[#35427] I kva alder tok du til med ættegransking,og kva var det som gjorde at du starta?

[Gjest Torgeir Kvalvaag]

Under oppveksten på en gammel slektsgard på Nordmøre var det mye snakk om slekter og forfedre og -mødre. Olaf Yderstad var også innom rett som det var. Da var det mye snakk om Aspa, uten at jeg helt skjønte betydningen. En dag dukket ei Eli Nannestad opp for å ta en titt på den garden der oberst Lars Nannestad hadde regjert. Vi gjorde store øyne.Det var først og fremst far min, Ola Kvalvaag, som var opptatt av slekt, ikke bare egen, men mange andre også. Han kjente folk i nær sagt hver krok, og når jeg nå selv har oversikt over hvor vidt utover etterkommerne etter våre 'stamforeldre' på Kvalvåg er spredt, er det rart å tenke på at mye av dette kunne han uten hjelp av datamaskiner og Digitalarkivet. Han fikk da også etterhvert Bondelagets diplom for slektsarbeid.Men for egen del fikk interessen for slekta fart da Hans Hyldbakk slo seg ned på stua på Kvalvåg for å gjøre noe av første bindet av gards- og ættesoga for Tingvoll. I voksen alder kjøpte jeg alle tre binda og begynte å lese dem på kryss og tvers, bokstavelig talt. Feil finnes, men med tanke på betingelsene Hyldbakk arbeidet under, har jeg den største respekt for det arbeidet den mannen gjorde for at så mange bygder på Nordmøre skulle få si historie.Jeg brukte også slektsarbeid som innfallsport til dataalderen. Først rent praktisk i og med at 'genealogi/genealogy' viste seg å være et meget nyttig søkeord på web'en. Så fikk jeg meg et eget slektsprogram (DOS) der jeg nedla mange timers arbeid som jeg seinere ikke fikk særlig mye igjen for da jeg gikk over til Windows. Ble også tidlig med i DIS-Norge, og kjøpte nærmest ved en tilfeldighet en haug med utgaver av NST-hefter som var på salg (!) i en Oslo-butikk. Makan.Har ellers opplevd mye spennende i arbeid med andre folks slekter. I perioder ligger min egen slekt 'nede.' Og når andre spør 'hvordan det går med slektsarbeidet,' som om de er interesserte, og jeg svarer at akkurat nå holder jeg på med ei nøtt i Beiarn, så blir det jo som regel ikke rare samtalene. Men noen blir alltid glade når jeg har noe 'nytt', og det er min belønning. Hilsen Torgeir

[Gjest knut fasting]

Morsomt tema, her kommer bredden i folks engasjement frem.Min onkel fikk sin første datamaskin i presang, en Mac, på sin 80-årsdag i 1995 med formål å oppdatere en 50 år gammel slektsbok. Så trengte han jo litt hjelp nå og da...og jeg kunne jo alltids sjekke hva som lå ute på internett av relevante opplysninger.Så har jeg vært så heldig at noen av slekta er omtalt i skriftlige kilder bakover, embedsmenn og innvandrere under enevoldstiden, og lette å komme på sporet av, og så baller det lett på seg.Med kultur-, kunst-, og musikkhistorie i fagkretsen lå det snublende nær at perspektivet fort ble bredere enn til interesse for egne forfedre, min ineresse har dreid mer over til å lære mer om den (de) kulturen (ene) disse slektene er representanter for.Jeg har fått en helt annen innfallsvinkel til lesning av historisk (fag)litteratur som virkelig representerer en personlig berikelse.Så et lite perspektiv på tid: min bestemor, som døde i 1977 da jeg var 33 år, var 21 år da hennes bestemor døde i 1898, og hun var født i 1822.; o} knut f

[Gjest Ketil Harbek]

Siden du håper på flere bidrag, Lars - her kommer mitt. Starten var vel at min farfar hadde alle Lorens Bergs bygdebøker fra Vestfold i bokhyllen, og da jeg begynte å bla litt i dem på slutten av 60-tallet (jeg var kommet i 20-årene), begynte han å fortelle om sin slekt i søndre Vestfold. Så viste det seg at min farmor hadde notater om forfedre som hennes grandtante (født 1853) hadde skrevet ned, mye byfolk og militære. Og min mormor visste en del om sin slekt, bønder og husmenn i Follo. Da var interessen for å lage en anetavle vekket hos meg. Bare min morfar kunne ikke fortelle så mye om sin slekt fra bygdene rundt Kristiansand da jeg spurte ham. Jeg fikk bestefedrene hans, men han husket bare fornavn på bestemødrene.Men dermed hadde jeg nesten alle tippoldeforeldrene fra førstehånds kilder, og fikk en flying start. Den eldste av dem var født i 1806, den yngste i 1843. Etter hvert har jeg nesten fått fylt opp 7. generasjon på anetavlen, men mangler 2 av de 64 der. Og dem har jeg vel nesten gitt opp ... Lenke (Ser forresten jeg har glemt å takke for hjelpen der - gremmes!) - Hilsen Ketil.

