[#34042] Hva er slekten vår ?

[Gjest Helge Hålåsæter]

Jeg vil gjeren få noen råd om hva som er alminnelig måte å regne for slektninger ? Selvsagt er dette individuelt; men det kan være nyttig å få veiledning i hvilket nivå en skal legge seg på ? For min egen del, så setter jeg strek ved firmenninger når det gjelder min egen generasjon. Strengt tatt kunne det være naturlig å si at tremenninger er slektninger og ingen ut over det. Når det gjelder aner, så har jeg mine tipptipp'er. For meg er det ikke noe mål å gå lengre bakover. Av hjelpere har jeg fått linjer bakover til år 13-15hundre. Regner en teoretisk, så har vi over 1 million forfedre i det 20. leddet. Dat blir blodstilknytninhen tynn og tilhørende gener fåe. Vi er sikkert av adelsslekt alle sammen. (Jeg har i teorien hørt om anefall, og slik kan det være.) Hva var folketallet i Norge på 1500-tallet ? Ja, vi alle kan gjøre våre refleksjoner. Helge H.

[Gjest Andreas Snildal]

Mener du at du ikke regner forfedre før tipptippoldeforeldre for slektninger? Selv om dette er langt tilbake i tid og 'fjernt', er jo dette stadig vekk slektninger en ikke kunne vært foruten :-)Forstår jeg deg også rett i at du begrenser slektsforskningen til tipptippoldeforeldre bakover i tid og tremenninger i nåtiden? I såfall høres det ut som om du - i motsetning til mange andre - en dag kommer til å bli ferdig med slektsforskningen din. Er ikke det litt stusselig?

[Gjest Håkon Brun]

Slektsgransking er en fantastisk fin hobby som alle kan drive ut fra sine interesser og forutsetninger. Det fins ikke noen mal som sier hva en skal legge vekt på og hvilke avgrensninger en skal gjøre. Det viktigste er at en er nøye med kildebruk. Jeg ønsker å finne så mange som mulig av mine aner. Og selv om det er hypotetisk, om jeg skulle finne 1 million aner, så vet jeg at alle disse har bidratt til at jeg er den jeg er. Hvis bare en av disse ikke hadde levd, ville jeg ikke ha vært her. Derfor ønsker jeg å vite litt om disse menneskene, selv om genene til hver enkelt er aldri så liten. mvh Håkon

[Gjest Lars Ove Wangensteen]

HeiDette var en interessant tema, men finnes det noe svar?Da jeg begynte var det på grunnlag av min fars fetters arbeid. Han kom med en liten slektsbok som konkluderte med at vi stammet fra en Morgenstierne fra Tyskland som kom til Bergen i ca 1540. Jeg gikk i mange år å 'skrøt' av dette. Når jeg da seriøst begynner å forske selv, blir dette litt feil..litt feil gren. Men at han var i famile....sånn som vi tenker det..ja.Men. Det jeg synes er mer interessant enn datoer og år, er hvem var de...hva kan vi finne ut av de.Hvor levde de og hvorfor.Hvor mye blodet er vannet ut er jeg ikke så interessert i. Jeg er meg, og hadde det ikke vært for forfedrene, hadde jeg ikke vært den jeg er. I hvilken grad, er uintessant. Jeg har alt å takke disse menneskene......uansett.Men tilbake til spørsmålet........jeg vet ikkeMvh lars Ove

[Gjest Odd Kjetil Berg]

Hvis jeg ikke husker feil, skal enhver kjenne sin slekt i syv ledd. Så mener jeg det står i Magnus Lagabøter sin lov.Kjetil

[Gjest Espen Berg]

