[#35427] I kva alder tok du til med ættegransking,og kva var det som gjorde at du starta?

[Gjest Espen Berg]

Jeg startet første gangen da jeg var 14-15 år gammel. Da spant jeg fram og tilbake mellom mormors søsken for å få vite mest mulig om tipper og tipptipper osv. Så ble greia lagt bort, og jeg starta på nytt igjen da jeg var ca 27 år gammel. Mormor er fortsatt i live, så da blir hun til stadighet kryssforhørt. Det samme gjelder min bestemor og hennes søsken.Så var jeg så heldig at en av min morfars onkler driver med slektsgranskning også, så jeg fikk mye data av ham.Kona mi fikk også (heldigvis) raskt den samme lidelsen, så nå sitter vi her og regger navn for hver vår slekt.Jeg kommer stadig i kontakt med nye mennesker som forsker på de samme slektene som meg selv. Så godt som alt sammen er bønder og husmenn, men hva så? Det er da like moro for det! Hilsen Espen

[Gjest Knut R Sande]

Da det skulle arrangerast eit slektsstemne i 1999 etter farfar og farmor på Sande i Fræna, blei eg medlem i arrangementkomiteen. Dei blei og slik at eg blei den som skulle finne ut litt om historia omkring dette paret, dei var fødde i 1888 og 1884.Med dette kom eg i gang, eg var då 51 år gammal. Ein nabo hadde eit slektsprogram, BK, han viste med folketeljingane på nett i Digitalarkivet. Gjennom sogelag fekk eg tak i papirkopiar av kyrkjebøker.Eg vart overraska over det eg fann. At forfedra kom frå Lærdal, Luster, Hafsloe, Trøndelag i tillegg til lokale innslag var noko som var ukjent for meg. Sidan har eg halde på, og det kan ta vel mykje av fritida. Ein må prøve å balansere det mot andre aktivitetar. Det er kjekt å få kontakt med andre gjennom debattforum. Der får ein som oftast god hjelp. Nye brikker i det store puslespillet kjem på plass...Ein takk til alle, og godt nytt år 2006.Knut R Sande

[Gjest Inger Eik]

Det var av en eller annen grunn ikke noen særlig interesse for slekt og slektsgranskning i min familie. Fram til jeg var ca 50 år visste jeg kun navnene til mine besteforeldre og på tre personer i genersjonen før der igjen (bortsett fra onkler, tanter og søskembarn da).Da jeg i 1997 hadde satt opp nettsiden for den skolen der jeg er lærer, og dermed også hadde min mailadresse som kontakt, fikk jeg etter hvert endel mails fra amerikanere som søkte norske aner eller nålevende slektninger i Hokksund-området, der jeg bor. Jeg klarte å hjelpe noen av disse personene, og det ble den første lille spiren til å drive litt med min egen slekt. Men jeg visste liksom ikke helt hvordan jeg skulle gå fram, og selvsagt hadde jeg ventet for lenge til at jeg kunne spørre mine foreldre, de var allerede borte.Så i 2002 døde en ugift tante, og hun etterlot seg en masse bilder fra familien, både bakover og 'i bredden'. Blant oss fettere og kusiner som var i begravelsen, ble det diskutert endel hva vi skulle gjøre med alt dette, og enden på visa ble at jeg tok det med meg for å skanne det. Mens jeg holdt på, tenkte jeg mye på tanten min; hun hadde vært alles favorittante, og hun hadde også vært svært flink til å samle oss andre på hytten sin. Jeg kom til at jeg i grunnen skyldte minnet om henne å gjøre noe som kunne holde oss fettere og kusiner mere samlet (vi bor svært spredt), så da fant jeg ut at jeg ville finne ut mest mulig om anene våre, og etter hvert få mine søskenbarn til å bidra med ting de måtte kjenne til.Det hele er nå blitt et ganske stort samarbeidsprosjekt, der jeg prøver å koordinere så godt jeg kan. Jeg har reist omkring på besøk hos mange av søskenbarna og skannet flere gamle bilder, og jeg har fått god hjelp i granskingen bakover av en tremenning som allerede hadde startet noen år før. Dessuten har jeg oppdaget at jeg har en utrolig mengde tre- og firemenninger som er kjempekoselige!Deretter har jeg vært helt 'hekta'!Siden jeg nå er over 60, regner jeg nok med at noen må ta over arbeidet etter meg en gang. Det er slikt en liksom aldri blir ferdig med.mvhInger

