[#26842] Dokumentasjon av slektsforhold

[Gjest Leif Kåre Solberg]

Jeg lurer på om ikke denne debatten har kommet litt skjevt ut. Jeg oppfatter imidlertid Per Kåres motiv for å reise debatten som prisverdig. Om jeg forstår ham rett; ønsker han å heve nivået på den amatørmessige slektsgranskningen (i motsetning til vitenskapelig slektsforskning?). Vi er alle (unntatt Per Kåre?) enige om at kildehenvisninger er bra. Likelede er verifikasjon mot primærkilder bra, når det føles nødvendig. Problemet er at metodene han ellers anbefaler for denne nivåhevningen i hvert fall ikke bør inn i noe kursopplegg, enn si noen sertifisering. Selve forslaget om DIS-sertifisering er forøvrig dødfødt av grunner som andre har redegjort for. Vitenskapelig metode omfatter imidlertid en rekke andre og mer grunnleggende forhold som lett drukner i debatten. Forslaget om krav til å ta egne kopier av alle relevante primærkilder synes å koke ned til et personlig problem for Per Kåre: Det blir opp til ham å innse at en kirkebok forvandles fra primær- til sekundærkilde i det øyeblikk han har tatt sin private kopi. Det er m.a.o. ikke bare praktiske, men også prinsipielle grunner for at dette ikke er noen god idé. ( Det pågående scanningprosjektet av kirkebøker ser for øvrig ut til å løse dokumentasjonsproblemet på sikt?) Personlig reagerer jeg mest på den, etter mitt skjønn, firkantete svart/hvittinndelingen av kilder som enten sanne (kirkebøker som ”bevis”) eller som ubrukelige ”ikke bevis” (sekundærkilder av alle slag – unntatt han private kopier). Jeg tror vi er tjent med å se verden, og kildene, mer som et spørsmål om gråtoner hvor det er heftet større og mindre usikkerhet både til de enkelte kilder og til sammenhengen mellom kildeopplysninger. I begge tilfelle vil jeg mene at det er den kvalifiserte vurdering av materialet, gjerne med en drøfting, som er avgjørende. Genealogisk metode er som Tore H. Vigerust har påpekt, bare et spesialtilfelle av historisk metode, og historisk metode er en del av en mer almen vitenskapelig metode. Reliabilitet og validitet er et par relevante nøkkelbegreper i vitenskapsteorien. Enkelt fremstilt han en si at validitet er et uttrykk for gyldighet. Innen genealogien må en for eksempel ta et valg om en legger til grunn biologiske eller sosiale slektsrelasjoner. Velges det første, kan relasjonene bare verifiseres gjennom DNA-analyser (X-kromosomet for farslinjen, eller Y- kromosomet for morslinjen), men i praksis er det stort sett de sosiale slektsrelasjoner, slik de av samtiden ble gitt legitimitet (sosial aksept), som er genealogiens tema. Barsøl (dåp) og feste (bryllup) var de vanlige riter som uttrykte samtidens aksept av slektsrelasjoner. Etter lovpålagt føring av kirkebøker i 1688 ble beretningen om bl.a. disse ritene i prinsippet nedtegnet i det formaliserte system som er genealogiens hovedkilde for perioden. I tillegg fantes det både før og etter 1688 andre relevante skriftlige kilder, bl.a. om skifter. Reliabiliteten (påliteligheten) til disse formelle nedtegnelsene er imidlertid varierende, særlig i den eldste del av kirkebokmaterialet. Man bør ta hensyn til bl.a. følgende: Den formelle utdannelsen til prestene var varierende, utdannelsen innebær ikke opplæring i registerføring, det manglet standardiserte krav til kirkebokføring, og mange prester førte et utsvevende liv hvor kirkebøkene ble ført i skippertak (på etterskudd). Pensjonsordningene var dårlige uten noen aldersgrense, og senile prester som forsømte eller forkludret kirkebokføringen var ikke uvanlig. Hvis man med en primærkilde mener en samtidig dokumentasjon av en hendelse, er det ikke gitt at kirkeboken fyller kravet. Selv om kravet til samtidighet skulle være fylt er det likevel ikke sikkert at prestens innførsel er pålitelig. Kirkeboken er derfor ingen ”gullstandard” eller fasit i forhold til andre kilder. Dette poenget illustreres av Arild Kompelien når han i DIS- Norges Slektsforum skriver: ”I Hof, Hedmark i tida 1800 til ca. 1840 kan jeg tenke meg det finnes minst 40 tilfeller der foreldre oppgitt ved dåp ikke stemmer med foreldre oppgitt ved konfirmasjon, rett og slett p. g. a. prestens feilføring. Mange par oppgitt ved dåpen har aldri eksistert som par. Da hjelper det ikke å vise til et dåpsdokument, men man må vurdere alle tilgjengelige kilder mot hverandre for å løse problemet. Men beviset ligger ikke i ett enkelt dokument, men i den samlete vurderinga.” I denne sammenheng er det interessant at myndighetene fant behov for å innføre Klokkerbøkene i 1812 som et korrektiv til prestenes Ministerialbøker Detter gir en mulighet for klassisk reliabilitetskontroll. Poenget er at heller ikke primærkildene kan regnes som annet enn mer eller mindre sikre, og når det er mulig bør flere uavhengige kilder veies mot hverandre. Den etterlyste vitenskapeligheten ligger i å lære seg å bedømme, og å leve med, usikkerhet, og å lære seg metoder for kritisk vurdering av ulike kilder. Selv når man finner å kunne stole på for eksempel kirkeboken vil likevel ikke alltid slektsrelasjonene være uproblematiske, jfr. ”bevist”. Ofte vil det være behov for å vurdere sammenhengen mellom dokumenterbare enkeltdata. Jeg finner for eksempel at Jens Jensen, 17 år får en sønn, Jens, i 1797. I 1818 kan jeg dokumentere at Jens Jensen får sønnen Hans. I dette tilfelle blir dokumentasjonsmetoden for knappe opplysninger i kirkeboken underordnet i forhold til å finne andre holdepunkter for å avgjøre om Hans er sønn av Jens d.e. eller av Jens d.y. Hvis jeg finner slike holdepunkter, kreves det en vurdering og drøfting av materialet før jeg eventuelt kan konkludere med en viss grad av sikkerhet om slekts- og generasjonsforholdet. Når det gjelder bruk av sekundærkilder vil jeg bare kort nevne at selv om de øker usikkerheten (svekket reliabilitet) for den enkelte opplysning, vil det likevel være gode og åpenbare grunner til å benytte dem. Det er vel på grunn av bl.a. søkbarheten og den lette tilgjengeligheten vi benytter sekundærkildene i DA?

