Leaderboard

Jeg håper Lene Benedicte kommer tilbake til forumet. Hun er en stor ressurs her på forumet,som vi ikke er tjent med å miste.

Nå er det i alle fall slik at alle norske kilder ligger gratis tilgjengelig på Digitalarkivet, eller du kan få tilgang til disse kildene gratis ved å besøke en lesesal på et statsarkiv Når det gjelder kilde i andre land, må du ofte betale for dette. Men det er ikke noe vi her i Norge kan gjøre noe med, eller bestemme over. Vi for være glad for at våre kilder er gratis tilgjengelig.

Mangel på folkeskikk kan slå begge veier. Det finnes ett reglemente for forumet som flere overser når de skal registrere seg. Spesielt det med visningsnavn. https://www.digitalarkivet.no/content/create-user-account. Trådstarter har også startet en meget bra oppskrift på hvordan man skal legge inn spørmål i forumet!! Som mange overser. https://forum.arkivverket.no/topic/219554-kjære-nye-slektsgransker-det-er-fint-om-du-leser-dette-før-du-stiller-spørsmål/ Mangler vi folkeskikk når vi henviser til regelverket? Mangler folkeskikk når kommenterer en bruker som har lagt inn over 100 spørsmål uten å gidde å lære seg å legg inn lenker o.s.v.? Mangler vi folkeskikk når vi spør brukeren hva han/hun allerede vet? Det er flere som har sluttet å hjelpe her i forumet (og i slektsforumet) p.g.a dårlig folkeskikk fra de som stiller spørsmål. De som mener seg urettferdig behandlet må si i fra. 😊 Hvis alle hadde lest og fulgt "reglene" for forumet kanskje færre hadde følt seg "tråkket på". Tilslutt synes jeg trådstarter mangler folkeskikk som ikke kommenterer våre svar.

Etter nesten halvannet års fravær fra forumet, ser jeg at det ikke er noen endring på hvordan en registrerer seg som bruker av forumene. Sist uke hadde 14 av 30 nye brukere registrert seg med noe annet enn fullt navn - nær på 50% av nye brukere, altså. Jeg har tidligere foreslått at dette skyldes strukturen på hvordan man registrerer seg og vil igjen be om at registreringsskjemaet endres. Ordet 'Visningsnavn' bør endres til 'Fullt navn'. Dette skulle vel være i tråd med hva Digitalarkivet selv gir uttrykk for at de ønsker her: https://forum.arkivverket.no/announcement/4-hvordan-registrere-seg-og-andre-nyttige-veiledninger-how-to-register-and-other-useful-guides/ Tidligere tema:

Eg har faktisk prestert å få denne meldingi to gongar: * ein gong på norsk til min nye e-postadresse * ein gong på tysk til min gamle e-postadresse Eg har ALDRI vore medlem av MyHeritage, korkje her eller der!! Men eg får minst eit halvt dusin datingforespørsler òg kvar einaste dag, som regel med foto og stundom med videosnuttar, utan at eg nokon gong har vore medlem der heller!! Til og med her i Brukarforum fekk eg ein PM her for ikkje lenge sidan som gjekk på det same!! Det er jo heilt forferdeleg å sjå kor mange kjærleikshungrige kvinnfolk som berre ventar på eit vink frå meg!! Har dei ikkje anna å ta seg til? Dei kunne jo til dømes børja forska på slekti...?