[Gjest Harald Storaker]

Eg var godt over 40 da eg begynte. Eg begynte litt smått og forsiktig. Men da eg fekk datamaskin med internett blei eg virkelig 'hekta'.Det første som eg prøvde å finne ut av var 'hollendaren' i familien. Vi var blitt fortalt at ein av våre forfedre kom frå Holland. Eg fant omsider ut at foreldra hans var norske, dei reiste til Holland som ungdommar, gifta seg der og budde 20 år i Amsterdam før dei reiste heim igjen.Seinare har eg funne ut mye anna interessant. Eg har lært mye om navnetradisjonar, språkutvikling, stavemåtar, stedsnavn og geografi. Eg har også fått interessante innblikk i levekår og ulike miljø i gammal tid. Men først og fremst har eg blitt kjent med mange andre slektsinteresserte via internett. Det har blitt tur til New Zealand, Arizona, North Dakota og mange hyggelige e-postar og brev. Noen gaver som takk for hjelp har eg også fått, - ein norsk-amerikaner kom inn i klasserommet der eg underviste og gav meg ei flaske whiskey, ein annan sendte heimelaga såpe og ein sendte 50 dollar i ein konvolutt (det må vel bli skattefritt).Slektspuslespill er mye meir spennande enn kryssord og seduko. Det er mange utrulige detektiv-føljetongar her på Brukarforumet, som for eksempel Lydia Nilssons leiting etter sin farfar. Godt nyttår til alle på forumet!

[Gjest Ørnulf Schømer]

Jeg begynte med slektsforskning rundt 3 år siden så jeg er skikkelig fersk i gamet. Siden jeg er født i 68, betyr vel det at jeg var ca. 35 år gammel. Det som skjedde var at jeg bestemte meg for å ta ansvar for familiens anegalleri - for å få disse uerstattelige originalene som henger på veggen hjemme digitalisert.Dermed fant muttern fram flere esker med papirer hun hadde arvet av morfar - blandt disse papirer var morsomme ting som slektsforskningsnotater skrevet av morfar i gråblyant for mange mange år tilbake, kvitteringer signert av min tippoldemor i 1880, billetter til Den Norske Amerikalinje som ble brukt den gangen familien emigrerte til statene (de kom hjem igjen siden min oldefar døde av spanska), to bibler med navnetrekkene til morfars far, farfar og farfars far (min tipp-tipp-oldefar).Og siden genene mine er perfekt tilpasset en slektforsker (med hang til frimerkesamling, småpirk og nitidig fotballstatistikkføring fra barneårene) så ble jeg bitt med en gang.Jeg startet med Brothers Keeper en liten stund, men jeg kjøpte meg raskt et annet program. Bruker RootsMagic 3.0 i dag, og er meget fornøyd med det. Til tross for null tilpasning til norske forhold.Jeg fikk en flying start på slektsforskningen da jeg blandt papirene til bestefar fant en slektshistorie om familien Normann i Narvik - skrevet av Jac. Normann og videreført av Bjarne Normann fram til 1967. I den var min morfars mors slekt neskrevet tilbake til 1600-tallet med Peder Raphaelsen Harr.På farssiden var jeg også så heldig at farmor har fortalt NOE om slekta, nemlig om bestemoren sin Borgild Munch g.m. Johannes Gjeilen. Disse to var det også veeldig lett å finne informasjon om på digitalarkivet/familysearch.Dessverre kastet jeg meg hungrig over muligheten i starten og da var det ekspansjon av slektsdatabasen som sto i hodet mitt. Kildene noterte jeg så nøyaktig som til: Familysearch. Ikke mye hjelp i dag. Men er nøyere med dokumentasjon i dag. Men med over 11.000 facts i databasen så er det et langt lerret å bleke å sjekke mot så gode kilder som mulig.To svarte grener har jeg, farfars far og farmors far vet jeg nesten ingenting om. Farfars Far het Rudolf Nilsen og byttet til Rudolf Schømer en tid etter FT1900, men før første barn i 1903. Vet ikke mer om han enn at han døde i christiania i 1916. Og farmors mor og far var ikke gift så om han, Albert Henriksen fra bergen, vet jeg heller ingenting om. I dåpsattesten til bestemor står det adresse ukjent og fødselsår 1895 med spørsmålstegn.Men det får være nok!! Morsom tråd!Ørnulf

[Gjest Alf Inge Fagerheim]

Jeg er også nybegynner. Jeg startet høsten 2003, etter å ha kommet over noe arvegods etter min oldemor, en stor, rosemalt kiste full av gamle bilder og brev. Jeg har ennå fått full oversikt over alt som ligger i denne kisten. Det triste er jo at ingen av bildene er påført navn, bare henvisninger til skriftsteder i Bibelen...!