[Gjest Bjørn Davidsen]

Eg har ikkje noko imot at debattar går parallelt, men dei må gå parallelt i full bredde, slik at alle som les debatten på den staden dei les den, kan ha fullt utbytte av den. Elles blir det tøv.Ha elles eit godt nytt år og ei god natt.

[Gjest Ellef Ellefsen]

'Sertifikat' eller øvelse:Tenker nå på oss amatører som kun har slektsgransking eller slektssamling som en hobby. Tror ikke vi blir bedre rustet med et kortere kurs i slektsgransking, og påfølgende 'Sertifikat'.Nei-, her er det øvelse, feiling og atter øvelse som gir resultater mener jeg. Alle lærer vel forholdsvis fort å tyde lettere stoff som kirkebøker, folketellinger og den slags. Ved øvelse og atter øvelse klarer vi også stavre oss gjennom eldre skifteprotokoller og pantebøker, noe jeg har liten tro på vi vil lære på et enkelt 'Sertifiseringskurs'. Tyngre saker som eldre tingbøker o.s.v. er det nok erfaring og trening som skal til for å beherske. Personlig har jeg enda ikke gitt meg i kast med tingbøker.Jeg kommer i hvert fall til å kjøre uten 'Sertifikat' så lenge jeg får lov. Hvem skulle i så fall nekte meg? Håper denne hobbyen ikke blir for seriøs. Men at vi amatører fortsatt kommer til ordet, på lik linje med de 'Serifiserte eller godkjente'. Klasseskille ville være en ulykke for alle hobbygranskere.Mulig jeg ville stå friere uten 'Sertifikat'. Slipper undertegne - Ellef Ellefsen, sertifikat nr--. Har intet sertifikat som kan inndras om jeg begår noen bommerter. Og skulle en gammel kverulant som meg, en gang falle for fristelsen til å nøre kraftig opp under en debatt -. Da blir jeg i værste fall utelukket fra forumet det gjelder, men har intet 'Sertifikat' å tape.(En helt annen sak er om enkelte tar lengre kurser, studier o.l. Sikkert lærerikt. Men eksamener derfra og 'Slektsforskersertifikat' bør ikke blandes sammen) mvh Ellef Ellefsen.

