[#35427] I kva alder tok du til med ættegransking,og kva var det som gjorde at du starta?

[Gjest Siri Ravnanger]

Måtte bare dytte denne tråden litt - det var så kjekt å 'bli kjent med dere'. Melder meg dessuten på rosen til alle ved DA og SAB - dere er gode å ha!Og sånn at dere vet det: Det gror bak oss også! Min sønn fikk en bok om (muligens 13ende-tippoldis) Kristoffer Rustung til 9-års-dagen, som han nå leser med største innlevelse. Kanskje ikke alt som står der kan bevises - men er Harry Potter noe bedre ;o)? Og når han skal legge seg, og ikke får sove, teller vi tippoldeforeldre ('Ludvig Franz Alfred Johannesen, Edvard Monsen Kraakaas, Martinus Halvorsen Mathopen, Nils Blom....')Hilsen fra Siri :o)

[Gjest Eva Hadeler-Jacobsen]

Takk til Lars E.Ø. som satte igang dette innlegget. Min Oldemor Anna Johanne Jørgensen født Hansen, 1850/1944. Jeg var 9 år da hun døde, husker hun satt i sort kjole og strikket sokker. Jeg lurte veldig på hvorfor jeg ikke skulle spørre hvem hennes foreldre var. I voksen alder kom det fram at en Hans Jørgen hadde besøkt hennes mor som arbeidet på en gård på Kalandseid, Hord. Moren Anna Jørgensen 1822/1910 ble senere gift med Hans Jacob Baade på Baadeholmen. Dette var stort og ble fortalt villig om.Interessen for slekt kan ha begynt dengang. Senere fikk jeg overlatt en mengde papirer og foto fra min Oslo familie. Mors fetre Carl Johan Gullichsen Steenstrup 1886/1956 og Christian Carl Steenstrup 1884/1973 drev med slektsgransking fra tidlig 1900 tallet. De skrev bl.a. hefter om Sølverksdirektør Paul Steenstrup,og hans fedreneslekt. Og om min oldefar Skipsreder Carl Johan Gullichsen 1819/1895.Jeg har samlet i mapper alle brev, bilder av familier og venner av Morfar, men har ingen mulighet til å få skikkelig orden på dette. Der er karakterbøker, kjærlighetsbrev, Oldefars regnskaper, konkursbo etc.Jeg har 3 voksne barn, 8 barnebarn, 3 oldebarn, de fleste er interessert i slekt og gamle ting, men det er nok langt frem før noen tør begynne på denne jobben.

[Gjest Ole E. Yttri]

Hei Lars og alle andre,siden så mange andre har kommet med sine bidrag om interessen for slektsgransking, skal også jeg gi mitt lille bidrag.Jeg er en av dem som hadde heller lite interesse for slekt i ungdommen og langt oppover i voksen alder. Jeg var helt i slutten av 30-årene da jeg for første gang satte i gang med slektsgransking. Jeg husker også ganske godt hva som var utløsende. Jeg var på besøk i foreldrehjemmet, og satt noen sene kveldstimer og pratet med faren min, da vi kom inn på gamle dager og begynte å snakke om mine besteforeldre og oldeforeldre. Men faren min visste ingenting om generasjonene foran hans egne besteforeldre. Vi ble enige om at det måtte da være artig å finne ut litt om noen generajoner til.Samme høsten, det var i 1989, meldte jeg meg på slektsgransker-kurs i friundervisningen, og snart var jeg i gang. Etter kort tid meldte jeg meg også inn både i Norsk Slektshistorisk Forening, DIS-Norge og flere lokale slektshistorielag. Så slektsgranskingen ble etter ganske kort tid en dominerende hobby, og en hobby jeg har hatt utrolig mye glede av.Når det gjelder farsslekta mi, hovedsaklig fra Buskerud, Odalen i Hedmark og litt Valdres, har jeg i stor grad måttet gå til originalkildene, annerledes med morsslekten fra Luster i Sogn, der jeg har vært en flittig bruker av dine bygdebøker, Lars. Og for øyeblikket venter jeg spent på bindene fra Hafslo, for den yngste av mine formødre som jeg ennå ikke er helt sikker på foreldrene til, er ei kvinne fra Hafslo, trolig født ca 1737. Så jeg håper jo at hun kommer på plass når Joranger/Fet bindet kommer. Og takk for en meget innholdsrik bygdebokserie så langt.Til slutt tar jeg også med en takk til digitalarkivet og de som drifter det. Den siste tidens nyhet med mulighet for å legge inn bilder i folketellingen 1900 er virkelig en flott mulighet, og jeg håper at det etter hvert vil bli et rikholdig billedarkiv der.Med vennlig hilsenOle E. Yttri