[Gjest Torbjørn Steen-Karlsen]

Jeg var 8 år og det var på høsten 1968. Min morfar fra Gjerstad. Han hadde fått et nytt hefte i bygdebokserien som omhandlet Gjerstad i Aust-Agder. Han trengte å snakke med noen, men ingen ville høre. Jeg var det av barnebarna som bodde rett ved, så jeg var hos mine besteforeldre hver eneste dag. Jeg fant samtidig en kladdebok min far hadde skrevet i, med noen navn og spurte om dette var riktig. Jeg spurte bestefar, og han fikk endelig noen å snakke med. Vi så i bøkene og på bilder på veggen og bestemor fortalte historier, og dermed var det gjort. Mitt første brev gikk til soknepresten i Gjerstad i 1971 og det neste til soknepresten i Krødsherad, der mormor kom fra, i 1973. Min første slektsirkel fylte jeg ut i 1970, da jeg var 10 år, og det har blitt mange av dem. Men mitt første arkivbesøk skjedde ikke før mange år senere. I 1988 ble jeg medlem i Vestfold og Buskerud slektshistorielag. Jeg har både data og slektsprogram, men må vel kalles i begynnerfasen her ennå. I dag, etter over 37 år, er jeg mer interessert enn noen gang. Dette er hobbyen som ikke går av mote. Så jeg kan vel takke morfar for at den lille gnisten ble sådd i en nysgjerrig kropp. Tenk så mye vi kunne få forsket, hvis bare flere begynte før de ble pensjonister. Men tenk dere på hvilket samlet historisk materiale vi sitter på.Mvh. Torbjørn.

[Gjest Tore H Vigerust]

Mens jeg gikk i 1. klasse på Porsgrunn gymnas vinteren 1972/73, fulgte jeg et friundervisningskurs i lokalhistorie. Straks etter - våren 1973 - starter jeg å tegne slektstavler over de viktigste slektene i Grenlandsområdet. Samme år fikk jeg tak i anetavler for min farmors slekt og for min morsslekt, utarbeidet tidligere av andre, og to år senere fikk jeg kloa i farfars anetavler for hans ætt tilbake komplett til 1600-tallet.Egne arkivstudier i Riksarkivet fra sept 1977, og i Tyske arkiver fra januar 1978. Etter den tid har jeg ikke arbeidet med egne aner - er igrunnen fornøyd med det jeg har. Siden dengang har jeg arbeidet med andre slekter enn min egen. Våren 1978 (som 22-åring) meldte jeg meg inn i Norsk slektshistorisk forening, og januar 1990 var jeg med på å starte DIS-Norge. Jeg synes flere burde arbeide noe bredere, enn kun å interessere seg for egne aner.

[Gjest Atle Brandsar]

Mi interesse vart nok ikkje vekt før det var forseint - etter bestefar min, Jon Kolden, var gått burt - då var eg 10 år, og fekk lov av Bestemor mi til å rote på kontoret hans, der fanst eit utal dokument som han hadde sett opp - og som fanga interessa mi momentant.Det som i særskild grad utløyste interessa for ættegransking var dei handskrevne ættebøkene som Bestefar hadde ført over si eiga og Bestemor si ætt. Han hadde den gong laga 'råkladden' som han kalla det sjølv - som Arnfinn Kjelland og Snøhetta forlag har omarbeidt til 'Bygdebok for Lom'. (Ein kan her sjå at interesser kan vera arveleg...)Mitt 'arbeid' byrja med å skrive av, og legge det personlege ættetreet inn på data, og supplere det vidare frå der. (Bestefar hadde ikkje skreve ned alt, han hadde det meste i hovudet...). Etterkvart gjekk eg lei diverse dataproblem og programfeil, så eg byrja med penn og papir, det var meir morosamt fann eg, avdi ein kunne supplere med det ein ville... Ein kunne jamvel teikne og illustrere! Ættegransking er for meg ein allsidig hobby, ein må vere 'detektiv' og 'fagmann' på same tid, og sjølve sjarmen; ein vert aldri _heilt_ ferdig!I den siste tida (er pr. dags dato berre 19 år enno) har eg vore innom her nærast dagleg, og har fått mykje hjelp - og håpar då og eg har vore til hjelp!

