[#34795] Hvorfor må enkelte bruke bare små bokstaver? Et personlig hjertesukk!

[Gjest Inger M. Hanssen]

Veldig, veldig enig med deg Astrid. Det var godt sagt. Med vennlig hilsen Inger

[Gjest Andreas Snildal]

Jeg pleide også å henge meg opp i sånne ting. Nå synes jeg imidlertid det er viktigere å stesse folk med å lage gode temaoverskrifter og å starte nye temaer når det opprinnelige temaet skifter tema. Jf. tema 25810 [url="http://digitalarkivet.uib.no/cgi-win/WebDebatt.exe?slag=listinnlegg&debatt=brukar&temanr=25810&sok=andreas+snildal&startnr=&antall=&spraak=>Lenke og tema 33797

[Gjest Mette Værnes]

Detta blir for dumt dere! La nå folk skrive åssen de vil, er det ikke sjølve spørsmålet/budskapet som teller, eller er vi med i en rettskrivingseksamen her? Jeg har ihvertfall trudd at Digitalarkivet er for oss som er interessert i slekt og historie, et sted hvor vi kan spørre om ting vi lurer på eller dele med andre det vi eventuelt har peiling på av historisk informasjon. Små bokstaver, store bokstaver, skrivefeil eller ikke - hvorfor lage et så kjempestort nummer ut av det? Hva er egentlig vitsen?? Om det nå er litt problematisk å forstå enkelte innlegg sånn ved første øyekast, er det jo bare å legge litt godvilje til isteden for å bruke energi på å irritere seg over noe som absolutt ikke er verdens undergang - mener nå jeg.....Hei fra Mette

[Gjest Astrid Ryen]

Enig med Mette Værnes - det er budskapet som teller.

[Gjest knut FASTING]

Rødblyanten sitter visst løst hos enkelte, er ikke nynorsk overrepresentert hos den pensjonerte delen av norsklærerstanden ?((; o}

[Gjest Inger M. Hanssen]

ha ha, den var bra!!!!!!

[Gjest Atle Brandsar]

Var den det?

[Gjest knut FASTING]

Hvorfor må enkelte bruke bare små bokstaver i sine innlegg?I julen heter det da vitterlig HO, HO, og ikke ha,ha!((; O}

[Gjest iNGER m. hANSSEN]

ER DET IKKE HI HI?????

[Gjest Egil Thee Danielsen]