[Gjest Egil Thee Danielsen]

Det hele startet som en dyd av nødvendighet – om man kan si det slik. Jeg bodde i Chicago da Muren falt. Da jeg kom hjem, hadde russiske slektninger begynt å banke på døra. To av sønnene til min tipp-tipp-oldefar på farssiden hadde emigrert til St. Petersburg på 1840-tallet. En sønn av den ene hadde giftet seg med en datter av den andre; resultatet var bl.a. min farfar. Han kom ”tilbake” til Norge før revolusjonen sammen med sin estniske, russisk-naturaliserte hustru og en sønn. Min far ble født i Oslo og vokste opp med russisk som mors- og farsmål. Pga den kalde krigen ble det lagt et lokk over familiens russiske intermezzo, en tidsbolk som imidlertid var lang nok til at haugevis av slektninger bare ventet på å bli sporet opp. Det var gjennom Frelsesarméens ettersøkelseskontor – en takk til disse pre-Digitalarkivdetektivene! – at en onkel av meg (som hadde bodd i Leningrad på 30-tallet) ble kontaktet. Han kunne ha gått i graven med denne opplysningen – den kalde krigens traumer ble aldri helet for hans vedkommende (mannen var identisk med Furubotns kurér under krigen) – men jeg fikk høre via noen andre at en tremenning av ham i Murmansk hadde prøvd å få kontakt med ham. De hadde truffet hverandre i Leningrad da hun var i de tidligere tenårene. En telefon til Frelsesarméen bekreftet etterlysningen, og noen dager senere hadde jeg min russiske slektning på telefonen. Ironisk nok skjedde det første møtet med en russisk slektning, en firmenning av meg og en kjent skuespillerinne i St. Petersburg, i begravelsen til min onkel.Egentlig var det å finne slektsrøttene viktigere for mine russiske slektninger enn for meg selv. Trodde jeg. Jeg dro til Bergen sammen med dem, og selv om jeg hadde vært i Bergen før, sto nå byen fram i et helt nytt lys. Jeg hadde vokst opp i Oslo, men Bergen ble etter hvert mitt imaginære hjemland, en følelse som bare økte pga eget omflakkende liv.Det var altså sommeren 1991 at min interesse for slektsgransking startet, og jeg fikk hjelp av profesjonelle arkivarer til å finne nærmere opplysninger om Bergens-urmakeren som hadde latt 2 av sine 13 barn reise til Russland og hvis røtter gikk tilbake til Jølster. I dag er etterkommerne etter urmakermesteren spredt over hele jordkloden, noe som for så vidt passer meg bra. Jeg har planer om en ”svipptur” til Vladivostok for å besøke en firmenning. Ellers er de fleste av mine russiske slektninger bosatt i St. Petersburg, Murmansk, Moskva og Ufá (i Bashkortostan). For 3 år siden, på vei fra Irland til Tyrkia, kjørte jeg innom en landsby i Tyrol hvorfra St. Petersburg-familien til min farfars mor opprinnelig stammer. Slektsgransking er som en reise i tid og rom.For meg utgjøra) det umulige puslespillet man har satt seg selv stevne til å legge,b) slektsgransking sett i et Benedict Andersons perspektiv om et ”forestilt fellesskap”,c) fortidige slektningers sosialhistorie samtd) min egen slekts høyst ustedbundne karakter- sentrale elementer for hvorfor jeg synes dette er en fascinerende hobby.For øvrig har jeg sans for metodiske innfallsvinkler for oppstilling av genealogiske opplysninger. Man bør ikke la seg lure av de mange slektsdataprogrammene på markedet. De fleste er laget over samme lest og viser etter mitt skjønn liten fantasi – i hvert fall når man tar i betraktning det man i dag faktisk kan gjøre med datamaskiner! Man må ikke tro at et dataprogram nødvendigvis gir en et godt arbeidsredskap selv om det både kan lagre enorme opplysninger og sortere dem etter alle tenkelige (og utenkelige) kriterier. Siden computere ble allemannseie, har ”knappologien” fått en heftig renessanse, denne kvasivitenskapen som går ut på følgende: ”Knapper kan sorteres etter hvorvidt det er hull i dem eller ikke. Den første kategorien kan deretter deles i knapper med to hull og knapper med fire hull, mens den andre kategorien kan deles i knapper uten to hull og knapper uten fire hull.”Knappologiens metoder forbedres uopphørlig – og forblinder oss alle.

