[#35427] I kva alder tok du til med ættegransking,og kva var det som gjorde at du starta?

[Gjest Lars E. Øyane]

Eg fekk idéen til dette spørsmålet frå ei amerikansk liste der ein av deltakarane har sett i gong ein ''survey'' kring dette tema. Eg tykte det kunne vera interessant å gjera noko liknande her på Digitalarkivet sitt Brukarforum...!Sjølv tok eg til med ættegransking då eg var kring 14 år gamal, og interessa mi vart vekt då eg i lag med ei faster vitja kyrkjegarden i Fortun i Sogn der fleire av besteforeldri og oldeforeldri mine ligg gravlagde. Tanta mi kunne fortelja ein del om dei, og eg følte eg berre ''måtte'' grava djupare i ''materien''!Det har eg aldri angra på!

[Gjest Svein Arne Opdal]

Etter 45 år bestemte jeg meg for å finne min biologiske bestefar som i alle år har vært en godt bevart hemmelighet. Med god hjelp fra mange 'venner' her i brukerforumet og ikke minst Statsarkivene i Bergen og Stavanger var det nesten ikke vanskelig i det hele tatt. Det sitter utrolig mye viten ute blandt brukerene som har vært av stor betydning for meg. Benytter anledningen til å takke for iår, og sender de beste ønsker for året som kommer.

[Gjest Svein Arnolf Bjørndal]

Jeg var 13 da jeg startet i det små, men hadde da allerede mast på de voksne noen år. Grunnen til min nysgjerrighet om slekta var at jeg så å si var flasket opp med historier om noen av mine besteforeldre, oldeforeldre og til dels tippoldeforeldre. På spesielt en side hadde de dødd veldig tidlig, og andre sidegrener hadde utvandret til USA, slik at det var veldig få igjen her, i live eller på annen måte. Jeg husker fortsatt dagen på Bankplassen i Oslo, der Riksarkivet ennå holdt til da, da jeg fant frem til mine første ukjente aner, et tipp-tippoldeforeldrepar på Nordmøre som jeg fant i 1865-tellingen. Det var stort. Ingen ting av det jeg har funnet frem til siden, og som godt kan ha vært meget komplisert å finne ut av, har kunnet måle seg med den første følelsen.

[Gjest Arnstein Rønning]

Flytta nordover som 25-åring og ville forsøke å finne slektninger i Hammerfest, da bestemor var født der i 1880 og døde i Stockholm før jeg ble født. Slik starta en hobby jeg nå har hatt i 34 år.

[Gjest Lars Chr. Hansen]

Jeg startet som 45 åring. Har alltid vært nyskjerrig på aner og slekt, men det ble ikke noe fres på det før nå de siste 4 årene. Angrer på at jeg ikke var tidligere ute. Det er mye informasjon som nå desverre er borte. Lars Chr. Hansen

[Gjest Anne Lise Hovdal]

