[#35427] I kva alder tok du til med ættegransking,og kva var det som gjorde at du starta?

[Gjest Ellef Ellefsen]

Starter ikke før jeg var 40 år gammel, på begynnelsen av 1980-tallet. Før den tid forbandt jeg slektsgransking med sladder. Ja slikt som eldre slektninger 'sladret' om da de møttes.Grunnen til at jeg forandret syn på dette, og sjøl fikk interesse, var etter et besøk av tremenninger fra Amerika. Deres besteforeldre var født på bruket jeg har. Amerikanerne rullet ut anetavler, bladde opp etterslektstavler for 3 av min farfars søsken som hadde utvandret, samt hadde mye å fortelle om i tillegg. Mesteparten av dette var ukjent for meg.Etter dette besøket ble jeg smittet av slektsbasillen. Blir nok aldri kurert. Angrer bare bittert på at jeg ikke lyttet da besteforeldrene mine og deres slektninger 'sladret' om slekta. Mvh Ellef Ellefsen.

[Gjest Eva McKenna]

Den første spire av interesse for slektsgransking kom da jeg som 7-8åring fikk se en slektstavle min mors onkel hadde satt opp. Den var da alldeles fengslende! Spiren ble vannet med bestemorshistorier og gravstøttelesning, og ikke minst bilder av dusinvis av aner på veggen hjemme.Da jeg var 32 gikk jeg på et engelsk genealogy kurs, og begynte så smått å grave i min manns irske og engelske slekt.Det første alvoret kom da jeg bestemte meg for å motbevise (?!) min mors teori at hennes danske far hadde vært en ubrukelig døgenikt. Jeg hadde bade flaks og hell og klarte dette noen måneder før mor døde; til stor glede kom snekkermesterfaren fra en lang linje av snekkere og husmenn, ikke en eneste morder blant dem!Så var det det første (stille, bak en hand) jubelskriket på Sogn, da jeg fant den svenske smed-3xtippen jeg hadde lett etter i evigheter.Da vi bodde i England var det feriene i Norge som gikk med til granskingen. Internett og Digitalarkivet (Bless them!) kom på banen, og gjorde granskingen til en altoppslukende hobby. Slik fant jeg syvmenningen i Florida, som kom på besøk til oss i London, og som vi fremdeles har jevnlig og god kontakt med.I England bodde vi ikke så langt fra et LDS bibliotek hvor jeg fikk bestille norske, danske og svenske kirkebokfilmer flybåret fra Salt Lake City. Flott tiltak, spør du meg!Min tante i Oslo hadde lenge vært avstandsfascinert av det jeg drev med, men hadde aldri tatt tid til å fordype seg. Da tante ble pensjonist ble hun sendt på ekspedisjoner til Stats og Riksarkivet. Jeg satt i England og klapret på tastaturet og sendte instrukser på email; tante løp avgårde, og har blitt helt ekspert og like hektet av granskingen som det jeg er.Her er jeg nå, 50 år etter de første nysgjerrige spørsmålene, stadig dukker det opp mer “kjøtt på beinet”. Det er jo det som gjør det hele så levende. Hvem var de, hvordan levde de, disse forfedrene våre… you are who you are, because of, or in spite of….Et riktig godt Nytt År til alle!

[Gjest Anne-Lise Akselsen]

Jeg er vel en gammel dame,58, som startet med slekta til gubben i 2003. Det hele startet hos svigers i Harstad da Bergljot (H.Bjørknes) ga svigermor 2 bøker, for de snakket mye sammen om slekt. Men jeg har også fått en god del råd av naboen til svigermor, Margareth Jensen.Og da startet morroa ! Det var heller ikke nok med bare Folk og Slekt i gamle Trondenes. Jeg ble hekta. Bøker ble kjøpt inn. Og den ene anen til gubben kom fra Myrmoen ved Aursunden. Og den andre fra Jensvoll på Glåmos. Og i dag har vi kontakt med Myrmofolket. Jeg har mine aner fra Nes/Romerike og Vinger/Brandval.Er glad for at jeg fikk kjenne Bergljot H. Bjørknes, som startet en fin hobby for meg.Vil anbefale en tur til Røkenes Gård, hvis dere er i nærheten. Det er et flott sted, og god mat. Godt nytt år til dere alle. Hilsen Anne-Lise

