Toppliste

Bare en liten betegnende historie fra 1960-tallet: En dame skrøt uhemmet av sine adelige/"fine" forfedre, hvorpå min daværende sjef bemerket: "Uff, det var da leit at slekten skulle forfalle slik!"

Artig å lese kommentarene her! Min interesse startet rundt 10-årsalderen da min tante påsto at vi var i slekt med Tordenskjold. Dessuten med en mormor som hadde god kjennskap til sin egen bondeslekt fra Hegra, hvor de fortsatt sitter på "hovedgården" Bjørngård - noe de har gjort i siden 1500-tallet. Jeg likte å høre om mormors familie, ikke minst alle som utvandret. Og slektsstoltheten var tydelig tilstede, og er der fortsatt i hele min morsfamilie. Men i slekt med Tordenskjold er vi ikke! Men den store interessen for min slekt fikk jeg da min far oppmuntret meg til å finne ut av hans bakgrunn. Den var dramatisk, og ble etter hvert verre når jeg selv og ikke minst hjelpere på dette forumet løste det ene problemet etter det andre - og fortsatt finnes det flere. Her var det nok å velge i med tidlig død, sykdom , barn utenfor ekteskap, og ikke minst vanskelig identifiserbare personer. Fortsatt leter jeg etter dokumentasjon som kan stadfeste hvem min oldefar (fars morfar) var. Alt i alt en familie stikk motsatt min mors familie, men det er denne familien som har berørt meg mest underveis, og som i dag er drivkraften i at jeg fortsetter å lete. En makeløs historie til slutt: en dag får jeg e-post fra en for meg ukjent svensk kvinne. Hun hadde kjøpt et hus i Skåne, og hadde funnet et par dokumenter som viste hvem som hadde kjøpt tomten og bygd det første huset der rundt 1910. Hun hadde så søkt på nettet og funnet ut at jeg hadde etterlyst denne mannen på dette forumet. Derfor sendte hun kopier av dokumentene til meg. Mannen var en av mine "etterlyste" oldefedre" som stakk av fra en barnefødsel i Norge (rømte til Amerika som min far sa). En rar opplevelse å se oldefars egenhendige underskrift selv om jeg på det tidspunktet hadde avklart hans historie. Og det er dette som blir min konklusjon. Forfengeligheten ble borte med Tordenskjold, men respekten for levd liv har blitt større og større

Mi meining er at når ein skal skrive historia, så skal den skrivast mest mogeleg korrekt både på godt og vondt. Og på same måten som ein ikkje kan ta æra for det forfedrene/-mødrene våre gjorde eller fekk til er det heller ingen grunn til å skamme seg for det som dei evt. gjorde gale. Eg er dessutan heilt einig i Berit sin kommentar.

Nå har jeg egentlig sluttet med slektsforskning, men akkurat denne tråden var interessant. At mange er mer interesserte i å finne såkalte "fine aner" er jo et faktum. Det er vel bare å se på hvor stor del av spørsmålene på dette forumet som utgjør nettopp spørsmål om dette. Jeg har savnet diskusjoner om husmannsslekter mange ganger, spesielt har jeg vel merket meg at om man legger ut spørsmål om slike, vekker det liten eller ingen interesse. I min egen slekt er det også noen såkalte "fine aner". Men hoveddelen av min slekt er husmenn, gårdbrukere og aner som har vært vanskelig å finne. Den utfordringen likte jeg aller best da jeg holdt på med dette, nettopp det å klare å spore opp de av mine aner som "ikke betydde noe". Ei grein er tatere, og sant å si så var dette den aller mest spennende å forske på. Her var det mye nytt og interessant nettopp pga av fortielsen av denne slektsgreina. Den var noe man absolutt ikke snakket om. Vi må ha klart for oss at standsfølelsen var mye sterkere før, blant våre foreldre og besteforeldre. De vokste tross alt opp i et samfunn som var mer lagdelt enn det vi har i dag, selv om det sniker seg inn en tanke om at det kanskje ikke er så mye annerledes i dag, bare på en litt annerledes måte. I dag har kanskje titler overtatt denne statusen? Min morfar ble sint når jeg spurte ham ut om slekta, og ønsket nok ikke å svare på dette pga at han vokste opp i stor fattigdom. Men når han sa at dette skulle jeg ikke drive på med, førte det bare til det motsatte, nemlig at jeg bare ble enda mer nysgjerrig. Og han hadde faktisk ei meget interessant slekt, og ikke minst en slektshistorie som får fram både tårer og latter. Og slik skal det være! Å være født av "godt folk" betyr ikke at man har fine aner etter min mening, det har en mye videre betydning. Jeg er stolt av at vi, som har mest husmannsblod i årene, har klart oss godt. Og ikke minst - jeg er stolt av den gode arven fra disse slitets adelsfolk! Mvh. Kjell

Krenkende for hvem ? Hvem har retten til å bestemme hva som er krenkende? Det som var krenkende før er neppe det i dag.

