[#21369] Noen med kjennskap til gårder i Telemark før 1700 som kan hjelpe?

[Gjest Rigmor Waler Iversen]

Hei :)Er det noen som har kjennskap til gårder i Telemark før 1700 tallet som kan hjelpe meg?KARHUS, KORSHUS, KORSHEIM, KORSHUSIN, KROSSO (som var en husmannsplass under nedre Bøen Tinn i Telemark, som ble selvstendig gård i 1730) TELLESBØ, Dale i Telemark og KORSOM.Mannen som skal ha bodd der het Kjeld Andersen, eller Larsen. Også kalt Kjeld Telebonde. Hans kones navn skal visstnok ha vært Berit? Historien forteller at etter en brann på gården, så ikke Kjeld seg råd til å bygge gården opp igjen. Han tok vandrerstaven og landeveien fatt og la i vei med sine 14 barn. Han endte opp i Torpa rett før/ rett etter(?) 1700 med 5 sønner. Kona nevnes ikke.De andre barna var visstnok blitt satt igjen på større gårder underveis hos folk som måtte love å oppdra de til ordentlige folk. En datter skal bl.a ha blitt gårdkone på Lunde i Etnedal.De 5 sønnene kjøpte eller giftet seg til noen av de største gårdene i Torpa.Jeg skulle så gjerne likt å få vite hvilken gård i Telemark det her er snakk om.Jeg har et notat på en papirlapp hvor jeg har skrevet at Lars Kjeldsen (en av de 5 sønnene) oppgir i en soldatrulle 1697 at opprinnelsesstedet var Tinn i Telemark KROSSO eller KORSOM. (Har ikke klart å finne igjen kilden til disse notatene noen steder i ettertid.)Kan noen hjelpe meg videre her, ville jeg bli veldig glad :) Hvilken gård kan det være? Var det en brann der? Hvem eide den, og bodde der?Mvh og *Smil* fra Rigmor

[Gjest Vigdis Kverndal]

Se inlegg 4415Mvh Vigdis

[Gjest Rigmor Waler Iversen]

Hei Vigdis :)Ja, innlegg 4415 har jeg selv svart Marianne G. Kultom på.I ettertid har jeg også kontaktet henne, og vi leter begge to, for å prøve å finne ut noe mer om disse telebøndene.Det er så mange historier som lever på folkemunne, og det ville være utrolig morsomt å prøve å finne ut av hva som kan holde mål/hva som er det korrekte. Finnes det en kjerne av sannhet i noen av disse historiene, som har overlevd i så mange generasjoner??????En annen historie om Kjeld (Kittil?) Andersen/Larsen Telebond er denne:En mann som skulle ha blitt husløs, skulle ha bodd på en plass ved prestegården i Dal, eller en plass under Bøen. Buskapen hans hadde beite i Krosso. Det var mye bjørn den gangen, og buskapen måtte gjetes. Så hadde det seg slik at det ble hans barntunge kone som måtte gjete. En dag ble bjørnen nærgående på henne og tok henne. Mannen kom til og ville skyte bjørnen som hadde fått tak i kona og dro henne med. Kona ropte at han måtte skyte bjørnen, men om han gjorde det så var det fare for å treffe henne med. Han fant ut at det var best å skyte, så hun slapp unna og han brente av. Skuddet gikk gikk gjennom både bjørnen og 'kjerringa', og døde gjorde de begge. (Denne burde jeg kanskje skrive inn i innlegg 4415)Kjeld Andersen/Larsen kalte seg ofte Kield Telebond. I manntallet 1663-66 for Bamle Øvre og Nedre Telemark finner jeg på gården Kiellstad en Kield Tellebonde (een lægdiggienger) 20 år. LenkeDette ser ut til å være en vanskelig nøtt å knekke, men jeg håper at Marianne og jeg kan klare å finne ut av det til slutt.Kanskje med hjelp fra noen av dere der ute??Mange hilsener og *Smil* fra Rigmor

[Gjest Rigmor Waler Iversen]

Hei igjen :)Er det ingen der ute som kan bekrefte eller avkrefte om noen av de nevnte gårdene har eksistert?Svært glad for all hjelp!*Smil* fra Rigmor

[Gjest Lars Løkkebø]

Det er i alle fall ingen tvil om at Krosso eksisterer som område, om det har vært gård vet jeg ikke. Men gondolbanen på Rjukan heter jo Krossobanen. Jeg vil anbefale deg å få tak i boka Tinnsoga, der kan det stå mer. En god ide er også å ta kontakt med biblioteket på Rjukan. De har hjulpet mange før.Lars

[Gjest Rigmor Waler Iversen]

Hei Lars :)Takk for svar fra deg. Jeg skal kontakte biblioteket på Rjukan, i håp om at de kanskje kan bidra med noe mer.Nå vet jeg at området heter Krosso. Da gjenstår det hvilken gård.Her følger enda en historie/sagn om 'Telebonden' - 'Telebøndene', og noe av det er som du ser nederst på siden hentet fra boka Tinnsoga, Bind I og II. Historiene har jeg fått fra Marianne G. Kultom.2 av disse 'Tinndølene' som havnet i Torpa, er mine forfedre. Det hadde vært så moro å finne ut av hva som er det korrekte.Har du/dere/noen hørt noe om disse folkene, eller hørt andre/anderledes historier om de, så 'spytt ut'. Guttas far blir her kalt Kjeld Olsen.Alle forslag mottas med stor takk!Et gammelt sagn – med opphav i Telemark ?På midten av år 1600 var det en kar ved navn Kjell Olsen, som bodde på en gård eller en plass kaldt Krosso/Korsum i Dal i Tinn, Telemark. ( Hans gård/plass er også nevnt som Telesbøen i Dal . )Han hadde kone, mulig ho het Berit, og 14 unger var han far til. Om alle var med samme kona er uvisst. En dag bl.a. Kjell var ute på arbeid var de yngste ungene inne og skulle passe ilden. Det kom fyr i noen ”filler” , men de fikk slukket disse. De gjemte så fillene under låven så ikke faren skulle se hva som hadde skjedd mens han var ute.Denne far deres, Kjell, var en mann med temperament og var visstnok ikke nådig om noe galt ble gjort. Så gikk det ikke likere enn at det likevel tok fyr i disse fillene ungene hadde gjemt under låven. Husklyngen tok fyr og ble lagt i aske. De måtte forlate sin gård, for midler til å bygge den opp igjen skulle han vist ikke hatt. En annen historie forteller om en mann som etter å ha blitt husløs, skulle ha bodd på en plass ved prestegarden i Dal, eller en plass under Bøen. Buskapen hans hadde beite i Krosso. Det var mye bjørn den gangen, og buskapen måtte gjetes.Så hadde det seg slik at det ble hans barntunge kone som måtte gjete. En dag ble bjørnen nærgående på henne og tok henne. Mannen kom til å ville skyte bjørnen. Bjørnen hadde da fått tak i kona å dro henne med seg. Hun ropte at han måtte skyte bjørnen, men om han gjorde det så var det fare for å treffe henne med. Men det var vist like bra så hun slapp ut av det. Så gubben brente av, og skuddet gikk gjennom både kona og bjørnen. Døde gjorde de begge to.Uansett om det var brann eller mord, så førte det til at Kjell med barneflokken sin la ut på vandring - mot øst. På sin ferd satte han igjen ungene på garder for at de kunne fostre dem opp og ha dem i tjeneste. Han formante ungen at – nåde deg om du kommer etter, for da… så ungene ble der de ble plassert av faren.Historien sier at en gutt ble i Numedal, ei jente i Eiker, ei annen jente på Ringerike, ei tredje i Etnedal i Valdres, kanskje en i Ådal i Ringerike, osv……..Hvordan nå det hele hang sammen, så kom han og 5 sønner til Torpa i Land Prestegjeld i de første år på 1700-tallet. Sønnene da var Ole, Lars, Trond, Johannes og Anders. Disse sønnene kjøpte og /eller giftet til seg de største gardene i bygda. Alle fikk de store etterslekter, og det sies at de fleste Torpinger stammer fra Kjell og hans sønner. I Torpa kalles de for Telebøndene og Telebondeslekta. Kjell Olsen (Andersen/Larsen) døde i Torpa rundt 1730.De hadde flere særtrekk i sin natur. De var mørklade i huden, mørkt stridt hår, gemytt som ikke var nådig å hanskes med, smarte og forettningskarer. De drev med hest og fe handel over store deler av Østlandet, og det er tanke om at Kjell drev med det samme i Telemark.Om det finnes en kjerne av sannhet i historien – noe det burde gjøre da den har overlevd i så mange generasjoner, så burde det være historier om disse barna han satte igjen på sin ferd mot øst. Om de andre barna utmerket seg som de fem brødrene gjorde i Torpa og Land, vil det sikkert være lignende historier fra de bygder de kom til.Ved å samle slike historier kan en med tiden kunne finne en mulig sammenheng å kanskje finne hele denne søskenflokken. Tingbøker, kirkebøker, osv vil kunne gi en et vist bilde, men siden disse ungene ble såpass spredt, er det ikke lett å spore dem alle. Derfor må en finne historiene som har gått og som kanskje fortsatt går på folkemunne, for om mulig finne tilbake til dem alle.Om Kjell var døpt Kjell er uvisst. Var han fra Telemark kunne like gjerne hans døpenavn være Kittill/Ketil osv. Det fortelles også at denne Kjell var av den gamle Tinn-ætta og/eller stammet fra en skotte som var i Telemark på 1600-tallet.Vet du noe om denne historien – eller andre lignende historier ???? Uansett – jeg ønsker å høre fra deg.Kildene er fra Tinnsoga, Bind I og II Landingen - Årbok for Land, flere artikkler over flere årganger. Boka om Land II, sagn og soge. Kirkebok for Land Prestegjeld 1708, dåpslister, Tidsskrift for Vestoppland Slektshistorielags artikkler over flere år. Muntlig tradisjon fra eldre folk i Torpa, Ranveig Bakka , Attrå i Telemark Hans Solberg, Torpa. Hans skrev slektshistorie på slutten av 1800-tallet som er bevart på museet og senere bearbeidet og utgitt i bokform, derav flere artikler om denne Telebonden som er gjengitt i aviser , tidsskrifter og bygdebøker på 1800 og 1900 tallet.*Smil* fra Rigmor