Det er interessant å se hvordan et innlegg av denne typen kan avføde så mange kommentarer. Man kan i utgangspunktet si seg enig med forf. av første innlegg, og grunnen er at skriftbildet er en konvensjon som vi alle er blitt vant til gjennom årelang bruk av språket, både aktivt og ikke minst passivt. Når såpass mange allikevel viser til at ”innholdet er viktigere enn formen”, og at spørsmålet egentlig er av liten betydning, viser det bare at skriftkonvensjonen i Norge er langt løsere enn for de fleste andre språks vedkommende. Det viser også at det hersker en stor toleranse – gjerne i gåseøyne! – i Norge på dette området. Når det gjelder interdialektal forståelse, kan jo stor toleranse være en fordel. I andre land vil regelen være at periferi alltid forstår sentrum, mens sentrum i liten grad – eller slett ikke – forstår periferi. Spørsmålet har med prestisjespråk å gjøre – se bare i Norden! Nordmenn forstår svensk ganske bra, men svensker har problemer med norsk. Dansker ”forstår” verken norsk eller svensk, og vet aldri hvilket nabospråk de står overfor, noe flere års studium i Danmark lærte meg. I mange land er det en lav toleranseterskel overfor ”dialekter”. I Frankrike ble alt språk utenfor det sosiale sentrum allerede under Revolusjonen erklært som ”levninger etter føydalsamfunnet”. Dermed gikk bl.a. provençalsk, jfr. den litterære Nobel-prisen i 1904 til Mistral, ad undas. Finner forstår ikke estnisk, mens estere forstår finner. Katalanere forstår spanjoler, mens det omvendte ikke er tilfelle, osv., osv. NRK har nok gjort sitt til at senter og periferi er blitt visket ut i Norge.Men det var snakk om skriftspråket. Et godt eksempel på hvor vanskelig det er å forstå et skriftspråk som avviker fra fastsatt konvensjon, er tidsskriftet ”Le maître phonétique” hvor alle bidrag i lange tider ble skrevet med IPA, ”International Phonetic Alphabet, altså ”lydskrift”. Det var ikke lett å lese på senga! Et annet kjent språkvitenskapelig tidsskrift, ”Kuhns zeitschrift”, skrev tidligere konsekvent tysk med små forbokstaver på substantivene (hvilket jo fremdeles tysk tar avstand fra). Dette var kanskje ikke noe stort hinder for lesegleden (i den grad man fant noen glede i tidsskriftets innhold), men det var et klart brudd på en konvensjon, jfr. også den tilsvarende overgangen i dansk. Enhver overgang til nye konvensjoner blir alltid ledsaget av ville protester – selv om det nye byr på klare fordeler på lengre sikt! I Norge protesterer man i toleransens navn overfor folk som påpeker klart ufordelaktige konvensjonsbrudd.Nedtegning av dialekttekster og bøker på dialekt er et kjent fenomen for de fleste i Norge. Man er mer eller mindre vant til det avhengig av hvor mye man har lest av den aktuelle dialekten/forfatteren, for ikke å si hvilket dialektområde man selv tilhører. Den slags er vel og bra. Hva så med det nasjonale skriftspråket? Allerede det faktum at man i Norge har to norske skriftspråk, og at en rekke rettskrivningsendringer har fått de fleste forsøk på å etablere faste konvensjoner innen begge, har vært som å skrive ”Jeg elsker deg!” på sandstranden før høyvann, bidrar til ”toleranse” overfor allslags ”avvik”. Debatten i DA er bare et symptom på dette.Da jeg for noen år siden kritiserte et relativt langt bidrag i DA som var skrevet med bare store bokstaver, reiste det seg en storm av protester. En slik ”storm” opptrer bare i Norge, men de som blåser opp til den, vet sannsynligvis ikke at dette er et norsk fenomen. Sur mage kan kanskje ofte ha skylden, men som regel er man uvitende om norsk språk i et større perspektiv enn navleperspektivet – merkelig nok. Da jeg for drøyt 15 år siden skrev en dobbeltkronikk i Dagbladet om noen nye perspektiver ved norsk skriftspråk, var det ikke bare en ”storm” som reiste seg, men liketil ”hellig vrede”. Jeg måtte til slutt ”stå til rette” for mine synspunkter i ”Norsk Forening for Språkvitenskap”, hvilket jeg naturligvis gjorde med største fornøyelse, og det sammen med en professor i nordisk (som var opphavet til mine skriverier). Sistnevnte lot det ganske klart skinne igjennom at jeg hadde berørt tabubelagte emner. En fruktbar debatt uteble da også.Språklig ”toleranse” er i Norge i den grad opplest og vedtatt at enhver konvensjon har problemer med å etablere seg. Og hvis noen går utenom det som vanligvis oppfattes som en klar konvensjon, nemlig bruk av store og små bokstaver, lar man også dette spørsmålet sortere under ”toleranse”. I det innlegget som jeg en gang skrev i DA, nevnte jeg at de gamle grekere bare brukte store bokstaver, og at de heller ikke hadde noe mellomrom mellom ordene, noe sikkert de fleste har sett hvis de har tittet mer en litt flyktig på en gresk innskrift av den typen man finner ”overalt” på klassiske ”monumentale steiner” både i Hellas og Tyrkia. Dette var den tidens konvensjon. Men konvensjoner kan forbedres, og det rent objektivt sett. Det er mer leservennlig å lage mellomrom mellom ordene, og det letter forståelsen ytterligere dersom man stykker opp teksten med store og små bokstaver (majuskler og minuskler), med puncta og kommata (for å fortsette uti det gr.-lat.), og med diverse linjeavsnitt, jfr. manglende slike i sovjetiske og i DDR-aviser før Muren falt. Slike regler sorterer ikke under det man vanligvis betrakter som ”norsk språkstrid”. Det burde derfor heller ikke være så veldig kontroversielt når Bjørn Davidsen i innlegg 30 skriver at det er ganske uleselig å bare benytte store bokstaver. Klar tale! Når han også fornyer innholdet i ”engelsk syke”, som stort sett er utryddet i Norge og derfor utmerket godt kan endres semantisk til å gjelde ”oppdeling (med eller uten bindestrek) av sammensatte ord [i norsk]”, har heller ikke dette noe med tradisjonell norsk språkstrid å gjøre. Man bidrar til å etablere unødvendige konvensjoner, og norsk ”toleranse” sier bare ja og ha.At ”innholdet er viktigere enn formen”, er for så vidt riktig nok. Men da ser man bort fra det vanedannende ved enhver skriftkonvensjon. Det er nettopp det tilvante som gjør at man er i stand til å lese en side uten å måtte analysere hvert ord. Bare store eller bare små bokstaver og/eller en uryddig tegnsetting er direkte forstyrrende i den sammenhengen. DA-bidragsytere med ukonvensjonelle skrifttilbøyeligheter ønsker ingen lett tilgang til den kunnskapen de søker å formidle, og er likegyldige når det gjelder å få svar på de spørsmålene de måtte ha.

[Gjest Celvin Ruisdael]

Birger,KOMPLIMENT til din språksans !c:/