[Gjest Anne Lise Hovdal]

Jeg lyttet da min farmor fortalte meg om hennes slekt i Stjørdal/Skatval og farfars slekt på Frosta, Ekne osv. i Trøndelag, men det er så synd det ikke ble skrevet ned. Min farmor og farfar var nærmeste naboer da jeg vokste opp i Åsen i Trøndelag, og jeg hadde farfar til jeg var 13 år og farmor til jeg var 22 år. Særlig farmor hadde jeg god kontakt med. Noe av det har jeg jo funnet igjen etter at jeg begynte med slektsforskning da. Slekten på min fars side i Trøndelag har jeg vel alltid visst en del om når det gjelder iallefall til og med oldeforeldrene, og mormor som lever enda og er 96 år har jo fortalt en del om sin slekt på Helgeland mens hun var åndsfrisk(det er hun dessverre ikke lengre). Det samme gjorde en søster av henne som ble 92 år og levde til 1997. Hun ble også frittet ut en del etter at jeg begynte med slektsforskning. En tredje søster av mormor som lever enda vet ikke så mye.Da var det verre med mammas farside, og mamma visste ikke en gang hva sine besteforeldre på den siden het siden de døde lenge før hun ble født. Jeg husker såvidt mammas far, og alt jeg visste om hvor han skulle være født var Lade eller Lademoen i Trondheim og noe om hans søsken og fødselsdatoer osv. Mormor hadde også fortalt at hans foreldre var nordlendinger. Jeg kom til 3, mikrofilm før jeg fant han som døpt, og måtte til med 3 mikrofilmer til før jeg fant en bror av han som konfirmant. Denne var født i Nesna på Helgeland, og da løsnet det jo. Mamma tror jeg har angret på at hun ikke spurte sin far mer om slekt mens han levde, og mormor visste dessverre lite om hans slekt.

[Gjest Knut Bryn]

Jeg var 15 år og familien ble invitert til en stor feiring av 150 års-dagen for min oldefars fødsel. Til mine foreldres skuffelse var jeg over hodet ikke interessert i å være med på noe slikt. Til denne festen hadde en kusine av min far med seg en bunke gamle brev som ingen klarte å lese (gotisk håndskrift). Far fikk låne med seg brevbunken for å se om han kunne klare å få noe ut av brevene. Han spurte om jeg ville hjelpe ham, og dermed var det gjort. Først var det utfordringen med å lære å lese en fremmed skrift som vekket min nysgjerrighet, men gradvis var det personene og familiene vi ble kjent med gjennom brevene som fengslet meg. Dette var nemlig brev som min oldefar hadde fått av alle sine søsken og som han heldigvis hadde tatt vare på. Selv om aktivitetsnivået har variert, har slektsgransking alltid vært en viktig hobby for meg etter dette. GODT NYTT ÅR, Lars!

[Gjest Geir Tverå]

Det begynte med med at jeg kjøpte meg en skanner til pc'en og begynte å kopiere gamle familiebilder for å lage et anegalleri på stua. Det satte min daværende samboer på ideen å gi meg et slektsprogram i julegave. Det må vel ha vært for 5 år siden. Dermed var jeg i gang, startet med de 3-4 generasjonene som allerede hang på veggen og ble bitt av basillen. Det er både fasinerende og lærerikt, og en hobby man aldri blir ferdig med.Slektsforskning har dessuten to egenskaper som gjør at man lett blir hekta: 1) Det appellerer til samlemanien i oss. I dette tilfellet å 'samle' flest mulig slektninger/aner. 2) Det appellerer til privatdetektiven i oss (uten å risikere å bli skutt på); nemlig løse gåter og finne neste slektsledd selv om det ser håpløst ut.Med de muligheten som internett, og fora som dette har bidratt til, er ikke lenger slektsforskning avhengig av at man har anledning til å tilbringe masse tid på Statsarkivets lesesal.Et riktig godt nytt år til alle slektsforskere og bidragsytere der ute!!!