[Gjest Lars Løkkebø]

Har kikket litt på manntallet for 1663-1666. I området rundt Krosso som kan ha vært gamle gårdsnavn vil jeg tippe at Bøen, Dale og Ingolfsland er de mest nærliggende. Og på Bøen er det i alle fall en 24 år gammel sønn som bærer navnet Kittil.Lars

[Gjest Rigmor Waler Iversen]

Hei igjen Lars, og tusen takk for at du prøver å hjelpe :)Det hørtes interessant ut det du fant der, så det må jeg prøve å få sjekket opp.Jeg skrev en laaaang e-post til Rjukan bibliotek idag, som jeg virkelig håper at jeg kan få svar på.Når det gjelder disse Telebøndene har jeg også stusset litt over at det blir fremhevet at de var så mørke,og beholdt dette mørke opp til voksen alder. Det har fått meg til å undres på om de kanskje kunne være av reisende slekt? Romani ? Tatere ? Sigøynere?Men, på den annen side hevdes det jo også at de skal være av den gamle Tinn ætten. Hva nå enn det vil si.Ååååå, som jeg ønsker å prøve å finne ut av dette.Stort *Smil* fra Rigmor

[Gjest Lars Løkkebø]

Hei igjen. Har du sett denne artikkelen: http://home.lakenet.no/vshl/artikler.htmLars

[Gjest Rigmor Waler Iversen]

Hei igjen Lars:)Ja, den har jeg sett. Den har jeg vel også nevnt i innlegg 4415 om jeg ikke husker helt feil.Det er så mange 'sagn'/'myter'/historier omkring disse telebøndene, så her gjelder det å holde tunga rett i munnen og hjernen nogenlunde klar.Har jeg forstått dette nogenlunde rett, så skal det være en god del rundt om i Telemark,diverse steder i Oppland, 'Torpinger' som har disse som sine forfedre.Det fortelles at Ole Kjeldsen og broren Johannes begge var gift til gården (Finni)Finden. At Ole giftet seg med ei jente fra Rud i Aurdal ser ut til å være tull.Hun kom fra Rud i Vest Torpa, og het Berit Gulbrandsdatter f.ca 1680. Hun var 68 år ved sin død 20.mai 1749, og var datter av Gulbrand Hofversen og Guri Monsdatter. (Hvem disse er vet jeg heller ikke)Ole overtok gården Rud etter sine svigerforeldre ved giftemålet med Berit i 1709. I 1726 fikk han skjøte på gården Gaarder.Gårder i Oppland som er nevnt i forbindelse med 'Telegutta' er:FINDEN (FINNI)- HAUG - VINJAR (VINGER)- VÆHLE (WÆHLER) - RUD - GAARDER (???)E-posten jeg sendte til Rjukan bibliotek hadde havnet på en eller annen høyskole i Telemark, som sendte den videre for meg til rett sted.Enda en gang takk for at du prøver å hjelpe til Lars. Dette er for meg en veldig interessant 'nøtt', som det har gått så mange feilaktige/riktige? 'gjetord' om i så mange år,Det er blitt skrevet så utrolig mye om disse folkene, uten at noen har klart å få hull på 'byllen'. Jeg gjør et forsøk! (Obs! sammen med Marianne G. Kultom i innlegg 4415) To av disse gutta er mine forfedre.Det er så fint med utspill utenfra. Det blir så lett å henge seg opp i ting. ('Ser ikke skogen for bare trær'Jeg står på videre! *Smil* fra Rigmor

[Gjest Thomas Tverberg]

Hei Rigmor.Her er det som står i Tinnsoga. Håper det kan være til hjelp.Historie/sagn hentet fra Tinnsoga, bind I og II.Krosso er kommet fra nedre Bøen og var en husmannsplass. Ingen gård i Tinn hadde råderett over så mange husmannsplasser som Bøen Ca.14. Men fra omkring 1730 har det vært selveierbruk. Opphavet til selve navnet kan være et kors- kross som er hogd inn til minne om noe spesielt som har hendt på stedet. (se sagnet) Eller det kan være noe annet i naturen omkring og som er formet som et kors. Det man da tenker på er på sydsiden av dalen går Krossobekken og på nordsiden går Klokkshovdbekken de to danner en vinkel eller kors med elva Måna som går vest/øst. Navnet blir til vanlig skrevet Krosso, men kan være det skulle ha vært Krosså.De første man vet om på Krosso er Torstein Krosso og Aslaug Levorsdtr. Vestre Bøen i 1718.Eier av Bøen vestre i 1661 var Brand Levorsson 82 år, hadde 2 sønner 1.Levord Brandsson g.m. 1, Guri Grønskei, ingen barn. g.m 2, Aslaug Persdtr. 4.barn Truls, Astrid, Gro og Aslaug. 2.Kjetil Brandsson ?????????????????? Kan det være han ???Sagnet om Krosso fortalt av G.G.Ingolfsland. Krosso var i eldre tider husmannsplass under Bøen. På Bøen bodde en styving til mann, som var vond og uvyrden med kjerringa si. En vår truga han henne bort i Vaarbøle, der hun skulle gjete kuene. Hun var redd, for hun skulle snart ha barn og lenge hadde hun heller ikke vært før det kom en bjørn. Hun fikk så vidt kabba seg opp på en stor stein og berga seg den gangen. Da bjørnen hadde reist, sprang hun hjem og sa det til mannen. Men han brydde seg ikke om det og truga kjerringa tilbake. Hun hadde ikke vært lenge før bjørnen kom tilbake og nå rakk hun ikke frem til stenen. Mannen hjemme hadde tenkt seg om og tok børsa og for av gårde, ikke så mye for kjerringa sin del men mer for og få seg en varm bjørnefell. Da Bømannen kom frem, for bjørnen av gårde med kjerringa. Det var ikke mulig og få skudd på bjørnen, for uansett hvordan han snudde på seg så holdt han kjerringa slik at mannen kom til å skyte henne. Da ropte kjerriga i sin store nød: Aa skyt! Du hev kje spaaraa me fyrr, so treng du kje spaaraa me no hell. Skyt du me no, so gjer du iallfall ei velgjor mot me. Så gjorde han det, og kula gikk igjennom begge to. Til minne om det hogg mannen et kors i den store steinen. Etter dette skal gården Krosso ha fått navnet sitt. Bjørnefellen gav mannen i sælebotsgave til kirken i Dal.Mvh Thomas

