[#30731] Christensen i mange år

[Gjest Jan Christensen]

Min farfar het Asbjørn Christensen, f. 1898 I Porsgrunn Hans far var: Hilmar Josef Christensen, f. 1855 i Skien Hans far var: Ole Martinius Christensen, f. 1819 på Kongsberg Hans far var: Claus Christensen Braaten, f. 1794 på Kongsberg Så kommer hans far: Christen Christophersen Braaten, f. ?Alle brukte navnet Christensen helt ned på 1790-tallet. Er ikke det litt uvanlig, med tanke på at faste farsnavn ble vanlig først nesten 100 år senere. Er det noen som har noen mening om dette ?Jan

[Gjest Geir Kamsvaag Berntsen]

Hadde dette vært Christiania, ville dette langt fra vært uvanlig i 1790 og også tidligere enn dette. Kongsberg tør jeg ikke ha noen formening om.

[Gjest Iver Mosvold]

Dette er jo ikke særlig vanlig. – I alle fall ikke så tidlig som ved århumdreskiftet 17/1800.Jeg har lurt på akkurat det samme, da jeg selv har en anekjede fra Øyestad/Arendal, der BENTSEN ble gjort til slektsnavn og brukes den dag i dag etter en Bent som var født tidlig på 1700-tallet.Slektsnavnene var vel stort sett reservert familier av borgerstanden. Vet du hvordan dette forholder seg til CHRISTENSEN ???IM

[Gjest Jan Christensen]

Ole Martinius Christensen utdannet seg til skomaker. Hva hans far Claus var, vet jeg ikke, men det var to skomakere blant fadderne da han ble døpt, så faren Claus var muligens også skomaker. Så til borgerstanden hørte det vel knappt.

[Gjest Lars Ove Wangensteen]

HeiJeg tror dette ofte er tilfeldigheter.For min del har Wangensteen (som faktisk er et konstruert navn)vært et sleksnavn helt tilbake fra ca 1680.Mvh Lars Ove

[Gjest Iver Mosvold]

Jo, Lars Ove - Jeg skal reservere meg en smule om dette med borgerstanden. Det er nok antakelig uttallige eksempler på konstruksjon av slektsnavn, også omkring 1800, særlig i familier med innvandrerbakgrunn eller i familier som hadde flyttet på seg innenlands.Men at man bruker et ordinært patronym som utgangspunkt tror jeg neppe var særlig vanlig, - i alle fall ikke i forhold til den endrede slektsnavn-bruken 100 år senere.Jan: En mulig hypotese i dette tilfellet kan jo være at Christensen-sko var godt håndverk og god vare. Skomakersønnen som skulle bli ved sin lest skulle gjøre arbeid av minst like god kvalitet som generasjonen før.Christensen ble merkevare. – Lenge før ordet ”merkevare” var oppfunnet ! :)IM

[Gjest Lars Ove Wangensteen]

IverJeg er enig med deg i dette, og når det gjelder min families tilfelle var det en prest som kom til Vang i Valdres og ble så glad i bygda at han tok navnet Wangensteen.Mvh Lars Ove

[Gjest Geir Kamsvaag Berntsen]

Mitt svar under (2) gjaldt patronym som slektsnavn. Men svaret var geografisk (svært) begrenset og jeg har ikke bakgrunnsmateriale for å ha en generell oppfatning. De studier jeg har sett vedr. spørsmålet har også den svakhet at de er geografisk begrenset.

