Gå til innhold
Arkivverket
Gjest Bjarne Birkrem

[#13992] Kongelig sidesprang i Sandsvær i 1589?

Recommended Posts

Gjest Bjarne Birkrem

Etter det jeg har lest i bygdeboka for Sandsvær, påstod sorenskriver Hans Sommerstad (1590-1660) at han var uekte sønn av den skotske kongen James VI (sønn av Maria Stuart), som i 1603 også ble konge av England med navnet James I.Som kjent giftet James seg i 1589 med Anna av Danmark-Norge, søster av Christian IV. På vei til Skottland ble brudens skip overrasket av uvær og måtte søke havn i Norge. Brudgommen gadd ikke å vente, men reiste like godt til Norge, han også, og bryllupet fant sted i Oslo ladegård - forøvrig det eneste kongelige bryllupet i Norge mellom 1363 og 1929.På vei til Oslo skal James visstnok ha overnattet på prestegården i Sandsvær (hvis jeg husker riktig - jeg har ikke bygdeboka foran meg akkurat nå), og der hadde han 'en runde i høyet' med en av tjenestejentene på gården, hun som var Hans Sommerstads mor. Er det noen som vet noe mer om dette enn det som står i bygdeboka. Er det noe hold i historien, eller var dette rent oppspinn fra Sommerstads side? Sorenskriveren er forøvrig oppgitt med Jensen som patronym, men om dette betyr at en eller annen Jens var den offisielle faren, eller om Jens var en slags norsk gjengivelse av James, vet jeg ikke. (Den norske formen for James skulle jo heller bli Jakob, men Jens er jo nærmere rent fonetisk, selv om opprinnelsen er en annen.)Hvis noen vet noe om dette, ville jeg være takknemlig for å få svar. Det ville jo vært moro å vite om 'the wisest fool in Christendom', som James ble kalt, var min 9 x tippoldefar - noe som i så fall gjør meg til 12-menning av både kong Harald og dronning Elizabeth ... :-)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Svein Arnolf Bjørndal

Det kan jo være at Sommerstads mor ønsket å gjøre seg ekstra interessant? Hvordan skal man i det hele tatt bevise/motbevise en slik historie?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Jeanette Kleve

Ta kontakt med forfatteren av Sandsvær-bøkene; Olav Saatvedt. Kanskje han sitter på mer opplysninger enn han fikk plass til i boka. Eller kanskje han kan henvise deg videre til noen som vet mer. Kanskje Sandsvær historielag vet mer om saken?! Om du ikke har sjekket med disse allerede da.. :-)Jeanette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Tore H Vigerust

Den offisielle danske samtidsberetningen om bryllupet m.m. er utgitt av P A Munch i Norske Samlinger I (1852), s. 450-512. Ifølge denne (s. 468-69) ankom kong Jacob den sjette Norge og Flekkerøy den 3.11 1589, 8.11 Jomfruland og Langesund (overnatting), 10.11 Sandeherred prestegård (med overnatting), 11.11 Tønsberg (og ble der 6 dager), 17.11 til Borre og videre til Våle prestegård (overnattet der 2 netter), 18.11 fra Våle til Sande (2 timers søvn og mat) og videre til Lier (overnatting), 19.11 - fastende - videre til Asker (mat) og samme dag videre til Oslo med ankomst kl 4 ettermiddag. (Etter bryllupet reise ekteparet landeveien sørover til Danmark.)Jacob 6. var aldri i Sandsvær. Men dermed er ikke historien slutt. Siden dette tøvet er kommet i en bygdebok, vil spørsmålet reises på nytt og på nytt - - -

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Tore H Vigerust

Jeg får kanskje legge kildeteksten ut på nettet ?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Are S. Gustavsen