[Gjest Kristin S. Aasen]

Jeg var vel ca. 10 år da jeg fikk øynene opp for min slektshistorie. Noe av det første jeg husker var at jeg fikk en stor rund anetavle hvor jeg skulle skrive opp mine stamforeldre osv.. Og omtrent på den tiden var jeg deltaker på et slektsstevne (morfars familie) for første gang i mitt liv. Der satt det ei amerikansk dame med klær (bukser) som skilte seg ut fra oss andre norske. Hun hadde laget slekstre hvor vi skulle sette våre underskrifter på. I tiden etterpå- i mange år så lurte jeg på hvem hun var uten å spørre de andre hvem hun var. Senere (for noen få år siden) skulle jeg undersøke mer rundt morfars familie. Da kom det frem hvem hun var. Hun var tremenning til min morfar. Hennes mor hadde utvandret til USA.Og året etter da jeg var 11 år var vi i Lærdal på besøk hos farfars kusine. Der husker jeg at jeg opplevde å se at far skrev ned det farfars kusine fortalte (om slektninger/etterkommere i farfars slekt). Og de papirene har jeg fått. Men mye av det (navnene på personene) er kommet med i bind 4 Lærdal bygdebok. For meg var det hyggelig at far var interessert, mens hans tvillingbror var helt uinteressert. Tvillingbroren var ikke med på turen. Reiste aldri til Vestlandet. Tvillingbroren er død nå. Hans barn visste/vet veldig lite om sin slekt.På besøk til mors fetter i Trøndelag oppdaget jeg et brev fra en eldre tante av mor og fetteren hennes som var sendt til fetterens mor (en annen tante av mor). I brevet stod det 'lille Kristin som er (lidenskapelig) slektsinteressert...' Det måtte jeg smile av og tok derfor kopi av brevet. Det er et eksempel på at de eldre er mer slektsinteressert enn en del unge mennesker. Det er hyggelig å se at flere og flere unge får opp øynene for slektshistorien sin. Håper det blir slik fremover.En annen ting som er artig, er at for flere år siden fant jeg ut av hvordan vi var i slekt med statsminister Løvland. Og i forbindelse med 100 år etter unionsoppløsningen, så skulle det skrives en biografi om ham. Men barnebarn og forfatter husket ikke hvordan vi var i slekt. Så de spurte mors fetter som er historieprofessor. Men han visste ikke heller det. Og spurte noen andre i slekten. Ikke de heller. Men de foreslo at historieprofessoren-mors fetter kunne spørre meg. Så skrev han til meg: 'Jeg hører at du vet hvordan. Nå er jeg spent på å høre hvordan' Jeg svarte tilbake hvordan vi var i slekt. Så nå kan forfatteren skrive hvordan vi er i slekt og mer.En siste ting som er artig, er at jeg har funnet slektninger som er etterkommere til min tippoldemor som ble mor til min oldemor som ble født utenfor ekteskap. De bor i staten Washington i USA. Det er en historie som de fleste i min oldemors familie ikke vet ennå. Snart får de høre den. Det har vært en hemmelighet i flere år som kom ut i lyset gjennom papirer som ble funnet da en besteforeldre av meg døde. Nå hjelper jeg ei dame der borte med å finne ut hvor i Norge hennes sønns tippoldefar kom fra. Damen hjalp meg med å ta bilder og ta kontakt med slektningene der borte.Fortsatt er det en nøtt som må løses. En oldemor av meg hadde flere etternavn. Hennes foreldre kom fra Sverige, et sted hvor kirkebøker er brent. De dro til Vestfold (Slagen i Sem).Gjorde lite de første årene etter at jeg var 10-11 år. Så ble det mye mer som varte en stund (1998-2000). Tok en lang pause (som skyldtes bl.a. et utsagn fra en som sa at vi ikke kunne være venner, fordi han ikke delte slektsinteressen) frem til jeg tok opp igjen for et-to år siden. Da oppdaget jeg selv bl.a. brukerforumet at det ikke var som nyhetsgrupper der spammere lett kunne fange opp epostadresser.Jeg kan si meg enig med de som sier at det er mye jobb med slektsforskning. Jeg gjør både selv og hjelper andre (det uten betaling-gjør innimellom når jeg får tid til det). Liker å hjelpe andre der jeg kan hjelpe til og når jeg kan gjøre det.Synes det er artig at vi kan lese om hverandres historier om våres slektsforskning.Ha gode stunder med slektsforskning fremover!Ja, det ble en lang god natt-fortelling fra meg.Mvh. Kristin S. Aasen

[Gjest Øystein Bredal]

Jeg begynte vel i 10-12 års alder for første gang. Det var i første omgang mine besteforeldres gamle fotoalbum og anegallerier som vekket interesse, hvem var disse personene og hva var deres forhold til meg. I tillegg var jeg ofte med min mormor på kirkegården og stelte graver. Her dukket de samme navnene opp, nå med årstall og datoer. Det at jeg startet så tidlig gjorde aat jeg var heldig og fikk snakket mye om slekt med de gamle i familien. Mine foreldre så interessen min og ga meg Fin Michalsens bok Slekten.Så gikk det vel noen år uten det store engasjementet før jeg startet på nytt da jeg var i slutten av 20-årene. Arbeidet går litt i rykk og napp, litt avhengig av hvor mye som skjer på hjemmefronten. Det er ikke så lett å bruke mange fritimer i lesesalen på bibliotek og arkiv når man er småbarnsfar. Men jeg er definitivt bitt av basillen.