Egentlig et interessant tema som bør interessere de fleste slektsforskere/-granskere.Hvor man setter 'strek' er jo opptil den enkelte. Personlig har jeg ikke noen endelig strek. Hvis jeg kan nøste meg tilbake til mine 14.tippoldeforeldre så gjør jeg det. Man kan selvsagt til tider sette spørsmlstegn ved troverdigheten til kilder som beskriver slekt så langt tilbake i tid, men hvis man er opptatt av blodslekt (der blodet ikke er altfor tynt), så bør man kanskje stoppe før 3.tipp også? Er det så sikkert at det som står i kirkebøkene er 100% sant? Det fantes vel farskapssaker for 150 år siden der barn vokste opp med 'feil' far (slik at feil far står oppgitt i kirkebøkene).Det jeg vil si er da at det er jo helt opp til den enkelte å bestemme seg for hvor bredt en vil forske. Som Andreas Snildal (2) skriver, så blir man fort ferdig hvis man er i stand til å finne sine 2.tippoldeforeldre og begrense seg til deres etterslekt. Refleksjonene til Håkon Brun (3) er noe alle bør ta med seg videre.Får jeg 1 million personer i min database, så får jeg det. Da får jeg bare håpe at slektsprogrammet mitt ikke går i sirupfart.Men du verden så hekta en kan bli av denne hobbyen? Hilsen Espen

[Gjest Birger Forsmo]

Det å forske på slekten bakover i tid er noe av det mest spennende å arbeide med. På min fars side er jeg kommet tilbake til 1540 her i Norge. På min mors side er jeg i slutten av 1600-tallet. Å skulle stoppe 3-4 ledd bakover? Nei, ærlig talt! Det å finne ut hvorhen og hvordan disse levde som jeg idag kan være takknemlig for at jeg lever i dag. Ja, det er jo det som fasinerer meg.Da jeg på min kones side fant en direkte linje bakover til Henrik Wergeland sine foreldre fasinerte det til og med henne.Når det gjelder bredde så får en jo velge selv, men for meg har det vært en utrolig glede også å finne både 6 og 7 menninger.'Lat oss ikkje forfedrane gløyme....'Med vennlig hilsenBirger Forsmo

[Gjest Svein Arnolf Bjørndal]

Interessant å reflektere over dette, hva som er slekt. Det vil uansett være forskjell på hva som er regnet som slekt i juridisk forstad og ikke. Man har jo hatt et regelverk for hvilke 'menninger' man kunne gifte seg med og ikke.I forlovererklæringene kan man se at vitnene gikk god for at det vordende ekteparet 'ikke var beslektet' - men det kunne de jo selvsagt ha vært, bare man gikk langt nok tilbake i tid. Så har jeg da også oppdaget at det er de underligste kombinasjoner av forholdsvis nære aner som er beslektet på 15-1600-tallet.Personlig synes jeg det er morsomt å nøste opp alle de grener jeg kan, så langt jeg kan. Jeg oppfatter dem alle som 'mine', selv om de selvsagt også er andres, fordi, som en her sier: Jeg kunne ikke ha vært her uten dem.Når det gjelder grener fremover i tid, er nok slektsfølelsen min nokså begrenset. Søskenbarn og tremenninger regner jeg som slekt, til og med ganske nær slekt, men mange har jeg liten eller ingen kontakt med, så de kunne like gjerne vært fremmede. Går man så lenger bakover og nøster sidegrenene fremover i tid derfra, blir jo tilknytningen enda svakere. Akkurat hvor 'følelsen' av slektskap med sidegrener stopper helt opp, er jeg ikke sikker på, men det er nok i hvert fall innen vi kommer tilbake til felles aner født rundt 1700.

[Gjest Knut Skorpen]

For å leggje personlege kjensler til side:Kva er faktisk rekna som slekt?I gamle kyrkejbøker var det under vigsler ei kollonne med spørsmål om 'brudefolket var beslektet'. Kor fjernt slektskap kunne bli notert her?Etter ein rask kikk i de nye skanna kyrkjebøkene fann eg under Bodø 1915 s 105 Lenke ein merknad om at 'brudgommen mor og brudens far er tremenninger'. Her er altså firmenninger notert med ein merknad. Og slik sett altså rekna for å vere i slekt.