[Gjest Rigmor Waler Iversen]

Hei Thomas :)Hvilken utrolig hostorie!Tusen takk for svar fra deg :)'Ingen røyk uten ild', heter det jo, og et eller annet sted må jo folk ha fått dette fra.Det er jo underlig at denne historien dukket opp i Torpa i sammenheng med disse 'Telebøndene'.Det skulle vært artig å vite hvornår denne historien tidfestes til, om det på den måten kan kobles opp mot disse karene jeg er på jakt etter.Det finnes kanskje noen domsprotokoller/skifteprotokoller e.l som kunne gitt noen svar.Jeg har forsøkt å lete etter det, men med negativt resultat.Er det noen som har noen tips/råd å gi her? Underlig er det også at historien om en brann på gården var det som fikk Telebonden til å bryte opp fra Telemark. Men, det kan jo også ha sin forklaring. Det høres jo bedre ut med at det hadde vært en brann, enn et mord.Denne historien blir bare mer og mer interessant. Det ringer jo noen bjeller hos meg også når denne Kjeld - 'Kjellpellpotetskrell' foruten å bli kalt Kjeld Telebond, også ble kalt Kjeld Tellsbø/Tellesbø.Tellsbø/Tellesbø kan jo ha forbindelse med gården Bø.Det kan jo meget vel være den Kjetil Brandsson som du har funnet der, som er Kjeld Telebonde/ Tellsbø.Det som i så tilfelle er rart er at ingen av sønnene som nevnes har navn som Brand eller Levor, men det kan jo likevel være en mulighet.Noen flere bjeller ringer litt når jeg ser at gården Bøen tilhører Dals anneks.En gammel dame i Torpa hadde for mange år tilbake påstått hardnakket at disse Telebøndene kom fra gården Tellesbø i Dale i Telemark.Kan Kjeld/Kjetil Tellsbø ha opplyst at de kom fra Dale? Kan hun kanskje således ha trodd at Tellsbø/Tellesbø var et gårdsnavn?Fikk svar på e-posten min fra Rjukan bibliotek som skriver at de har fått forespørsel om dette temaet tidligere. Han skulle sende meg et par artikler forfatta av Einung, som også er mannen bak Tinn Soga I og II. Og han skulle også sende med en artikkel om Husetyætta i Tinn som muligens er beslektet med artikkelen om Kjellssønnene.Jeg kan vente disse kopiene i posten neste uke.Denne mannen på Bøen som du forteller om var vond og uvyrden med kjerringa si, kan også minne meget om hvordan en av sønnene til Kjeld/Kjetil Lars Kjeldsen blir omtalt. Han var nemlig slett ikke snill mot sin kone Mari.Jeg er svært takknemlig for all hjelp jeg kan få i min leting.Mange hilsener og *Smil* fra Rigmor

[Gjest Rigmor Waler Iversen]