Eg vil vri litt på utgangspunktet: Når ein i praksis vier meir oppmerksamheit til enkelte slektsgreiner enn andre, kan det ha ulike grunnar. Eg har grave fram ein del hundre anar og nokre tusen andre slektningar. Dei fleste har levd liv som ikkje skil seg ut frå mengda. Eg finn grunnleggande informasjon om fødsel, ekteskap og død, barn og bustad og status som gardbrukar, husmann eller liknande. Ikkje noko oppsiktsvekkjande å fortelje om i slektsboka. Det meste av liva deira er forsvunne utan dokumentasjon. Så er det nokre som skil seg ut. 6x-/7x-tippoldefar Kristen Jensson (Christen Jensøn) var prest i Askvoll og fekk utgitt den aller første trykte norske ordboka, i København 1646. For meg, som arbeider med språk, er jo dette unekteleg stas. Boka finst i ganske få eksemplar no, og det var ei spesiell oppleving å få halde eitt av dei i hendene på Universitetsbiblioteket. Ei bittelita bok med ei mengde opplysningar om norsk språk og kultur på 1600-talet. 5x-tippoldemor Helge Larsdotter hogg i hel mannen sin, Lars Pålsson, med øks på Skorpa i Kinn i 1750. Rettssaka kan lesast i tingboka, i tett handskrift over seks store sider, og det var ei sterk oppleving å lese vitnemålet til sonen. Det er ei historie om religiøse vrangforestillingar og sinnssjukdom. Tippoldefar Anders Bjørnsson på Kinn blei dømd for sauetjuveri i 1876, og oldefar Tomas Andersson og to andre av sønene til Anders var dømde for tjuveri tidlegare på 1870-talet. Dei var utfattige husmannsfolk, og dette var i dei åra då sildefisket slo feil og det var naud og svolt på Sunnfjord-kysten. Eg skulle gjerne ha visst meir om korleis livet deira arta seg. Var det naud som dreiv dei til å stele, eller hadde dei ikkje det å skylde på? På kvar sin måte skil desse personane seg ut frå mengda. Dei er ikkje viktigare enn resten av anetreet, men det er litt meir å finne om dei. Eg har vanskeleg for å forstå at for eksempel ein sauetjuv-tippoldefar som er død for snart 140 år sidan skulle vere noko å skamme seg over og skjule. Han drukna forresten i ei kollsigling, og det skulle ikkje forundre meg om det var fyll inne i bildet. Det gjorde nok ikkje tapet lettare for enkja og barna.

Jo, den gjelder, det gjør også ordensreglene for debattene her. Fra personvernerklæringen: "Deltaking i debattfora på Digitalarkivet krev registrering av namn og e-postadresse. Me vil vite kven du er, og namnet ditt blir og synleg saman med debattinnlegg. E-postadressen blir ikkje synleg for andre enn Arkivverkets moderatorar. Me gjer deg merksam på at namn og debattinnlegg vil kunne finnast igjen i søkemotorar. Det er ikkje satt noka grense for kor lenge debattinnlegg blir lagra." https://www.arkivverket.no/om-oss/hva-er-arkivverket/personvernerklaering Ordensregler for debattene (som forøvrig alle må bekrefte at de har lest når de registrerer seg): https://forum.arkivverket.no/announcement/2-ordensregler-for-debattene-discussion-forum-rules/ Jeg vil ikke mene så mye om hva som er "greit" eller ikke i denne sammenhengen (for meg holder det f.eks. med fullt navn i signaturen), men det er ingen tvil om hva ordensregler og personvernerklæring tilsier. Det er vel strengt tatt også en uting at medlemmene her tilpasser regler etter eget forgodtbefinnende, det er vel nettopp det som skaper diskusjoner som dette.

Det er vanskelig å kommentere en påstand når trådstarter ikke konkretiserer, og det er vel heller ikke sikkert om utblåsningen var så hensiktsmessig og vil løse noe som helst. Det rant kanskje over etter en enkelthendelse. Så er det slik at mange opplevelser av andre er situasjonsbestemt og ikke nødvendigvis dekkende for vedkommende generelt. Folk oppfatter også hverandre forskjellig og tolker ting forskjellig. Mens noen opplever noe som "pekefinger" vil andre se på det som et velmenende råd. og folk som har store kunnskaper vil for noen oppleves som arrogante. Kan til dels forstå hvorfor noen mister tålmodigheten med folk som aldri kan ta innover seg noe som helst, verken av velmenende råd eller annet. Det er mange som velvillig hjelper til med mindre og større slektsgåter. Skulle gjerne sett at det ble mer "hjelp til selvhjelp" enn at man skal få servert alt, gang på gang. Dette forumet er vel etter min mening ikke noe bedre eller verre enn andre fora. Synes det fungerer greit, men jeg ser jo at folk kan oppleve det annerledes. DTH

Jordegods som kilde til slektskap

Eg har vanskar for å tenkja meg at nokon med vitande vilje vil svara arrogant og nedlatande på spørsmål. Men so høyrer vel eg til den katgorien menneske som alltid slåss for rettferd og at alle menneske lyt vera ærlege og oppriktige med kvarandre, eit grunnsyn som har fulgt meg frå barndomen av! Det kan sikkert forekomma at det dukker opp spørsmål eller merknadar som andre kan oppfatta som «dumme», men det er ingen grunn til å vera korkje arrogant eller nedlatande. Me går alle gjennom livets skule og har krav på respekt! Har du forresten døme på slike svar som du syner til?