[Gjest Marius Larsen]

Begynte i 16-årsalderen. Er nå 24.Interessen begynte med digitalarkivet og at jeg lastet ned Brothers Keeper. Siden har det gått i rykk og napp.

[Gjest Magne Pettersen]

Jeg begynte med slektsgranskinig i 1995, var da 15 år. Fant tilfeldigvis noen gamle foto album og gamle nekrologer inne hos farmor. Da begynte jeg å spørre og grave, hun og hennes eldre søster kunne fortelle meg mye om deres foreldre og besteforeldre.Da min farmor døde gikk jeg gjennom masse papirer fant dagbøker, panteobligasjoner på huset og mye annet. Og da ble det jo litt mer kjøtt på forfedrene mine.Vi haar hvertfall en spennende hobby ;D

[Gjest Stein N. Wisted]

Jeg begynte etter serien 'Røtter' gikk på NRK, det var vel i 1978, da jeg var 14 år gammel. Min farmor hadde gjort noe på sin og min farfars slekt, men en del av det har ikke tålt kildegjennomgang :-) Siden 1996 har jeg holdt på med ættesoge for Sokndal, og holder i tillegg på med egen slekt, min samboers slekt, samt etterkommerlister etter noen av mine aner.Hilsen Stein N. Wistedhttp://www.sosialklubben.net/snw/slekt.html

[Gjest Gisle Hersvik]

Hei Lars!Godt Nytt År til deg og alle andre brukarar av forumet!Det som gjorde at eg starta var ein diskusjon mellom mine besteforeldre og mor mi ein sommer - om ei anna slekt enn vår eiga. Skulle eg klare å henge med måtte eg fram med papir og blyant - og tegne og streke opp....det vart innfløkt det heile, men vi fekk iallefall satt andre 'namn' på slektskapet mellom far/mor og barn (uten å gå meir inn på det her). Eg var vel 18-19 år den gong, men starta vel ikkje skikkeleg opp før eg var 26.M.v.h. Gisle Hersvik

[Gjest Finn Oldervik]

Hei!Eg har, alt frå eg var gutunge, vore interessert i alt som var gamalt. Ein inskripsjon og eit årstal på ei gammal seterbu fekk fram eit indre bilete i meg av personar og miljø frå den aktuelle tida, slik eg tenkte meg at det kunne vera då.Då eg var ca 14 år intervjua eg farmor om forfedrane og slekta hennar og alt vart sirleg nedteikna på nokre lause ark som dessverre kom bort for meg. Farmor var svært interessert i slekta og hadde godt minne, slik at ho fortalde levande om ”gammeltida”. Heldigvis hugsa eg likevel såpass mykje av det ho fortalde at det vart til god hjelp då eg seinare kom i gang med slektsforskninga for alvor.Det som gjorde at eg byrja å grava vidare i slekta , var funn av ein gammal bibel på eit roteloft i huset vårt (som skulle rivast kring 1959). Eg var vel då 12 år gammal. I bibelen stod det m.a. namn på nokre karar som hadde vore klokkarar i heimkommunen min, Aure. Spørsmålet vart da om eg nedstamma frå nokon av desse karane. Dermed byrja ballen å rulla.Arbeidet har nok gått i rykk og napp, men eigentleg har eg vel bruka alt for mykje tid og pengar på denne hobbyen min. Eg investerte i leseapparat for mikrofilm, der det var muleg å kopiera over frå film til papir. m.m. I 1984 kjøpte eg ei datamaskin som på den tida var litt av eit vidunder. Heile 20 Mb harddisk (Commodore PC 20) var fenomenalt på den tida. Det var ikkje særleg utval i programvare, og kunnskapen om bruken var omtrent heilt fråverande, også blant dei som selde slik programvare. Eit heller komplisert databaseprogram som heitte Datastar vart teke i bruk. Etter mykje frustrasjon kom eg i gang med bruken, og då eg kunne utføra ei automatisk alfabetisering av manntalet for 1701, syntes eg det var storveges til framsteg.Eg skal ikkje gå lenger med detaljar omkring dette, men må vedgå at manntalet for Nordmøre frå 1701 framleis ligg på ei gammal datamaskin i det same gamle databaseprogrammet. Om det er muleg å få det ut og inn i eit meir moderne program veit eg ikkje. Eg har også registrert ymse andre ting i det same programmet. I tillegg har eg kjøpt inn mellom 300 og 400 rullar med mikrofilm av ymse kjelder, først og fremst frå Midt-Norge, for ikkje å gløyma alle bygdebøkene. Har også skrive 3 slektsbøker for andre. Mi eiga slekt har eg arbeidd lite med dei siste 20 åra. Synes alle slekter er like spanande.Vil til slutt nytta høvet å ønska alle eit godt nytt år!Mvh Finn