[Gjest Anne Sofie Simonsen]

Hei! Jeg begynte da jeg var ca.30 år. Min mor har vokst opp hos sin tante og onkel, men hun hadde kontakt med foreldrene sine og noen få til. Hun hadde et ønske om mer kjennskap til sine røtter. Jeg tok kontakt med bygdebokforfatter Johan Borgos og av ham fikk vi ei kjempeflott avskrift av både bønder og samer. Det gikk med meg som med mange andre har jeg skjønt, jeg fikk et kikk. Senere fant jeg gamle brev og bilder etter min mors tante, dette var brev fra Amerika og nå var kikket umulig å stagge. Amerikansk slekt er funnet, kontakt gjenopprettet, slektsgransking er hærlig. Tusen takk til Johan og alle andre som har hjulpet meg Ha ett godt nyttår alle sammen. Med hilsen Anne Sofie Simonsen

[Gjest Henry N. Nilsen]

Det var i februar 1981 som 49 åring jeg meldte meg på et kurs i slektsforskning. Jeg var nylig flyttet tilbake til Sarpsborg etter å ha bodd i Fauske i to år. Jeg var blitt førtidspensjonist og ønsket å fylle tiden med noe interessant. Jeg visste ikke så mye om mine forfedre. Det begrenset seg til besteforeldre. Mine foreldre og også mange av onkler og tanter var døde. Så jeg angrer på at jeg ikke begynte på et tidligere tidspunkt mens foreldrene levde. Mye hadde vært enklere da. Men ellers var jeg heldig. For Østfold Historielag hadde nylig startet med utgivelsen av Runar - et slektshistorisk tidsskrift for Østfold. Det ble faktisk startet i 1981. Noen år tidligere hadde Østfold Historielag begynt utgivelsen av det lokalhistoriske tidsskriftet Wiwar. Jeg meldte meg inn i tre historielag i de kommuner hvor jeg hadde de fleste av mine aner. Helt fra starten ble jeg helt hektet på slektsforskningen. Det ble utallige besøk rundt i de forskjellige arkiver på jakt etter slektninger. For å holde orden på de nye slektninger fikk jeg trykt opp egne skjemaer. Dette var til stor hjelp. Etter hvert kom PC til stor hjelp i skrivearbeidet og registreringen. Da ble alt mye mere oversiktlig. Tidlig kjøpte jeg det svenske slektsprogrammet DISGEN. Dette har stadig blitt utviklet og fremstår i dag som et meget godt slektsprogram.I neste måned er det 25 år siden den spede start. Disse årene har gått som en røyk. Det har gitt meg utrolig mye glede, og er en hobby som kan anbefales. Det har også i samme periode foregått en rivende utvikling. I begynnelsen var det mest å finne et bibliotek som hadde leseapparat for lesning av mikrofilm/fiche. Jeg kjøpte snart et svensk leseapparat Vidiolog. Likeledes ble det innkjøpt en god del filmruller fra de sogn jeg hadde flest av mine aner fra.Da jeg startet min slektsforskning hadde jeg ingen begrep om at slektsforskningen skulle ta så mye tid. Nybegynnere tror at det skulle kunne gjøres unna på noen få år å kartlegge slekten. Det jeg kan si til alle som går med planer om å begynne slektsforskning er at begynn så tidlig som mulig. Og husk endelig på å være pinlig nøyaktig med kildehenvisninger. Er man ikke nøye med det, kan mye av det arbeidet man har nedlagt være bortkastet tid. Gjennom slektsforskningen har jeg også fått mange gode venner. I dag er mulighetene så mye større enn for 25 år siden. Tenk bare på muligheten for dataregistrering av kildene, som på denne møten blir lettere tilgjengelig. Og jeg synes tiltaket med skanning av kildemateriale også er veldig flott. Og så vil jeg oppfordre slektsforskere til å være med på arbeidet med dataregistrering av kilder. Vær på denne måten med på å gjøre flere kilder tilgjengelige. Det er også viktig at slektsforskere engasjerer seg i det lokale historielag. Slekts- og lokalhistorie henger sammen. Til slutt vil jeg berømme personalet ved Digitalarkivet for den store innsats som gjøres til beste for alle som er bitt av slektsforskerbasillen.