[Gjest Lars Chr Hansen]

Bra sagt Geir

[Gjest Solveig Skjelland]

Når jeg tenker etter tror jeg min interesse for slektsgransking ble vakt da jeg gikk i småskolen. En klassevenninne og jeg hadde felles tante og onkel. Klassevenninnen påsto hun var mer i slekt med disse enn meg fordi onkel var hennes fars bror og tante var ’bare’ søster av min far. Dette synes jeg var svært urettferdig og følte meg annenrangs. Nå vet jeg bedre….Ettersom årene gikk spurte jeg foreldrene mine og noterte ned det de visste. Det ble stopp ved mors mormor fra Sverige og fars morfar som han trodde muligens var fra Eidanger. Dette ville jeg finne ut av… Da jeg giftet meg og flyttet inn i et gammelt hus kom spørsmålet: Hvem var de, alle som levde sitt liv her på gården før?Slektsgransking er en flott og spennende hobby hvor det aldri blir slutt på oppgaver. Men tålmodighet skal til, alle spørsmål lar seg ikke løse i en fei.Godt nytt år ønskes dere alle!

[Gjest Mariann Stokken]

Eg trur eg var ca. 15 år(det er 30 år sidan :-)Me kunne ha slektsgransking som valfag!! på skulen, og eg valde det, omtrent på den tida arrangerte den same læraren som underviste oss, også eit slektsgranskingskurs på kveldstid. Eg og ei eit år yngre venninne(hei Anne-Ma visst du les dette :-) var ivrige deltakarar der, saman med 3-4 gamle(? me synst dei var gamle) damer.Eg hadde dette som ei stor intersse til eg var kanskje 17-18, etter det hadde eg lange pausar, der det dukka opp berre sporadisk.Heilt til for fem år sidan då eg gjenopptok(hadde prøvt med forskjellig før) 'jakta' på ein bror av oldefar som drog til Amerika. (eg fann etterkomarane etter 1,5 år med leiting)Mannen min lærte meg internett bruk, og etter det har nok ein del husvask(trur kanskje han angrar av og til :-) :-) vore ugjort til fordel for leiting etter mitt eller andre sitt :-))))Dette er så absolutt detektivarbeid(slik Geir Tverå seier)+ at det er ein stor fordel å vera frimodig, slik at ein 'tør' å ta tlf. og ringja!!Det har vore til god hjelp, mange gongar!Kjempespennande hobby!!Godt Nyttår til alle gode hjelparar!!Venleg helsing Mariann.

[Gjest Niels H Wind]

Siden jeg var en liten gutunge har jeg vidst at min oldefar (på min mors side) kom fra Gudbrandsdalen i Norge. Der har gennem årene været så mange fortællinger at slægten skulle stamme fra toldere i Bergen, at stuehuset fra gården i Løten ved navn Heggelund, skulle være på museum i Hamar. Da så moren min døde i 1997 besluttede min kone og jeg at det ikke skulle være en generation mere der forsvandt før vi vidste mere om slægten, så ved stor hjælp fra bekendte i Norge kom vi i gang. Fandt gården Heggelund (som vi nu har haft glæden af at besøge ca 5 gange)og er så gået hele vejen bakover så vi nu er i mest i Verdal rundt 1672 og i Løten i Hedmark og med utallige aner og en meget bred slægt som jeg holder på med at på styring på (bl.a. Skaktavl-slægten. Dette takket være mange flinke 'granskere i Norge' der hjælper straks man spørger og så UTROLIG mange mennesker der har brugt måneder på at lægge oplysninger ind på nettet. 1000 tak til alle dem og et rigtigt godt nytår til alle som holder på med dette (og til alle andre) Godt og velsignet nytår 2006 Niels Heggelund Wind/Ølholm/Danmark

[Gjest Jan Frode Johansen]