[Gjest Borgny Vorpbukt]

Hei Har alltid vært interessert i slekt og historie. Ble kjent med nye firmenninger etterhvert som jeg begynte i nye klasser (barneskole, framhaldskole, realdskole) Da måtte jeg finne ut sammenhengen, hvordan var jeg slekt med dem. Syns det er like spennende å finne etterkommere av f.eks tippolderoreldre, som det er å lete bakover.Hadde en søster som var like interessert som meg selv. Hun hadde kontakter som hun lånte kirkebokutskrifter av. Var aldri vanskelig å få lillesøster til å sitte barnevakt når hun hadde disse i hus!Grunnen til det er kanskje at jeg bestandig har visst at kirkebøker kan lyve. Var ikke gammel da bestemor på spørsmål om hva far til bestefar het, fortalte at det var en annen som tok på seg farsskapet fordi rette faren var forlovet og skulle gifte seg.Benytter anledningen til å ønske alle et godt nyttår.(spesielt 61 som sikkert har mer om slekta mi enn jeg har) Mvh Borgny

[Gjest Vegar Næss]

Det begynte på 1980-tallet (jeg var da ca. 25 år), da jeg traff min tilkommende svigerfar, Louis Greaker Gundersen. Han hadde skrevet et hefte om sin egen slekt, og hadde i den forbindelse gått til innkjøp av diverse bygdebøker fra Aust-Agder. Min farfars slekt kommer også derfra, og da var jeg i gang ! Det viste seg at vi hadde felles aner min svigerfar og jeg ;-) Men det var mange generasjoner tilbake. Siden har det dukket opp stamtavler fra min morfars side også, så det er blitt en del personer etterhvert. Men alt for mange grener slutter alt for tidlig . . .

[Gjest Siri Ravnanger]

Jeg har nok alltid (snart 40 år) hatt anlegg for 'forvetenskap', og var velsignet med noen fantastiske, historiefortellende bestemødre. Dessuten har jeg en fetter (Hei Martin, jeg vet du er der!)som var gått fra å notere rundetider på skøyteløp til å forske på slekten - og jeg lurte på om han hadde funnet ut om vi virkelig VAR i slekt med Johann Nordahl Brun. Det var vi ikke, mente han, og det var da forsmederlig, dette måtte jeg sjekke selv (Martin, du har nok rett). Etter det ballet det bare på seg, og det er fremdeles menneskene og historiene som fascinerer - ikke antall ætteledd eller personer. Og så masse kjekke mennesker jeg har blitt kjent med underveis! 'Levende' slekt har jeg også funnet, i Wisconsin og på Askøy (Godt nyttår, Signe!) og noen fantastiske eldre herrer som viser rundt på glemte stier!