Jeg startet vel for alvor med dette i Januar 1996 da jeg var 37 1/2 år, men hadde hatt lyst til det tidligere. Jeg visste bare ikke hvordan jeg gjorde det. En tremenning hadde lagt igjen informasjon hos min mormor om hennes foreldre, og mormor hadde noen papirer som hun hadde fått fra noen på 1970-tallet som jeg fikk se igjen(tror jeg har sett dem før 1996?). Jeg var lærer på den tiden, men er nå uføretrygdet. En dag hadde jeg noen elever på biblioteket her i Sandnessjøen på Helgeland, og mormors slekt er fra Helgeland. Så at det var noen lokalhistoriske bøker om slekt der. Blant annet fant jeg boka 'Slekten Benkestok' av Wilhelmine Brandt hvor det sto om Mikkelborgslekten. Fra før visste jeg at mormors far hadde Mikkelborg som mellomnavn(Isak Olai Mikkelborg Olsen), og jeg visste at dennes far var Ole Kristian Mikkelborg Pedersen ut fra de tidligere nevnte papirene min tremenning hadde lagt igjen hos mormor. Det sto jo at alle Mikkelborgenes 'stammor' på Helgeland var Eva Christensdatter Mikkelborg, og med å studere noen bøker og tidsskrifter videre kom jeg frem til noen aktuelle navn i hennes etterslekt, men forsto at jeg manglet en generasjon eller to.Etter å ha sett folketellingene for Rødøy og Luræy 1865 og 1875 på mikrofilm(dette var før jeg hadde pc), sendte jeg over det jeg hadde funnet til den tremenningen som hadde lagt igjen informasjon hos mormor. Jeg hadde til da ikke sett noen kirkebok, men han dro på arkiv i Oslo og fant forbindelsen vår til Mikkelborgene.Siden han bor i Olso overlot jeg til han å forske videre i sidegrenene her, mens jeg konsentrerte meg om å finne det som sto i kirkebøkene på mikrofilm. Så vi utvekslet mye informasjon etterhvert min tremenning og jeg.Med det jeg vet i dag så kunne jo min oldefar godt ha vært oppkalt etter noen han ikke var i slekt med, men det visste jeg ikke den gangen. Nå viste det seg jo at han var etterkommer av Mikkelborgene, og etterhvert fant jeg jo dette selv i kirkebøkene.Jeg fikk egentlig lite hjelp til å begynne med, og forsto heller lite av folketellingene 1865 og 1875 for Rødøy og Lurøy i Januar 1996 på mikrofilm, men da jeg fant mine tippoldeforeldre med barn etter 3 gangs lesing av mikrofilmene var jeg virkelig hektet. Etter dette har jeg jo også forsket mye i andre deler av min slekt, og de mer fattige og husmannsfolk er like så interessante som de rike. Det er bare det at det ikke er så mye å finne om husmannsslektene som de andre. De fleste av mine aner er noe midt imellom(bønder, smeder osv.)Jeg studerte jo 'Norges bebyggelse' ganske flittig allerede da jeg var barn, og visste ganske mye av det som sto der om folk i min hjembygd. Så det kan en vel si var begynnelsen.PC og internett kjøpte jeg først i April 2000, og før den tid skrev jeg det jeg hadde kladdet først på skrivemaskin. De maskinskrevne sidene ble satt inn i permer med plastlommer.

[Gjest Marie Skålnes]

I min barndom/ungdom hadde me besøk av ei tante kvar sommar. Eg lika og høyra på at ho diskuterte gamle dagar og forfedrane våre med foreldra mine. Så fekk eg hjelp til å setja opp ein anesirkel; eg lurer på om me fekk i oppdrag på skulen å lista opp forfedrane så langt som me kunne.

[Gjest Ronny Rismyhr Haugen]

Interessen for slekta dukket så smått opp på slutten av 80-tallet, under skoleferiebesøk hos ei grandtante på et småbruk i Elverum. Hun hadde flere gamle bilder og gjenstander fra familien som jeg var nysgjerrig på og spurte om.Men jeg kan ikke si jeg begynte med slektsgransking før vinteren 1991/92 – som 13-åring. Vi fikk da i oppgave på ungdomsskolen å finne ut litt om den nærmeste slekta, og det var da jeg ble bitt av basillen. Det begynte med bygdebøker, gravsteiner, nekrologer etc. og muntlig informasjon fra familien. Det var først i 1993 jeg besøkte arkivet for første gang. Siden har det blitt mange arkivbesøk, mest på Statsarkivet i Hamar og Riksarkivet/Statsarkivet i Oslo.

[Gjest Solfrid T.Stordalen Henriksen]

Var vel rundt 20, startet fordi jeg ikke viste noe særlig om min farmor og farfar, ingenting om deres søsken og foreldre. Fikk ikke ting til å stemme med det slektninger fortalte.Det viste seg at det var mye som var direkte feil av det som ble meg fortalt.

[Gjest Astrid Ryen]

Hei Lars!Hyggelig at du reiser dette spørsmålet på årets siste dag. Jeg har alltid visst en god del om min slekt bakover, særlig den slekt jeg har i Trøndelag (ca 3/4 av min slekt). Men det fristet meg aldri å søke lenger tilbake enn det mine foreldre visste.Jeg var alltid en travel yrkesutøver og familiemenneske hele mitt liv - hadde ikke plass eller tid til å drive slektsgransking.I 1999 - på slutten av min arbeidskarriere - fikk jeg ny PC med internett her hjemme, noe jeg skulle bruker i mitt arbeide som lærer først og fremst. Rent tilfeldig kom jeg over Digitalarkivet med alle folketellingene, og da var jeg 'solgt'. Jeg fant mine foreldre, besteforeldre og andre aner videre bakover - i hvert fall dem jeg visste om på forhånd.I 2003 gikk jeg av med pensjon og føler at det å drive slektsgransking er å dykke ned i min egen identitet, og jeg er virkelig glad i mine forfedre, som strevde og slet som husmenn, bønder og gruvearbeidere.Et godt nytt år til Lars E. Øyane og en hyllest til dem som skriver bygdebøker.Med nyttårshilsen fra Astrid i Trondheim