[Gjest Bjørn Davidsen]

Innlegg 77 var sjølvsagt svar på Tores innlegg 75.

[Gjest Bjørn Davidsen]

Til Ellef: Føremonen med eit debattforum som dette nær kjeldene til DA, er at dei som spør og får eit svar - òg får korreksjon dersom nokon meiner svaret er galt.Men trivnaden med å leite etter slekta si, vil verta borte om ein må ha 'autorisert' hjelp til å grave.Diverre er der nokre i dette landet som meiner at berre utdaning tel - om ting skal kunne seiast å vera 'kvalifisert'.Lukke på reisa.Eg veit kva eg kan og kva eg er god for - men eg har ingen dokumentasjon på at eg kan noko ...Like fullt driv eg på med ymse prosejekt. Men dei som likar det eg skriv og gjer, dei gjer det. Dei hine får late det vera. Eg kan ikkje seia det annorleis.

[Gjest Per Kåre Olsen]

Jeg synes at Ellef sitt fine innlegg kan stå som avslutning på dette temaet her i Brukerforumet og at den kan fortsette på DIS Slektsforum.For meg har dette vært mye av en slektsfaglig lærebok også, det har vært en masse flotte innlegg, og med få unntak har debatten vært meget saklig.Min hensikt med å reise temaet 'Dokumentasjon av slektskapsforhold' var kun å få andres mening om saken, ikke kritisere noens arbeid.Det er vel de færreste som har noen utdanning innen faget, men mange har mange mange års verdifull erfaring og det vil være nettopp disse som først og fremst burde være slektsfaglig kvalifisert til å bli sertifisert.Da gjenstår det for meg å si takk for debatten og på gjensyn i DIS Slektsforum.

[Gjest Oddbjørn Johannessen]

Takk til deg, Leif Kåre, for det vesentligste innlegget til nå i denne debatten (innlegg 76). Du fikk fram en del vesentlige momenter vdr. vitenskapelig metode som ellers har vært relativt fraværende.

[Gjest per helge seglsten]

Men den dagen det kreves sertifisering og krav om at DIS-politiet skal kunne komme brasende for å gå igjennom arkivet som du er påkrevd å ha, for å drive slektsforkning her i landet (innlegg 51), den dagen har politikerne våre militær bakgrunn, og går rundt i svarte uniformer, mens avisene er sensurerte og TV-kanalen er én og statskontrollert. Hvordan man ellers skal kunne forhindre usertifiserte slektsgranskere fra å begå den forbrytelsen å spre slektsopplysninger som ikke er understøttet av kopier av de aktuelle dokumentene, kan jeg ikke se.For øvrig er det en mer enn liten selvmotsigelse i disse to avsnittene fra samme innlegg (nr 51), som river grunnen vekk under kravet om kopier framfor henvisninger:'En slik ordning vil sikre kvaliteten på den informasjonen den enkelte mottar fra andre, samt at du slipper å løpe til det offentlige arkivet for å sjekke om det du har blitt informert om innebærer riktighet.At noen likevel vil overprøve informasjon mottatt fra en godkjent slektsgransker er trolig, og like trolig er det at det vil hende at noen kommer til et annet resultat.'Det framgår altså at informasjon fra sertifiserte slektsgranskere i form av kopier av dokumenter, er like lite verd som kildehenvisninger fra usertifiserte røvere, ettersom man uansett kan komme til andre resultater dersom man sammenholder kopiene med arkivenes oiginalmateriale.Ellers vil jeg også vise til innlegg 76 om viktigheten av kildekritikk og dokumentasjon.