[#35507] Hvor ble det av alt smøret?

[Gjest Alf Inge Fagerheim]

At skinn ble brukt som byttemiddel i gammel tid er forståelig. Skinn er en vare som både har lang holdbarhet og høy nytteverdi i et kaldt land som Norge. Men hva med smør? Det går ikke lang tid i romtemperatur før man sitter igjen med smørsyre og spylukt. Hvorfor i all verden brukte man smør som betalingsmiddel i gamle dager? Hva gjorde mottakerene med alt smøret? Ble landskylden betalt alt på en gang, eller fikk de i bøtter og spann en gang om året? Og hvor ofte ble smørverdien endret? Var det lokale forskjeller i smørprisene?

[Gjest Atle Brandsar]

Smør vart vel nytta som betalingsmiddel fordi det høvde bra å få mjølkeprodukt som var ettertrakta inn i ikkje-agrarsamfunn...Resten må fagmenn taka seg av!

[Gjest Alf Inge Fagerheim]

Jeg finner det også underlig at folk som ikke hadde noen formell utdannelse i lesing, skriving og regning kunne operere med såpass avansert brøkregning. Mange av dagens lærerhøyskolestudenter, til og med sivilingeniørstudenter, har problemer med å legge sammen, trekke fra og dividere med brøker med ulike nevnere.

[Gjest Frank Johansen]

Mulig jeg har misforstått (jeg er ingen fagmann, kun amatør), men det var vel ikke slik at skylden ble *betalt* i smør. Garden var skyldsatt i lauper smør (eller skinn, vog fisk, lispund korn), men skylda ble betalt med varer eller daler som tilsvarte verdien av disse laupene med smør.

[Gjest Alf Inge Fagerheim]

Da gir det litt mer mening, for smør er jo en vare som taper seg hurtig i verdi, i motsetning til korn og tørrfisk. Men det leder jo til spørmålet om hva de store jordeigerne, som f. eks Axel Mowat, gjorde med all fisken og kornet. Det er jo kun metaller (og eiendom) som muliggjør kapitalakkumulering over tid. Alle disse varene må vel derfor ha blitt omsatt i byene mot mer varige kapitalobjekter, som f. eks sølv.

[Gjest Tore H Vigerust]

Spørsmålet er besvart grundig i vår omfattende agrarhistoriske faglitteratur, først og fremst av forfattere som S Hasund, A Holmsen, A Steinnes, K Lunden og H Bjørkvik.

[Gjest Alf Inge Fagerheim]

Takk, jeg får vel skaffe meg noen bøker om emnet. Adam Smiths 'The wealth of nations' blir vel for generell.

[Gjest Tore H Vigerust]

Spørsmålet er dessuten alt for omfattende til at noen kan besvare det i et innlegg her i Brukerforumet. For dem som er interessert, kan et historie-studium ved et norsk universitet gjøre stor nytte.

[Gjest Tor Rustad]

Tore;et ufullstendig svar er likevel bedre enn intet...Som gardbruker kan jeg ikke se annet enn at Frank på en (svært forenklet måte ?)besvarer spørsmålet som stilles.(4)Forøvrig så stiller Alf Inge et interesant spørsmål (3); selv om det er litt på siden av inngangspørsmålet.

[Gjest Tore H Vigerust]

Det finnes rikelig med opplysninger om bønder som betalte landskyld og / eller skatt i smør. Til og med etter frakt langveis via båt eller på hestryggen. Diverse inventarielister fra norske slott viser da også tildels formidable lagre av smør (også gammalt).

[Gjest Tore H Vigerust]

Fordelen med smøret er at det er mye lettere å frakte med seg, enn så godt som alle andre landskyldvarer i tilsvarende verdi. Tenk bare for et slit det må ha vært for bønder som skulle frakte ett tonn landskyldvarer til Akershus festning (f eks salt eller malt).

[Gjest Alf Inge Fagerheim]

Jeg hadde en mistanke om at smøret ble liggende på lager hos sentralmakten til det ble dårlig. Også private jordeiere, med egeninteresse i å få omsatt smøret i varige kapitalobjekter, må ha hatt problemer med å få omsatt smøret før det ble for dårlig. Som eksempel kan Aksel Mowat nevnes. Ifølge skattematrikkelen 1647 eide han hele 375 gårder og bruk i Sunnhordaland. Om hver oppsitter betalte bare 1/2 løp smør (8 kg) i året, utgjør dette tre tonn smør.