Har opplevd at en jeg hjalp med slekta plutselig forsvant. Det var etter at han fikk filer med barn utenfor ekteskap i flere generasjoner. Alle har jo "uekte barn" i slekta, garantert. Dessuten er det vanskelig for oss å vite alle omstendighetene rundt. Selv syns jeg ALT som gir et ekstra innblikk er interessant, enten det er "bra" eller "dårlig".

Kvener, ja. Det var tider da finneblod ikke ble snakket om. Det var heller ikke tillatt å prates om. Ei heller var det lov å tale finsk. Finnene skulle fornorskes, må vite. Integreres. Kultur, tradisjoner, språk og andre særtrekk måtte jo viskes bort og vekk, for all del. Grundig. For all framtid. De var jo fremmede. Skremmende. Uvanlige. Perspektiv, historie og oversikt... Trekk disse linjene opp til våre dager... Der er intet nytt under solen... Nordmenn kunne stå i timer på kirkebakken etter gudstjenesten. Svalle, tøve, flørte, handle litt, med mer. Skogfinnene måtte spre seg og forlate kirkebakken innen en halv time etter siste kiming fra klokketårnet. Var det ikke for opprinnelsen min, var det ikke nettopp meg. Jeg er stolt av mine skogfinske aner, for svensk og dansk adel, olympiere, oppfinnere, offiserer og kunstnere. Med flere. På godt og vondt. Av levde liv. OG av de nær sagt utallige Kari-ene og Ole-ne, ikke minst! Det var flest av dem, den gang da, som nå: Hvermannssen og Hvermannsdatter. Var det ikke for også dem; intet samfunn, ingen utvikling, ingen allsidighet, ingen framskritt, ingen bevegelse, ingen progresjon, ikke håndtverk, ikke jordbruk, ikke fiske, ikke bygging, ikke... Ingen ting. ("Slektsforskning"... Betegnelsen "forsker" er dessverre ikke beskyttet. Jeg respekterer forskerstanden. Og... gransker slekt. Egen og andres.) Ønsker en fortsatt fin helg!

Veldig enig med Torbjørn og Berit. Det er skrevet altfor mange bygdebøker og slektsbøker der fakta er "feid under teppet". Mener selv at det som skjedde på 1600 - 1800 tallet er såpass godt ut på dato, at jeg synes dette er ting som er viktig når man driver slekt/bygde forskning, både det negative og det positive. I tillegg var livet ikke en dans på roser for de fleste her i Norge dengang, så litt druchenschab under prædikenen eller litt leyermaall gjør en hver slektsforsker fornøyd.

Det sies at det er vel og bra med fin slekt, men æren tilkommer som regel dine forfedre. At det er mange som mister litt fotfeste når det er muligheten for litt blått blod i årene er det da ingen tvil om. Jeg har hatt kontakt innad i enkelte slektsmiljøer siden 70-tallet og det snodige er at kildekritikken blir svakere og svakere jo mer fintfolk man finner noen steder. Har møtt folk som forsker etter navnelikhetsmetoden, spesielt hvis de hadde en tittel. Vi kalte det sersjantforskning. Men så handler det ofte om hvem som har navnet sitt under en påstand. En person kan bli uthengt og ledd rått av ved en påstand som at "Kongene hadde etterkommere i bondestanden". Bare oppspinn, sprøyt og bladsmøreri. Så noen år senere dukker samme påstanden opp med en annen underskrift og da blir ting bejublet. Kildekritikken er sikkert en stor faktor her, men man skal aldri se bort fra fenomenet sjalusi. Selv er jeg av den ekstremt naive sorten. Neste år har jeg forsket i 50 år. Jeg har en drøss med prester bland mine forfedre. Noen drakk seg i hjel og andre vifta litt med kniven hvis de følte seg tråkka på. Noen kasta ut enker og faderløse og noen lot falskhet og prektighet bli siamesiske tvillinger. Men alle de husmenn og småbønder jeg har kan det være morsomt å lese om. Når de eier det de står og går i, ei knekt skje og en kopp som er surra med hyssing, er det ikke mye å by på. På den andre siden har vi huspostiller, kvinnesadler og sølvkanner. Alt er like spennende. Min mormor sa at hun kunne da ikke stamme fra kjente store bondeslekter hun som var en husmannsdatter. Men sånn er det. Noblesse oblige, enten den har knekte skjeer eller sølvpokaler. Hilsen en genealog av rang.