[Gjest Aase R Sæther]

Hos meg kom interessa nesten før eg kan hugse, og grunnen var eit fantastisk flott, handteikna bjørketre med tremenningar rundt på alle kvistar og ein stamme som gjekk bak til 1600-talet, hengande på bestestoveveggen i barndomsheimen min. Alle dei spennande namna inspirerte til vidare studie!God nytt år, alle saman!

[Gjest Solvår Nergaard]

Jeg ble ikke bitt av basillen før jeg ved en tilfeldighet fant fram til digitalarkivet og fant min farfar i Nord-Trøndelag som jernbanearbeider i FT 1900. Han døde lenge før jeg ble født, og vi har aldri visst noe om denne delen av slekta. Pga denne 'basillen' har jeg nå fått kontakt med flere 'halv-søskenbarn'. Siden dette føler jeg at jeg finner en ny 'skatt' hver gang jeg finner fram til noe nytt.

[Gjest Nina Krøger]

Morsomt at dette spørsmålet kom opp. Min interesse startet på ungdomsskolen når jeg var 14 år. Vi fikk i oppgave å finne 4 generasjoner med slekt bakover, og da måtte jeg jo spørre den eldre garde. Min farfar hadde en anetavle som gikk tilbake til 1700-tallet som var en fryd å se. Jeg fikk tatt en kopi av den og den har jeg tatt vare på i alle år, og det har gått snart 20 år.Men jeg begynte ikke å søke før for 5-6 år siden. Besøkende har vært mange på diverse arkiver og biblioteker og dette har vært gøy. Slektninger har blitt spurt og familie historier (så vel de hemmelige og ikke fult så hemmelige) har blitt fortalt. Lærer mye nytt om slekt hele tiden. I perioder må en ta pauser for så å starte på igjen, men dette er gøy og lærerikt. En annen side av hobbyen er alle bilder som dukker opp og som må kopieres.Denne basillen blir en ikke kvitt. Ønsker alle brukere av forumet Ett riktig godt Nytt år.Nina :-)

[Gjest Gunnar Sødal]

Eg har vel i all tid vore veldig inter|essert i folk, og boka 'Norges bebyggelse' som bestefar i Orkdal hadde vart studert intenst. Det tok vel av da vi for 5-6 år sidan fekk PC med internett i hus. Det eg kan med Pc-en har eg lært med å jobbe med slektsprogrammet mitt.Når eg her på brukarforumet får hjelp fra dykk alle der ute, føler eg at det må være slik å vinne i Lotto Mvh Gunnar Sødal

[Gjest John O. Svenning]

Egentlig er det ”kjerringa” si skyld. Hun kom heim med tre bygdebøker for Rindal for å finne sin mors aner. Hun fann fort ut at dette var en jobb som passet bedre for meg (lesehest). Dermed var det gjort, var godt voksen i midten av 40-årene. Siden har det bare tullet på seg, som pensjonist er det nesten blitt heldagsjobb. Har hatt mye glede og mange gode hjelpere på nettet. Leiter dessverre fortsatt etter en forsvunnet morfar (USA omkr. 1922). Men håpet er jo der – og gleden hver gang et manglende navn dukker opp. Det er nesten som du kjenner mange av disse forfedrene. Ønsker alle et godt slektsforskerår, takk for all hjelp. Hilsen John

[Gjest Astrid Ryen]

Jeg må si som Solfrid i innlegg nr. 9 at man ikke skal tro på /ta for gitt alt det man får fortalt om nålevende slekt om aner lenger bakover. Jeg glemte i mitt innlegg ovenfor å nevne den fjerdedelen av min egen slekt som var meg så å si totalt ukjent FØR jeg begynte med slektsgransking. Min mors far født 1873 kom fra fattigfolk på Østlandet. Ikke alt jeg fikk fortalt om hans slekt stemte med hva jeg senere har funnet ut.