Jeg var vel 13-14 år da jeg begynte å fatte interesse.Slektningene fortalte fra gamle dager og jeg lyttet ivrig!Så fikk jeg en gammel bibel etter min morfar og der var det gjort noen få slektsopptegnelser av hans søsken,mor og far. Jeg begynte å ta kontakt med folkeregisteret i Bergen og på den tiden ca.1979-80 så var de velfdig hjelpsomme med å gi meg data!Så gikk jeg på biblioteket,Statsarkivet i Bergen,Byarkivet,og universitetsbiblioteket,for der var landets aviser på microfilm.Jeg lærte etterhvert.Som tenåring utførte jeg slektsoppdrag for folk fra ulike kanter av Norge mot betaling.En ivrig ungdom!Men det begynte vel som jeg sa med slektens fortellinger og sensasjonsberetninger som jeg har fått moderert etterhvert.Nå er jeg hekta for livstid på slektsgransking og angrer ikke en dag på det!Prøving og feiling har det vært underveis og da jeg oppdaget DA ble det også å lære endel 'kjøreregler' på debattforumet etterhvert.Har nok kjørt litt i grøften her til tider, men forhåpentligvis tar jeg lærdom.Jeg ønsker dere alle et riktig godt nyttår og takk for det gamle. Med vennlig hilsen Jan Frode Johansen

[Gjest Marit Rambjør]

Eg begynte med slektsforsking ,så smått ,då eg var ca 14/15 år. Med forholds gamle foreldre og besteforeldre, det er 95 år mellom farfar, farmor og meg, og stor forskjell også på mors sida. Og utan mormor som levde til 5 dagar før ho fylte 98 år ,døde besteforeldra mine, mens eg var spedbarn eller nokre tiår før eg var født. Eg vart interisert i korleis livet til besteforeldra kunne ha arta seg. Det vart viktig for meg å få den informasjonen far hadde om slekta, mens han fremdelast levde, og hukommelsen var noko lunde.På den tida vart det utgitt bygdebok for Masfjorden. Og det var spennande å samanlikna det som stod i boka med det far kunne fortelja. Og det var bra å ha hans utfyllande opplysningar, dei viste seg fleire gangar å vera rettare enn bygdeboka. I tillegg hadde eg ein oldefar som var født utan for ekteskap. Og ingen i familien viste noko om kven foreldra hans. Eller det dei som kanskje viste noko sa det i allfall ikkje vidare. Mysteriet låg i bakhovudet i mangen år til eg fekk PC. Og då digitalarkivet og S&F sine databasar kom i drift, vart det fart i slektsgranskinga. Det gjer slektsgransking mykje enklare.Det er utrulig morsamt, for ikkje å seia eit sikelig “kikk”, når personar ein har lett etter lenge, plusselig trer fram frå historias mørke.Eigentlig vart eg fascinert av slektsgransking nokre år før dette. Me skulle, som andre han nemnt, laga oversikt over slekta nokre generasjonar tilbake på skulen. Og vart litt kry og fascinert, over å oppdaga att eg kunn ha 14 tippoldeforeldre. :-) Marit

[Gjest Kristian Hunskaar]

Jeg kan ikke huske helt når jeg begynte, men bygdeboka ble brukt som ABC i 7-8-årsalderen. Interessen var muligens blitt sådd av farfaren min, som da var død et par år i forveien. Han satte i sin tid opp noen slektstavler.De første åra gikk arbeidet i bølger, og hver gang startet jeg forfra igjen, fordi de gamle notatene var rotet bort. Det var først da jeg som 18-åring fikk tak i et dataprogram i jula 1997 at det tok av - nå ble det mulig å holde bedre styr på store mengder informasjon. Påfølgende vinter og vår begynte jeg å besøke biblioteket hjemme for å kikke i kirkebøkene. Så ble det et år med førstegangstjeneste, men fra høsten 1999 begynte jeg å studere i Oslo - og da fikk Riksarkivet en trofast gjest. Ganske raskt fant jeg at farfaren min hadde begått en brøler i tavlene sine, og siden har det ballet på seg.