Det er om å gjere at velmeinte råd blir presenterte på ein måte som ikkje blir oppfatta som sur kritikk. Men ein må også kunne forvente at folk legg godviljen til (sjølv om mange har lett for å bli såra), og ikkje tar alt i verste meining.

Historien som jeg skrev om Hengjane: https://www.aftenbladet.no/magasin/i/Mg8Moo/Historien-om-Hengjane

Takket være bl a Ivar Moe og hans svar på mitt innlegg 25. august kunne jeg skrive en av skipper Sven Taraldsen fra Stavangers opplevelser. Kanskje det kan være interessant å lese for andre som er interessert i sjøfartshistorie? Tusen takk til deg, Ivar: "Sven Taraldsen Gramstad fra Stavanger er skipper og har hatt regelmessige turer siden slutten av 1850 og fram til sommeren 1879. Han har tjent bra, men nå blir han gående uten inntekt. I april 1880 må han selge Brønngaten 6. Han klarer ikke forpliktelsene sine uten inntekten som skipper. Det er bøkker Johannes R. Tjensvold som kjøper huset for kr. 3 500 . Sven og familien flytter til Kirkegaten 38 (Skagen 175) der de leier to små rom. Etter å ha vært hjemme i ett helt år, får han endelig hyre igjen. Han skal ut som skipsfører på briggen TORDENSKJOLD. Briggen ble bygget i Tvedestrand i 1842 og kjøpt til Stavanger av reder Johannes Knudsen i Øvre Holmegaten for få år siden. Skipsfører Niels Eilertsen har ført briggen de siste årene, men han er nå blitt gammel og mønstret av før jul i fjor. Som mange av de lokalene skutene, ligger også TORDENSKJOLD til reparasjon over vinteren. Den må ettersees, smøres med tjære og ligger på verftet ved Kjeringholmen. Skroget blir grundig gjennomgått og fikset på. Det samme blir seilene. Det er blitt færre av småverftene i vikene og buktene rundt Stavanger nå. Det dårlige sildefisket samt den økte damptrafikken viser tydelig at nedgangstidene er i gang. Briggen TORDENSKJOLD er en god skute til Østersjø- og Middelhavsfart. Den ligger relativt dypt i sjøen, nesten 12 fot og den tar omtrent 80 kommerselester. Det er hos Johannes Knudsen Sven får hyre som skipper på briggen. Han skal gå med saltet sild i tønner til Piteå og tømmer fra Piteå til Honfleur i Frankrike. Sven rusler stadig ut til Kjerringholmen for å se hvordan briggen blir istandsatt til utfarten i mai. Det er ikke lange spaserturen. Han går bare bortover Øvre Holmegaten så er han framme. I Holmegaten treffer han gjerne briggens eier, reder Knudsen, og de går da sammen ut for å se hvordan arbeidet går. På sine rusleturer tenker han at det er jammen ikke mange årene siden holmen ble bygget inn, sånn at den ble landfast. Han kan ikke huske det, men er blitt fortalt at det egentlig lå et lite skjær her, et skjær som ikke var synlig ved flo sjø. Når det ble landfast fikk det navnet Kjerringholmen. Denne lille landfaste holmen blir et yndet utfartssted for byens befolkning. Her er det flott utsikt over innseiling og havnetrafikk på Byfjorden. Sjøfolk som er på utkikk etter arbeid eller som har robåten med seg og ønsker å transportere varer eller folk over vågen, møtes og slår av en prat her på Kjerringholmen. De prater om de dårlige tidene som råder grunnen i Stavanger nå. Flere handelsfolk har gått konkurs, men ennå ikke noen av de store. De er ikke veldig optimistiske, arbeidsfolkene som samles her. De erindrer med tristhet utropene i sildens storhetstid: «Skudå e’ i fjorden, skudå e`i fjorden!» Her møtes også kvinnene som bruker stedet til å tilby vask og bleking av klær. Barna samles også her. De går på stylter, snurrer knapper, samler på skjell og kaster med baller de har laget av tøy. Et yrende liv er det der nede på Kjerringholmen! Mai måned kommer med sol og varme. Han tenker med sårt vemod på Brønngaten 6 som de måtte selge fordi han ikke har arbeid og kan forsørge familien sin. Den 13 mai står han klar om bord. De er 8 sjøfolk på briggen utenom han selv.. Det er en uskreven regel om at det i alle fall må være en mann pr 10 kommerselester. Tønner med saltet sild blir lesset og surret fast. Han står i baugen når briggen blir rodd utover vågen av to slepebåter. Det er vindstille , men når han runder Tungeneset merkes det at vinden får tak i seilene. Turen over Skagerak går raskt og greit. De setter kursen sørover Kattegat og mot Øresund. De har god bør og Sven skuer mot Hittarp Rev der han gikk på grunn med barken ODIN for to år siden. Heldigvis passerer han greit gjennom, runder Sverige og går nordover Østersjøen. Snart er han framme i Piteå. Den lille byen med de kjente brygger og bygninger ligger like fredelig foran ham nå som på tidligere turer. Noen revner i seilene blir reparert og tømmer losses om bord. Ferskt vann og proviant bæres i tønner og plasseres ved byssen. De blir liggende i Piteå i et par uker, men så bærer det ut på sjøen igjen – Honfleur neste! De har fin fart sørover. Sven gleder seg til han kan runde Sverige, seile nordover Øresund igjen til han atter kan vende roret sørover mot Frankrike. 2. juli er TORDENSKJOLD kommet omtrent 8 sjømil sør for Utklippan, den lille øygruppen sørøst for Karlskrona. Det er lite vind og mannskapet gjør sitt arbeid som vanlig. Plutselig roper dekksgutten fra baugen: «Det komme` et stort dampskib mod oss, på styrbord side! Dè har ein voldige fart! De’ komme te å seila rett på oss!» «På styrbord si’e? Kordan ska di klara å venda skudå nå når dè ikke har vind? Ka e’ d’ de tenke på om bord i dampskibet! Di komme’ jammen te å seila rett på!» Svens hode er fullt av tanker. Dampskipet, som de ser heter SOWERBY og er fra Hartlepool i England, ser ut til å komme mot dem for full maskin. Like før dampskipet treffer TORDENSKJOLD, ser Sven at det forsøker å styre unna…..men det er for sent. Sven skriker ut til mannskapet sitt: «Finn någe å holda i, nå smelle’ de’!» Han hadde ikke før sagt det før de hører et stort smell og treverk som knaker. Hullet er så stort at briggen tar inn godt med vann. Sven er sint! Hva i all verden er det kapteinen tenker på. Han konfronterer ham med dette spørsmålet, men den engelske kapteinen på SOWERBY nekter å oppgi både navnet sitt og skipets destinasjon. Kapteinen tar briggen på slep og Sven forlanger at de blir tauet inn til Karlshamn. Kapteinen bryr seg ikke om det, men seiler forbi og kapper trossen ved Hanø som ligger langt sør for Karlshamn. Her forlater SOWERBY både briggen og besetningen som blir liggende å drive med et stort hull i skroget. Noe seinere ble TORDENSKJOLD ført inn til Karlshamn av byens loser. Stockholms Dagblad skriver 13. juli at lasten er losset og reapasjonene er påbegynt. De ble liggende i Karlshamn i flere uker. Det tar lang til å få reparert skadene, og Sven må også avgi sjøforklaring. I den forteller han at det engelske dampskipet styrte rett på briggen som dermed ikke kunne unngå «skam og skade». Han kunne ikke si om dampskipet gjorde dette kun av lyst til å ødelegge, eller om de ville vise sin overlegenhet.» Etter omsider å ha utført seilfarten til Honfleur kommer TORDENSKJOLD tilbake til Stavanger i desember 1880."