[Gjest Grete Jøraas]

50 år gammel (nå 56)og med PC og Internett var det lett å sette i gang et livslangt ønske. Mor var fra Bergen og far var fra Meråker, selv bodde jeg i Stavanger. Som datter av gamle foreldre, som igjen var barn av gamle foreldre.... all slekt bodde langt unna, så informasjonskildene glimret med sitt fravær. Utrolig å finne alle kildene som ligger tilgjengelig på Internett! En hobby for livet:-)

[Gjest Knut Skorpen]

Eg fekk noko slektsinformasjon frå ein halvfjerdemenning for ti-femten år sidan (då var eg enno nokonogtredve). Dette sette eg i hop med den slektstavla bror min satt opp då vi begge budde heime, og eg suplerte med stoff frå nokre slektsbiblar for å få med noko av slekta til kona.Men det var først då eg gjennom PC og internett vart kjend med digitalarkivet, at eg byrja å leite i arkivkjeldene på eigenhand. Takk til stab og hjelparar i DA! Takk også til deg, Lars E. Øyane, for det eg har funne av slektsstoff i bygdebøkene dine!

[Gjest Lena Berg Nordli]

Jeg har alltid vært interessert i historie. Og de gamle familiehistoriene jeg ble 'flasket opp' med, fenget. Bl.a. at tippoldeforeldrene mine ble kalt 'Finngubben' og 'Finnkjerringa'. At disse skulle være finner, var særs spennende. Så fikk jeg høre i ungdommen at de slettes ikke var finner, at de bare hadde bodd på en plass som het Finna. Og dermed var jeg i gang, med dette lille mysteriet. Hobbyen min har gått litt i bølger gjennom 25 år år, innimellom har det ligget helt i ro noen år, for så å være mer interessant igjen.Nå, med PC og breibånd, og snart tilgang på kirkebøker fra hele Norge på nett, vil nok ikke interessen minske!Og joda, de gamle historiene var ikke borte de heller. Både Finngubben og Finnkjerringa var nok av finneblod...En flott hobby, og man kommer stadig i kontakt med kjempekoselige folk både i dette forum og andre steder :-)

[Gjest Jan Sjåvik]

Min mor, Johanna Sjåvik, hadde en fabelaktig hukommelse og hadde kjennskap til både vår egen slekt og slekten til de fleste andre i bygda vår (Jektvik i Rødøy). Jeg var seksten år første gang jeg satte meg ned og skrev ned noe av det hun husket, og senere ble det besøk på statsarkivene i Trondheim og Bergen. Bl. a. skaffet jeg meg fotokopi av kirkebøkene fra Rødøy fra begynnelsen og fram til 1877. Etter at jeg flyttet til USA har jeg også brukt en del tid på det store slektshistoriske biblioteket i Salt Lake City. Jeg har arbeidet mest med Rødøy og min egen slekt i Balestrand, men prøver nå å få bedre oversikt over slektene i Meløy, Lurøy, Træna, Nesna, Nord-Rana og Hemnes, og da særlig over deres forbindelser til Rødøy.Godt nyttår til dere alle og takk til de mange deltagerne i dette forumet som har gitt meg så mye hjelp de siste årene.Beste hilsen Jan

[Gjest Heidi Tofterå Slettemoen]

Heime på garden fekk me alltid høyra om dei på Rabben og dei på Heiamarkja, og korleis det berre var å møta opp i tunet hjå dei, så sto middag på bordet. Men kordan det hang saman, og korleis me var i slekt, nei, det kunne ingen riktig sei. No veit eg det!Eg var vel 25 då eg tok fatt i sjølve granskinga, og tok PC i bruk til det, til dess hadde eg berre samla smått og stort hjå den nære slekta. I dag er det meir enn 20,000 namn i databasen. Ein levande hobby!Godt år, alle!

[Gjest Berit Knudsen]