[Gjest Ivar S. Ertesvåg]

Slektskap har vore viktig i tre samanhengar: giftarmål, bøter og arv. I katolsk tid kunne 7-menningar gifte seg, men ikkje 6-menningar; etter reformasjonen vart dette avgrensa til at 3-menningar kunne gifte seg. (Unnatak kunne ein naturlegvis få - mot ei avgift til kongen.) I Kristian Vs Norske lov gjekk arveretten til 7-menningar ('syvende Mand') dersom ikkje nærare slektningar fanst (5. bok kap.2,Art. 11 og 51) [url="http://www.hf.uio.no/PNH/chr5web/chr5_05_02.html>http://www.hf.uio.no/PNH/chr5web/chr5_05_02.htmlI Kristian IVs Norske Lov gjekk også arveretten til 7-menningar, dersom ikkje nærare slektningar fanst, jf.

[Gjest Ivar S. Ertesvåg]

Eit tillegg: Det er dei som reknar 'slekt' berre langs mannslinjer. Slike tankar har hatt eit visst rom, både i ættegransking og i drøftingar av juridiske reglar for etternamn/slektsnamn.Men i lovverket, t.d. arvelovene, har ein så lenge vi veit hatt slekt både på morsida og farsida. Rett nok var det forrang for menn i arv (søner fekk arv, og om dei ikkje fanst: døtre og sønesøner; osv), men det vert ei anna sak.

[Gjest Hanne Heen]

HeiJeg begynte med dette for noen få år siden og ble helt 'hektet'. Har mange ganger fått dette spørsmålet om hva som egentlig er slekt, og jeg har da kommet frem til følgende svar for min del: De nermeste generasjoner som tanter, onkler og søskenbarn regner jeg som familie, og alle de andre regner jeg som slekt. Uansett om det går 14 generasjoner bakover i tid og man blir 13 menninger osv. så har man jo et felles slektsledd, og som flere har nevnt, hadde ikke det leddet vært der ville jo ingen av oss vært til. Om slektskapet og genene er tynne, ja så er de vel det, men like fullt er man i slektskap. Det svaret får man jo også om man beregner slektskap i programmet man bruker.Og mye glede har man også av alle timene ved maskinene. Ville ikke vært det foruten. Hanne

[Gjest Ellef Ellefsen]

Til innlegg (1): Jeg ser nå bort fra hva som juridisk kunne regnes som slektninger. Enig med deg, og andre, og kan til nød tøye meg så langt som å regne tremenninger som slektninger.Skulle vi regne alle som ætter fra samme forfedre på 1500 eller 1600-tallet som slektninger, ville nok mange bygder og daler være befolket av *slektninger*.Sjøl om vi finner enkelte av forfedrene over 50 ganger på anesirkelen, er blodet tynnet ut og ikke mange gener er videreført til oss som lever i dag. Innbyggertallet på 1500-tallet:http://historie.cappelen.no/historie1/kap15/Om vi ikke regner firebendinger som slektninger bør vi ikke stanse granskingen av den grunn. Fortsatt like spennende.Til innlegg (2): Velger vi derimot å stoppe slektsgranskingen ved vår tippoldeforeldre, er det ikke det samme som om vi har gransket ferdig. Nok av andre slekter å gi seg i kast med. Mvh Ellef Ellefsen.

[Gjest Anne Lise Hovdal]

Jeg er enig med deg Ellef at det er nok av slekter å ta fatt på, og jeg driver jo en del med slektsforskning for andre. Ofte har det endt med at jeg har kommet inn på min egen slekt.Når det gjelder min egen slekt så forsker jeg så langt jeg kommer med aner, men ser etter søsken av aner til og med som konfirmanter. Hvis jeg kommer over etterkommere av søsken i kirkebøker o.l skriver jeg det inn i slektsprogrammet. Også det jeg har fått av etterkommere på mine aners søsken fra andre skrives inn. Noen etterkommere av søsken har jeg også skrevet inn fra bygdebøker. Når jeg har forsket for venninner og kommet inn på felles aner, så har jeg lagt inn mellomleddene i slektsprogrammet slik at vi for moros skyld kan kalle oss i slekt. Har en venninne som er min 12-menning ifølge slektsprogrammet, og en venninne som er min mors 9-menning. Da kan en jo ikke kalle det slekt, men moro er det jo å ha felles aner med venninner man har forsket for.Jeg regner vel til og med firmenninger som slektninger. Jeg hadde aldri greid å stoppe slektsforskningen ved tippoldeforeldrene, og syns det er altfor spennende til å stanse der. Jeg syns også at å sette seg inn i historikk for de enelte stedene mine aner levde på er interessant, og da får man jo litt mer innblikk i hvordan de levde. Det er minst like interessant som å vite når de ble født, ble gift, døde osv.