Jeg har holdt på med slektsgransking i 19 år nå og er like stolt av mine aner som er småbønder som de mer aristokratiske anene mine. Forskjellen er at når jeg kommer inn på de såkalte "finere" familier at på de sistnevnte så kommer man seg som regel mye lenger bakover i tid da de slektene er bedre dokumentert, noe jeg synes er morsomt.

I enkelte slekter/slektsledd ble det en del av kulturen, jeg har en oldefar som var en av 3 uekte før moren giftet seg og fikk 3 til, kona hans, min oldemor, var en av 5 uekte som mora hadde og en av de 3 uekte som faren hadde. Hun med de 5 uekte hadde en mormor som ble dømt til 8 år på tukthus for sine 5 uekte, hun giftet seg senere og fikk 4 barn til. Hun var av omstreiferslekt, så det er jo usikkert hvordan hennes forfedre oppførte seg, men det er spor som tyder på slektskap med en av de råeste bygdevektere vi har hatt, med minst 22 kjente liv på samvittigheten. (hvis han hadde noen!) Disse slektningene mine har det vært problematisk å finne fram til, nettopp fordi eldre slektninger som kjente deler av historien ikke ville snakke om det. Men det er kanskje noen av de mest interessante anene mine, selv om de kun utgjør en bitte liten del av slekta. Det er klart at det er endel slektsnobberi ute og går, og ting som ikke nevnes her er at det var jo nesten alltid eldste sønnen som tok over gården, og dermed førte den delen av slektene videre, med tilhørende 'fint' slektsnavn. Problemet er at mange av de slektene var ganske store, og mange søsken som ikke arvet gården ofte er å finne igjen som 'simple' husmenn i nærheten. 2-3 generasjoner senere er ofte avstanden opp til bonden blitt ganske stor. Jeg tar ihvertfall ikke på meg noe ansvar for det mine forfedre har gjort! Hvis det ikke passer andre i slekta å få vite om historisk snusk og 'umoral', så får de forske litt sjøl på de 'fineste' av dem, de kommer sikkert ikke så langt før humøret synker! :-) I senere tid har vi nazister, tyskertøser, dopsmuglere, narkomane, pornohandlere, og kjeltringer av alle de slag. De neste generasjonene har dem som forfedre, og de bør kunne finne det like interessant å finne sporene av sine slekter. Uansett hva vi gjør, så må vi ikke dømme noen for handlinger som hører fortiden til.

Det er ein klassisk historie å fortelle om han som begynte med slektsforskning, og var veldig begeistra. Men da han kom til t-oldefar og fant han var morder, mista han plutselig interessen. Eg trur for dei fleste er motsatt. Å finne ein morder tilbake i historien er interessant. Det er historie som er spennande, å få "kjøtt og blod" på navna. Eg har ein Huje Halkildson Skofteland blant mine aner. Han er vel den som er omtalt mest usympatisk i Sør-Audnedal bygdebok. Han var et "ufe". Han blei dømt for drap, men betalte seg ut av det. Han krangla med alle naboar. - Eg syns det er moro å ha slike fargerike personar i slektshistorien.

En av tingene som framgår av diskusjonstråden som Ann-Mary Engum har lenket til, er at svaret (svarene) på Torbjørns spørsmål til dels avhenger av om han tenker 1300-tallet, 1500-tallet eller 1700-tallet. I slektshistorisk litteratur framholdes det ofte at man måtte være 30 år for å være lagrettemann. Det ser ikke ut til at dette kan dokumenteres, og for en mann som Tore Vigerust var det kanskje først og fremst en tommelfingerregel for å kunne anslå fødselsåret til lagrettemannen ut fra tidspunktet han var nevnt. Det kan neppe utelukkes at en og annen lagrettemann var yngre enn 30 år, men det er nok liten tvil om at de fleste var 30 år eller mer. Det kan ellers henvises til artikkelen om lagrettemenn i Norsk historisk leksikon. Når vi kommer fram til slutten av 1600-tallet, er det mulig både å lage oversikter over hvem som ble benyttet som lagrettemenn (tingbøker, skifteprotokoller osv.), når de nevnes som lagrettemenn første gang, og når de faktisk var født (kirkebøker, skifteprotokoller osv.). Det kan godt hende man vil finne at så å si alle var over 30 år, men det trenger ikke bety at det var noe formelt krav om dette; det kan ha vært andre faktorer som gjorde at eldre lagrettemenn ble foretrukket. Det har neppe vært noe krav om at man måtte være selveier (Torbjørn bruker begrepet odelsbonde) for å være lagrettemann. I bygder og områder med lite selveie ville det ellers bli vanskelig å få nok lagrettemenn. På 1600-tallet og senere er det i alle fall ikke vanskelig å finne eksempler på leilendinger som var lagrettemenn.