Jeg er vel kanskje kjent som er stor kritiker til Geni og MH, og det har sin grunn Jeg har holdt, og skal holde noen nybegynnerkurs i slektsgransking, og det er der jeg opplever hvor mye galt som finnes i disse databasene. Vi må huske på at dette er nybegynnere, og de har ingen grunn til å IKKE stole på hva de finner på nettet. MH driver en aggressiv markedsføring, og de nesten lover at nye slektsgranskere kan finne sine aner bare med noen få tastetrykk. En nybegynner blir selvsagt imponert over dette, og blir en lett fangst for disse kommersielle aktørene. Så begynner balle og rulle, og nettet blir mer og mer infisert av det jag kaller "Slektshistorisk virus". Men verken MH eller Geni kan forhindre det, og de vil heller ikke gjøre noe med det. De er bare interessert i en ting, og det er bare å tjene mest mulig penger. Jeg har i mange år vært opptatt av å kritisere dette, og bruke mye tid på kursene jeg holder til å fortelle og vise eksempler, men jeg taler nesten for døve ører, og ingen av organiasjoenene i Norge (Slekt&Data og NSF) har økonomi til å kjøre landsdekkende markedsføring for å "kvele" markedsføringen til Geni og MH. Så det er vel bare å innse at de kommersielle aktørene har vunnet, tjent store penger og vært en medvirkende årsak til de millioner av feil som finnes på nettet nå, og som ingen aldri vil kunne rette opp. Jeg er fullstendig klar over at det ikke er Geni eller MH som har lagt ut de gale opplysningene, men de har lagt til rette for at mange har gjort det, og de har overhode ikke drevet med noen form for opplæring eller opplysning til kravet om kildehenvisning, og de løfter ikke en finger for å rette opp feil. Erfarne slektsgranskere kjenner til disse svakhetene og problemene, og det er kanskje vi som forsøke å både advare og lære opp nye. Om vi klarer det tviler jeg på. Toget har nok gått