[Gjest Arne Kjetil Andersen]

Jeg begynte så smått i 1979 i en alder av 32 år. Det var en utfordring jeg fikk som jeg følte ansvar for å ta imot. Jeg begynte med min bestefar fra Bø/Seljord. Prøvde meg fram på Riksarkivet/Statsarkivet uten veiledning fra begynnelsen. Gleden var dessto større da jeg fant at han hadde 10 søsken (min mor kjente bare til omtrent halvparten og ble litt brydd over dette). Det er mer enn en hobby for meg. Det gir en større hensikt med livet. Å finne fram til sine forfedre og få kunnskap om dem knytter bånd til dem utover dette liv. Jeg har stor respekt (og er takknemlig selv for all hjelp jeg har fått her på Digitalarkivet) for dem som bruker tid til å hjelpe andre som står fast. Jeg ønsker å gjøre dette selv naturlig nok. Man samler da ikke materiale og kunnskaper om anene og kilder for å kose seg med dette for seg selv (og sin nærmeste familie, hvis de er interessert). Det beste som fins er det som gir glede ved å dele med andre. Interessen for slektsforskning er i stadig stigende utvikling og gir en ny dimensjon i tilværelsen for flere og flere (inkl. meg selv). Godt Nyttår !

[Gjest eva hjelen]

Hver vår fikk jeg være med mormor og grandtante Beate på kirkegården for å gjøre vårarbeidet på 'våre' graver. Jeg tror interessen ble til da - det var så spennende å høre de fortelle hvem de enkelte var. Jeg var og så heldig å ha en morfar som kunne fortelle fra egen barndom.(Kanskje Finn Oldervik også har påvirket litt - jeg hadde han som lærer på barneskolen ett år.)Masse er glemt men noe sitter i hukommelsen. Dessverre ble det ikke skrevet ned - hvorfor kunne jeg ikke spørre mer da jeg ble stor nok til å forstå verdien i det mormor og morfar fortalte. Hvorfor skrev jeg ikke ned hvem som var på alle bildene??? Bildene som jeg i dag har arvet og strever med å identifisere. Slektsinteressen lå i dvale til jeg ble nesten 30 år. Da tok det seg opp igjen - bl.a. med å finne igjen 'mine' i bygdebøker fra Aure og Meldal. Etterhvert har det blitt kirkebøker og folketellinger.I senere år har jeg brukt mye tid på å få tak i bilder av av de nærmeste generasjonene både for meg og min mann. Bl.a. har tanter kunne bidra med dødsannonser helt tilbake til 60-tallet. 'Arti' å låne og få scannet inn i samlingen med slekt. Bildene med opplysninger har blitt til en slektsalbum - som mine nieser og eldste datter har fått i konfirmasjonspresang. En idè til andre - albumene har fått meget god mottakelse.Dette er hobbyen med stor H - og som en sa - det appelerer både til samleren og frøken detektiv.Lykke til videre alle sammen, Eva.

[Gjest Torill Aasegg]

Min interesse for slekta starta nok med at pappa hadde laget ei anetavle for min morfar (en sånn halvmåne vet dere). Og jeg lurte så forferdelig på hva dette var! Jeg var vel 6-7 år tenker jeg. Pappa hadde perioder hvor det var mye slektsgransking, og vi deltok også på slektsstemner. Da jeg var ca 14-15 år laget jeg min egen anetavle med utgangspunkt i meg selv, men ble litt sur på de tomme feltene, så da var det bare å begynne å finne utav ting. Interessen har nok gått i bølgedaler, og i mange år la jeg slektsgranskinga helt bort. Men de siste 5-6 årene har jeg vært ivrig på slekta. BK ble lasta ned, og senere kjøpt, og jeg er meget fornøyd med det programmet.Etter at jeg selv ble mor for et drøyt år siden, fikk interessen et 'spark i baken'. Sønnen min måtte jo få sin egen anetavle! Nå er ikke den ferdig ennå da, men det blir den nok engang. Hehe.Lykke til videre med slektsgranskina folkens! Hvem vet, kanskje våre slekter krysses et sted? ;) Jeg holder meg foreløbig i Trøndelag, Nordmøre og Nord-Østerdal. mvh Torill Aasegg

[Gjest Anne Ørvig]

Da jeg var barn stod bygdebøkene tett i bokhyllene i min fars arbeidsrom. Skrivebordet var dekket av kartotekkort, slektsoversikter og brev fra inn- og utland. Jeg var vel den eneste i familien som viste litt begeistring hver gang han hadde gjort et nytt funn. Jeg fikk likevel aldri - så lenge han levde - den helt store interessen for slektsgransking. Kanskje rett og slett fordi jeg ikke helt fikk tak i hva det var han egentlig drev med og hvordan han gikk fram i arbeidet (dette var lenge før pc'ens tid). Jeg arvet imidlertid alle hans trær og notater. Da jeg omsider (35-40 år gammel) fikk tid til å se gjennom og gjøre meg kjent med dette materialet - ja, da var det gjort!! Det har vært utrolig morsomt å kunne gripe fatt i og videreføre det arbeidet min far brukte så mye av sin fritid på. Hilsen Anne

