[#29644] Den nye namnelova - nokon som har sett seg godt inn i dette?

[Gjest Aase R Sæther]

Med bakgrunn i denne artikkelen har eg spekulert litt på eit par ting.http://www.bt.no/innenriks/article359860Som det vil gå fram av artikkelen, er det eit vanleg ynskje for namnebyte å gå tilbake til 'opphavlege', 'gamle', 'rette' namneformer. Vi som driv og les gamle dokument veit at skriftforma i dokumentet for å seie det litt røft kan vere avhengig av kva skrivaren hadde til frukost den dagen, men det var ikkje akkurat det som var hovudpoenget mitt.Men blir ulike skrivemåtar rekna som ulike namn når ein skal avgjere kva namn som kan takast fritt?Etternamnet mitt, Sæther/Sæter, er 'det sunnmørske Olsen', så det er eg ikkje bekymra for. Men jentenamnet mitt, Ryssdal, er verna. Alle som ber det, skriv det slik.Kan då ein eller annan som vil ha nytt namn, kome og seie 'eg vil heite Rysdahl, for det er det ingen som heiter'?

[Gjest Torkel R. Bråthen]

HeiJeg har ikke satt meg inn i den nye loven, men det stod en artikkel i Aftenposten Morgen i dag mandag 18.04 s. 18-19.Bakgrunn: Irene Larsen ville ta tippolderfars navn Instenæs, men kunne ikke dokumentere om dette var hans etternavn eller bostedet hans.Jeg siterer: «Dette løste Irene ved å modernisere skrivemåten, og erstatte æ med e. Ingen andre hadde Instenes som etternavn i Norge, og hvem som helst kan ta i bruk nye eller gamle skrivemåter for navn på gårdsbruk, dersom etternavnet ikke er beskyttet eller ikke i bruk.»Det virker altså som om man kan ta et hvilket som helst navn skrevet på forskjellig vis, så lange ingen har det fra før (200 bærere er grense for beskyttede navn).Torkel

[Gjest Aase R Sæther]

Hm. I så fall vil eg tenkje at nokon må ha sove i timen då lova vart behandla.

[Gjest Leif Kåre Solberg]

Tja - DIS-Norge ga positivt høringssvar 31.mars 2001 http://www.disnorge.no/navneloven.htm

[Gjest Helge Hålåsæter]

Rundskriv G20/2002: Bakover i slekta kan en fritt hente etternavn som tippoldeforeldra har hatt. -------------------------------- Etter min mening, så er ulik skrivemåte ulikt navn. Ellers kan Folkeregisteret gi svar. Det er jo derfor de er til, for å tildele gyldige navn. (Jeg forandret etternavnet mitt ifjor, og det gikk glatt iløpet av ei ukes tid og jeg hadde forhørt meg på folkeregisteret.)

[Gjest Arnstein Rønning]

Her ligger Navneloven: http://www.lovdata.no/all/nl-20020607-019.htmlHelge - måtte du skifte pass, førerkort, bankkort etc med en gang?

[Gjest Ivar Utne]

Oppslaga i flere aviser i dag (18.4.05) bygger på intervju og materiale med og fra meg. Min bakgrunn er at jeg har vært med å laga utkastet til loven, men har ikke formell myndighet i avgjørelser. Rett nok svarer jeg på spørmål om språklige saker fra folkeregisteraDet fins en artikkel om dette i Nytt om namn nr. 40 (2004), og etter planen kommer en annen som skal være litt mer praktisk retta i DIS-Hordalands blad på nettet til sommeren. Om noen dager skal jeg se på spørsmåla ovafor/nedafor, og komme med svar.Kort kan jeg si at de ønska navneformene må dokumenteres fra flere steder for å vise at det ikke er tilfeldige skrivemåter.Videre kan ikke folk få navn som kan forveksles med beskytta etternavn. Kriteriet for forveksling er etter hovedregelen skrivemåte og uttale. Det vil si at dersom navna har ulik både uttale og skrivemåte, regner en etter loven at de ikke kan forveksles. På den måten har Instenes og Instanes ulik uttale og skrivemåte. Det er ganske sannsynlig at Ryssdal og Rysdahl har lik uttale og altså kan forveksles. Det har å gjøre med at enkel s i eldre språk kan stå etter både kort og lang vokal. Rent konkret ville en nok også undesøkt litt mer om det f.eks. kunne ligget to ulike navn på gårdsbruk til grunn.Mulig jeg kommer tilbake til mer om noen dager.