Tusen takk for så masse hjelp og informasjon fra alle, dette var kjempe spennende. Søren Fredrik står jo i kirkeboken fra Møre og Romsdal. Sitter og leser og kikker på alt nå :). Edel er jo min farmor og jeg visste ikke så alt for mye om henne heller.

Er av samme mening som deg, Anett! "God belysning" er viktig. Og skjelettene i skapene, er til for å ramle ut ;) Mange har også kriminelle i slekta. Det er jo heller ingen ting å skamme seg over/ta personlig.

I Nord-Norge har vi et gammelt jungelordtak som sier: "Du skal ikkje grave langt ned i slekta før komagene kjem fram", noe som ifølge mytene har fått mange nordnorske slektsforskere til å gi opp å forske i slekta når det har dukket opp en same eller to eller ti i familiehistorien. Personlig er jeg svært stolt av mine kvenske, samiske og norske forfedre, enten de var hardføre, tøffe og arbeidsomme kvener som klarte å skape seg et godt liv i det nye landet, samer som klarte seg utmerket tross fornorskningens skyggesider, eller nordmenn som tilhørte den gamle kystnorske befolkninga eller var innvandrede østerdøler som kom til Troms på slutten av 1700-tallet.

Jeg må si som Hanne at jeg har drevet med slektsforskning i 21 år, og jeg er like stolt av alle mine aner. På min fars side der det mange bønder, men også noen fattige husmannsfolk(mye fra Trøndelag) På min mors side er det mange fiskerbønder, noen få husmannsfolk i senere tid(mine oldeforeldre), storbønder, og via Mikkelborgslekta mulige kongelige. Kommer også inn i Falchslekten, og har Petter Dass som etterkommer av bror av ane, og så skal visst Oscar den 2 være min tipptippoldefar(noe jeg ikke har klart å bevise etter 21 år. Ja det er mye mer å finne om de kjente slektene og de kongelige, men jeg liker best å jobbe med dem det er vanskeligere å finne noe om. Er så mye mere stolt av å finne ut av aner som jeg har strevd med i flere år, enn de mulige anene jeg med noen tastetrykk kan finne på Geni og andre steder på internett

Ja, matematikken i slektshistorie er forbløffende. Eg pleier å regne 300 år på 10 generasjoner. Da får vi ca 1000 anelinjer (1024). Og kvar av desse anne har så 1000 anelinjer neste 300 år bakover. Så, på 1400-tallet vil eg da ha ca 1 000 000 anelinjer. Det blir litt søkt å velge ut ett navn der, og sei DET er min "stamfar". Kva med dei 999 999 andre?

Jeg pleier å hjelpe venner og bekjente med å "forske" på slekten. Men hos en ble det en gang fullstendig stopp da det kom for en dag at bestemoren hadde født 3 uekte barn. Da mistet vedkommende interesse for slekten med ordene" Så skammelig. Håper du ikke forteller dette til andre." Det hører med til historien at vedkommende var meget kristen. Forfengelighet eller ?

Jeg har 2 foreldre (født ca. 1920), 4 besteforeldre (født ca. 1880), 8 oldeforeldre (født ca. 1840), 16 tippoldeforeldre (født rundt 1800), 32 tipptippoldeforeldre (født rundt 1760), 64 tipptiptippoldeforeldre (født rundt 1720) osv. osv. Hvis man er stolt eller "føler" en hvis tilknytning til 1/64 del av sitt opphav, hva da med de 63/64 andre delene av sitt opphav?

http://urn.digitalarkivet.no/URN:NBN:no-a1450-kb20070430310404.jpg Nr. 37, han døde 31.10.1918 og det står at han var sygepleier og bodde på Trosterud. Astrid

Ja, jeg vet om skifte der barn er utelatt selv om de bevislig lever. Det kan være vedkommende har fått sitt ved giftermål ( bryllupsgjord, heimefølge), eller gitt avkall på arv til fordel for de andre arvingene. Lite i boet, altså. Den ene saken er fra Holum i Vest_Agder. I en annen sak i samme fylke var en datter ikke nevnt blant arvingene, og jeg trodde jeg hadde bommet på foreldrene. Men da jeg leste videre i skiftet, så var mannen hennes til stede og erklærte at kona ga avkall på arv for å hjelpe sin mor og sine voksne, ugifte søsken. Så til dine folk.... Skifte foretatt i 1773 etter Anne Bjørnsdatter forteller om eldste sønn Jacob som er i kongens tjeneste i København, sønn nr 2 David 13 år gammel....og datter Svane. Venstre side: https://media.digitalarkivet.no/sk20081027380762 Mvh Linda

takk til ann - mary og sven som hjelp meg med det

Se også https://forum.arkivverket.no/topic/199866-aleksander-tormod-kolbrunarskjold-fredriksen/ Også samme familie: http://www.disnorge.no/slektsforum/viewtopic.php?t=138833