[Gjest Jon Harald Haug]

Jeg har vært interessert så lenge jeg kan huske, og tilbake til oldeforeldre (og noen tippoldeforeldre) klarte jeg å komme ved egen hjelp (dvs. utspørring) som barn. Derimot det å søke i kirkebøker fortonte seg som noe mystisk og vanskelig, og jeg hadde heller ikke så mye tid til rådighet. I en alder av 40 år (det er nå tre år siden) kom jeg mer eller mindre tilfeldig over folketellinger på Internett, og det gav støtet til å oppsøke statsarkivene på jakt etter kirkebøker. Det var særlig min 'uektefødte' oldefar som var det store mysteriet som ingen i familien har visst noe om (her repeterer jeg visst noen av de andre innleggene), og det ble en lang jakt etter barnefaren og hans amerikanske etterkommere. Det endte med at jeg skrev en hel 'avhandling' på engelsk om denne delen av familien, og boka ble sendt til et 'genealogical society' i Minnesota. Dette resulterte i et par USA-turer og mange nye kontakter. For øvrig har jeg kommet ca. 5-10 generasjoner bakover på alle aktuelle sider; jeg har fått svar på noen gåter, og har fått avkreftet noen myter. Min mormors slekt var forresten godt utforsket allerede takket være en slektning på Toten, mens de øvrige 3/4 har blitt liggende igjen til meg (slik jeg føler det!). Veldig glamorøst har det ikke blitt, det dreier seg stort sett om husmenn og leilendinger, men hva gjør vel det? Man lærer utrolig mye om historien slik folk flest opplevde den, og man lærer dessuten hva som ligger bak ens egen identitet. Personlig synes jeg det geografiske aspektet er noe av det morsomste.

[Gjest Finn Oldervik]

Hei Lars E.Vonar du tilgjev at eg nyttar høvet til å helsa dei to som har ei sidetilvising til meg i innlegga sine.Først til søskenbarnet mitt, Borgny Vorpbukt(62), takk for sist og hels heile resten av slekta på Averøya og Frei godt nyttår! Så til Eva Hjelen (87). Takk for at du framleis hugsar meg. Godt nyttår! Vonar du framleis er den same blide jenta som eg hugsar frå skulen i Stemshaugen.(Tala i parantesane står ikkje for alderen til dei to damene slik som i avisene, men nummeret på innlegga deira!!)Venleg helsing Finn

[Gjest Øyvind Hoven Oftedal]

Jeg begynte egentlig uten at jeg visste det i slutten av 20-årene (for 5-6 år siden). Egentlig hadde jeg ganske god oversikt over den nærmeste familie og deres etterkommere, men hadde aldri systematisert det. Da jeg så hadde registrert det jeg hadde, ballet det hele selvsagt på seg. Men det siste halvannet året har dessverre dette arbeidet vært nedprioriert. Jeg regner med at jeg tar det opp igjen dette året, men det vil tiden vise. Uansett er det et interessant tema, og så lenge jeg fortsatt har fire besteforeldre i live er det viktig å sikre all den informasjon man kan før det er for sent.

[Gjest Leif Biberg Kristensen]

Det var artig å lese alle innleggene i denne tråden. Jeg finner mye her som minner om hvordan jeg selv kom til slektsforskningen.I likhet med mange andre her har jeg vel alltid vært interessert i lokalhistorie, i tillegg var mora mi ganske opptatt av den nære slekta bakover. Men interessen tok ikke helt av for min del før jeg i en alder av ca. 45 år skaffet meg mitt første slektsprogram for PC tidlig i 1997, og etter det har jeg vært fullstendig solgt. Etter å ha funnet de aller fleste av mine egne aner i Nedre Telemark, har jeg vært temmelig inkluderende i et forsøk på å registrere hele Solum bygd på 1700-tallet. Etterhvert viser det seg jo at man er i slekt med nesten alle sammen, og for meg er det atskillig mer meningsfullt å 'grave der man står' enn å farte land og strand rundt i jakt på fjerne aner. (Allikevel gleder jeg meg til det dukker opp kirkebøker på nettet fra områder der jeg har 'fjernere' slektninger, geografisk sett.)Jeg kjenner også igjen interessen for astronomi som har vært nevnt her, og som var det, ved siden av programmering, som interesserte meg mest før jeg kom i gang med slektsforskningen. I bunn og grunn handler det vel om det samme -- å finne et system i mylderet :-)mvh leif@solumslekt.org

[Gjest Torleif Odland]

