du har to foreldre, fire besteforeldre, åtte oldeforeldre osv. Du har 1024 ttttttt-oldeforeldre (minus noen pga inngifte). Kvar av desse har ei etterslekt. Vil du dermed sei du tilhører tusen slekter?Det er greiare å bruke begrepet etterslekt. Det er eintydig.I andre kulturar kan det vere meir klare reglar for å tilhøre ein klan eller storfamilie. I norsk tradisjon kan det gi meining å bruke begrepet slekt når ein odelsgard går i arv. Et dynasti med ein formue kan også førast videre ei stund med arv. Og så er det ein del gamle slektsnavn. Uansett blir det etter ei stund kompliserte forgreiningar.

[Gjest Arild Kompelien]

Godt å høre at andre også har problemer med å få meining i dette med bestemte slekter. Når jeg ser for meg mine forfedre, ser jeg et hav av enkeltindivider som gjennom generasjoner har produsert barn. Men jeg får ikke øye på ei eneste slekt som jeg kan skille ut fra de andre.

[Gjest Bjørn Davidsen]

I Setesdal har dei eit omgrep: 'Godt de ikkje tå mi slekt', når ein eller annan har gjort noko dei ikkje liker. Men her må slekts-omgrepet vere svært så snevert, for den t.d. valldølen finst knap som ikkje kjem til ho jenta frå Kvinesdal på 1500-talet minst 50-80 gonger.