[Gjest Lars G. Hukkelaas]

Kom vel ikke i gang før jeg var passert de 50. Ser at det er noen som 'bebreider' seg selv for at de 'begynte for sent' Well, man begyner vel alltid 'for sent' med et slikt arbeid, MEN hvorfor ikke prøve å gjøre det beste ut av det, ved å skrive om slekten som lever i dag. Ring, spørr og grav, skriv ned mest mulig. Om 50 år er det mange som vil sette pris på det arbeidet du har gjort. Lykke til. Mvh. Lars

[Gjest Lars E. Øyane]

Eg er skikkeleg imponert over den enorme responsen som dette innlegget mitt fekk, og vil takka for alle bidragi som er innkomne so langt.Eg har ikkje laga nokon statistikk, men sit att med eit førebels ålmennt inntrykk av at ein knapp majoritet av dei som har svart, tok til med ættegransking i alderen mellom 12 og 20 år, medan ein nesten like stor gruppe tok til i litt meir ''vaksen'' alder, over 40. Dei fleste av oss er nok meir eller mindre ''autodidaktar''.Men felles for oss alle er at me har ein usedvanleg gripande og altoppslukande hobby der utfordringane vil stå i kø til langt ut i neste liv!! Og medan ''Ledighet er roten til alt ondt'', so er eg overtydd om at ættegransking er eit godt døme på det motsette. Det skapar ei solid kjensle av fellesskap og eit godt venskap mellom so mange av oss, noko som ikkje minst kjem til uttrykk gjennom den enorme viljen som dei aller fleste syner til å hjelpa andre med å løysa ''ættefloker''!Eg takkar på ny og vonar på fleire bidrag...Med hjarteleg nyårshelsing til dykk alle!Lars E. Øyane

[Gjest Barbara Lose]

I 2001 var jeg 52 år gammel og hadde nettop begynnt å lære norsk. Jeg prøvde å forbedre språkkunnskapet ved å lese norske hjemmesider i internettet. Så havnet jeg hos Digitalarkivet ved en ren tilfeldighet.Det slo meg med det samme at dette var et godt mulighet til å finne ut mer om mine norske aner. Faren min har vært i Tysklandsbrigaden; så jeg er 'fredensbarn' :-)Til å begynne med var jeg spesielt interessert i den geografiske tilknyttingen til forfedrene mine. Jeg gledet meg mye over at de fleste aner kom fra mine favoritt-ferieområder i Vestlandet. Etter hvert oppdaget jeg at digitaliserte kilder forteller mye om livsomstendigheter i gamle tider. I begge forumer fikk jeg mange ytterligere opplysninger fra skifter og bygdebøker. Det var spesielt verdifull fordi jeg bor i Tyskland og har det vanskelig til å besøker biblioteker og arkiver i Norge.Jeg er takknemlig at det er mulig å drive slektsgransking gjennom Digitalarkivet og som Astrid Ryen skrev i innlegg 10 er jeg 'glad i mine forfedre, som strevde og slet som husmenn, bønder og' løsarbeider.Et godt nytt år til alle som har hjulpet meg hittil!Barbara Lose

[Gjest Arne Langås]

For min del har nok interessen vært der det meste av livet. Bestemor (på farsida) hadde interessen, og hadde fylt ut slektsbøker for seg og bestefar. I tillegg hadde hun skaffet seg flere bygdebøker. Hun gikk bort i 1988, da jeg var bare seks år gammel. Noen år senere, eldre enn ti var jeg ikke, fortsatte jeg der hun hadde sluttet. I tillegg prøvde jeg å finne bakover på morsida. De første årene kom jeg langt tilbake ved hjelp fra bygdebøkene, senere har jeg måttet 'korte inn' etter hvert som kildekritikken har økt :-)Det første 'slektsprogrammet' mitt var SuperCalc (regneark for MS-dos) hvor jeg satte opp anetavler med én kolonne for hver generasjon.