Askvoll er ikkje i Nordfjord, men i Sunnfjord. Sidan Svanviken er nemnd går eg ut frå at han var av omstreifarslekt. Det er eit spennande emne, men kan vere utfordrande sidan dei ofte flytte frå stad til stad.

Det er jo slik i mange slekter, at det er husmenn og bønder i mange ledd først, og der det er mulig å komme lengre bakover, dukker av og til disse "fine aner" (som du nevner i innlegg 36) opp. Der det ikke dukker opp slike linjer, er det i mange tilfeller mangel på kilder som gjør det. Tror folk nå for tiden ønsker folk av alle lag i befolkningen, for å få det variert og interessant. Gjerne noen kriminelle, litt sjøfolk, noen diktere, noen smeder, snekkere, bønder, husmenn, omstreifere, samer, utlendinger, prester og adels-folk osv. Jeg mangler selv samer (som jeg gjerne skulle hatt), men en bror fikk treff på 1,4 prosent finsk, så kanskje det er noen i det tallet? Tatere vet jeg ikke om, må i tilfelle være fra før kirkebøkene og folketellingene starta (dersom noen kom til landet før det). Hadde vært interessant å funnet noen, men så er det slik at ingen kan velge hva som er bakover, så bare å godta og skrive opp alt som er der. Når det stilles flere spørsmål om "fine aner" i forumet, så er vel det kanskje mest fordi at mange har de samme linjene langt tilbake i tid, og kan lettere ha noe å tilføye debattene. Viss flere personer har samme husmanns-slekt langt tilbake, så burde det være på samme måte.

mor hans hadde vel også foreldre? I og J er eigentleg den same bokstaven. Skiljet mellom i og j (små) var etablert på 1700-t, men for I og J (store) var det først fullt etablert på slutten av 1800-talet, og sist for førebokstavar i personnamn. For Carl I f. 1862 kan altså "I" stå for "Jonsen". Sjå også http://www.disnorge.no/slektsforum/viewtopic.php?p=708485#708485

Tusen takk til alle som har kome med tips og innspel her. Eg fekk i dag tilsendt informasjon frå ein slektning som hadde notert at Anne Kolden vart gift med Jo Johnsen Joten som eg rekna med var frå Jota i Lom. Eg fann han ikkje i Lom bygdebok under nokon av dei to bruka Søre og Nørdre Jota (Lom bygdabok, band 2, side 66 og 71), men under Nødre Jota fann eg Johannes Jonsson som var fødd på plassen Byrberget på andre sida av elva. Han har blant fleire sysken, også broren Jon fødd 1885 som utvandra til USA i 1901, jf. Lom bygdabok b. 1 side 111. Og i kyrkjebok for Garmo sogn i Lom prestegjeld for 1885 finn eg at Jon er født 28. juli 1885: https://media.digitalarkivet.no/kb20070115630119 Foreldra til Jon var Jon Olsson f.ca. 1843 på Gardshaugen i Vågå og Mari Johannesdotter som var fødd på Nødre Odde i Garmo, Lom. Opplysningar ved dødsfallet til Joe i USA om at mora var fødd Odde(n) stemmer dermed også. Opphavet til Joe Johnson ser dermed ut til å vere klarlagt - Anne gifta seg med ein sambygding i USA. Jon har 3 eldre sysken som utvandra til USA, inkludert Anton f.1883. Kyrkjeboka opplyser at han var fødd 4.11.1883.