Rundt 1980 fant jeg en gammel bibel(huspostell) i mitt barndomshjem på Odland i Meland komune.Her hadde min oldefar fødd 1849 og død i 1928 skrevet ned noen ganske få gamle navn, så hadde han skrevet' Lat oss ikkje forfædrane gløyma'. Dette var egentlig det som tente gnisten i meg til å begynne å rote i egne aner. Dette var før datamaskinens tid, og når en bodde i Kristiansand, ble ofte besøket vestpå kombinert med mange timer på SAB. Yngve Nedrebø har gitt meg mange gode veiledninger i startfasen på 80 talet.Alt ble så mye enklere med PC.Således har jeg i min kone sine slekter på Sørlandet, blitt meget kjent med Sørlandsgenealogien. For noen dager siden fant jeg en annen kulturskatt hos min svigerfar,et 3 timer langt opptak på kassett av min kone sin farfar, fra hans tid som sjømann på det gamle seilskuter. Han drog ut som 14 åring i 1902. I tillegg er det meste av alle skipsloggene fra seilskutene han har vært styrmann eller kaptein på inntakt. Dette er historie fra en svunnen tid.Torleif

[Gjest Torleif Scheie]

Grunnen til at jeg begynte med slektsforskning i en alder av 48 år var ren irritasjon. Jeg visste at mor hadde familie i Moss og at en av dem het Einar og en natt jeg ikke fikk sove og tenkte på gamle dager kom dette navnet inn i hodet mitt. Da gikk det opp for meg at jeg ikke visste i hvordan mor var i slekt med ham. Der og da bestemte jeg meg for å finne det ut og satte i gang. Nå syv år senere har jeg arrangert 3 slektstevner og har planer om et 4. Det første var etter mine oldeforeldre som var besteforeldre til tidligere nevnte Einar, desverre for sent for ham, men han vil bli husket som den egentlige årsaken til at det ble noe stevne i det hele tatt.hilsen Torleif

[Gjest Arnor Palmesen]

Jeg var nærmere 50 år før jeg tok skrittet helt ut og begynte å samle info fra mine foreldre, og spesielt min mor. Grunnen til dette var et forsøk på å finne ut hvorfor min mor, hennes mor og tanter/onkler hadde slikt søreuropeisk utseende, mørke i huden og svart hår. Også min mors bestemor (min oldemor) hadde slikt utseende, og det var jo nærliggende å starte der. Vi fant at min oldemor Albertine Johnsdatter var datter av John Olsen (født 1828, Alsmoe, Luster i Sogn) og Anna Johnsdatter (født 1838, Vik i Sogn). De kom ”rekende” nordover og giftet seg i Dverberg kirke 1857. De slo seg senere ned på Guvåg, Bø i Vesterålen, hvor de bodde resten av sitt liv. Det ble etter hvert en stor ungeflokk.Jeg har gjennom denne kanalen (faktisk av deg Lars Øyane) fått rede på at folk i ytre del av Sognefjorden hadde et slikt sydlandsk utsende og lynne, men det er vel mye utvasket i dag. Vik hører kanskje til dette området. Takk igjen til Lars for disse opplysninger.Jeg har de 2-3 seneste år hatt liten tid til denne hobbyen, men har ikke lagt det helt bort. Mitt største ønske nå er å kunne ta med min mor (80 år) å besøke disse områdene i Sogn (Luster og Vik).

[Gjest Olav Sæter]

Vet ikke helt når jeg startet. Jeg er oppvokst i Surnadal på Nordmøre, og hjemme bladde vi i Hyldbakk-bøkene når det var noe vi lurte på om folk eller fe. På den måten har jeg hatt med en del fra ungdommen, men det tok ikke av før jeg var tidlig i 30-åra. Med andre ord har jeg holdt på periodevis i 4-5 år. Jeg ser i alle fall at jeg alltid vil ha et 'prosjekt' på gang.

[Gjest Gine Olsen]

Jeg har altid syns fortellinger om mennesker generelt var spennende og kanskje 'gamle dager' spesielt, og min mormor var en veldig inspirerende forteller om sin egen barndom i Skippergata i Kristiansand og om sine foreldre, så der hadde jeg et utgangspunkt. Min farmor hadde ikke samme gode tiden til å fortelle, men hørte anemessig til diverse av de slektene som det er skrevet slektsbøker om. Derimot visste jeg lite om min farfars og morfars slekt enda de også var fra Kristiansand.Da jeg var 17 hadde vi på gymnaset i Frederikshavn (Danmark) en oppgave om å finne ut hvem våre aner var og hvor de kom fra tilbake til oldeforeldrene og her ble interessen skjerpet, selv om mine aner var fra litt andre geografiske steder enn de øvriges i klassen som langt på vei hadde lokale nordjyske fiskere som aner.Men først da jeg etter en stor ryggoperasjon måtte oppgi det allersiste av universitetsstudiet mitt fikk jeg ordentlig tid til å ta fatt. Min farmor og farfar døde omtrent på denne tiden og jeg tilbød å sortere brev og papirer mv. siden jeg hadde tiden til det. Og DA kom nok den hidtil største opplevelsen jeg har har hatt med slektshobbyen min: jeg fandt en bunke brev fra min tippoldemor Astrid Lindeman til foreldrene i Trondheim - de fleste skrevet mens hun og hennes mann Søren Swensen var prestepar på Borge i Lofoten i 1893. Hun forteller så levende at jeg føler jeg kjenner henne og familien (11 barn!) gjennom henne! Jeg er i kontakt med et barnebarn - en kusine av min farmor og får mye artig derfra også - og så er jeg naturligvis gått på jakt etter aner lenger tilbake, selv om dette er mer vanskelig, da jeg fysisk ikke er istand til å komme meg på statsarkiver mv. Men jeg får være fornøyd med å komme så langt som mulig via Internett, Digitalarkivet spesielt (hurra for initiativet med innskannede kirkebøker!), slektsbøker, bygdebøker o.a, og det er heldigvis mange som hjelper, når man sitter fast - takk for det!Mvh. Gine.