[Gjest Ragnhild Simenstad]

Mitt første møte med slektsforsking var en avskrift av et gardskjøp i 1730. Her var det føyd til en del opplysninger som jeg etterhvert skjønte var 'fri fantasi'. I 1996 kom jeg for alvor i gang med å søke etter anene mine.Jeg fikk en brukt PC som var et godt verktøy for en nybegynner. Dovre Data Arkiv hadde kirkebøkene for Dovre / Lesja digitalt og der kjøpte jeg programmene for å legge inn på PC. Etter et par år kjøpte jeg ny maskin og fikk tilgang til Internett og etterhvert også bredbånd. Ble medlem i DIS og brukte Digitalarkivet flittig. Debattforum hjalp meg slik at jeg fikk kontakt med mine tremmenninger i USA. Det eneste jeg visste var at to grandtanter emigrerte og at min oldemor var blitt enke på 60 år da hun reiste etter.Ingen opplysninger som fortalte hvor de hadde bosatt seg og om de var gift i USA. Det utrolige skjedde at jeg med god hjelp i debattforum fant slekta,vi har i dag god kontakt. Ja det er virkelig mange hjelpsomme og flinke folk som bruker Digitalarkivet. Tusen takk til dere alle. jeg har fått laget en bok om garden og slekta fra år 1700 -2000, det er jeg godt fornøyd med. men jeg har ennå noen nøtter å knekke.

[Gjest Arnfrid Mæland]

Hei, og godt nytt år til alle,Jeg ble vel nærmest født inn i en slektsforskertradisjon.Min morfar, Sigurd Førsund, f. 1884, er en av forfatterne til Bygdebok for Kyrkjebø (Høyanger), Bind 2, utgitt av Bydgeboknemnda for Kyrkjebø i 1963. Han var også komponist og dikter, bl.a. er han ansvarlig for tonen til 'Å Vestland, Vestland'. Morfar og mormor, Arnfine Dommersnæs, flyttet til Bergen da Sigurd ble pensjonist i 1953. Jeg var da ett år. De bodde i 2. etasje hos oss til deres eget hus stod ferdig på begynnelsen av 1960-tallet. I denne perioden var morfar på Statarkivet på Årstad hver dag.På farsiden arvet jeg en slektstavle på slutten av 1980-tallet. Den var utarbeidet av min far, Aksel Kristian Mæland, f. 1910, og hans tante, Birgitte Bjørgen, f. 1882. Etter planen skulle jeg ha laget ferdig en digitalisert utgave av både mors og fars slektstavler til deres gullbryllup august 1991, men da far døde mai samme år, ble dette midlertidig lagt på is.Jeg gjenopptok arbeidet da min sønn, som nå var blitt hovedfagsstudent innen informatikk, skaffet meg et bra slektsforskerprogram, ca år 2000.Nå har det bare tatt helt av. Forøvrig er mange i slekten interessert i det samme. På Førsund- siden har vi hatt flere slektsstevner, både etter tipp-oldeforeldre, oldeforeldre og besteforeldre. På Mæland-siden treffes vi jevnlig, nå oftest på søskenebarntreff.Slektssiden min er ft under oppdatering, men finnes oftest her: http://home.online.no/~harmell/Mvh Arnfrid Mæland

[Gjest Per Håkon Christiansen]