[Gjest Sigmund Sunde]

For min del syntes jeg det var riktig hyggelig å få kontakt med en person hvis samboers tippoldemors søster var gift med min egen tippoldemors bror - selv om vi ikke er slektninger og knapt kan sies å være i familie!Men når det gjelder hvem som virkelig er slektninger, vil jeg nok hevde at alle som har noen forfedre til felles er slektninger - selv om slektskapet blir fjernere og fjernere etterhvert som vi må tilbake i tiden for å finne de felles aner.

[Gjest Ellef Ellefsen]

Til innlegg (15): Har gjennom årene hjulpet endel med å finne forfedre fra traktene jeg også har aner fra. (At jeg ved mange henvendelser ikke har vært dyktig nok, og vært til null hjelp, er en annen sak). Likeså har flere også hjulpet meg med å spore opp forfedre, i distrikter hvor jeg ikke er så godt kjent.I de fleste tilfeller har det vist seg at vi har felles aner på 1600 - 1700-tallet. Hverken jeg eller de andre har av den grunn regnet oss som slektninger. Ikke engang utlendinger jeg har hjulpet har regnet seg som slektninger av meg, i de tilfellene vi ætter fra en person så langt tilbake som på 1700-tallet.Mvh Ellef Ellefsen.

[Gjest Anne Lise Hovdal]

Det kunne også være interessant å vite hvor langt andre går når det gjelder å skrive opp etterkommere til søsken. Dette er mer og mindre tilfeldig hos meg, og på enkelte grener har jeg lagt inn en del etterkommere av søsken til mine aner. Det går mye på hva jeg tilfeldigvis kommer over i kirkebøkene jeg leser på mikrofilm. Har også lagt inn noen grener fra bygdebøker etter søsken til aner langt tilbake i tid, og som jeg tidligere skrev det jeg tilfeldigvis får fra andre og evt. ser på f.eks. Digitalarkivet. Jeg kan med andre ord si at jeg sjelden går bevisst inn for å legge inn etterkommere av søsken, men likevel blir det en god del av det.

[Gjest Gine Olsen]

Kanskje litt på siden dette, men selv når 'det verste skjer' og det ved senere undersøkelser viser seg at en har tatt feil av en slektslinje på en eller annen måte, så har det jo vært interessant arbeid likevel - for ikke å snakke om hvor mye historie, kultur og faglighet en lærer seg i prosessen, uansett!Men naturligvis er de linjene som holder vann morsomst fordi en ikke ville blitt til uten dem, for slekt er det selv om de er aldri så mange tipper forskjøvet fra oss!Gine.

[Gjest k brill]

Gine Olsen, min manns slekt kom fra danmark. kunne du sendt en mldn. til min private postkasse for å hjelpe meg med svar på noen sp.mål om dansk slektsforskning? På forhånd takk! kikki.brill@chello.no

[Gjest Anne Lise Hovdal]

Til k.brill: Det finnes en nyhetsgruppe som heter dk.historie genealogi hvor du kan spørre om dansk slektsforskning.Til Gine: Jeg er enig i det du skriver om at om en har tatt feil på noen slektslinjer så har en lært mye. Nå har jeg oppdaget det før jeg har fått mange generasjoner feil, men i ett tilfelle fikk jeg noen generasjoner feil på grunn av feil i bygdebok. Jeg slettet disse navnene, men opplevde at få noen av dem inn igjen senere som søsken av en ane med etterkommere. Dermed måtte noen av dem inn igjen, og da fikk jeg iallefall bruk av det jeg tidligere hadde lest.Jeg mener at alle aner i rett opp-nedstigende linje er slektninger, og vet ikke om dette har kommet klart nok frem i mine tidligere innlegg her.