Bjarne:Du kan trygt avvise hele historien, da den ikke på noe punkt er etterettelig, eller på noen måte er mulig å bevise. Vi stakkars nålevende mennesker er etterkommere etter de forfedre vi kan påvise og som er bevisbare. Vi er ikke etterkommere av de som kun er resultat av gjettverk, spekulasjon, stormannsgalskap og pur og gjennomtrengende forfengelighet. Den foreliggende tradisjon er er et eksempel på sistnevnte.Tore H Vigerust har også helt rett i at kong James aldri var i Sandsvær, men siden dette først har kommet opp så får vi ta det i full bredde.Historien du refererer ovenfor må du ha fra: Olav Saatvedt, Sandsværs historie, bd. V (1995), s. 458. Her har bygdebokforfatteren satt inn en gråboks (typografisk virkemiddel) med dette tradisjonsstoffet. Og teksten er som følger:'AV KONGELIG HERKOMST?Finn A. Wang skriver i brev at Hans Jenssøns oldebarn, Hans Jørgen Rasmussøn Klokkerløkka (f1795), fortalte ca. 1850 til Nils Hanssøn Ula at Hans Jenssøn skulle være født i Sandar prestegård som en illegitim sønn av kong James VI av Skottland, den seinere kong James I av Storbritannia: 'Upåaktede detaljer til nå bestyrker tradisjonens ekhet. For det første at sorenskriveren døper datteren Mette. Dette var navnet på den unge eneke som var nærmeste nabo til Sandar prestegård på den tid - 1589 - da kong James hadde sitt sidesprang. Og for det annet, ble kongen utsatt for utpressing av to kammertjenere og som direkte skremte kongen'. Kong James I var en usedvanlig selvopptatt person, og han ville fremstå som svært religiøs. En skandalhistorie fra Norge ville passe ham riktig dårlig. Rykter måtte ties ihjel. Kongen roste seg selv med at han aldri hadde bedratt dronningen (Anne, søster av Christian IV). Han hadde forsåvidt ordene i behold, da dette mulige sidespranget fant sted på den tida da kongen var på vei til Oslo for å hente sin brud. Om det ovennevnte er tilfelle, hadde Kong Georg IV av Storbritannia tremenninger i Lågendalen.'Olav Saatvedt har i sine bind av Sandsværs historie, (II-IX) i årene 1991-2002 utgitt tilsammen 4496 sider gårds- og slektshistorie om dette spennende og lokalhistorisk rike daleføret, som nå er endel av Kongsberg kommune. Dessverre er bøkene mangelfulle og Såtvedts slektshistorisk forfatterskap er dessverre meget uselvstendig til tider. Et gjennomgående trekk ved bøkene er at han i svært stor grad støtter seg til andre når det gjelder det eldste slektshistoriske stoffet, så som Finn A. Wang, Arne Einarsen Enne, Sæmund Wulsberg (+), Odd Arne Helleberg.Så er også tilfelle ovenfor, hvor han har sluppet en av Finn A. Wangs hypoteser til, og dertil fremhevet den. Det er spesielt mht middelalder og tidlig nytid frem mot år 1700 at Sandsværs historie har mangler, og de eksterne bidragsytere er ofte opphavet til middelalderstoffet, som derfor må leses svært kritisk. Unntaket her er Odd Arne Helleberg, som har bidratt oppklarende i mange sammenhenger.Og når vi først er inne på kong James, må det tas med at et antatt portrett av ham figurerer på forsiden av Gjallarhorn nr. 1 (juli 1988). På side 17 [unummererte sider] finnes en tavle laget av Finn A. Wang med utgangspunkt i Robert II (1316-90) ned til den nevnte sorenskriver og videre opp til folk i Andebu i våre dager. Tavlen er etterfulgt av Wangs artikkel 'Maria Stuart, Cromwell og Winston Churchill samt noen mulige Stewart'er i Vestfold', på side 18-21, hvor det på side 20 går fram at det er Sæmund Wulfsberg som er Wangs kilde når det gjelder denne tradisjonen om kong James påståtte illegitime sønn. Wulfsberg hadde igjen hørt dette i 1908-09 av en tømmerfløter Nils Ula (f. 1837), som igjen hadde hørt dette i sin ungdom av en Klokkerløkka, som ifølge tradisjonen skulle være en sønnesønn av sorenskriveren.Som det fremgår har denne tradisjonen gått igjennom svært mange ledd før den kommer på trykk, så er den fremhevet skriftelig, og dernest tilnærmet ukritisk tatt med i et lokalhistorisk verk på 1990-talet. Jeg håper dermed å ha belyst det viktigste ved denne tradisjonen, og dens mangelende holdbarhet i genealogisk/slektshistorisk sammenheng.mvh Are

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Per B. Lilje

Selv om dette er litt av en tvilsom røverhistorie, må det allikevel til historiens point nevnes at det er en ting som er overgått i stillhet av de ovenfor: Bjarne Birkrem tar nok feil når han siterer at sidespranget skulle ha skjedd på en prestegård i Sandsvær, der James aldri var. Are Gustavsen skriver at dette skulle skjedd på Sandar prestegård, og der overnattet jo James den 10. november i følge Tore Vigerust. Sandeherred er et eldre [vel fordansket?] navn på Sandar, landherredet omkring Sandefjord (nå del av Sandefjord kommune, Sandar kirke er faktisk nesten i sentrum av dagens Sandefjord).