[Gjest Leif Kåre Solberg]

Her er høringssvaret til Norsk Slektshistorisk Forening, [url="http://www.genealogi.no/org_int/lov_om_personnavn.htm>Lenke og her er lovens forarbeide: NOU 2001:1 Lov om personnavn

[Gjest Ivar Utne]

Noen referanser:Rundskriv G-20/2002 (som folkeregistera bruker): [url="http://odin.dep.no/jd/norsk/dok/regelverk/rundskriv/012101-250014/dok-bn.html>Lenke Se særlig pkt. 3.3 og 3.4 om beskytta navn, nye navn og forveksling. Forholdet til navn i tidligere slektsledd er omtalt under pkt. 3.5.Ot.prp. nr. 31 (2001-2002) Om lov om personnavn (navneloven) (som var grunnlaget for behandlinga i Stortinget):

[Gjest Helge Hålåsæter]

Til Arnstein. Du må jo få nye ID-kort, for de vil jo være ugyldige fra det tidspunkt som du har fått nytt navn. Jeg måtte ha midlertidig førerkort, husker jeg, da jeg leverte inn det gamle da jeg søkte om nytt.

[Gjest Aase R Sæther]

Etter å ha lese Utne sitt innlegg (7) har eg fått svar på spørsmålet mitt, og har heller ingen grunn til å mistenkje at nokon sov i timen. Denne gongen ;-))

[Gjest Sigbjørn Sandsmark]

Og så var det han som ikke fikk bytte til Trane han snudde det bak fram og heter nå Enart ;-)

[Gjest Arnstein Rønning]

...eller han kunne kalt seg Thrane, for det er det 222 som heter i Norge i dag, og da kan han vel (så vidt jeg forstår) ta dette som etternavn, selv uten å ha noen som helst tidligere tilknytning til navnet :-)

[Gjest Arnstein Rønning]

Ja - la oss ta Trane/Thrane. Det er 84 som heter Trane i dag (beskyttet) og 222 som heter Thrane (fritt navn). Jeg har ei tippoldemor som het Elisabeth Trane (eller var det Thrane?). Jeg har ikke tenkt å bytte navn (selv om det er 5281 som heter Rønning), men hva om jeg ønsket å kalle meg Trane? Det kan jo godt være at navnet ble skrevet både som Trane og Thrane.Holder det at jeg finner i folketellingen at far hennes het Trane (han blir da min tipp-tippoldefar)? Folketellingen 1801 viser 18 Thrane i S-Norge og 1 i N-Norge, mens det er 12 Trane i S-Norge og 29 i N-Norge (det var vel stort sett avhengig av hvilken øvrighetsperson som førte inn navnene i folketellingen) .Så kan man lure litt på følgende: Thrane ligner jo veldig på Trane (som er beskyttet). Da kan man vel ikke bytte om til Thrane heller da, uten at man kan vise til en tippoldeforelder (eller seinere) som har dette navnet skrevet slik?

[Gjest David Widerberg Howden]

Interessant hadde det jo vært å vite hvor sterk dokumentasjon man trenger for å anta et navn ja.Fx: sier mener min bestemor at hennes farfar het Gerhard Rasin Finch-Hansen.men noen dokumentasjon på Finch navnet klarer jeg ikke å finne.sikkert mange som har opplevd sånt noe.sjølv har jeg min mors slektsnavn som jeg antok for noen år siden som mellomnavn-dette er beskyttet med lov(34 stk),samme er det med slektsnavnet mitt(36 stk)-og det syntes jeg er viktig at ikke hvem som helst kan 'rappe' slektsnavnet mitt.