Godt spørsmål, som også får tankene til å vandre mot alt det rundt slektsgranskingen som OGSÅ har forandret seg, som teknologien. Jeg har nok alltid vært plagsomt nysgjerrig, og hadde en onkel (Harald Kristiansen (1887-1980)) og en tante (Ingrid Christiansen (1903-1993)) på Lillehammer, samt et eldre søskenbarn som hadde mye å fortelle. (Jeg husket dessuten i allefall tildels hva faren min hadde fortalt (d 1969) og hadde en mor i live inntil for 6-7 år siden.)Heldigvis hadde jeg tidvis med meg papir og blyant (somme tider bare blyant, da fikk serviettene duge) når vi satt og drakk kaffe og de fortalte om 'gamle dager'. Noen ganger tenkte jeg vel desverre at 'dette husker jeg' (det gjør jeg selvsagt ikke!), men mye ble nedtegnet. De kjente fornavnene til sine egne besteforeldre, men ikke etternavnene, det var vel slik det begynte. Dette var på slutten av 1970-tallet og ut gjennom på 80-tallet, jeg var med andre ord midt i 30-årene da jeg tok til å notere, og fulgte opp med besøk på Riksarkivet i Oslo, det gamle, som lå på Bankplassen i sentrum. Bygdebøkene for Enebakk hadde ennå ikke begynt å komme ut, og bygdebøker for Nes på Hedmarken lå ennå 20 år fra i tid. Gausdal har ikke engang planer om denslags!På Riksarkivet ble det mange kvelder med store, tykke protokoller, og kirkebøker i så mange forskjellige formater, smale og breie, tykke og tynne, det fantes tydeligvis ingen standarder. Fordelen med originalprotokollene var lesbarhet, men jeg husker fremdeles bekymringen for slitasje, eller for å gjøre sidene enda litt mere fillete enn de allerede var. Og ikke minst at det kunne ta dager med blading før en fikk oversikt over forekomster av 'Peder Pedersen' i Enebakk, f ca 1800. Å finne de to-tre kandidatene kunne ta lang tid. Søk i omegnskommunen var en umulighet før nettsøkets tid. Digitalarkivet gjør det samme søket på milli-sekunder.Resultatene ble stort sett nedskrevet med kulepenn, men den storveies oppfinnelsen Brother elektroniske Skrivemaskin med 4 linjers hukommelse og automatisk rettetast var en revolusjon: nå ble det mulig å sette inn skrivehjul med SMÅ bokstaver (8 pica) og dermed skrive inn alt i sirlige kolonner på sammenlimte A-4-ark. Det var vel rundt 1982. Den enda større revolusjonen, innkjøpet av en Sanyo MBC 550 PC med to 5,25 tommers floppydisker (en for progam (A) og en for dokumentet (B), og MS-DOS 2.11 og Intel 8088 5,5 Mhz prosessor til den nette sum av bare 20.000 1984-kroner var selvsagt en enda større begivenhet, men WordStar kunne knapt konkurrere med skrivemaskinens elegante utskrifter. En harddisk på 10 MB (ja, MB, ikke GB!) var foreløpig utenfor rekkevidde, den kostet den nette sunm av kr 10.000 (tusen kroner pr megabyte), men internminnet ble oppgradert for et par tusen, fra 128 KB til hele 258 Kilobyte, noe som gjorde maskinen til en racer i 1984. (Dette varte til en ny verden åpnet seg med en Toshiba med Windows versjon 1.1.)Akk - hadde noen fortalt meg om krav til å dokumentere alle funn (men WordStar hadde ikke dagens fotnotemuligheter, så det hadde vel ikke hjulpet så mye...)En annen kilde til nysgjerrigheten var gamle fotografier (alltid fascinerende). Hvem var disse menneskene fra 100 år tilbake, hvor boddde de, hvordan er de i slekt med oss? Eller var de besteforeldregenerasjonens venner, og på hvilken måte? Synet til de gamle i familien hadde allerede begynt å svikte, så jeg strever stadig med å finne utav disse gamle bildene, men det kryper sakte framover, ved hjelp av forstørrelser, tentative tidfestinger (bl.a. ved hjelp av klær) og sammenlikninger. Håpet er en gang å kunne navngi i allefall de personene som går igjen i flere tiår. Hadde jeg bare i tide bedt dem skrive forklaringer under fotografiene, eller bare datert dem....Som sagt, slik begynte det, på slutten av 1970-tallet, med interessen for alt det merkelige som ble fortalt fra husmannslivet i Enebakk og på Nes på 1800-tallet og tidligere, samt livet for snekkere og håndverkere på 1900-tallet, samt en god del anekdoter fra musikklivet på Lillehammer fra rundt 1900 og framover, som interesserte meg særdeles, som en som i sin tid selv var en del av amatørmusikerne i byen. At jeg var interessert i selve byens historie la ingen demper på dette, og her må jeg nok kommentere Tore Vigerrust (jeg har forresten noen av den lokallitteraturen du i sin tid solgte til antikvariatene i hylla, Tore): slektsgransking har for meg alltid sprengt sine egne grenser, og tatt preg både av sosialhistorie og lokalhistorie. Så egentlig er det vel en liten bygdebok i miniatyr, bare spredt på Enebakk, Nes og Gausdal, som jeg har jobbet med på si i alle år (dette til deg. Lars, og takk for mosomt spørsmål.) Ikke minst fordi jeg samtidig har arbeidet med aner og etterslekt (mine beste- og olderforeldre og dere søskens etterkommere, en temmelig omfangsrik flokk!