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Are S. Gustavsen

Per:Det var med hensikt at jeg _ikke_ skrev noe om at dette _etter tradisjonen_ (ikke etter meg) skal ha skjedd i Sandar (Sandeherred, inntil 1930, fra 1968 Sandefjord), i steden for i Sandsvær, som Tore (innlegg 4) er forledet til å tro siden Bjarne ikke siterer godt nok fra den tradisjonen han bringer til torgs.Merk at det _ikke er jeg som hevder at dette skal ha skjedd på ved nevnte prestegård, men at det er Olav Såtvedt i Sandsværs historie bd. V, (1995), s 458, som igjen har det fra Finn A. Wang (197?-1988), som igjen har det fra Sæmund Wulfsberg (1908-09), som igjen skal ha det fra Nils Ula (1800-tallet).Men om tradisjonen sier noe, så er jo ikke dette i nærheten av å være bevist, eller er det?mvh Are

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Odd Handegård

Historien om kong James I har utvilsomt en del paralleller i norske bygdebøker. Jeg fant en tilsvarende påstand forleden da jeg bladde litt i bd. 4 av Sunndalsboka (s. 185). Det heter der at Ole Ingebrigtsen Smistad (opprinnelig fra Røv i Surnadal i flg. Hyldbakk) egentlig var sønn av kong Kristian den 5. (som overnattet på gjestgiveriet på Røv i 1685) og Elisabeth Gjertsdatter Mumme, søster i kapellanen i Økesendal. Og at han altså ikke var sønn av Ingebrigt Larsson Røv og Anne Olsdtr Nordvik fra Stangvik som er de offisielle foreldrene.Jeg går ut fra at kunnskapen om norske bygdebøker er stor blant de som deltar på dette debattforumet. Kanskje vi kunne ta en rask dugnad her med sikte på å få knagget tilsvarende uetteretteligheter i den slektshistoriske litteraturen om kongelige sidesprang rundt om i bygde-Norge etter 1600-tallet? Mitt bidrag er i såfall gjengitt ovenfor.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Bjarne Birkrem

Takk for alle innspill som har kommet hittil. Jeg må erklære meg skyldig i slurv når det gjelder de detaljene jeg har nevnt i denne historien. Are, du har helt rett i at jeg har tatt utgangspunkt i den grå ramma i bind V, s. 458 av bygdeboka, men dessverre gjenga jeg dette etter hukommelsen, slik at noen av de vesentlige detaljene ble feil. Det var Sandar prestegård, ikke Sandsvær (for en som ikke er lokalkjent, er det fort gjort å tro at Sandar har noe med Sandsvær å gjøre; Sandefjord er et område hvor jeg ellers ikke har noen slekt, slik at jeg rett og slett ikke var klar over hvor Sandar var). Og dessuten var det ganske riktig enka på nabogården, ikke tjenestejenta på prestegården, som etter sigende skulle ha fått erfare hva skotten hadde under kilten... (Det at jeg aldri tok meg bryet med å notere detaljene den gang jeg leste historien i bygdeboka, sier jo sitt om hvor pålitelig jeg syntes hele greia var...).Og uansett, som Svein Arnolf Bjørndal påpeker, kan det jo hende at den unge enka på nabogården brukte skotskekongen som en beleilig måte å gjøre seg mer interessant på - eller å gjøre 'lausungen' sin mer akseptabel på...Odd Handegårds innlegg er også en tankevekker i så måte; det verserer nok mange lokale historier om påståtte sidesprang fra de dansk-norske kongenes side også, og i likhet med denne kan vel ingen av dem verken bevises eller motbevises. Men det hadde jo vært moro å samle disse historiene lell. Jeg kan tenke meg at det i så fall vil være ganske mange som har å gjøre med Christian IV - både fordi han, i motsetning til de andre, besøkte Norge temmelig mange ganger, og fordi han vel var en mann med stor 'livslyst', for å bruke det uttrykket... Av samme grunn ville det nok i alle fall være fullstendig utenkelig at pietisten og mørkemannen Christian VI skulle ha vært ute med snabelen under sitt eneste Norgesbesøk - eller noen annen gang, for den saks skyld... (bortsett fra når han (formodentlig) forårsaket de to barna han fikk med den like pietistiske Sophie Magdalene...) - så der har vi i det minste ett kongelig Norgesbesøk som vi trygt kan se bort fra i letingen etter norske oldenborgere...