[Gjest Iver Mosvold]

Geir.Er det noe mønster i bakgrunnen for de som tok et patronym som slektsnavn i Christiania rundt 1800. –Eller ser bruken ut til å være tilfeldig uavhengig av stand, yrke, geografisk tilhørighet etc..?IM

[Gjest Geir Kamsvaag Berntsen]

Det er klart avhengig av stand, dvs. det er vanligst blant kjøpmenn og delvis høkere. Også enkelte håndtverkere finnes, men dette er unntaksvis. Håndverkere er en sammensatt gruppe, blandt gullsmeder er slektsnavn nesten totalt enerådende på 1700-tallet, kun 4 patronym av ialt 44 gullsmeder som virket eller var født på 1700-tallet. Av disse 4 ble patronymet brukt som slektsnavn bare i ett tilfelle som jeg kjenner til. (Her er det knapt et slektsnavn av norsk opprinnelse).Ser man på en annen gruppe, eksempelvis skomakere som er nevnt her, kan jeg i farten ikke se et eneste eksempel. (Et og annet slektsnavn, Christian Musticheit er vel kanskje den mest diskuterte her på forumet).Så et mønster er det, stand ( som nesten er synonymt med yrke ).Mht. geografisk tilhørighet i Christiania har jeg jo allerede indirekte svart at dette er lokalisert til kvartalene, men enkelte (høkere) unntak i forstedene på byens grunn.

[Gjest Iver Mosvold]

Dette var jo interessant.Med tanke på koblingen mellom slektsnavn og patronym, - så er nok Kongsberg antakelig litt spesiell, i det minste hvordan FT 1801 er ført og gjengitt her i Digitalarkivet.Her ser man gjentagne tilfeller av at det er gitt slektsnavn-antydninger, kombinert med patronym. Hvorvidt det i mange tilfeller egentlig er tale om slektsnavn kan virke tvilsomt, da navnet ser ut til å henspeile på et bergverksyrke, en gård i området eller et eller annet utenlandsk opphav.Men at patronymet alene danner slektsnavnet, - og at det samtidig kan påvises en videreføring gjennom 3-4 generasjoner de neste 100 år tror jeg er relativt sjeldent, og jeg vil tippe at i den grad det skjer, - så vil dette være et byfenomen.Kanskje man kan si at innføringen av slektsnavn i familier som IKKE hadde borger- og eller embetsmannsbakgrunn skjøt fart gjennom utenlandsk påvirkning, og at denne slektsnavnsbruken ofte var et middel for gjenkjennelse i næringsmessig hensikt. – Enten man var skibsfører (som i mitt tilfelle) eller man var skomaker ( som i Lars Oves tilfelle).IM

[Gjest per helge seglsten]

Jeg mener å ha vært borti at gruvearbeidere ofte hadde slektsnavn. Kanskje kan det rett og slett være slik at i et gruvesamfunn som Kongsberg, var det så mange innen gruveindustrien som hadde slektsnavn, at det 'smittet av' på andre. Kanskje ikke patronym-slektsnavn er så uvanlig i Kongsberg på denne tiden, som i andre deler av landet?

[Gjest Iver Mosvold]

Kongsberg er nok veldig spesiell m.t.p. etternavnbruk.Det som er kategorisert som etternavn i FT 1801 på Kongsberg er frodig lesning.Eksempelet Christensen-Rolfsen indikerer at personens både at er sønn av Christen og at han på en eller annen måte har tilknytting til en Rolfsen. Hvorvidt Rolfsen har vært eller kan ha blitt et slektsnavn på Kongsberg som følge av denne bruken tør jeg ikke noen sterk formening omBlant de mange skomakerne på Kongsberg har vi Christensen-tandberg og Christensen-marknaru. Her er det vel et par gårder i nabolaget som gir indikasjon på hvor man stammer fra.Og så har vi en ”Guldbrand Johansen-røraas” som antakelig har kommet fra en annen bergverksby.Men jeg er tviler sterkt på om alt dette har noe å gjøre med slekts-navnbruk i vanlig forstand å gjøre.Dog ser vi også en rekke kjente slektsnavn som gjenkjennes i andre sammenhenger. Bare i kombinasjon med patronymet Johansen finner man igjen navn som: Bauer, Lind, Schulz, Mejsner, Collet, Vogt, Smith, Winger, Bejer, Skreimer, Irgens, og Brun.Mange av disse navnene er antakelig knyttet til borger- og embetsmanns-slekter med opphav langt fra Kongsberg.Du kan nok ha mye rett i, Per Helge, at Kongsberg med hele sin brokete praktisering av etternavn omkring 1800 kan ha vært et slags forbilde for hvordan man på slutten av 1800-tallet og i begynnelsen av 1900-tallet vanliggjorde slektsnavn til almen bruk.Men jeg er fortsatt tvilende til at patronymet alene var vanlig som slektsnavn på Kongsberg alt i 1800.(Men kanskje denne praktiseringen begynte så smått omtrent da, for 100 år senere var jo denne praktiseringen like mye regel som unntak ??) IM.