KJELSSØNNENE Rjukan Dagblad 20.januar 1946 Av H.H. Einung. Fleire vyrde menn m.a. skogeiar Asmund Enger og folkehøgskolestyrar Olaus Islandsmoen har gjort meg kjend med at det i tidi millom 1700-1720 kom ein huslyd frå Tinn i Telemark og slog seg ned i Torpa i nordre Land. Det er også nemnd bygdene Etnedalen og Snertingdalen.Dei skal sjølve ha fortalt at dei kom frå ein gard som heitte Korsom, Korshom eller Korsheim. Det kan vel snaut ha vore nokon gard all den stund at det er nemnt at dei var lutfatige. Hell ikkje hadde dei vel fare frå heimen sin som dei gjorde, dersom dei hadde vore eigandes folk på ein gard. Eit sovori gards gards eller plassmann finst ikkje i Tinn, men det kan tenkjast at det er ei misslyding eller feilskriving av slike namn som krosheis – nedlaget plass under Gaustad – eller Krosså, Kasén, Karlsrud eller lignende. Som me veit er det lite og ingenting å finne om husmannsplassane og folki der i dei vanlege kjeldeskriftene so langt attende i tidi. Det einaste er om det skulle vera nedlagdt plass anten i Tinn eller Hovind og som har havt eit liknande namn.I Torpa og bygdane der ikring kalla mannen seg Kjell. Han heitte truleg Kjell Larsson med di den eldste sonen heitte Lars. Kona heitte Berit. Desse personnamni er ukjende i Tinn. Det kan godt ha vore Kjetil og Birgit, men at dei har brigda namni etter bygdeskikken i Torpa der Kjetil og Birgit er ukjende. Desse folki og ætt ideira har gjenge under namnet ”Kjellsønene” eller ”Telebøndene”. Det er uklårt og løyndomsfullt ikring sjølve upphavet til desse Kjellssønene. Etter tradisjonen bar det soleis til, at dei drog ifrå Tinn. Foreldri var borte på arbeid og borni skulde vera heime og passe husi. Det kom varme i nokon fillur på golvet. Desse tok borni og tulla i hop og kasta dei under låven, so far og mor ikkje skulde få sjå det. Men dermed kom det eld i låven og alle husi brann ned. I harme over ulykka tok Kjell med heile ungeflokken – 14 stykke er det fortalt – og ga seg på fantestigen. Det er ikkje utruleg som Asm. Enger skriv, at dei har vorte ute for eit eller anna brotsverk so dei fann det klokast å koma seg bort. Det er ikkje på det rene om kona var med eller om ho vart att i bygda.Me fær slå fylgje med Kjell og huslyden hans. Det var både gjentur og gutar i den store barneflokken. Dei for frå bygd til bygd og det er fortalt at når Kjell kom til ein stad der han skyna dei hadde god råd, så bad han eller truga dei til å ta eit av borni til uppfostring. Han skyna vel at fantestigen ikkje var nokon framtid for dei. Han la borni på hjarta, at dei måtte skikke seg vel og ikkje freiste koma etter honom. Me skyna av dette at Kjell var ein hardhjarta kar.Dei vart over alt kalla dei ”svarte tatere”. På Lunde i Etnedalen tok dei ei av gjentune og ho skikka seg vel og vart ei ferm og vakker gjente. Ho vart gift med eldste sonen og vært kone på garden. Ho skal vera stammor til forfattaren Hans E. Kick. Det må vel ha vore fleire av borni som Kjell la att etter seg, for då han kom til Torpa hadde han berre 5 søner – Lars, Johan, Ola, Trond og Anders.Det sermerkte ved desse folki minner mykje om det me veit om Husetyætti i Tinn. Dei hadde mørke brune augo, kolsvart hår og var store og velvaksne. Dei var bråsinna og uvyrdne og tok gjerne til kniven om det baud seg eit høve. Dei vart difor rekna som folk med taterblod i seg. Tradisjonen veit å fortelja at Kjell nedstammar frå ein tater og taternamnet fylgde dei lenge fram igjenom tidi. Ei dotter vart soleis kalla ”Tater-Anne”. På den andre side var dei hjelpsome og vilde gjerne gjera godt. Dei var sannordige og ordhaldne og det same krevde dei av andre. Dei var ordensfolk, flinke og hendige, praktiske og hardføre arbeidsfolk. Det som vidare bringer tanken inn på Husetyætti i Tinn er noko som Asm. Enger skriv: Kjell skal etter det ha sagt i Torpa at i Telemark vært dei kalla ”Hustyet” ”Korshusin” og lignende. Dei skulde vidare ha rike skyldningar i Heddal og at skylinga deira der åtte grunnen der Notodden er bygd – altso Tinnefolki.Men om desse Kjellsønene er ei grein av Husetyet so er me like nere når det spørst om upphavet. Det kan snautt vera innførde Tinndølar. Etter alt å døma er dei av av desse farande folk som ikkje visste eller av ymse grunnar ikkje vilde vita noko om upphavet sitt. Det var ei sterk uppdrift i desse Kjellssønene. Det dei sette seg som mål, vilde dei nå, sjølv om det ofte ikkje gjekk etter dei vanlege vegar. Dei eldre hadde nok ikkje mykje til overs for desse framande innflutte, men det var noko mandig og sjarmerande ved Kjellsønene og gardjentene hadde ikkje noko imot å deile brød med desse tiltaksame gutane. Som eit døme på korleis det gjekk til at dei fekk seg kjerring og gard er denne sog fortald om Lars Kjellson.På garden Ommelstad i Torpa levde ein rik gubbe som heitte Anders. Han var rekna liksom ein bygdekonge. Da han skulde bygge ny stogobygnad fekk han Lars Kjellson som arbeidskar og det var gut som både orka og kunde sine ting. Han skulle ha 4 skjelling dagen, men ved uppgjeret vart de usamde og Lars vart umåteleg vond. Det som held han attende, so han ikkje brukte neveretten den gongen var at han hadde huglagt og kom til Ommelstad på frieri til dotteri Marit.Seinare da han (Her er en del av trykket på kopien forsvunnet, men jeg fortsetter ut ifra det som står) ---- gjekk det meir hardt for seg. Da han spurde om å få Marit til kone fekk han det stolte svar: ” Eg vil ikkje ha ein halvtater til måg”. Da koka det over for Lars. Han tok gamlingen i håret og bøygde hovudet attover og med kniven på strupen sa han: Vil du no si ja”. No måtte Ommelstadkongen bite i det sure eple, men ikkje nok med det, i brudlaupet truga Lars svigerfaren sin til å kjøpe ein gård åt dei. Det vart garden Vinjar og dit kom altså Lars Kjellssøn og Marit og vart stamforeldri til ei vid ætt. Det er ellers fortalt ei løgleg soga om Lars Kjellssøn. Ein gift mann hadde vore uheldig og fenge barn med ei gjente. Det var sjølvsagt stor skam og førde med seg store utgjerstir. Her kunde det vera penger å tene tenkte Lars Kjelllssøn. Han gjekk til mannen og vart samd med han om å ta på seg farsskapen mot god betaling. Det vart soleis Lars Kjellsssøn som måtte fram og skrifte for presten. Det gjekk for seg på den måten at vedkomande under gudstenesta måtte fram til altaren og ta i mot ei kraftig straffetale av presten. Da Lars hadde høyrt på den og vende seg mot kyrkjelyden sa han so høgt at alle kunde høyre det. ”Å ja, men tjuge daler og eit par sko er ikkje so lite det hell”.Lars var som dei hine Kjellssøner glad i pengar og hadde lite av det som heiter æreskjensle. Dei vart likevel godt gifte og fekk seg gardar. Da dei soleis slog seg tilro som faste gardmannsfolk og soleis kom i eit anna miljø kom tater eller omstreifermentaliteten meir og meir bort. Dei såg etterkvart, at det ikkje var den vegen som førde upp og fram, og fram vilde dei. Dei gode sidene ved Kjellssønene gjekk i arv frå ætt til ætt og i Torpa og Land er etterkomarane deira millom dei gjævaste ættene i bygdene. Det er sagt at i Torpa er truleg meir en halvparten av bygdefolket etterkomarar av Kjellssønene. Der er nemnt fleire vyrde menn frå notidi, soleis skogstyrar Asmund Enger, høgskolestyrar Olaus Islandsmoen, forfattarane Hans E. Kinck og Mikjel Fønhus og arkivfullmektig Leif Midthaug på Hamar. Alle desse er etterkomarar av Kjellssønene. Asmund Enger m.fl. har skrivi ei umåteleg interessant ættesoga om desse Kjellssønene. Det er ikkje berre ei namnerekke men det er teke med so mykje som syner særdragi – ættearven fram igjenom tidi. Det er berre rimeleg at etterkomarane og sogeskrivarane frå desse bygder gjerne vil få nærare greide på upphavet til Kjellssønene – om dei var tinndølar med etterkomarar der, eller om dei var av desse landevegsfolk som ikkje hadde nokon fast bustad. At dei kom ifrå Tinn til Torpa er truleg helt rett etter det dei sjølv fortalde. Berit Larsdatter – altso goddatter til Lars Kjellsson - (Feilskrevet Kjell Larsson) har fortalt det meste av denne soga og ho sa at far hennar hugsa godt at dei var i Tinn og at hus ideira brann ned der. Spørsmålet vert da om nokon i Tinn eller Hovin eller kanskje Møstrandi har høyrt segn om desse folki eller kjenner noko stadsnamn som kunde høve på Korsom eller Korshom. Eit slikt hende som at husi brann ned og at folki rømde frå det heile vilde truleg feste seg i folkeminne og tradisjonane kan vera både sanne og utruleg siegliva.Dette var en av artiklene jeg fikk tilsendt. Den andre får jeg prøve meg på litt senere.*Smil* fra Rigmor

[Gjest Rigmor Waler Iversen]