Når det gjelder slektsforskning er ofte problemet at mange ønsker å finne ut mest mulig på kortes mulig tid. Her vært i kontakt med personer som etter ca 3 måneder med slektsforskning kan fornøyd fortelle om slekt tilbake til år 400 (på et tidspunkt faktisk Norge enda ikke er nevnt i noen kilder i denne verden). Hvis man ikke kontrollerer informasjonen mot primærkilder, da er det lett at ting begynner å bli feil. Mange tar ikke innover ser at når man ikke finner mer slekt i primærkildene bakover i tid, så er det faktisk slutt. De fleste av oss vil kunne følge slekten til 1700-tallet. Dog er dette heller ikke alltid så lett. For mange stopper noen grener på 1800-tallet (har personlig slike grener). Når det gjelder 1600-tallet begynner det straks å bli mer komplisert. Det mangler kilder som kirkebøker og folketellinger. Nå må man bruke andre type kilder, som f.eks. skattelister. Dette er ikke uten utfordringer, spesielt med tanke på skriften og at ikke alle er med i kildene. Spesielt kvinner begynner nå å bli usynlige i mange kilder. Når du ser et slektstre som virker for utrolig til å være sant, så er det nok det. Og hva er det vi faktisk ønsker å finne? Våre forfedre, eller noe vi ønsker/håper er vår forfedre. Hvem bygget landet.... bonden og fiskeren, eller kongen? Personlig har jeg valgt en annen løsning. Jeg bruker slektsprogrammet Brothers Keeper på min PC. Deretter bruker jeg TNG (på nett) som et visningsprogram. Jeg tar kopi av slektsinformasjonen fra mitt slektsprogram og publisere dette på nett. Her kan alle se min slekt. Se men ikke røre prinsippet. Finner man feil og mangler, er det anledning å sende meg en mail, slik at jeg kan evt. korrigere. Ellers må jeg få minne om at mange på MyHeritage publiserer bilder de ikke har rettigheter til. Selv om du finner et bilde på nett (et gammelt bilde, bilde av en gravstein), betyr det ikke at du kan kopierer dette og publisere dette på en ny nettside. Hvis den som eier bildet vil, kan du faktisk bli anmeldt.

Ann-Mary og Sven: Dere bruker tid og hjelper veldig mange her på forumet. Men: Jeg synes at tilbakemelding fra Arne på spørsmål både fra dere, Lene (og Stine) burde være et minimum av reaksjon før dere svarer. Er han interessert nok, vil han kanskje melde seg igjen med presiseringer. Jon Erik