[Gjest Elisabeth Solberg]

Hei.Måtte bare henge meg på her. Jeg liker bredde i min slektsforskning. Bryr meg lite eller ingenting om hvor mange -menninger det er. Slekt er slekt. Jeg forsker ikke bare for min egen del, men også for etterslekten. Jeg tar også for meg mine besteforeldres søsken og deres barn, barnebarn, oldebarn osv. Til nålevende har jeg sendt ut skjema som de fyller ut. For senere år blir det bare å legge til etterhvert som barn kommer til. Har fått positive tilbakemeldinger om dette, da det er praktisk og hyggelig å ha alt samlet på et sted. Når jeg først er infisert med slektsviruset får jeg ta konsekvensene av det. Bakover i tid kommer jeg til å holde på til det ikke finnes flere kilder, eller jeg stuper! Forfedre og etterslekt: vi har alle den samme blodcelle. Et slektstreff i 1995 ga meg et skikkelig kivk-off. Der var det jo mange -menninger, men vi hadde alle noe felles. Uansett, dette er en morsom, rimelig, spennende og tidkrevende hobby. Ikke mange hobbyer kan sammenligne seg med dette.Mitt motto er 'Ja takk, begge deler'. Passer godt på slektsforskning.Ha en fortryllende kveld.

[Gjest Anne Lise Hovdal]

Jeg går jo også ganske mye i bredden når det gjelder slektsforskning, men har ikke sendt ut skjemaer. Jeg har skrevet ned det jeg vet, og noe fra tilfeldige samtaler med andre. Ellers når det gjelder nålevende slekt eller slekt i nær fortid har jeg brukt bygdebøkene så langt det har latt seg gjøre. Jeg går jo også en del i bredden på slekt lengre bak, og blant annet fører jo dette også til at det er større sjanse enn om man ikke gikk i bredden, for å kunne hjelpe andre som f.eks. spør på Digitalarkivet.Det er jo også en god kilde å se på gravstøttene på kirkebøker, men dessverre er jeg avhengig av andre for å komme meg dit når jeg ikke kjører bil. Så det blir å ta det husken det jeg ser, men heldigvis har jeg god husk for tall. Det er ikke alltid jeg vet før en drar hjemmefra at vi skal på kirkegård, hvis de som kjører også skal noe annet.Jeg kommer vel også til å holde på med anene bakover til jeg stuper, eller det ikke finnes flere kilder. Jeg er enslig og uten barn(som jeg jo nå er for gammel med mine 47 år til å få), men det kan jo hende at tantebarna kan ha nytte av det jeg gjør.

[Gjest Anne Lise Hovdal]

Gravstøttene ser jeg selvfølgelig på kirkegårder, og ikke i kirkebøker.

[Gjest Per Håkon Christiansen]

Bare undrer meg litt over regnestykkene her. Selv har jeg tatt utgangspunkt i mine olderforeldre med søsken og søker etterslekt, samt forfedre. Dere som sier (1, 2, 6 + +) at man med utgangspunkt i tipper eller tipp-tipper med søsken og som prøver å finne alle etterkommerne - har dere noengang prøvd å gjøre noe anslag over omtrent hvor mange det blir? Jeg har mere enn et anslag, og det begynner å ane meg at jeg får problemer å fullføre dette i MIN levetid, selv med alle kirkebøkene tilgjengelig.

[Gjest Gisle Hersvik]

Tok ein rask sjekk i databasen min (bruker PAF), og etter mine 8 t-t-oldeforeldre-par har eg registrert mellom 90 og 150 pers for kvar av desse, men sjølvsagt går nokre namna att slik at talet på unike enkelt-individ vert lågare...