[#32594] Dobbel eller enkel V i gamle dokumenter

[Gjest Ola Ljødal]

Jeg ser at enkelte avskrivere av dokumenter fra 16- og 1700-årene opererer med dobbel V (W), der enkel V skulle være det naturlige. I gotisk håndskrift kan V-en ofte ligne på - og vel også oppfattes - som en dobbel V, slik vi kjenner den idag. Kan det være forveksling som er årsaken, eller var det mere vanlig å bruke dobbel V for 300 år siden, f.eks. blant danske skrivere? Er det noen som kan fastslå noe 'der ute'? Ola LJødal.

[Gjest Per Håkon Christiansen]

En filolog burde svare på dette. Jeg kan bare svare utifra de erfaringene jeg har, så får profesjonalistene komme og korrigere.Det er nok riktig som du har iakttatt, men jeg tror ikke det beror på noen feillesning. Såvidt jeg kan forstå er det to grunner til at det ofte ble brukt W. Den ene er innflytelsen fra tysk språkområde og stavemåte: V ble uttalt som lyden F, og bruken av W sikret uttalen enkeltve. (Du ser det tydelig i svenske og finske kilder (samt Finnskogen og enkelte samiske navn), hvor lyden V nesten konsekvent ble skrevet som W. Og tysk og dansk område overlappet jo, så innflyelsen fra tysk må også ha vært sterk der.) Den andre grunnen er nok innflytelsen fra Latin, hvor bokstavene V og U så vidt jeg vet ble oppfattet likt. Det var heller ikke mulig å hogge bokstaven U i stein, et faktum Hollywood har visst å benytte seg av for å gi et 'historisk' riktig preg over filmer fra det gamle Romerriket etc. Dermed brukte man W for å skille den fra U-lyden.

[Gjest Arild Kompelien]

Det er vel bare undersøkelse i hvert enkelt tilfelle som kan gi svar på om det er feillesing.Selv slet jeg en del med dette for mange år siden, av den enkle grunn at V og W kan skrives svært likt hverandre. Det jeg trodde var W, viste seg å være V ved nøyere undersøkelse. Men her er det nok i tillegg variasjoner hos skriverne ved at noen er flinkere til å skille enn andre.

[Gjest Tore H Vigerust]

Jeg har erfart at det er enkelt å skille 'w' fra 'v', samt at 'w' ble mye brukt, mer enn en forventer idag.