[Gjest Jan Frode Johansen]

Det som fasinerer meg mest er biografiske opplysninger.Men selvsagt er det viktig å få lagt inn fødsel,dåp,vielse,død osv.Jeg var så heldig at jehg kom over en bok som er skrevet av Jørgen Moe , en bok som het ' I brønden og i Tjærnet' utgitt på 1850 tallet. Der beskriver Jørgen Moe min tipp-tipp-tipp oldefar!Så fikk jeg vite via en bygdebok om en oppfinnelse som min tippoldefar gjorde-noe han desverre ikke ble rik av men som duog jeg kan ha god nytte av nemlig tollekniven som en legger sammen som en foldekniv.Det gikk historier i slekten om at min oldefar hadde kastet snøball på svenskekongen men med litt gransking viste det seg at den historien stammet fra overnevnte bok av Jørgen Moe og han som kastet var ikke i vår slekt! Dessuten var det ikke på Kongen!Ja biografisk materiale er en rikdom så stor innen slektsgransking og jeg setter stor pris på det som dukker opp.Det som begynte som en barnlig nysjerrighet har fyllt opp min tid i timesvis på biblioteker,arkiver og lesesaler. Nå bor jeg på en 'hei' på Sørlandet og da er Data et godt hjelpemiddel for oss som ikke har førerkortet!Jeg er vvia dette forum blitt levende intressert intressert i å hjelpe andre og det jeg finner facinerer meg selv om det ikke er min slekt.En av byorginalene i Bergen på 1800 tallet ble kalt for tippetue.Jeg har laget et innlegg om ham og funnet litt ut.Dette er blitt min hovedhobby på data og som jeg sa: Jeg er hektet! Jan Frode Johansen

[Gjest Tor Rustad]

Flere av mine besteforeldre og min far var slekts - og historieintersserte; og enda viktigere for meg: Gode fortellere.En tipp-tippoldefar født i 1794 var 'kjendis' med en omfattende biografi - hans liv og samtid er flott levendegjort.En grandonkel (som døde før jeg var født) skrev tidlig på 40-tallet to meget bra slektsbøker som omhandler to store Toten-slekter.Både på 'foleskolen' og 'realskolen' hadde jeg lærere som gjorde faget historie til en opplevelse.At jeg er født og fortsatt bor på en gammel slektsgard har i hvert fall ikke virket dempende på interssen.Med en slik bakgrunn måtte det bli enten eller....Det var likevel familiens 'mysterium' med en bror av en oldfar som av 'uforklarlige' årsaker emigrerte og etter opplysningene fikk 4 barn og at hele familen døde ut som fikk snøballen til å rulle for ca 20 år siden.For to år siden ble 'mysteriet' løst. Det lærte meg mye om disse forlengst døde menneskenes liv både på godt og vondt:Datidens æresbegreper, stolthet, svik, alkoholproblemer og sykdommer som kunne ta det meste av en stor familie. Det lærte meg også at selv i det som jeg oppfattet som en åpen og fordomsfri famile ble ting fortiet!Var så opplysningene om den utdødde grenen riktige? Neida; det var hele 9 barn med stor etterslekt!I mellomtiden er ukjente aner og grener i min kones slekt avdekket; samt at manglende ledd er forsøkt funnet i flere slekter.Som 55-åring ser jeg i hvert fall at jeg umulig rekker å bli 'ferdig' før jeg selv er en avdød ane!

[Gjest Dag T. Hoelseth]

Jeg fikk interesse for slektsforskning, både min egen slekt og konge- og fyrstefamiliene, relativt tidlig, og husker jeg innhentet opplysninger om både mine Hoelseth- og Ramstad-aner tidlig i tenårene. Men det var først da jeg tjenestegjorde på Terningmoen i Eleverum 1991-92 at slektsforskningen startet for alvor. Slektsgården Holset lå jo i Åmot ikke langt fra Elverum, og ettersom det var lite å foreta seg på kveldene i leiren, begynte jeg arbeidet med å nøste opp slekten - fikk fort kontakt med Hoelseth-slekt på Løten og Trysil, deretter sporet jeg opp tippoldefars brors etterkommere i USA og så var jeg for alvor i gang. Besøker Riksarkivet og Nasjonalbiblioteket relativt ofte og har sporet opp masse slekt i inn- og utland. Har jo også stor interesse for kongelig/fyrstelig genealogi og håper å få gjort mer på dette området etter hvert.http://www.geocities.com/dagtho/genealogy.htmlDTH

[Gjest Lindis Rokstad]