Problemstillingen er absolutt interessant, men jeg tror svaret til dels er avhengig av tid og sted, og hva slags informasjon man leter etter. I en lang periode på 1700-tallet i enkelte kirkebøker nevnes barn utelukkende som sønn eller datter av Hans Hansen, eventuelt av Hans Hansen og hans quinde. Når hun var inngangskone ble hun også gjerne omtalt som "Hans Hansens quinde". Når mannen døde kunne hun som pårørende stå som Sal. Hans Hansens enke, eventuelt med fornavn men uten patronym. Brudens mor ble vanligvis ikke nent ved ekteskapsinngåelse i denne perioden. Derfor, hvis man ikke vet hvor paret ble viet kan det være svært vanskelig å vite hvem hun var. I noen tilfeller kan mannen ha vært gift med flere uten at det er synlig i kirkeboken der de bodde - eller det er grunn til å mistenke at det var slik. Da blir de aller fleste kvinner - de som ikke etterlater seg skifter eller rettsprosesser - temmelig anonyme. Militære ruller inneholder forståelig nok langt flere mannsnanv enn kvinnenavn. Det er mange flere menn i denne perioden, ville jeg tro, enn kvinner, hvor det går an å regkonstruere livsløpet med mange "funn". I tillegg kan man se på hvor ofte de to kjønnene ble omtalt i kirkebøkene. Minimum ved dåp og gravleggelse/død, hvis ikke noe er gått galt. Så vidt jeg kan forstå var det i sjødistrikene større sjanse for at en død mann ikke ville bli skrevet inn i den lokale kirkeboken enn at en død kvinne i sognet ble utelatt. Hvis en ugift sjømann uten noe særlig formue forsvant, var det ikke godt å si om han hadde druknet og blitt funnet, elller bare hadde emigrert eller flyttet på seg. Hvis en kvinne døde under yrkesutøvelse var det adskillig større sjanse for at hun ville bli funnet og meldt død. Men samtidig, fordi menn som arbeidet på sjøen hadde høyere fare for drukning enn kvinner hadde for å dø i barsel eller under yrkesutøvelse, var det gjennomsnittlig kortere tid mellom fødsel og død for menn enn for kvinner. Hyppigheten for navns nevnelse i kirkebøker eller andre offentlige dokumenter pr. leveår er vesentlig høyere for menn enn for kvinner i denne perioden. Menn kunne være både faddere og vitner ved ekteskapsinngåelser. Kvinner opptrådde bare som faddere - men noen steder og periode ser det ut til å ha vært en skjevhet i kjønnsfordelingen på fadderene. Om dette er tilfeldigheter eller lokale tilpasninger (flere menn nær militærforlegninger, flere kvinner i byer nær militærforlegninger og i fiskerdistrikter under fangstperiodene?) har jeg ikke undersøkt. Dersom en mann var innflytter langveis fra var det imidlertid ikke veldig mye lettere å spore ham enn en kvinne. Joen Pedersen kunne i noen tilfeller bli til Joen Nedeaunet og deretter John Innervik. Ut over 1800-tallet har jeg inntrykk at det ble vanligere å nevne kvinnen ved navn. Fortsatt nevnes kvinnene sjeldnere enn menn i skattematrikler, men antagelig omtrent like ofte som menn i skifter, og deres patronym tas oftere med. Folketellingene gjør kvinnene mer synlige. Men på slutten av 1800 og begynnelsen av 1900-tallet igjen, blir det vanlig at kvinnen tar mannens etternavn. Hvis man ikke finner opplysninger om ekteskapsinngåelsen er det igjen vanskelig å finne hennes opphav. I mange samfunn flytter menn mer på seg enn kvinner, så når både menn og kvinner endrer havn burde det statistisk sett være lettere å finne kvinnene enn mennene hvis alt annet er likt. Igjen, jeg har ikke data for å si noe om flyttemønstre i de akuelle periodene og hvordan det burde påvirke sjansene for å sikkert identifisere menn kontra kvinner. Når patronymene for mennene også stivner eller mennene tar gårdsnavn som slutter å endres når de flytter påvirker det selvsagt også sjansen for å identifisere rett familie for mannen. Det er ofte vanskeligere å gjette seg til noe om en kvinnes personlighet og levekår ut fra hvor mange barn hun fikk og når hun døde. Hyppigheten av barnefødsler kan i noen tilfeller fortelle at hun brukte amme - eller hvilke av søstrene som sannsynligvis ikke gjorde det (når barna kommer som en klokke hvert 2-3 år i stedet for hver 18. måned...). Opplysninger nedtegnet under mannens navn forteller ofte mer om levekårene til familien, for selvfølgelig levde ikke ektefellene i isolasjon. Ekteskapspolitikken i min manns slekt, den grenen jeg ser på nå, viser imidlertid at morssidens innflytelse var av stor betydning. Det samme var ofte tilfelle hvis barn ble foreldreløse. Det er adskillig flere fortellingen om tøffe enker å hente enn menn som ble sittende lenge ugift med en ungeflokk. Men før sent 1800-tall er det er få fortellinger som sier noe om de interlektuelle eller håndverksmessige evnene til kvinnene i slekten. Hvis noen var eksepsjonelt dyktige tekstilarbeidere, ystere og derved løftet familieinntekten etc. satte det ikke spor på samme måten som når ektefellen står i jektemanntallet eller fikk bygd en kvern eller hørte til de mer vellykkede i skomakerlauget.