[Gjest Sigbjørn Sandsmark]

Og så har vi en ny'vri' mannen tar konas etternavn-Jeg er altså ikke fotograf i Dagens Næringsliv. Han tok konas etternavn-

[Gjest Marie Skålnes]

Ein kunne ta konas etternamn før den nye namnelova og, men eg veit berre om to som gjorde det. Men i gamle dagar var det vanleg, i dei tilfelle der mannen flytta til konas gard.

[Gjest Leif Kåre Solberg]

En rekke (forsinkete) reaksjoner på at den nye navneloven tyder på at debattantene mener at loven innebærer et tradisjonsbrudd. Dette er en type misforståelse som lett følger av at perspektivet i vår nåtidige kulturforståelse er kort. Jeg vil derfor gjenta oppfordringen (8) til å lese historiekapitlet i NOU 2001:1 Lov om personnavn. Debatten har gått på to forhold: 1) Beskyttede slektsnavn. 2) Kvinners bruk av eget slektsnavn/ektemannens adgang til å ta ektefellens slektsnavn.Til det første skal jeg nøye meg med å vise til at slektsnavn først fikk et rettslig vern ved en høyesterettsdom i 1896. Likevel var det en tendens til at visse slektsnavn burde anses som beskyttet også før dette. I NOU 2001:1 heter det: ”Fra 1814 ble det riktignok gitt navnebevillinger av Kongen, men det var uklart hvilken rettsvirkning slik bevilling hadde. Guttorm Hallager ga i 1895 ut boka 'Om personnavne efter norsk og fremed Ret'. Der konkluderte han at det ikke var noen privat navnerett i Norge. Året etter falt det imidlertid en høyesterettsdom som slo fast navneretten. Det var Aars-dommen, inntatt i Rt. 1896 s. 530. Etter råd fra en i familien Aars, tok en mann fra gården Årsrud etternavn Aars. Han hadde båret navnet i 40 år. Høyesterett fradømte han retten til å bære navnet. Dommen slo altså fast at det eksisterte en privat navnerett.”Spørsmålet om beskyttelse av adelige navn på 1700-tallet er for øvrig berørt i en annen Brukeforumdebatt om Harbou/Harboe: Lenke (19) (21) (24) Hovedsaken frem til slutten av 1800-tallet er likevel at problemstillingen ikke var relevant for det store flertallet. De brukte ikke slektsnavn, bare ekte patronymer. Først da denne tradisjonen endret seg, økte presset på slektsnavnene så mye at det ble behov for rettsbeskyttelse. Lovbeskyttelsen kom likevel ikke før i 1923.

[Gjest Leif Kåre Solberg]

Sigbjørn Sandsmark skriver (16): ”Og så har vi en ny'vri' mannen tar konas etternavn”. Marie Skålnes svarer (17): ”Ein kunne ta konas etternamn før den nye namnelova og, men eg veit berre om to som gjorde det. Men i gamle dagar var det vanleg, i dei tilfelle der mannen flytta til konas gard.”Marie har rett i at en kunne ta konas etternavn før navneloven av 1923, men de to tilfellene hun refererer til: ” der mannen flytta til konas gard” oppfatter jeg som begrenset til den svært kortvarige overgangsfasen rundt forrige sekelskifte. Da ble det norrøne prinsippet med ekte patronymer forlatt til fordel for embetsmanns- og borgerkulturens bruk av slektsnavn. I denne fasen var det også vanlig at familien tok gårdsnavnet der familien bodde, også når det dreide seg om en gård som hadde vært i konas slekt. Før den tid var problemstillingen lite aktuell blant bønder både fordi det ble brukt patronymer, og fordi hver av ektefellene beholdt sine døpenavn.Også i embetsmanns- og borgerkulturen hvor man lenge hadde brukt slektsnavn, beholdt vanligvis begge ektefeller sine slektsnavn. Det patriarkalske prinsipp slo normalt ut i sosialt likeverdige ekteskap ved at barna fikk farens slektsnavn, og eventuelt morens som mellomnavn. Hvis morens familie var av ”bedre” slekt, var det imidlertid ikke uvanlig at hennes familienavn ble ført videre gjennom barna. I slike tilfelle var det heller ikke helt uvanlig at mannen tok morens slektsnavn. Se for eksempel fogden Jens Tausan som var født Rytter: Lenke (14) (15) Et annet eksempel er stortingsmann, Anders Lysgaard (1814-90).Mannens gjeninnførte rett til å ta hustruens slektsnavn kom imidlertid ikke inn med navneloven av 2002, men med loven av 1979. Så det er vel under ingen omstendighet tale om noen ny'vri'.

