[#18928] Latin 'confitentes'

[Gjest Andreas Snildal]

Er det noen av forumets lesere som har tilstrekkelige latinkunnskaper til å få noe fornuftig ut av denne setningen: 'fra Denne Søndag begyndte Jeg at tegne selv confitentes. hvilket jeg har befundet fordelagtigt i'. Det er altså ordet confitentes i første setning jeg lurer på. Denne setningen er notert av presten i Lyngen i kirkeboken år 1783.Mvh. Andreas Snildal

[Gjest Astrid Ryen]

'Confitentes' (flertall) - 'de bekjennende', de som bekjenner(sin skyld eller synd eller sin tro)Verbet er confiteor - confessus sum = tilstå, innrømme. Substantiv confessio - bekjennelse.Håper dette gir noen mening.

[Gjest Andreas Snildal]

Takk for raskt svar!Jeg fryktet at det hadde noe med bekjenne å gjøre, hvilket gjør setningen ganske uforståelig for meg.

[Gjest Astrid Ryen]

Hva med 'nattverdgjester'?

[Gjest Arild Kompelien]

Et forslag til forståelse av setningen:Er enig med Astrid i at dette må gjelde nattverdsgjester eller kommunikanter som de også ble kalt.Skrifte og nattverd hang tett sammen. Det var visstnok vanlig at _klokkeren_ skrev opp de som gikk til alters (et annet uttrykk for det samme). Denne prestens klokker har kanskje ikke vært så flink med listene, og presten har funnet det nødvendig å føre listene selv, og er tydeligvis blitt fornøyd med resultatet.

[Gjest Andreas Snildal]

Jeg synes Arilds tolkningsforslag av setningen høres fornuftig ut. Det var nytt for meg at klokkeren utførte slikt arbeid også. Denne klokkeren var forresten en slektning av meg.

[Gjest Arild Kompelien]

Jeg skrev for noen år siden av kommunikanter 1701-12 for Hof, Hedmark. Der er kommunikantlistene ført av to forskjellige hender. Naturlig å tenke seg den ene er klokkeren. I boka - Nattverden i Norsk Kirkeliv (1948) av Birger Gulbrandsen, beskriver han hvordan nattverden ble utført etter Norske Lov av 1687: De som ville gå til alters måtte skrifte for presten dagen før. Skriftestolen var plassert oppe ved alteret, eller ikke langt unna. For ikke å forstyrre måtte de som ventet på tur holde seg lenger nede i kirka. Den skriftende måtte legge seg på kne for herrens tjener - presten. Klokkeren skulle være tilstede og passe godt på hvem og hvor mange som gikk til skrifte. Alt den gangen hadde han ei kommunikantbok der altergjestenes navn og dag ble notert ” paa det man kan kjende forsømmelige og vide hvor meget Brød og Vin til hver Communion endelig behøves”. Også presten skulle ha ei tavle og notere tallet på de skriftende. Skriftinga skulle verne om nattverdsbordet, ikke alle slipper gjennom. De som ikke ble godtatt var 1. Bannsatte - og ikke igjen avløste, 2. Kjettere, 3. Avsindige mennesker og ufornuftige barn. Alle må ha fattet barnelærdommen og vite hvordan han skal bekjenne seg for presten, 4. ”Hoerkarle, Skørlevnere, Aagerkarle, Slemmere, Skiendegieste, Voldsmænd og aller mest Guds ords Forhaanere og Foragtere”.En må huske på at nattverden tidligere var av mye større betydning enn i dag. Det vises tydelig i den flid som ble lagt i å føre lister - man skulle jo ha oversikt over hvem som gikk/ikke gikk til alters.I kommunikantlistene nevntes innimellom folk som ikke hadde med _seddelen_. Jeg har ikke funnet noe om dette, men det må vel bety at hver person hadde en seddel der det ble notert når de gikk til alters. På den måten hadde presten god kontroll med om de gikk til alters så ofte som de burde.Noen ganger gikk over 200 personer til alters samme dag. Jeg tviler på at de skriftet på den måten Birger Gulbrandsen nevner. Foregikk det slik, må skriftinga ha vært litt av et maratonløp for presten. Man kan jo regne ut tidsbruken ved å stipulere hvor lang tid et skrifte tok - 2 minutter? pr. person X 200 = 400 minutter = nesten 7 timer?Det fine med kommunikantlistene, er at de på et vis blir en form for folketelling over alle over 16 år.

[Gjest Andreas Snildal]

Tusen takk til deg, Arild Kompelien, for det svært interessante innlegget!Jeg trodde at skriftemål med skriftestol osv. var noe som ble avskaffet ved reformasjonen, men dette var altså noe man holdt på med mye lenger.Av katalogen til kirkearkivet til det aktuelle sognet (Lyngen i Troms) ser jeg faktisk at det finnes en kommunikantprotokoll fra 1772-1781.I Sverige førte man jo detaljerte fortegnelser over kommunikanter, kommunionbøker eller husforhørslister. Det overrasker meg å lese at det faktisk fantes noe tilsvarende i Norge. Men disse kommunikantlistene er kanskje ikke så detaljerte og således ikke en så nyttig kilde for slektsforskere som de svenske kommunionbøkene?

[Gjest Arild Kompelien]

De nevnte kommunikantlistene jeg har skrevet av ramser opp folk med navn og bosted (ikke alltid), og gir ikke opplysninger utover det, og må vel derfor regnes som ei marginal kilde.Men ved å lage en database over listene får jeg mer ut av dem. Da kan de sorteres som man vil, og da dukker det opp anvendelsesmuligheter. Kan kort nevne: - man har et problem med Ole Olsen Lund, er han identisk med Ole Olsen Øverby? Ved å gå inn i kommunikantlistene kan jeg med hell se at Ole Olsen Lund gikk til alters fram til 1706, men ingen Ole Olsen Øverby. Fra 1706 slutter Ole Olsen Lund å gå til alters, men Ole Olsen Øverby begynner å gå til alters fra 1706. Det kan da tyde på flytting, men er selvfølgelig ikke noe bevis på at det dreier seg om samme person. Ole Olsen Lund kan jo være død 1705, eller Ole Olsen Øverby er blitt ca. 16 år 1706 og går til alters for første gang!Det blir opp til fantasien hvordan man kan kombinere listene med andre kilder. Analogt med problemstillingen over - var det Anne Olsdatter fra Lund som ble gift med Ole Olsen Øverby i 1708? (Bosted ikke oppgitt ved vielse). Stemmer det, vil listene fortelle at Anne Olsdatter Lund gikk til alters fram til 1708, men fra 1708 vil jeg finne Ole Olsen Øverby og kvinne som går til alters, men Anne Olsdatter Lund blir borte fra listene. Igjen kun en indikasjon på at hun er den rette.Listene er altså ikke verdilause, men det krever en del arbeid å først skrive av listene, og så lage en database av dem.