Husetyætti i Tinn Av H. H. Einang Rjukan Dagblad 9.februar 1946Kvifor har den ætti fenge det namnet? For å få svar på det spørsmålet må me koma i hug, at det i eldre tid var vanlig å bruke nemningi u t y om folk som hadde eit dårleg ord på seg. Om fyllefantar, tjuvar og kjeltringar vart det sagt at det var noko uty. Men ikkje berre om desse mindreverdige vart denne nemningi bruka. Også framande vart som regel kalla uty sjølv om dei var bar og aktanes folk. Me kjenner også nemningi fant og fente om folk som kom utanifrå. Futar, prokuratorar og byspekulantar fôr ofte skamlaust fram mot bygdefolket både økonomisk og moralsk, og så jamt og lenge vart dei plaga med dette, at dei beint fram såg ei fare i alt framant.Denne otten og mistrui har djupe røtar i folket, og det å henge fantenamnet på innflutte folk har halde seg alt inn i vår tid. Tatere og omstreifarar var sjølvsagt fantepakk alt i hop. Det gale ved dette var, at de ikkje gjorde skilnad på verkeleg fantepakk og aktanes folk. No heiter det at Husetyætti var innflutne folk, og at dei fyrste som kom budde i ei stogu på Espelandsflaten og som berre heitte Huset. Her skulle me da ha upphavet til namnet Husetyet eller Husetyætti.Kva seier so tradisjonen om desse innflutte folki. Me har fleire variantar, men alle gjeng ut på, at i fyrste halvpart av 1700 talet kom det rekande ein mann som heitte Johannes og som seinare vart kalla Slire-Johans, for han gjorde so fine knivsliri. Han skulle elles vera haghendt og kom ut med altslags handarbeid. Det er også sagt at alt han hadde med seg da han kom var ei bile som han bar på aksli. Dei fortel at han vart gift med ei gjente frå Gryveloset ut på Reisjådalen. Han tok bustad i den fyrrnemde stoga på Espelandsflaten. Tomti etter den stogo var synberr heilt til no seinare tid.Desse folki var heilt ulike bygdefolki i utsjåan. Dei hadde kolsvart hår, mørkebrune augo, mørk andletsfarge og var store og velvaksne. Ut ifrå dette var folk straks på det reine med, at dette var folk ……. - (Her kommer dessverre 2-3 ord som er blitt borte i trykken. Tror kanskje det skal være folk med taterblod -) umstreifarar, ja det heitte også at det var sigøynarar. Noko i den tradisjonen er truleg heilt rett, men mukje er nok eit mistak. Me må her merke oss dei serdrag som er typiske for tatere eller omstreifarar.Dei er urolege og har ikkje lett for å slå seg til ro nokon stad. Dei driv mest med lett handverksarbeid, hestehandel og klokkehandel, svik og snyteri og juks. Dei er tjuvakrige, lygnaktige og hemngiruge, upålitelige og kniven sit laust i sliri. Denne tatermentaliteten fylgjer dei i lange tider, ja kanskje i generasjoner sjølv om dei vart blanda med eit anna folkeslag. Eit og anna drag vil altid koma fram i dagen og vitne om taterblod.Finn me so noko av den mentaliteten hjå dei fyrste me lærer å kjenne i denne ætti. Er det særskilde drag som gjev grunn for ei slik tru om upphavet til Husetyætti. Nei ikkje nokonting peikar i den lei. Det fyrste me høyrer om folki frå Huset er i 1720 da Jon Huset stod fadder i Atrå kyrkje. Det er vel ikkje rimeleg, at presten vilde ta ein av utyet til fadder. Me mangler diverre kyrkjebok for tidi millom 1733-1757, so me fær ikkje noko sikkert å halde oss til framigjennom desse åra. Me veit soleis ikkje kven den Jon Huset var gift med, men me tek vel ikkje mykje imiss når me seier at denne Jon Huset var far åt Slire-Johans. Han må soleis ikkje ha kome åleine til Tinn men saman med foreldri sine. Fyrst i 1750-60 åri fær me meir greide på desse folki. På Jeljorden les me om at Johannes Jonsson – altso Slire-Johans – lånte bort 205 rdl. Til Hans Gjermundsson mot pant i garden. Johannes var altso da ikkje nokon fatigmann. Den same Johannes Jonsson er au nemnd i Midtgardsdeile og her finn me ei heil ætterekke. I eit skifte på Strand i 1818 er det nemnt fleire ættledd attende og her heiter det, at Johannes Jonsson – Slire-Johans – Johannes og Gyri Olsdtr. Strand. Johannes og Gyri hadde desse borni: 1) Jon Johannesson f. 1746, g.m. Åse – dotter åt Hans Olsson som på den tid åtte garden. Den ætti har vore på Midtgardsdeile til no. 2) Ola Johannesson f. 1749, g.m. Ågot Nilsdtr. Hovshus. Olav art lesmann I Tinn. Sjå elles soga om Gvale i Bernås. 3) Nils Johannesson, g.m. Åshild Brynjulvsdtr. Brynjulvsrud – kom til Sjøtveit. 4) Åse Johannesdtr. G.m. Truls Halvorsson Mårheim og kom dit. 5) Birgit Johannesdtr., gift 1765 m. Halvor Halvorsson Gryveloset. Det er vel difor dette Gryvelosnamnet er nemnt i tradisjonen. Desse folka er elles nemnde i Jeljorden. 6) Gyry Johannesdtr., gift 1781 m. Ola Johnsson Mårheim. – Det er vyrde fastbuande gardmannsfolk. Kvar og ein kan jo etter Tinn soga fylgje desse ettergreinene heilt til notidi, men det vil snautt finnast noko som tyder på at det er taterblod i ætti.At det likevel er ei innflutt folkeæatt er vel temmeleg sikkert. Dei var som nemnt heilt ulike bygdefolki i utsjåan. Det svarte håret og dei brune augo er typiske. Dette sermerke har fylgt ætti gjennom alle tider og har peika dei ut som etterkomarar av framan herkomst. Det var ikkje berre utsjåan som skilde dei ut. Det var andre sermerkte karakterdrag som iallfall for den eldre tid er typiske. Dei hadde godt næringsvet, vart godt gifte og fekk seg gardar. Dei var administrative, mynduge og tiltakssame og kom seg fort inn i leidane stillingar i kommuna. Dei var evnerike og framsynte, men det har vore ålmen meining, at de ikkje alltid bruka makti si på ein rettvis måte. Men det er vel noko som ofte fylgjer med økonomisk og sosial makt, serlig i den tid da berre nokre få var dei styrande og hadde alt å si. –At den framande ætti kom og slog seg ned i bygdi hadde tvillaust ein heldig verknad. Nytt friskt blod utanifrå styrkjer ætti, gjev nye tankar, nye hugsviv og opnar døri for nye kulturstraumar og meir samfolkeleg tenkemåte. Dei blanda seg med med bygdefolket og livde seg inn i miljøet og vart gode patriotiske tinndøler. –Kor kom desse folki frå? Gjenom alle tider har det vore so at folk flutte frå stad til stad. Det kunde vera at dei på heimstaden sin var komne på kant med lovi. Hell ikkje var det so sjeldan, at dei søkte å gøyme seg bort, når det var krig. Her ligg det nere å sette det i samband med den store nordiske krig. Sjølve upphavet har vore ei gåte og det vert det vel framleis.Likevel har me nett no fenge kjenskap til ei framand folkeferd som kom til Norge og slog seg ned på Vestlandet. Det heiter om Kjellsønene at Kjell skulde vera sonen åt ein skotte og i ”Rjukan Dagblad” har herr Jørgen Bergo skrivi ei umåteleg interessant utgreiding om ”Skottane i Norge”. Kanskje me her finn ei løysing på gåta både om Kjellsonen og Husetyætti. Rett nok var det på Vestlandet skottane dreiv handel og sagbruk m.v. og at det der dei blanda seg med nordmenn, men som me veit so har det vore livleg samkvem heilt ifrå sagatidi millom vestland og austland og da serleg millom Hordaland og Rogaland og Telemark. Sjå Tinn soga I s. 402 o.v.Denne samferdsla har halde seg gjenom alle tider og det skulde vel ikkje vera so utruleg om ein og annan skottefamilie eller ættlinger av skottane fann vegen over fjellet, serleg fram imot 1700-talet, da det bar til å bli lite skog til sagbruki på Vestlandet.Herr Bergo skriv: ” I 3-400 år pågikk skottehandelen – frå svartedauens dager og fram til 1700 talet”. Og vidare skriv han: ”Mange skotter deriblant mange høytstående og intelligente menn bosatte seg i landet og nøt senere ansette stillinger her. Vi kan føle deres slekt langt nedover……. de mange skottenavn og de mange mennesker med r a m s v a r t h å r i kystbygdene røper tydelig skotteblod”.Det gjeng vidare fram i utgreidingi av herr Bergo, at skottane var tiltaksame og kom med mykje nytt til landet. Dei fôr viskleg fram og vart godt lika av nordmenn. Dei hadde tiltru og fekk leidane stillingar til og med i landeverja.Alt det me her fær vita om desse skotlendingane høver heilt ut med det me veit om Husetyætti I Tinn. Me kan temmelig sikkert slå fast at ”legenden” om tatere eller omstreifere i samband Med Husetyætti er eit mistak bygd på ei rang tru om folk som kom utanifrå. Derimot er det mykje som taler for, at me her har ei folkeætt av keltisk eller skotsk herkomst.- Tek me for oss Cato Krag Rønnes ”Ættegransking” vil me finne interessante utgreidingar om nolivande ætter som har si rot t.d. i Skottland, Danmark m. fl. Andre land.Puff -Ja, dette var artikkelen om Husetyætten. Jeg har gjort en forespørsel angående artikkelen det henvises til om 'Skottene i Norge' av Jørgen Bergo, og håper jeg har flaks og får tak i en kopi av den.Krosso var ihvertfall en plass under gården Bøen i Dal sokn (Tinn) i Telemark.Jeg synes muligheten er stor (håp-håp), for at denne Kittil på Bøe, som Lars nevner i innlegg 7, og denne Kjetil Brandsson på Bøen som Thomas nevner i innlegg 11 kanskje er en og samme person.Det er von i hengande snøre sies det jo!*Smil fra Rigmor