Star Tribune, Minneapolis, 7 Aug 1964

Klikk på lenken,så ser du bilde. Joseph Arnold Johnson May 17, 1927 - Saturday, October 1, 2011 Service Information Visitation Information Calvary Lutheran Church in Mora, Minnesota Thursday, October 6, 2011 Private Family Visitation 11:00 a.m. View Guest BookFlowers & GiftsSign Guest Book Joe was born on May 17, 1927 in Minneapolis, Minnesota to the late Joe and Anna Kolden Johnson. Like many of his generation he learned to speak English only after attending public school. The only child of recent immigrants, he spoke only Norwegian at home, and was very proud of this heritage for the rest of his life. He was baptized on May 20th, 1927 at the Swedish Hospital and confirmed on September27th, 1942 at Calvary Evangelical Lutheran Church of Minneapolis, MN. Joe graduated from Central High School in Minneapolis on January 24, 1946, finishing his studies early in time to enlist in the Navy during World War II. A Naval Quartermaster, he spent the majority of his service from 1945 to 1947 in the South Pacific. Returning home, he attended the University of Minnesota, receiving a Bachelor’s degree in both History and Geography in 1949. He followed this by attending St. Cloud State Teacher’s College where he received a Bachelor of Science degree in Elementary and Junior High Education. He began his teaching career in Crosby/Ironton, MN in 1950. Joe married his only sweetheart, Ivy Gates, in 1951. They had been childhood friends and had dated all the way through high school and college. Both of them teachers, Ivy and Joe shared a love of children and education for the rest of their lives. This solid foundation made for a happy life together for the two of them. He left his teaching job when called again to serve his country during the Korean Conflict. Again, as a Naval Quartermaster in the South Pacific, he served from 1952 to 1954. He spoke often of his Navy days, and considered them some of his fondest memories. When he returned to Minnesota he was on the teaching staff at St. Cloud State College. He and Ivy moved to Mora, Minnesota in 1956, where Joe began his tenure as the principal of Mora’s Elementary School and continued his education at St. Cloud State University receiving a Master of Science Degree in Education in 1961. He enthusiastically held that job for 30 years. Joe and Ivy raised their children, Jay and Mary, in Mora and Joe was active in activities at Calvary Lutheran Church, The Lion’s Club, The VFW and American Legion, The reserve Police Department and The Sons of Norway. Joe enjoyed many hobbies, his time at the family cabin, traveling and visiting his children and grandchildren. He retired from school administration in 1986 and made good use of his retirement years enjoying these pursuits and continuing his community service. Joe passed away on October 1, 2011 at Wellstead of Rogers, MN. Joe is survived his wife of 60 years, Ivy of Apt. 208 Diamondcrest Assisted Living Rogers, Minnesota. His son, Jay Johnson and his wife Karen and grandsons Jacob and William of Maple Grove, Minnesota. His daughter, Mary Oaks and her husband Patrick and grandsons P.J. and Max, of Portland, Oregon. Joe will be interred at the National Veteran’s Cemetery at Fort Snelling in Minneapolis. In lieu of flowers, the family would prefer gifts to Calvary Lutheran Church in Mora in Joe’s memory. After a private family burial at Fort Snelling Joe will be remembered at a Memorial Service at his home church, Calvary Lutheran Church in Mora, on October 6, 2011 at 11:00 a.m. The family would like to thank all the staff at Wellstead and North Memorial Hospice for their care, comfort and support towards Joe in his final days. 300 Main St N, St. Michael-Albertville, MN 763-497-5362 • 119 Central Ave, Buffalo, MN 763-682-1363 Email https://www.thepetersonchapel.com/memorial.php?mem_NUM=1682&search_order=default&flag=

Jeg leser det litt annerledes: Vi undertegnede Carl Petter Hyboneth og Magdalena M. Erichsen ere forenede om at indgaae Egteskab med hinanden. Hvilket vi herved bevidne ved vore Hænders Underskrift. Bergen d. 21 Novbr 1805 Carl Pe. Hybonett Magdalene Margrethe Erichsen...

Søskenbarn- og slektekteskap reduserer anelinjenes antall slik at det reelle antall anelinjer på 1400-tallet er en god del mindre men fortsatt betydelig. http://ndla.no/nb/node/15928?fag=7

Stolt av å ha fremstående folk i anetavla, er det ingen grunn til å være. Vi kan ikke noe for hvem som er der bakover, men interessant er det at det er slike folk på enkelte sider, på grunn av at det er mulig å komme lengre tilbake i tid, og så er det av og til malerier av noen av disse personene. Uten vanlige bønder og husmenn, så hadde ingen av oss hatt disse andre rikere linjene, så er jo disse vanlige (som det er mest av) som er mest viktige. Men kjekt med noen skotter, dansker, tyskere, forfattere, håndverkere osv. er det.