Jeg begynte med slektsforskning for ca 15 år siden. Jeg fikk vite at min mormor var bortadoptert som 1 åring. Heldigvis hadde mormor bilde av sine foreldre og sin opprinnelige dåpsattest, og det hjalp i det videre søket etter mormors slekt. Det tok meg ca 4 år før jeg hadde funnet halvsøsken og en bråte med andre slektninger. Og hhistorien som dukket opp underveis var så interesang at jeg bare måtte finne aner tilbake i tid. Og endte opp blant annet opp i Russland på 1400 tallet, og da var jeg bitt av slektsforsker basillen. Og har i dag et anetre på nærmere 15000 personer, men det er ikke komplett så jeg har ennå mye å kose meg med i årene fremover.

[Gjest Ottar Solberg]

Mi interesse for slektsgransking starta for nesten 40 år sidan. Eg var i samtale med Sigurd Reinton, ein av dei to brørne som skreiv Holsbøkene (Folk og fortid i Hol). Dette var før det første bandet av gards- og slektssoga kom ut i 1969. Sigurd fortalde meg at eg hadde ei ættelinje til Villandsætten. Då vart eg interessert, og sidan vart slektsgransking og lokalhistorie viktige interessar for meg.I ættelinja til Villandsætten har eg dessutan ein oldefar som var fødd for 210 år sidan! Er det nokon som slår den?

[Gjest Tor Kvien]

Jeg var ca. 30 ved oppstart, og det som var den umiddelbare årsaken var besøk fra en 4-menning fra USA som dukket opp i 1974 med fine skjemaer fra Mormonerkirken. Driftkraften var ren nysgjerrighet om hva som hadde skjedd med utvandrede slektninger. Ellers hadde jeg fra jeg var spebarn hørt min bestemor (født i 1865) fortelle om at 'der og der' var det gammel slekt, og også historier om slektninger som hadde forsvunnet, så da måtte jeg forsøke å finne ut av dette før alt gikk i glemselen. Et hjemmelagd dataprogram var til stor hjelp inntil Dos-versjonen av Brothers Keeper dukket opp. Siden har jo utvalget av hjelpemidler og tilgjengelighet til kildestoff blitt vesentlig bedre.

[Gjest Aslaug Andersen]

Jeg opplevde noe siste sommer, 2005, som gjorde at slektsforskninga ikke blir mindre den nærmeste tida! For ca. 20 år siden var jeg innom Glomdalsmuseet på Elverum og ville se et hus fra Tynset,som jeg visste skulle stå der. Men ingen hadde tid til å vise det. Denne gangen kom jeg og mannen min tidlig på dagen og var så heldig å få med en guide, - som gjerne ville vise oss Hansmostua fra Tynset. Den ser ikke ut av så mye utvendig, men å komme inn i den var for meg som et eventyr! Eldste sikre datering på den er 1734, men den kan være eldre, og den ble solgt til museet som den sto, med det innventaret som den hadde hatt. Den ble malt innvendig tidlig på 1800-tallet, med flotte marmoreringer, og dekorerte skap. Og det var senger, og ei vogge, som det ble sagt skulle ha hørt til der. Helt utrolig å se på og tenke på at de som en gang hadde bodd der var mine forfedre. De første som bodde der var Hans Olsson, som Hansmoen har navn etter og hans kone Ingrid Embretsdotter, den eneste Ingrid jeg kjenner til i slekta, bortsett fra mitt yngste barnebarn! Opplevelsen sitter ennå i meg, det var både spennende og godt på samme tid, - å se at dette var mine 5xtippoldeforeldres heim en gang for lenge siden, og jeg vil minnes det lenge! Hadde jeg ikke begynt å finne ut noe om slekta, hadde jeg aldri opplevd dette!