[Gjest Leif Kåre Solberg]

Jeg har siden barndommen vært omgitt av (tvilsomme) anetavler hvor slekten angivelig var ført tilbake til 1400-tallet. I disse selekterte anetavlene var det lite å se til hverken husmenn, tjuver, uekte barn aller andre støtende personer. Det ga meg en avsmak for forskning på egen slekt, og den har jeg vel ennå ikke har kommet over. Jeg har nok mye til felles med Jon Harald Haugs far: Lenke (51) ”Min far hadde lite til overs for slektsforskning. Han syntes vel i bunn og grunn at det var noe snobberi (selv om han ikke brukte uttrykket direkte), og at det bunnet i alminnelige hverdagsmenneskers trang til å gjøre seg 'finere' og mer interessante enn de egentlig var. Han hadde neppe forandret mening av å lese diskusjonen ovenfor.”På tross av denne holdningen ble jeg i sin tid bedt om å holde talen ved et slektsstevne. Det ble neppe noen ubetinget suksess, da jeg supplerte ovennevnte argumentasjon med å vise til at i år 1500 var det 120-180 000 innbyggere i landet. Deretter påviste jeg matematisk at dette svarte omlag til antallet forfedre og –mødre som vi måtte vi ha hatt på samme tid, med mindre omfattende inngifte hadde redusert tallet. Jeg ga deretter slekten valget mellom å akseptere et omfattende inngifte, eller å vedkjenne seg også sine sosialt tvilsomme røtter.De siste 25 årene har jeg knapt ofret spørsmålet en tanke før jeg ble bedt om å skrive 150-års jubileumshistorien til Revierhavnes Baatforening. I kildematerialet lå det medlemslister for perioden 1854-60. Etter å ha fått identifisert de fleste medlemmene mot folketellinger, skattelister m.v. var det neste spørsmål: hvem var de, disse forbløffende unge menn? Hvilken sosial kontekst gikk de inn i? Ut over hva jeg kunne leste ut av ofte intetsigende titler i folketellingene, ble det snart klart at jeg måtte grave meg bakover i slektshistoriene for hver enkelt før jeg kunne danne meg et noenlunde vettugt bilde. Ved å kartlegge hvem foreldre og forfedre var ble også disse unge menn tydeligere for meg og for mine lesere.Som noen sikkert har lagt merke til, er jeg nå bitt av basillen, hinsides de avklaringer som er nødvendige for min opprinnelige problemstilling. DA er et fantastisk instrument, og debattforaene en inspirerende møteplass. Hvem vet, kanskje jeg på sikt også begynner å grave i egne anetavler, avkrefter tvilsomme forbindelser og belegger nye sosialt tvilsomme røtter. Vi får se.

[Gjest Norodd Hagenson]

Jeg var 18 og hadde det som særoppgave på gymnaset.Interessen ble vekket en del år tidligere, da jeg hørte om min tante som hadde drevet med dette. På en togtur over fjellet da jeg var 13, fortalte hun masse, og det var da jeg bestemte meg for at dette ville jeg finne ut mer om.Allerede da jeg var 7, husker jeg at en eldre mann fortale min far om at vi var i slekt. Da jeg senere spurte min far om dette, kunne han ikke huske det. Men det stemte, for jeg fant til slutt ut at han var min fars firmenning.En annen ting er at jeg måtte slite en del for å komme i gang. Bygdebøker var det mindre av enn i dag, og de som fantes, var langt mer ufullstendige. I letingen og frustrasjonen oppdaget jeg fort at det var svært variabel kvalitet på trykte opplysninger, og jeg skjønte at jeg måtte være kritisk og finne ut hvordan opplysninger egentlig var utledet. Sett i ettertid skal jeg nok være glad for dette.Min far var en nøkkelkilde for å finne tråden. Med hjelp fra en som arbeidet med bygdeboka samt et brev til Statsarkivet i Bergen, løsnet det så pass at jeg kom på riktig spor.