Jeg begynte da jeg var 49 år, men hvorfor det vet jeg faktisk ikke den dag i dag, for den gangen kunne jeg ikke forstå at noen gadd å bruke tid på slektsforskning.Det starta vel egentlig med et lite foto av ei lita rød stue i Asker. Jeg har fra jeg var jentunge alltid lurt på hvorfor foreldrene mine hadde foto av den. Jeg visste også navnet på en husmannsplass i Asker. Så en sommer, uten at jeg vet hvorfor, tok jeg bildet og reiste til Asker, men fant fort ut at det var håpløst. Stoppet derfor ved første og beste røde stue, men ingen var hjemme. Gikk til nabohuset og ringte på, forklarte saken og nevnte noen navn. Full klaff. Personen kjente til slekta og ringte et sted og gjorde en avtale om at jeg skulle komme dit straks. Slik begynte ballen å rulle, og allerede samme dag møtte jeg 2 forskjellige slektninger som ingen av mine hadde kjent til, og fått et fotografi av broren til min oldefar. Jeg hadde aldri sett min oldefar, ikke en gang på bilde. Dermed var det gjort og jeg satt fast på kroken. Mange år senere har jeg faktisk fått tak i et bilde av min oldefar. Men den lille røde stua vet jeg fremdeles ingen ting om.

[Gjest Oddbjørn Johannessen]

Jeg startet som 22-åring i 1977. Da hadde jeg fremdeles to besteforeldre i live som hadde historier å fortelle. Morfar kom fra en familie av bønder og sjømenn. Oldefar var seilskutestyrmann i utenriksfart (Afrika og Sør-Amerika), mens oldemor passa gården - og slik hadde arbeidsfordelingen vært i flere generasjoner. Farmor (og farfar) var av jernverksslekt, der mange av slektas menn hadde vært hammersmeder siden 1600-tallet. Både morfar og farmor hadde tilfeldigvis jubileum i 1981 (morfar ble 80 og farmor 90). Det ga meg anledning til å lage ei håndskrevet slektsbok til hver av dem (slett ingen feilfrie produkter, men de ble satt pris på).Siden har det gått litt i rykk og napp, avhengig av den tida jeg har hatt til rådighet blant mange andre gjøremål. For få år siden begynte jeg så på nytt, mer systematisk og kildekritisk.Noe av motivasjonen bak min slektsgransking har vært å prøve å bli kjent med forfedrene mine, i den grad det er mulig. Den historiske sammenhengen de har levd i, er like viktig som korrekte datoer og årstall (selv om det siste selvsagt også er viktig i slektsgranskingsarbeidet.Godt nytt år til alle!Mvh Oddbjørn J.

[Gjest Aslaug Andersen]

Jeg var vel 40 år da jeg begynte med å skrive ned det mine foreldre visste om sin slekt, og det var på høg tid, for min far ble syk året etter og husket ikke så godt mere. Men jeg fikk med meg det han visste og det meste har stemt med det jeg har funnet senere. Min mor hadde liggende slektspapirer som omfattet hennes mors mors- og farsslekt. Det ene fra slektsgården Lend i Vemundvik (Namsos) og det andre slektsgården Skjeflo i Stod (Steinkjer). Denne siste slekta har vist seg å fortsette bakover til Darreslekta, som sikkert veldig mange stammer fra. Men det var i beg. av 1980- åra at jeg kom riktig i gang, da jeg ble klar over at det fantes bygdebøker, og fikk veldig god hjelp på folkebiblioteket i Luster, der jeg bodde den gangen, - jeg hentet atskillige kasser med bøker der! Ja, Lars E. Øyane, jeg var også innom et møte på rådhuset der du hadde informasjon om slektsforsking, og fikk vite noe om emigrantlister! Men starten på det hele var noe i et blad om at en burde spørre de eldste i familien om hva de visste. Synd jeg ikke spurte mine besteforeldre i nabohuset, de levde til jeg var 22 år.

[Gjest Solveig Sund]

Hei!Har altid vert intressert i slekt og slektsforhold. Da jeg var barn var det beste jeg viste når jeg kunne få noen til å fortelle fra gamle dager.Men jeg begynte for fult i 1995 da min mor døde og begynte da med min slekt, min mans slekt begynte jeg ikke for mine svigerforeldre var døde. Og at jeg ikke begynte før angrer jeg på i dag. Tenk på hvor mye mer jeg kunne vist da.Men etter hvert som jeg holder på i Rana der min mor kommer fra. Så dukker det opp historier og navn på folk som hun har fortalt om. Og noen ganger er det nesten som jeg kjenner personer som jeg aldri har truffet.Dette er en flott hobby som jeg anbefaler alle.Og har dere gamle folk dere har god kontakt med så spør og spør. De gamle liker å fortelle. Men husk ikke press noen som ikke vil fortelle, vi vet ikke hva de har opplevd og hva som er bakgrunnen til at de ikke vil fortelle noe.masse hilsner fra Solveig og ha et godt slektsforskings år.