[Gjest Randi Nesje Myhr]

Min mor har alltid vært interessert i slekt og historie og det samme var min farfar. Min mor var med å gi ut slektsbok om Egelandslekten i Spydeberg ( alle etterkommere etter mine tipp-tippoldeforeldre og en god del aner videre bakover) og det var flere slektsstevner i min oppvekst. Hun er også fortsatt aktiv i forhold til bygdebøkene for Spydeberg.Jeg skrev oppgave om slekta på gården jeg vokste opp på, Holli, i skoletida. Min tippoldefar kjøpte den i 1856.Min oldemor 1857-1917 skrev dagbøker og gjemte på mange brev som vi fant på loftet hjemme. Dette har gitt meg mye innsikt i hvordan de levde rundt 1870-1880. For noen år siden skrev jeg av alle dagbøkene og brevene og laget en bok til de nærmeste.Farsslekta kom fra Sogn og fjordane og min farfar hadde samlet endel stoff. Jeg har prøvd å komme videre, og er stadig på forumet her med spørsmål for de greinene jeg står helt fast på.Etterhvert som barna mine vokste til begynte jeg å spørre i familien om min manns slekt også. Den kommer hovedsakelig fra Nordland og Trøndelag. En grandtante hadde samlet noe om en grein fra Helgeland, men ellers visste de lite.Særlig etter at jeg oppdaget mulighetene på internett har jeg funnet ut ganske mye og fått en god del hjelp her på slektsforum. Jeg har en jobb som tar veldig mye tid, og mulighetene til å komme seg på bibliotek er ikke så store, men fjernlån av bygdebøker og det jeg finner på nettet har hjulpet meg masse.Nå må jeg stadig en tur innom dataen for å sjekke og er nok ganske bitt av basillen. Det kan gå mange timer i søk på kirkebøker osv. Randi

[Gjest Kai S Gurrik Larsen]

Da er det vel bare å hive seg på bølgen. Det er virkelig interesant å lese om hvor lenge mange av dere allerde har holdt på!Jeg startet så smått med slektsgranskning når jeg var 13 år gammel. Vi hadde flyttet til et avsidesliggende sted kalt Våler, og med få kjente i området ble det til at jeg begynte med dette. Min mor hadde tatt denne hobbyen mens jeg ventet på en lillebror, mange timer ble lagt ned på gamle biblioteket i Moss. Etter som årene gikk og jeg fikk dette inn med 'morsmelken' tok jeg opp denne hobbyen når min mor sluttet i ca.2000.Slektsgranskningen startet med at man ønsket å hjelpe de som var tatt av 'misjonen'. Norsk misjon blant hjemløse / Foreningen til motarbeidelse av omstreiferuvesenet hadde så vidt man vet skilt rundt 500 omstreiferbarn fra sine foreldre. Det var disse vi ønsket å hjelpe, og telefonene strømmet på! Min mor fikk hjulpet mange den gange, det var vel å hjelpe jeg ønsket den gangen jeg startet også... Og det ønsker jeg forsåvidt ennå! Så det er bare å ta kontakt.Mine foreldre er begge 'reisende', så av den grunn har det vel vært naturlig for meg å forske på mine 'reisende' slektninger / forfedre. I min slekt har jeg også det vi kaller 'bønner' (fastboende), også her har jeg forsket og jeg har også på den siden av slekten fått mye hjelp av debattforumet og Riksarkivet/Statsarkivet.Jeg vil rette en spesiel takk til OLE KOLSRUD som har hjulpet meg på alle måter med å finne slekt/forfedre. For en tid tilbake fikk jeg komme på Riksarkivets lesesal (den gang på Byarkivet) å lese i 2 mapper etter min mors og fars oldefar. Dette var virkelig spennende, man fikk et annet inntrykk av alt man hørt hørt og blitt fortalt tidligere!Vil takke dere alle for den hjelp jeg har fått her på dette debattforumet. Det har vært til hjelp så veldig mange ganger!Vil med dette innlegget også få ønske dere alle et fortsat GODT NYTTÅR..! Hilsen Kai Samuel Gurrik Larsen

[Gjest Sigurd Høst]