[Gjest Eva Johannessen]

Var i midten av 30 årene og skulle skrives inn i slektsboken på min manns side. Da fortalte den personen vi var hos at mitt etternavn ikke var det opprinnelige, men det var et helt annet og at vi stammet fra Hedmarken. (vi bor jo på den andre siden av mjøsa, så hvordan kunne han vite det). Dette overbrakte jeg jo videre hjemme og fikk til svar 'hvordan har du fått vite det'. Var nesten ingen som trodde på meg. Så da var det bare å begynne å lete selv da og det har jeg ikke angret på.PS.En takk til alle som jeg har fått hjelp av.

[Gjest David Widerberg Howden]

Da jeg begynte på Førskolen(1989/1990) husker jeg at jeg lurte på hva 'Bestemor' og 'Bestefar' egentlig het, hva het Mamma og Pappa til etternavn osv.Helt fra jeg var liten var historie noe jeg var svært interessert i, da jeg begynte på barneskolen fant jeg ut at jeg måtte ha hjelp med å skrive og lese. Så var det godt å skrive om noe jeg var interessert i, det begynte med historie og gikk over i slektsforskning da jeg begynte i (2?)3 klasse, for noe jeg likte spesielt var familielegendene jeg ble fortalt.Da jeg begynte i 5 klasse(1995)gikk jeg på Slektsforskningskurs!.Nå er jeg 22 år gml og har vel drivd med slektsforskning da i over 12 år.

[Gjest Steinar Dyrli]

Jeg var i begynnelsen av 40 åra da vi ble invitert til et slektsevne på Eide i 1996. Ønsket å forberede meg litt med hensyn til farslekta før dette stevnet og lånte Gjemnes bygdebok b. 1 av min far. Fant ut at dette var spennende stoff både med hensyn til slekt og historie i eldre tider. Etter dette stevnet lånte jeg det som var av bygdebøker på biblioteket fra de aktuelle områdene både på Deichmanske og ved fjernlån. Meldte meg også snart inn i DIS og NSF.Dette er en svært spennende hobby som jeg har holdt på med siden dette slektsstevnet. Svært tilfredstillende å finne løsning på slektsnøtter som man har jobbet med i lang tid. Fant bl.a. en slektsgren som utvandret fra Vågå til Nordmøre på midten av 1700-tallet etter flere års leiting. Besøkte denne gården i Vågå i fjor sommer og ble tatt svært godt imot.

[Gjest Bjørn Solbrå]

Jeg var 45 år for seks år siden da min datter skulle lage slektstre som skoleoppgave. Så begynte jeg i det små med å hjelpe henne med dette, og siden har jeg fortsatt. I begynnelsen syntes jeg nok det var mest morsomt å prøve å komme flest mulig ledd bakover, og tok det ikke så nøye med å være kritisk til kildene. Etter hvert har det blitt morsommere å prøve å finne ut mest mulig om de nærmeste generasjonene. Selv har jeg det meste av mine aner fra Gudbrandsdalen, og der er det jo mange som har gjort en stor innsats før, og det er masse å finne etterhvert. På min kones side er det derimot mer spredt, har foreløbig vært innom Østfold, Akershus, Oslo, Telemark, Aust-Agder, Hedemark, Oppland, Møre og Romsdal og et par avstikkere utenlands, så her har utfordringene vært større.