[Gjest Rigmor Waler Iversen]

Ved nærmere ettertanke, kan nok ikke den Kjetil som befinner seg på Bøen i 1661 være den samme Kjeld/Kjetil/Kittil som befinner seg på Bøen i 1664.Disse Kjeld/Kjetil/Kittilsenes far har jo to forskjellige navn. Hhv. Brand Levorsson og Aaron.Brand på Bøen i 1661 sies å være 82 år,(f.ca 1579)Aronn på Bøen i 1664 sies å være 82 år,(f.ca 1582)Hans sønn Levor oppgis å være 32 år, og sønnen Kittil 32 år.Sto det noe om alderen på sønnene til Brand på Bøen i 1661? Litt pussig er det jo at også disse sønnene heter Levord og Kjetil!*Smil* fra Rigmor

[Gjest Mary Farrell]

There is a burial listed in the Tinn church records in 1718 for a Kjetil Krosso who was buried 27 Aug. 1718 at Dal's church. He's just called Kjetil Krosso, 70. That would put his birth in 1648. Not much help, but very interesting.Mary Farrell

[Gjest Mary Farrell]

According to the Tuddal bygdebok, page 62--Kjetil Brandson farmed Bergstugu in Tuddal from 1676 to 1685. Tinnsoga says that Kjetil Brandson was married to Birgit Olavsdtr Saaheim. Birgit's sister Ragnhild was married to Aarstein Mikkelson who farmed Bergstugu 1686-1689. But Kjetil Brandson had mortgaged Bergstugu to Leidulv Torgrimson Vaaer of Dal, Tinn. In 1689 Leidulv wanted to Bergstugu for his daugher, Gunnhild who had married Hebjorn Taraldson Moli. So Leidulv had Aarstein evicted.There is a Kjell in the early Tinn church records that you should also be aware of. He is Kiel Olsen and he died at Sandviken in 1730 at the age of 61. Wife's name is unknown, but he had children baptized in Atraa church: Ole in 1718; Matthis in 1723; and Marthe in 1724. Ages wont work for him to be the father of the Torpa Telebonde, but it is possible that he is related.I find no mention of him in Tinnsoga. At least not under Sandviken. I can only suggest that he was married to a daughter of Jon Olavson Sandviken and Birgit Tovsdtr Tverrberg.Mary Farrell

[Gjest Rigmor Waler Iversen]

Hello to you Mary :)I was very happy to hear from you. Sorry that I haven`t answered you before, but I have been in Germany, and came home 3 hours ago.The stories I have about Kjeld / Kjetil/ Kittil Telebond / Krosso / Korsum ( Olsen, Andersen, Larsen) is that he left Tinn(?)Telemark and arrived Torpa in Oppland sometimes between 1700 - 1710, with 5 sons. Ole, Lars, Trond, Johannes/Jehans and Anders. Old stories said that he had left Telemark with 14 children, and placed them on different farms on his way to Torpa in Oppland.Some of the old stories tells that the reason why they left Telemark was because his farm burned down.Another of this old stories tells it`s because he shot his wife who was attaced by a bear.Anyhow. This man is my 6th. g.grandfather. He should have been borned about 1646 in Korsum/Krosso, Tinn in Telemark. He should have died about 1730 (Haug, Torpa in Oppland ?) Maybe he went back to Telemark and died there in 1718 as you write?His wifes name was said to be Berit. (Maybe it is Birgit as you write) Borned about 1642 in Telemark. He must have married this Berit/Birgit about 1670.I have also heard that one of his sons in the military in Torpa, should have said that he came from a farm called Krosso in Tinn in Telemark.What you write is very interesting Mary.Then I have to find out if my Kjeld/Kjetil died in Torpa in Oppland in 1730, or if he died 1718 in Telemark. (In Torpa he also used/or was called Telebond)This can also means that he was a farmer/ (bonde) from Telemark. Telebond(e)Does it say anything else about when his wife Birgit Olafsdaugther Saaheim died?I really hope to find out about this.Very interesting Mary.A big *Smile* from Rigmor

[Gjest Rigmor Waler Iversen]