Lærte denne, som eg synest er passande her, i Eides Språksjov: ‽ Hr./fr. Postmottaket burde selvfølgelig ha gitt det svaret som Ann-Mary kom med, det er heilt tydeleg at "hen" ikkje ein gong har brydd seg med å lese spørsmålet. Skikkelig lavmål og "God dag, mann. Økseskaft"-svar.

Absolutt Astrid, Min far sloss mot denne "veggen" i mange år, og døde i 1986 uvitende om hvem som var hans biologiske far. Det var ene og alene årsaken til at jeg plukket opp ballen, fikk interessen for slektsforkning og fortsatte. Etter hvert kunne man bare sitte i godstolen hjemme i stua og søke. Det kunne ikke min far, om han ønsket svar, så for meg var det MYE enklere. Jeg fant etter hvert flere kandidater til farfar, og etter at FT1910 ble frigjort på nett, falt brikkende på plass med kanskje uventet mye hjelp fra min "nye slekt". DNA testing bekreftet slektsforkninga. En solskinnshistorie her altså...

Ein kjapp replikk etter sluttstreken: Takka vere det fantastiske arkivet i nb.no kan vi finne lesarbrevet eg sikta til. Brevskrivaren (ein flittig skribent som sikkert fleire enn meg minnest) har tydelegvis tatt opp dette emnet mange gonger. Han refererer vel til språkbruk som var gangbar berre i "engere kretser" rundt førre hundreårsskifte. I Aftenposten 3.2.1971 (s. 10) skriv han: «... en ugift, gammel dame bli komplimentert som «en dyktig kvinne». Hun ble såret og svarte: – Gud vet jeg er pike!» Det er tydelig at uberørte personer av hunkjønn ikke bør kalles kvinner uansett alder». I Aftenposten 28.2.1977 (s. 7): «Den gamle skiftet farve og hveste: «Gud vet jeg er pike!»» I Dag og Tid 27.09.1984 s. 9: «Jeg hørte en edel gammel frøken bli sterkt rost som en meget «dyktig kvinne». Hun ble dypt fornærmet. «Gud vet jeg er pike!» lød hennes skjelvende protest. J. Chr. G. d. e.»

alternativt... når ein har funne id-nummeret kb20060412020302 (som var ein del av biletadressa), så legg ein det berre til digitalarkivet.no https://www.digitalarkivet.no/kb20060412020302 og så er ein på Ringsaker

Det var en fullgod orientering på Riksarkivet i dag. Det står en del arbeider igjen med 1920. Det vil også bli etterspurt frivilling innsats for transkribering av de skanna kildene etter at bildene også er sortert. Etter hva som kom frem vil det bli god mulighet i kommende årene til dugnadsinnsats, så bare sett av tid. DA vil komme med nærmere orienteringer og invitasjon.

Eg begynte å interessere meg for slekta som 12-åring, og til konfirmasjonen fekk eg m.a ei bok om slektsgransking. Der står litt om metodikk og avgrensingar, og der står det beint fram; sitat etter minnet sidan eg ikkje har boka for hand akkurat no: "Dersom arbeidet blir for omfattende, vil det være nærliggende å sløyfe alle kvinnelinjer og konsentrere seg om mannslinjene". Eg treng vel ikkje nemne at dette er ein viktig grunn til at eg sjølv har teke med absolutt alle greiner på lik linje 😉

Sidan du nemner Nasjonalbiblioteket kan eg jo lime inn svaret eg fekk her: Dette var etter mi meining IKKJE eit svar på spørsmålet mitt, som var som følgjer: Som nemnt ovanfor har eg i ettertid fått svært god sørvis frå Nasjonalbiblioteket i same sak. Poenget med å nemne dette er at alle kan gjere feil, dette gjeld både Arkivverket og Nasjonalbiblioteket. Mitt inntrykk er at Arkivverket sine folk er opptekne av å yte god sørvis til brukarane. Stiller ein spørsmål i foruma får ein vanlegvis både gode og oppklarande svar, og av og til får ein svar på dei mest utrulege tider på døgnet eller i ei helg. Slikt ser ein ikkje andre stader, verken i Norge eller i utlandet, så her er Arkivverket i ei klasse for seg.