Ser av svarene at de fleste har begynt tidlig og holdt på lenge. Slik er det ikke med meg. Er nå 63 år, men har egentlig bare holdt på med slektsforskning i ett år. Før det hadde jeg bare lest litt i et par bygdebøker, og funnet frem til en enkelt oldefar på min mors side.Den nye interessen begynte da min sønn fortalte at han skulle gifte seg. Hans Linda kommer fra Hong Kong, men er vokst opp i USA. Etter å ha snakket med henne noen ganger om bakgrunn og identitet, fant jeg ut at jeg burde vite mer om vår egen slekt. I romjula for et år siden gikk jeg derfor på Deichman for å finne foreldrene til min kones tippoldemor. Hun var ikke fra Aurskog der konas slekt kommer fra, slik at opplysningene ikke sto i bygdeboka.På Deichman satt jeg ved siden av en som hadde PC med slektsprogram. Han hjalp til med mikrofilmen (der vi fant opplysningene om dåpen), fortalte om slektsprogrammet sitt og om foreningen DIS. Dermed var det gjort.I det året som er gått, har jeg lært utrolig mye om de forskjellige grenene av forferdre, og om det samfunnet de levde i. Og ikke minst – jeg har fått mye hjelp! Både fra de som har svart direkte på spørsmål – tusen takk til dere - og fra alle de som har gjort det så givende å være slektsforsker i dag. Det gjelder bygdebokforfatterne (og nesten like viktig, de som har finansiert bygdebøkene), ildsjelene i DIS, Digitalarkivet og alle foreninger og enkeltpersoner som har lagt sine slektsopplysninger ut på nettet.Da Linda og Gunnar giftet seg i sommer, hadde jeg samlet så mye at de kunne få en liten bok med opplysninger om hans slekt. Det var imidlertid ingen grunn til å stoppe der. Som så mange av dere har fortalt - slektsforskning er spennende, og det er alltid nye oppgaver som venter. Etter bare ett år er jeg fremdeles nybegynner, men samtidig er jeg litt imponert over det jeg har lært. Snart bør jeg begynne å gi noe tilbake - ser frem til den dagen det kommer en etterlysning på DA brukerforum som jeg kan besvare.

[Gjest Osvald Rydjord]

Jeg er ikke av dem som begynte i ung alder, jeg var nok vel 55 før jeg startet. Ideen kom først for ca 10 år siden, da jeg sammen med en venn satt på biblioteket og forsøkte å finne identiteten til en som hadde gravd ut gravhauger i vår egen skolekrets for ca 100 år siden. Vi hadde nemlig funnet hans brev om utgravingene til Oldsaksamlingen i Oslo, og bestemte oss for å finne ut mer om ham. Dermed oppdaget vi folketellingene og bakgrunnsmaterialet/arkivet til en bygdebok for Sandar.Min venn hadde drevet og lett litt i slekt, og jeg fikk vel egentlig et råd: Ikke start, da er du solgt. Nå 60-70 bygdebøker senere og 17000 personer inne i slektprogrammet, skjønner jeg hvorfor. Men jeg har oppdaget gleden over å kunne glede familien med slektsoversikter, kunne føle tilfredsstillelsen av å løse nøtter og ikke minst gleden over å kunne hjelpe andre som står fast. Særlig glad var jeg over, med hjelp av personer her i forumet og på Norway List, å kunne finne min venns bestefar som forsvant på andre siden av dammen.At slektsgransking er tidkrevende, vet alle, men likevel er jeg glad for at jeg startet - pensjonisttilværelsen hadde ikke blitt å tvinne tommeltotter i alle tilfelle, men nå skulle jeg gjerne hatt enda mer tid til rådighet.

[Gjest Tom Askerøi]

Jeg har alltid vært samler. Og interessert i historie. Men helst vikingtida og romertida. Slekt var ikke noe jeg hadde omgang med og derfor ingen interesse for.Dog var jeg mer enn litt nysjerrig på mine forfedre, men slektsforskning oppfattet jeg som 'jåleri' - man var ute etter å finne 'fine' forfedre og derved kunne skryte av at 'jeg er en Friele' e.l. Så jeg holdt meg langt unna.Så kom 'hundreårs-krimbøkene' til Gunnar Staalesen (1900, 1950, 1999). Her var det så mange mennesker og så mange generasjoner at jeg måtte tegne stamtrær for å holde oversikten. Og det var liddelig gøy - dette må jeg da kunne gjøre med 'virkelige' personer også?Jeg kjøpte et slektsforskningsprogram og satte igang å spørre ut mutter'n - eneste gjenlevende forfeder - da jeg var ca. 46 år i ca. 1998.Siden har det bare blitt verre og verre...