Skottene i Norge. Av Jørgen Bergo. Rjukan Dagblad 15.januar 1946Fra gammelt av har det vært en livlig forbindelse mellom de britiske øyer og kystbygdene i Norge. De gamle norske vikinger fant veien over Nordsjøen, og vi kjenner til at de grunnla byer som Dublin, Cork og Limerick. Senere ble det særlig livlig samkvem mellom Skottland, Orknøy og Shetland og Norge. Langs hele kysten fra Lindesnes til Nordkapp finner en merke og minne etter skottene. De drev sin handel, sine sagbruk, sin skipsbygging og sin sjøfart i mange hundre år. Mange slo seg ned i Norge for godt, og det er nok i dag mang en nordmann som går omkring med skotteblod i årene. Både sagn og soge har meget å berette om skottenes liv og virke i landet. Samkvemmet med skottene fikk stor betydning for kyststrøkene både økonomisk og kulturelt, men merkelig nok er skottehandelen og alt som sto i forbindelse med den forholdsvis lite kjent. Hanseatenes og hollendernes rolle i Norge er derimot velkjent og omskrevet ikke så lite.Veien fra Skottland, Orknøy og Shetland og til vestkysten av Norge var heller ikke så drøy. Det var den gang – før dampskipenes og jernbanenes dager – atskillig mer besværlig å komme over fra Vestlandet til Østlandet enn det var å ta en tur til Skottland. Med god bør satte de over på to døgn. I mange bygder går det sagn om at skottene ofte hadde med seg barselgraut når de besøkte slekt og venner i Norge, og grauten var varm når de satte den på bordet for barselkona.Så visst som trekkfuglene kom skottene til landet hvert år for å kjøpe trelast. I en gammel vise fra Kvinnherad heter det: ” Kjem ikkje skotten til landet i år, so ikkje bjelkar me selje får”.De førte med seg til Norge vin, brennevin, tobakk og skotsk ”canellevand”. Korn og malt, mel og salt hadde de også med og solgte til nordmennene. I Bergenhus lensregnskap for året 1578 sees at der er ankommet 24 skotske skip til Bergen. Deres innførsel er salt. Deres utførsel var: krombolt, sperrer, båndstaker, båter, spirer, tilhogd stuetømmer o.s.v.De skotske skip dominerte helt i 1500 tallet. Ave et regnskap i riksarkivet for 1566 kan en se at der i dette år i alt er 78 skip som førte trelast fra Sunnhordland. Derav er 53 skotske, mens nesten alle de andre er hollandske.Skottehandelen begynte etter at svartedauen hadde herjet landet vårt, omtrent samtidig med hanseatene og hollenderne. Næringslivet i vårt land lå da nede. Sotten hadde rammet alt. Hertil kom at myndighetene førte en kortsynt og ødeleggende politikk, som ble helt drepende for vår skipsfart. Det ble forbudt folk som ikke eide formue ved siden av skipet sitt å drive handel og skipsfart. I 1490 innskjerper riksrådet på det kraftigste at det må være slutt med at leilendinger og lauskarer driver den ” fordervelige sæd, å sigle utenlands med store skip lastet med trelast, salt og andre varer, og forsømmer jordbruket som landsens ophelde skal være og derfor ligger mange gårder øde og gange til igjen med skog og ødemark”.Det var bispene og adelen som utgjorde riksrådet og tenkte først og fremst på sine egne interesser og ødela med sitt kortsyn en blomstrende næringsgren. Når ikke nordmennene lenger siglde utenlands måtte utlendingene komme hit. I Absalon Pedersen ” Om Norigs rige”, (1567) heter det: ”Udi Hardanger brenner man måtelig godt salt, der vanker godt smør, fe, laks og viltvare. Disse hardangere har i fordums tid vært så rike, mandige og duelige at de har seilet til Grønland, Island og Bjarmeland og ført dit salt, jern og andre gode varer og har de hatt dertil store skiber som deres store naust, muret opp av stener nok som tilkjennegir”. – Fra myndighetenes side ble det iverksatt en rekke tvangs og forbudsbestemmelser som sammen med hanseatenes handelsherredømme til slutt totalt ødela den norske skipsfart.For Hordalands vedkommende viser det seg (iflg. Anton Espelands skrift: ”Skottene i Hordaland og Rogaland”) at hanseatenes handel avtar fra 1610, mens skottehandelen øker, og i 1635 er tyskerne helt forsvunnet. Tyskerne hadde tidligere også vært med på å føre trelast fra Norge til Skottland. Trelasten som skottene kjøpte var vanlig skurlast, båndstaker og de såkalte ”Hjeltespirer”. Dessuten ”bekerholt”, dvs. materialer til kjørler. Årer og småbåter var også en stor eksportartikkel. Fra Sunnhordland kunne det bare til Shetland og Orknøy utføres 60 stk. færinger og seksæringer år om annet. Båtene ble brukt til fiskerbåter. De var bare heftet sammen med noen småspiker. Når de så ble lastet inn ble de merket stykke for stykke og tatt fra hverandre. På den måten kunne et skip laste 100-120 båter. Skottene besøkte ikke bare de ytre bygder, men kom helt inn i de indre fjordbygder. Der det var skog å finne var skottene. Det gikk hardt utover skogen. For å hindre eikeskogens utrydning blir det så forbudt skottene å bygge skip, og det blir videre forbudt å utføre eiketømmer over 12 alens lengde. Det var imidlertid ikke mest eiketømmer skottene kjøpte, mest var det furu. Eiketømmer ble vesentlig brukt til krigsskip.I 3-400 år pågikk skottehandelen – fra svartedauens dager og fram til 1700 tallet. I hele dette forholdsvis lange tidsrom vanket skottene i nær sagt hver eneste grend vestpå, og de brakte med seg, ikke bare mel og malt og skotsk ”cannellevand”, men også åndelige verdier. Den kulturelle påvirkning har satt sine tydelige merker. Mange skotter, deriblandt mange høytstående og intelligente menn, bosatte seg i landet og nøt senere ansette stillinger her. Vi kan følge deres slekt langt nedover. Til slutt gikk det opp for folket, men de mange skottenavn og de mange mennesker med ramsvart hår i kystbygdene røper tydelig skotteblod.Den mest kjente skotteætt i Norge er Sinclair-ætten. I 1496 er skotten David Sinclair lensherre på Bergenhus. Han var sønn av William S. som var jarl av Orknøy. William Sinclair var en av de tre menn som det norske riksråd i 1448 ville ha til riksstyrer. Sinclair-ætten blir fra nu av fast knyttet til Norge, og mange av ættens medlemmer inntar framtredende stillinger.Mowath-ætten ble også en stor ætt. Videre har vi ættene Maxwell, Evanth, Ramsey, Allan, Scott og mange flere. Vi finner også flere prester med skotsk navn, således Thamson, Pheiff og ikke å glemme presten og dikteren Peter Dass. Far til Peter Dass var en innvandret skotte, bosatt i Bergen.I hæren og flåten finner vi i 1500 tallet mange skotske navn, både som offiserer og mannskap. En skotte ved navn William Scott de Spensterfield anførte i 1658 Hardanger-Vossiske kompani ved Marstrand, hvor han med kompaniet utmerket seg ved sin tapperhet. I 1516-22 var en stor del av besetningen på Bergenhus skotter.Blant håndverkerne i Bergen finner en også mange skotter. En Jon Skott har således vært murmester ved de reparasjoner som pågikk 1516-20 ved Håkonshallen. Med hensyn til sagbruksindustrien så er det skottene som har gitt den det første framstøt på Vestlandet. De satte opp sine sager hvor det var en litt større bekk og hvor det var skog. Og skottenes innflytelse på skipsbyggingens område er enda mer påtagelig. Omkring 1600 har byggingen av skip foregått i stor stil. Skottene bygde sine skip både store og små og både lovlig og ulovlig.”Størst var dog skottenes innflytelse på vår sjøfart”, skriver Anton Espeland, ”særlig hva Hordaland og Rogaland angår, en innflytelse som har vært lite påaktet av våre historikere. Hollendernes innflytelse på vår sjøfart er ofte påvist, men å se noe om skottenes påvirkning er likeså sjelden som å se noe om de sunnhordalandske sjøoffiserer i det 16de og 17de århundre. Det er visselig ingen tilfeldighet at det nettopp er i 1602 at det første skipsverft er anlagt i Bergen av en skotte. Hanseatenes døde hånd hadde hvilt tungt over sjøfartsnæringen, men da nu hanseatene var ferdige i Norge, sto de innvandrede skotter fullt ferdige til å tiltre hanseatenes arv, og de ble trolig hjulpet av sine venner og slektninger blant nordmennene.På fiskeriets område har også skottene øvd sin innflytelse. I sin avhandling om Kristiansund og Molde (1892) nevner prof. dr. L. Daae en skotte ved navn Ramsey, at det var han som begynte å tilberede torsk som klippfisk.Almuen kom overalt godt til rettes med skottene, i motsetning til de brautende, brutale tyskere. I anledning av en beskyldning for at skottene kjøpte fisk og trelast og underbød de øvrige kjøpmenn blant byborgerne, innhentet skottene en erklæring om at almuen ”er særdeles tilfreds med skottehandelen”.Bøndene foretrakk å handle med skottene framfor byborgerne og ”Contoret”. Skottene tok tømmeret på stedet, så bøndene slapp å dra den lange veien til byen, og de betalte bedre og var sikkert bedre å ha med å gjøre enn byborgerne. I kjøpstedenes andragende om nye privilegier av 1661, heter det at bøndene var de fremmede (skottene og hollenderne) så ”geneiget at han før et til dennem avhænder end den indenlandske derpaa den ringeste fortjeneste forunder”.På næringslivets område skapte skottene en livlig virksomhet. Det er ikke umulig, kanskje heller rimelig, at ”vannsagen” er kommet fra Skottland og ikke som tidligere antatt fra Holland eller Tyskland. Etter sagnet å dømme, skal også spinnerokken stamme fra Skottland. Sagnet forteller at en skotte kom opp til gården Eldholm i Austvoll. Konen i huset hadde nettopp fått et barn. Skotten fikk se at de brukte ”håndsnelle” til å spinne på. Han bemerket da at i Skottland brukte de rokk og det burde de også gjøre i Norge. Da han neste gang kom igjen hadde han med seg fra Skottland varm barselgraut og en rokk til konen på gården.Skottene var heime overalt og velkomne hvor de viste seg. Det beviser blant annet at de ofte ble bedt til faddere i fjordbygdene, og vi vet at bøndene på den tiden tok ikke hvem som helst til faddere.Derimot var forholdet mellom skottene og hanseatene ikke videre bra. Tyskerne kunne ikke tåle noen konkurrenter ved siden av seg og forsøkte med alle midler å undergrave og slå ut skottene. Myndighetenes holdning i striden er ofte vaklende, men folkets sympati både i byen og i landdistriktene er avgjort på skottenes side. De overmodige, herkesyke og brutale tyskere var ikke stort elsket av folket i sin alminnelighet.I 1523 gjorde tyskerne i Bergen opprør. Det gikk særlig hardt utover skottene, som ble plyndret meget kraftig. Den skade de led ble taksert til 400.000 mark. Det viser at skottene hadde en sterk økonomisk stilling i Bergen den tid. Skottene klaget til øvrigheten, som avsa sin dom 80 år etter, ved en herredag i Bergen 1604.Forfatteren av ”Den norske So” – sikkert en tysker – skriver i 1584: ”Høns av alle farver blant hverandre, dette er rotter og skotter, havde nær sagt hunds føtter, hjelter, ørkøinger og færinger de er folk som i sannhet ei er landet til nytte, men til største skade og hvorom hr. Herman Müntzer ved den tyske Mariakirken i Bergen sier: ”Rotten, skotten, Hollænder und Zegen verderbens allerwegen”. Hva er skotterne, englænderne og hollænderne i Bergen andet end sakramentere, gjendøpere og kalvinister?”Dette er jo et mørkt bilde av skottene. Men en må huske på at det er tegnet av tyskere. ”Kronens of Stigtens sagefald av Bergen by” for 1567 gir imidlertid et helt annet bilde. I dette år er 7 straffet for hor og derav er 6 tyskere. Samme år ble 16 tyskere straffet for andre forbrytelser. Den tyske prest uttalelser kan således ikke være særlig objektive.Utallige er de navn på plasser knauser og viker etter skottene langs kysten og langt inne i landet. På Sundvor-øya har vi således Skottabelæggje. Der har skottene belagt båtene sine. Der er hoggen ut or fjellet en knaus omtrent så stor som en flosshatt til å feste tauet i. Skottestøæ, Skottekjeldda, Skotteberg og lignende navn finner en over alt.Til Skottevollen i Sund skulle det en gang ha kommet drivende tre stølsjenter som hadde vært ute på en øy ved Skottland og melket kyrne. Storm og uvær kom over dem og de drev til havs, over Nordsjøen og havnet i Skottevollen, en av de ytterste gårder ved havet. Den ene reiste senere tilbake til Skottland, men de to andre ble gifte i Sund.Den dag i dag er det mange i Sund som kan regne ætten sin tilbake til skottejentene. De har et ordtak også der ute. Når noen gjorde sitt arbeid fort og slurvet fra seg, sa de: ”Di skotta-Kathrina” (den ene av jentene skulle ha hett Catherine). I bygdene ute ved havkanten er det heller ikke vanskelig å se at det renner fremmed blod i årene.Mange steder går det sagn om at det var skottene som først bosatte seg. Således i Ulgenes i Ullensvang. Mannen som bosatte seg der hette Phillippus. En etterkommer etter denne Phillippus var en kjempekar som målte tre alner og tre tommer på strømpelesten. Han ble 103 år gammel.I Fedje i Lindås skal det være skotter som først bosatte seg. De bodde i sten og jordhytter som har stått der helt til våre dager.En slik livlig forbindelse mellom Skottland og kystbygdene i Norge som pågikk i hundrer av år, unnlot selvfølgelig ikke å påvirke folks åndelige kultur. Skottene kom i berøring med alle, fra lensherren til den fattigste fisker. På folkets politiske og religiøse tenkemåte har nok skottene øvd sin innflytelse. Det hender ser vi, at prester som har studert ved St. Andrew universitetet i Skottland, blir irettesatt for sine kalvinistiske anskuelser. Og vi hører om at skottene ”har gjort bøndene oprøriske”. Skottenes frihetselskende natur har smittet over på bøndene. De gamle ”danzar” er fra de britiske øyer overført til Norge, hvor sangdansen hurtig fikk inngang. En kan tydelig se at mange folkeviser stammer fra Skottland.Fjordbøndenes voksende inntekter i 1600-tallet, særlig av sagbruk, skipsbygging og sjøfart skyldes i høy grad skottenes initiativ. Forbindelsen med Skottland fremmet næringslivet og skapte tryggere og bedre økonomiske forhold.I antropologisk henseende har samkvemmet med skottene hatt stor betydning – noe som folket ute ved havkanten er seg også bevisst.Forbindelsen med Skottland fortsatte til 1700-tallet. Da var skogene i stor grad uthogd og dessuten var nordmennene selv nu kommet seg i gang med skipsbygging og sjøfart. Siden har det blitt langt over til Skottland, Orknøy og Shetland, og det kommer ikke lenger varm barselgraut fra øyene. *Smil* fra Rigmor