[Gjest Randi Ingunn Selnes]

Den første spede spiren vart vekt til live da jeg som 10-åring begynte i 4. klasse og fikk historiebok på skolen. Framme i boka var det tegna ei enkel slektstavle med 15 felt til å fylle ut, med meg selv i sentrum, foreldre, besteforeldre og oldeforeldre. Jeg visste litt om oldeforeldre, men hadde ikke tenkt over at jeg hadde hatt 8 før jeg så dette skjemaet. Nyssgjerrigheten var kommet, og etter spørsmål til foreldra hadde jeg fått alle 8 på plass. Jeg interesserte meg mer for slekta og hvordan slektskap hang sammen etter dette. Men det vart skolegang i årene framover, og mange slags interesser som sloss om plassen i ungdomsåra.Da jeg var 18 år fulgte jeg mor til slektsgarden der oldemora mi var født i Volda. En gammel slektning sa jeg måtte se inn i stua, der var det bilde av tippoldeforeldra mine på veggen. Det ble et uforglemmelig øyeblikk. Der kunne jeg se foran meg de som var født i 1819. Nye perspektiver åpnet seg. Studier og arbeid skulle oppta årene framover, men jeg var begynt å notere ting jeg kom over, og 'slukte' bygdebøker som var å oppdrive.I 1982 begynte jeg å lese i kildene på Statsarkivet i Trondheim, og i 1986 var jeg på et kurs og fikk vite at Fylkesbiblioteket i Ålesund hadde microfilm av kirkebøker, skifte, folketellinger og mye anna arkivstoff. Jeg ble en flittig bruker der. Men først i 1991 begynte jeg systematisk å lete etter egen slekt, noe som resulterte i ei slektsbok i 1996. Etter dette har det gått slag i slag. Den 2. januar leverte jeg manuskript til den 3. Gards- og ættesoga jeg har skrevet for Nesset kommune, bind XI som kommer til påske. Det var veldig spennende å lete etter egen slekt, men like spennende å lete etter andre sine slekter. Dessuten har jeg funnet ut at det er interessant med gardshistorie også. En kan ikke løsrive menneskene fra garden, plassen, det hører sammen i historia. Bare mennesker og årstall gir meg lite.Med spesiell hilsen til Lars Øyane, vi har møttest på flere seminar, men savna deg i Volda sist høst.Hilsen fra Randi Ingunn.

[Gjest Johan Erland]

Jeg syntes alltid det var rart at vi var så få i vår familie, mine foreldre ville ikke fortelle så mye eller de ikke visste så mye om sin familie. Dette har alltid vært litt merkelig for meg, det var for noen år siden, at en fetter av meg, fikk meg interessert i slektsgranskning. Familien på mors- og farssiden var ikke så liten som jeg alltid var fortalt. Det åpnet seg en helt ny verden for meg, og jeg har hatt mange hyggelig timer med å lete etter familien. Dette har vært en utrolig opplevelse for meg, særlig ekstra var det for noen år siden da jeg besøkte den gården hvor jeg har etternavnet fra. Det var en fantastisk opplevelse. Det var også mange som utvandret til USA og Canada, og noen etterkommere av disse har jeg god forbindelse idag. Det har selvfølgelig vært endel nedturer også, men mest utrolig mye positivt. Jeg vet en masse om mine forfedre, og vet at de var helt vanlig mennsker, som meg selv. Dessverre begynte jeg med dette altfor sent, er idag 57 år, men bedre sent enn aldri. Jeg har også truffet en masse mennsker som jeg har kontakt som jeg setter stor pris på.