[Gjest Leif Kåre Solberg]

Det er interessant at ingen debattanter nevner den, etter mitt skjønn, virkelig betydelige ideologiske endringen i norsk navnelov og –skikk. Den gamle hovedregelen om at kvinner i ekteskap beholder sitt fødenavn, kom delvis tilbake med navneloven av 1979. Bruk av mannens navn som felles familienavn, og kvinnens tap av identitet, ble derved redusert til en historisk episode på 1900-tallet.I NOU 2001:1 heter det: ”På slutten av 1800-tallet ble det vanligere, særlig i byene, at kvinner tok menns slektsnavn i offisiell sammenheng. Det begynte i høyere sosiale lag. I Bergen og Kristiansand var 98 % av de gifte kvinnene registrert med oppvekstnavnet (pikenavnet) i 1801. I Fredrikstad hadde ingen kvinner tatt over mannens etternavn i 1801, mens vel halvparten av kvinnene som var gift med menn i høyeste sosialgruppe (mest kjøpmenn, embetsmenn og skippere) og knapt 1/6 blant arbeidere, hadde mannens etternavn i 1865.I tiden rundt gjennomføringen av 1923-loven hadde det stort sett etablert seg praksis med at kvinnene tok mannens slektsnavn over store deler av landet, men minst på landsbygda.”Ved navneloven av 1923 ble gammel navneskikk ikke bare snudd på hodet. Den ble direkte forbudt: ”Hustruen fikk ved ekteskapet automatisk mannens navn. Hun kunne ta sitt slektsnavn som ugift foran slektsnavnet ervervet i ekteskap, på tilsvarende måte som mellomnavn i dag. Bare dersom 'særlige grunner talte for dette', kunne kvinnen beholde slektsnavnet som ugift uten å ta mannens slektsnavn. Kvinnen måtte da være godt kjent under sitt opprinnelige slektsnavn, f.eks. som forretningsdrivende eller kunstner. Ved lovendring i 1949 ble det gitt generell adgang for hustruer til å beholde slektsnavnet som ugift. Da kunne enhver kvinne søke departementet om å få beholde slektsnavnet som ugift, men søknaden kunne først innvilges etter at ekteskapet var inngått. Ektemannen måtte også godkjenne at hun tok sitt slektsnavn som ugift.'Etter en ytterligere liberalisering i 1963 fikk hustruen adgang til å beholde pikenavnet i ekteskapet. Kvinnen måtte imidlertid melde fra om dette til vigselsmannen før vielsen. Dersom dette ikke ble meldt, fikk kvinnen automatisk mannens slektsnavn. Likeledes ble det åpnet for at barn kunne velge mellom mors og fars slektsnavn, og ektemannen fikk adgang til å ta hustruens slektsnavn.Etter navneloven av 1979 må man ved inngåelse av ekteskapet velge om man vil ha felles slektsnavn eller beholde slektsnavnet man hadde før ekteskapet. Automatikken om at kvinnen fikk mannens slektsnavn dersom hun ikke meldte fra om at hun skulle beholde sitt slektsnavn som ugift, falt m.a.o. bort; begges slektsnavn ble formelt likestilt. Likeledes kunne foreldrene velge hvilket slektsnavn barnet skille ha når de ikke hadde felles slektsnavn. Dersom navnevalget ikke er foretatt innen seks måneder etter fødselen, får barnet morens slektsnavn. Tidligere fikk barn født i ekteskap automatisk farens slektsnavn. Barn født utenfor ekteskap fikk morens slektsnavn ved fødselen.