[Gjest Mary Farrell]

Oh,no, RigmorI am sorry, but I transposed the sisters. Ole Aadneson Saaheim and wife Eli Olsdtr lived at Gamlestuen which was a Saaheim farm according to Tinnsoga. They had 3 daughters:1. Bergit who married Aarstein Mikkelson 2. Ragnhild who married Kjetil Brandson 3. Helge who married Ole Olson Østmann.Ole Aadneson died in 1699, and that's about the only date I can find for them.The church books do include a burial for Ronnaug Krosso, buried 24 May 1724, at the age of 72. Age is about right for her to be the the Ragnhild who married Kjetil Brandson. Ronnaug and Ragnhild are quite similar names.And they are probably not the parents of the Torstein Krosso who married Astrid Ledvorsdtr (dtr of Ledvor Brandson) in 1724, since there is no mention of in the church book that Torstein & Astrid needed permission to marry.Since my father's line originated in Torpa and one of my mother's lines goes back to Tinn, I share your interest the the Telebonde.Mary Farrell

[Gjest Rigmor Waler Iversen]

Hello again to you Mary :)I have ordered the books Tuddal bygdebok and Tinnsoga bind 1 and 2 from my library.For the time beeing I am reading the books Boka om Land, bind IX and X, that also have a lot about Kjellssønnene. Very interesting.One thing Mary.Under 17, you write that Kjetil Brandson got married to Birgit Olavsdtr. Saaheim, but under 20, you write that Kjetil Brandsson married Ragnhild. What is correct here?In old stories it is told that the mother of Kjellssønnene (married to Kjeld Telebond) name probably was Berit (Birgit?)If I come up with something new I will write it down here.Whats the name of your folks in Torpa Mary?Have a really nice day.*Smile* from Rigmor

[Gjest Mary Rognstad Farrell]

My apologies, RigmorI had the two sisters mixed up. Birgit married Aarstein Mikkelson and her sister, Ragnhild married Kjetil Brandson.And I am a Rognstad from Torpa. My grandfather was Thorvald Hansen Rognstad (1863-1930), son of Andreas Hansen Rognstad & Ingeborg Trondsdtr Fossum (her father came to Torpa from Valdres). The family is in Boka om Land, volume X, p. 231 & 232. They are not Telebonde but are desc. from both Frøysland and Lille Aurlund families. I am not sure about Johannes Olson Rognstad, but think that he might be from Bye in SondreLand. I have more work to do to be sure about him.I am going to do a little exploring on the other Tinn family that HH Einung mentioned also had dark hair and dark eyes. Maybe I can find a connection there.Mary Rognstad Farrell