[Gjest Tore H Vigerust]

Jan, som du helt sikkert vet, så tilhørte skomakerne borgerstanden, og det helt fra middelalderen av inntil borgerskapene formellt ble opphevet.Ditt slektsnavn *som slektsnavn* kan, etter dine egne opplysninger, ikke skrive seg fra lenger tid bakover enn til midten av 1800-tallet. Det var jo, ifølge deg selv, Ole Martinius Christensen som først brukte navnet som slektsnavn. Hans far brukte det jo som patronym.Etableringen av faste slektsnavn i Norge som inneholder patronym, startet så smått i årene omkring 1725-40. (Arnesen/Johnsen i Skien, Eliæsson i Christiania, Stenersen i Gudbrandsdalen/Christiania.)

[Gjest Leif Kåre Solberg]

I innlegg (4) hevdes det om skomakerere at ”til borgerstanden hørte de vel knapt”. Det gis inntykk av at skomakerne var en lavstatusgruppe. Det kan nok være riktig nok når det gjelder skomakere på 1900-tallet. Da hadde den industrielle skoproduksjonen overtatt, mens de gjenværende skomakere ble redusert til lappeskomakere. De tidligere skomakerne var gjerne høyt respekterte og til dels velhavende. Pr. definisjon hørte skomakerne, som håndverksborgere, til borgerstanden i byene. Først da laugsprivilegiene ble løsnet noe på 1820-tallet og kravet til å løse borgerskap senere ble opphevet, opphørte dette. Disse ”ekte” håndverkerne med borgerbrev hadde en relativt høy status på linje med andre håndverkere. FT 01 viser at skomakermesterne stort sett hadde en rekke svenner og lærlinger i husstanden sammen med tjenestejenter.En annen ting var at på landsbygda var det tillatt for bøndene å drive husflidsproduksjon. Her skjedde det en god del spesialisering på kanten av borgerskaps- og laugsprivilegiene. Av FT 01 går det frem at et stort flertall av skomakerne var bosatt utenfor byene med deres krav til borgerskap. Disse var normalt ikke skomakere med håndverksbrev. Oftest hadde de yrket i kombinasjon med jordbruksarbeid, og var også benevnt som husmenn eller innerster. Seks personer er for øvrig benevnt som ”bondeskomagere”. Denne gruppen ufaglærte skomakere på landsbygda hadde neppe høy status, men må ikke forveksles med byenes velrenommerte håndverkere.Så vidt jeg kan se var det vanlig i 1801 at de faglærte skomakerne, på linje med andre håndverkere, benyttet slektsnavn. En annen ting er vel at i ditt tilfelle kom vel kanskje ikke patronymet ”Christensen” i bruk som slektsnavn før Ole Martinius Christensen, f. 1819, tok det i bruk i voksen alder, dvs. midt på 1800-tallet.

[Gjest Jan Christensen]

Takk så langt for alle innlegg. Det har vært interessant å følge debatten. Det er nok riktig at Ole Martinius var den første som brukte Christensen som slektsnavn. Han var oppført som Christensen ved flyttinegn til Skien i 1844, og jeg mener å huske at han også var benevnt ved fullt navn også ved konfirmasjonen i 1833. At skomakere hadde en så høy posisjon som Leif Kåre Solberg forklarer i siste innlegg, var jeg vel ikke helt klar over. Så det kan jo kanskje virke som om bruken av slektsnavn i dette tilfellet ikke var så helt uvanlig allikevel, ihvertfall i visse kretser.