[Gjest Knut Johnsen]

Jeg begynte å samle slektsinformasjon rundt 1971, da jeg var 25 år. Den gang hadde jeg ikke noen mulighet for data-lagring, og alt måtte skrives på lister eller kartotek-kort. Kildene jeg brukte den gang var stort sett familien og forskjellige gravplasser. Bruk av arkivene begrenset seg selv pga. barn og arbeide. Jeg lagret det lille jeg hadde på data fra 1978. Fra 1985 hadde jeg tilgang på databaseverktøy som gjorde at jeg kunne bygge slekts-database. Ca 1995 fikk jeg tak i Brothers Keeper som jeg fortsatt bruker og er fornøyd med. Med internett og Digitalarkivets fantastiske arbeide ble det fart i det hele, og etterhvert er min slekts-database på over 15.000 personer inklusive slektene til mine 3 svigerdøtre. Jeg er også medlem i flere slektsforskings-foreninger. mvh Knut Johnsen

[Gjest Anne Karin Kringberg]

Hei og godt nytt år! Jeg har alltid vært interessert i gamle ting og historie. Men slektsinteressert ble jeg først for ca 2 år siden, i en alder av 45 år.Min bror og jeg fikk noen flotte slektspermer julen 2001, som min far hadde laget. Med noe informasjon om hans foreldre og masse fra hans egen barndom og voksenliv. Her var det mye som vi aldri hadde hørt om før. Veldig spennende! Min far var alvorlig syk (benmargskreft)mens han arbeidet med disse permene, og døde tre måneder etter.Jeg overtok alt materiale etter han og spørsmålene begynte å komme.Min farfar var bortsatt som liten og vi visste bare navnet på moren hans. Far har aldri sett sin farmor. Farfar ville aldri snakke om sin barndom, ikke en gang til sine barn; og i ettertid har vi jo funnet ut hvorfor. Men fortsatt er det mye vi ikke vet om hans barndom.Dette var vel det som fikk meg til å begynne for fullt. Og nå er jeg helt hekta!En høy søyle med blå champignon-stablekasser fra Rema1000, fulle av innsamlet slektsmateriell, symboliserer både interessen og ikke minst samlemanien.Så nå er det bare å brette opp ermene og sette i gang med registrering på PC, og i slektsprogram.Dette er morro og interessant!Anne Karin

[Gjest Jan Erik Aas]

Det som fikk meg til å begynne var nysgjerrigheten etter å ha sett i moderens bygdebok, type gard og ætt, for Alvdal. I kvalitet og innhold ei bok som ligger på norgestoppen. Så vidt jeg husker skjedde dette rundt desember 1992, den måneden jeg fylte 37 år.Forfatteren Einar Steimoeggen, 1886-1986, fikk med seg mange historier og personbeskrivelser fra riktig gamle dager, noe som ellers ville ha vært tapt.Etter jeg hadde kartlagt moderens aner ut i fra Alvdalsboka, fikk jeg lyst til å gå videre i nabobygdene. Dessuten bygynte jeg å grave i min faders slekt, der jeg spesielt var på jakt etter kilden til etternavnet mitt. Det viste seg å være Midtaas i Trøgstad, en tidligere husmannsplass.For uten min egen slekt, prøver jeg å kartlegge alle innbyggere i Lilleelvdalen (Alvdal, Nedre Folldal og Atenelien) til og med FT-1801. Av det har det fulgt med avskrift fra flere primærkilder som jeg har lagt ut på nettet.Et inntrykk jeg har, er at slektsinterreserte også har sans for astronomi og det å være samler.Ellers var det artig å se av innlegg 45 om huset fra Tynset, ettersom også jeg er etterkommer av det folket.

[Gjest Jan Erik Aas]

Rettelse: Einar Steimoeggen levde 1886-1968.Jeg kan tilføye at jeg har klart meg godt uten slektsprogram.