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Tore H Vigerust

Det teksten sier om Jacob 6, er: 'Den 10de November drog han til Hr. Peder Væmundsens i Sanden og der blev om Natten'. (P A Munchs normaliserte tekst). P A Munch gir i en note opplysningen om at Peder Væmundsen var prest i Sandeherred [= Sandar] fra 1567-1626. 'Hans Hustru hed Ragnhild Holk fra Tönsberg. See Gjessings Jubellærere III 99'. [Gjessings jubellærere er et kjent oppslagsverk, finnes bl a i Riksarkivet.)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Gry Vibeke Ertvaag

Hei karer! Vet overhodet ingenting om dette temaet, jeg! Reagerer bare på at et par av dere antyder at moren skal 'gjøre seg interessant' eller 'gjøre lausungen sin mer akseptabel' ved å finne på saker og ting....Håper iallefall at dere ikke legger det samme i det som mange gjorde i gamle dager:). Synes kommentarene er støtende - selv om mine egne tre er 'i ægte'. Mvh. Gry.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Dag T. Hoelseth

Are S. Gustavsen:Det var med hensikt at jeg _ikke_ skrev noe om at dette _etter tradisjonen_ (ikke etter meg) skal ha skjedd i Sandar (Sandeherred, inntil 1930, fra 1968 Sandefjord), [...]DTH: Kun til orientering: Kommunenavnet Sandeherred het en periode Sandeherad, før det ved kgl.res. av 13. mars 1931 ble endret til Sandar. Målbevegelsen stod sterkt også i Sandar på den tiden, men det ble så store protester etter at bevegelsen fikk trumfet igjennom navneendringen til Sandeherad at Kongen var nødt til å ombestemme seg.Sandefjord og Sandar ble som du nevner slått sammen til en kommune fra 1. januar 1968, jf. kgl.res. av 31. mars 1967 nr. 5, LenkeDag T. Hoelseth

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Svein Arnolf Bjørndal

Til Gry Vibeke:Når jeg nevnte at damen kanskje ønsket å gjøre seg interessant, var det ikke skrevet for å virke støtende, bare som en konstatering av det faktum at enkelte mennesker serverer 'tradisjoner' om det ene eller det andre opphavet for nettopp å virke mer interessante - det må jo være hensikten, for som regel viser det seg jo at 'tradisjonen' ikke holder vann. Det viser seg jo også at mange åpenbart finner det adskillig mer interessant 'kanskje, antagelig, muligens' å skulle være etterkommer etter en kongelig person, enn etter den mer sannsynlige Ola og Per - ellers ville ikke slike historier ha dukket opp om og om igjen og funnet veien inn i bygdebøker.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Bjarne Birkrem

Aller først til Gry Vibeke: heller ikke jeg har ment å legge noe negativt i det å 'gjøre seg interessant' - det eneste jeg mente, var at i en tid hvor det å få barn utenfor ekteskap ikke ble sett på med spesielt blide øyne fra kirka sin side eller av lokale sladrekjerringer og sladregubber, kunne det kanskje være fristende for den uheldige alenemora å tillegge barnet et mer fornemt opphav enn det som var tilfelle. Men selv om påstander om kongelige sidesprang ikke kan bevises, er det vel ikke usannsynlig at _noen_ av disse påstandene var sanne? Ingen røyk uten ild...Ellers ser jeg nå at dette temaet har vært oppe før, se debatt 4442. Der ser jeg også at jeg har vært usedvanlig slurvete med fakta - jeg hadde nemlig av en eller annen grunn notert at Hans Sommerstad døde i 1660, men det korrekte skal være 1676. Du store, skulle tro Anne Grosvold hadde sjekket årstallene for meg ... :-)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

×

Viktig Informasjon

Arkivverket bruker cookies (informasjonskapsler) på sine nettsider for å levere en bedre tjeneste. De brukes til bl.a. skjemaoppdateringer og innlogging. Bruk siden som normalt, eller lukk informasjonsboksen for å akseptere bruk av cookies.