Trekker frem en "gammel", artig tråd relatert til dette emnet

Når jeg begynte å slektforske tok jeg opp det min mormor og min farfars mor hadde begynt med. Min fars slekt fra Vest- og Nordnorge var godt dokumentert i bøkene om Bernhoft og Benkestokk som jeg har arvet. Når jeg fikk det vanlige spørsmålet «hvor langt tilbake har du kommet?», var det mange som ble imponert når jeg svarte 15-1600 tall, men jeg sa også att det ikke var resultat av min egen forskning. Min Bestemor (mormor) hadde god kunnskap om sin slekt, både i bredd, «den og den ja, det er slekt» sa hun ofte. Men også tilbake til 1700 tall. Min fetter og jeg kjørte henne til kirker i Sverige (hennes far var fra Dalsland) der hun leste kirkebøker og skrev sitt «slektsregister». Hun samarbeidet med slekt i USA og dokumentert den utvandrete slekta fram til 1950. Vad har dette med forfengelighet å gjøre? Jo, på både sider tror jeg det var ønske å dokumentere det de var stolte av. Min oldemor var stolt av sine forfedre og den fine slekta, Bestemor var stolt av sine husmenn og småbrukere. Bestemor samlet gamle møbler og på jordbrukutstillinger på Lillestrøm fikk hun en monter, innredet den som en husmannsstue, fikk med noen naboer i tidstypiske klær og var selv husmannskone. Kong Olav åpnet utstillingene og hadde en god prat med husmannskona som er foreviget med ett bilde som jeg tror alle si slekta har kopi av. Mine gener har jeg derfor fra to ganske forskjellige miljøer og på en måte tror jeg det har påvirket meg og gjort meg til den jeg er og vad jeg har gjort i livet - så langt. Og slektforskning gir meg mye interessant. Reiser til de steder der mine forfedre kom ifra for å se hvordan de hadde det hjemme, kontakt med slekt i Norge, Sverige og USA.

Heilt vanleg, god, gammaldags skjønnskrift... :)

Litt klipp og lim fra "Naustdal bygdebok : gards- og ættesoge" bind 1 og 2:

Jeg leser det litt annerledes (pkt. b): 27 Octbr 1817 Alm i Norderhoug c: Christiania hvor død

# 768 - Akershus fylke, Aker kriminaldommer, skifte- og auksjonsforvalterembete, Dødsfallsprotokoll nr. 4 (1914-1918), Dødsfallsprotokollside, Side 377, Brukslenke for sidevisning: https://media.digitalarkivet.no/sk20090519341397 Legger også inn lenke til kildeinformasjon i KB (# 37) som Astrid fant - Akershus fylke, Østre Aker i Østre Aker, Ministerialbok nr. I 13 (1918-1929), Døde og begravede 1918, Side 168, Brukslenke for sidevisning: https://media.digitalarkivet.no/kb20070430310404

Aase, Ivar mfl. Christina har med dette fått en forrykende debut her på Digitalarkivet. Alle spørsmålene som er stilt i denne tråden er relevante og ordskiftet er også relevant selv om dette kan virke noe vel akademisk og direkte knyttet til utgangsspørsmålet. Saken er at databasen som det er lenket til (https://digitalarkivet.no/view/325/hv00000000674830) ikke er en transkripsjon som sådan. Dermed står det fritt opp til den som registrerer å ekstrahere, samt å tilpasse hvordan opplysningene om brudefolkene, og deres tilhørende lovpåkrevde kausjonister (eller gjerne trulovarar om man vil), skal og bør gjengis. Som oftest vil de som registrerer holde seg til en så kildetro transkripsjon ved de ulike elementene som mulig, men skal man være virkelig pirkete, og det er det flere enn jeg som liker å være, så vil en databaseversjon av hvilken som helst prosa- eller rubrikktekst hentet fra hvilken som helst originalkilde eller kopiprotokoll innebære at kildens interne integritet utsettes for grader av vold. Skal man beholde kildens integritet, så er fulltekst-transkripsjon trolig det eneste fullverdig alternativ: Så som et direkte eksempel vil jeg ved å transkribere hele tekststedet kunne ende opp med noe tilnærmet dette: «Den 21 Febr. Troloved Erlige og forstandige Dannemand Tosten Ammundsen Damholtet som haver Skifted med sine Børn og Pigen Erlige Dorthe Jngemors Daatter Nordre Ri[v]e | Cautionister | Jon Ammundsen Sambøll Jon Slævigen | Copulerede udi Ødemarck Dom: 5ta Post Trinit» Som det kan sees av mitt eksempel, så er ikke en gang dette en fullstendig 100% kildetro gjengivelse av selve kilden. Av hensyn til formatering og valg av herværende transkripsjonsløsning så har jeg gjort tolkninger. Jeg har bestemt meg for å gjengi vokalen ó som ø, og å angi usikkerhet ved gjengivelse av [v] i «Ri[v]e». idet det kan være vanskelig å skille v og w hos de enkelte skrivere. Jeg har også satt inn noen få vertikale streker for å skille ting litt fra hverandre. Hovedpoenget er uansett at transkripsjonen ikke skal føre til meningsbrytning, altså at man ledes til å lese noe annet ut av kilden enn det som faktisk har vært ment kommunisert av skriveren, her i 1750. Så på den bakgrunn, så har altså skriveren ment å informere om at Tosten (eller Torstein om man vil normalisere) hadde vært gift før, og dermed er det ikke riv ruskende galt at databasetreffet reflekterer at vedkommende var i kategorien "Em", altså enkemann. Er dette så en kildetro tolkning av kildestedet? Selvsagt ikke, men det er heller ikke kildeforfalskning. Dette av den enkle grunn at databaseversjonen aldri har pretendert å være en fullverdig og kildetro fulltekst-transkripsjon. Databasen er i så måte kun et hjelpemiddel, en portal om man vil. Nå kan det hende at jeg har vært for rask i min transkripsjon ovenfor. Et godt hjelpemiddel i så måte, er å la det transkriberte få hvile litt og aller helst la andre øyne få lese korrektur. Det er nesten umulig å finne feil ved seg selv (det er i hvertfall ikke en øvelse som er naturlig innøvd), så det gjelder å feste sin lit til at andre finner disse feilene (jeg snakker selvsagt om ved våre arbeider), noe andre er langt bedre rustet til å gjøre. Dette har noe med bjelker og øyene å gjøre, samt vår egen naturlige tekstblindhet på egenprodusert tekst. Jeg vil ellers benytte anledningen til å ønske Christina hjertelig velkommen til Digitalarkivets brukerforum, samt til den spennende verden som finnes i indre Østfold på 1700-tallet. Aremark og tilstøtende strøk byr på mange kildemessige utfordringer. Ingen skifteprotokoller før etter 1802, og hyppige kontakt mot Sverige er noen av stikkordene. Mvh Are

Det var vel helst originalen som var viktig her - ikke avskriften. SAO, Aremark prestekontor Kirkebøker, F/Fb/L0002: Ministerialbok nr. II 2, 1745-1795, s. 287 Brukslenke for sidevisning: https://media.digitalarkivet.no/kb20061018030372

Har ett foto från Amerika och förstår nu att det är Arvids son Helmer hustru och barn som skickat detta av sin familj. Har aldrig riktigt fått Arvid och Almas resa till Amerika men nu efter er fina utredning har vi fått historien på papper. Ett stort tack till Sven och Grethe för ert fina jobb Skall ha en släktträff den 5 Augusti och det blir intressant att kunna redovisa Amerikasläkten som varit dold. Bifogar bilden på Helmers familj. Skulle det gå att hitta levande släkt vore det spännande! Hälsning Per Nilsson

Norsk lysingsblad 30.08.1954:

Fra beta.nb.no kommer følgende treff i Norsk Lysingsblad 20.01.1947: "Reproduksjonsfotograf Rolf Kåre Paulsen, Islandsgt. 9, Oslo, til å anta navnet Flamme som slektsnavn, samt til å sløyfe fornavnet..." Det er en rekke treff på "Rolf Flamme" i ulike aviser i årene som følger. Med "sløyfe fornavnet" regner jeg med det er "Kåre" som skal sløyfes, slik at han bare blir hetende "Rolf Flamme". Hele teksten kan leses i norske bibliotek (utvidet tilgang til nb.no)

Bergen fylke, Nykirken i Nykirken, Ministerialbok nr. A 5 (1775-1808), Fødte og døpte 1802, Side 149, nr 36 https://media.digitalarkivet.no/kb20070416610537

Hun døde på Stavanger Alderhjem, Hillevåg den 19. januar 1946 Ellers er reglene for forumene slik at vi brukere skal bruke fullt navn, så jeg anbefaler deg å endre brukernavn ihht dette :-) Reglene for forumene finner du her: https://forum.arkivverket.no/announcement/2-ordensregler-for-debattene/

Jeg leste visst kirkeboken litt for nøye :-) På s. 76 står det 1833, men på s. 77 gjentas de to øverste på s. 76, og der har presten faktisk skrevet 1832 for Martines. Det er jo feil. I klokkerboken står det riktig: Bergen fylke, Nykirken i Nykirken, Klokkerbok nr. A 5I (1821-1841), Fødte og døpte 1833, Side 101 https://media.digitalarkivet.no/kb20070416640553 Ser vi på konfirmasjonen i 1850 står det 1833 der også: Bergen fylke, Nykirken i Nykirken, Ministerialbok nr. C 1 (1840-1851), Konfirmerte 1850, Side 45 https://media.digitalarkivet.no/kb20070301680016

Handelsregistre for Kongeriket Norge. 1914 - http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digitidsskrift_2016072581078_001

Hei Olaf. Hvis du blar en side frem så vil du se at problemet er løst.