[Gjest Per B. Lilje]

Det sies jo at budeia Anne Hov (hun som oppfant Gudbrandsdalsosten, dvs. tilsetting av fløte i mysosten) reddet landbruket i østlandsdalene, og andre steder i avstand fra byene der landbruket først og fremst bygde på utmarkbeite, da hun fant på et nytt meieriprodukt som kunne ta over for smørproduksjon.Inntil 1870-årene var smør hoved-salgsproduktet til norsk landbruk i Gudbrandsdalen, Valdres etc. Smør var det eneste matfettet folk hadde, og dermed en etterspurt vare. Dessuten, ved siden av ost, var det et forholdsvis lettransportert og langringsdyktig meieriprodukt (i hvert fall i forhold til fersk melk eller fløte). Men fra 1870-årene ble smør konkurrert ut av billig margarin, og hadde det ikke vært for at Gudbrandsdalsost fra samme tid ble et populært pålegg over hele landet, er det sagt at landbruket neppe ville overlevd i de områdene der husdyrhold basert på utmarkbeite var hovedgrunnlaget.

[Gjest Ivar S. Ertesvåg]

Mangt kunne sikkert seiast om smør og landskyldvarer. Kor lenge smøret held seg, er dels eit spørsmål om saltinnhald og dels eit spørsmål om lagringsmåte. Ein god del gjekk til eksport, og som Tore seier, verdien pr masseeining er større enn for mange andre varer. På den andre sida ser vi vel at godseigarane i seinmellomalderen heller ville ha fisk enn smør.Til (1): Landskyld vart (iallfall i mange tilfelle) betalt ein gong for året.Til (3): Brøkrekninga er vel eigentleg ikkje så avansert når det kjem til stykket - iallfall ikkje for dei som skulle betale landskyld og skatt. Futen og sveinane hans var neppe heilt utan 'formell utdanning' (etter den tids formalitet). Dessutan: Eg har skrive av to lensrekneskap for Sunnmøre (1603 og 1606/7). I begge rekneskapa er det reknefeil.Til (4): Jau - iallfall i mange tilfelle vart landskylda (og skattar m.m.) betalte i den vara som er oppgjeven (smør, korn, fisk, skinn,...).

[Gjest Tore H Vigerust]

Våren 1522 ble bl a følgende oppbevart i kjellere på Båhus slott: 4½ lest ½ tønne 2½ pund smør, 3 tønner skrapesmør, 2 tønner kjøkkenfett.En tønne smør utgjorde i Båhuslen på 1500-tallet ca 112 kg. En lest smør (à 12 tønner, à 16 pund) var 1.344 kg. Smørbeholdningen våren 1522 var altså 6.440 kg, i tillegg kom 244 kg kjøkkenfett.Båhus var landets største festning, så jeg venter ikke like høye tall andre steder, men det er bevart kilder fra andre festninger (Bergenhus og Akershus), så det er bare å lete frem tallene der også.

[Gjest Tore H Vigerust]

De hadde også våren 1522 på Båhus 6 tønner selspekk, dvs nærmere 700 kg. Den 6.6 1518 var beholdningen 1/2 lest smør, dvs nærmere 700 kg smør, som på det tidspunktet var innpå ett år gammelt.

[Gjest Alf Inge Fagerheim]

Det synes helt klart at enorme mengder matvarer fordervet bort i ulike statlige og private lagre rundt omkring. Men noe ble tydeligvis omsatt i gull og sølv. Og da blir jo spørsmålet hvor alt sølvet og gulvet ble av. Jeg leste nettopp at man har gjort store arkeologiske funn av gull- og sølvgjenstander bak slottet i Baroniet i Rosendal. Det kan finnes flere slike gjemte og glemte gull- og sølvlagre rundt om i landet. Vi snakker jo om flere hundreår med inndriving av skatter og landskyld.

[Gjest Tore H Vigerust]

Hvor har du funnet opplysninger om at matvarer fordervet i private lagre ?

[Gjest Jan Oldervoll]

Fortidas menneske skal ein ikkje undervurdera. Det er meiningslaust å tru at store mengder matvarer vart øydelagt. Det er først no i all vår rikdom at ein kan tillata seg slikt. På 1500-talet var mat kostesamt og vart teke vel vare på. Og så må ein hugsa at smør ikkje berre var ei forbruksvare, det var også handelsvare, og eksportvare. På 1500-talet vart det eksportert smør m.a. frå Bergen.Tonnevis av smør på Bohus kan like gjerne ha vore meint for sal som for forbruk.

[Gjest Alf Inge Fagerheim]

Tore: Jeg har ingen informasjon om innbetalt naturalia, da særlig mør, ble bedervet i private lagre. Det finnes lite info om dette på nettet. Men jeg klarer bare ikke å se for meg hvordan de store jordeierne kunne ta hånd om og omsette tonnevis av smør som ble betalt inn samtidig, som i eksempelet med Mowat i Sunnhordaland 1675(375 gårder à 8 kg, tre tonn). Det var jo heller ikke så mange byborgere på denne tiden, så kort tid etter pesten. Jeg regner med at smøret, fisken og kornet ikke ble gitt bort til de fattige, men lagret i håp om at man kunne omsette det. Men har smør stått på lager i et nesten ett år, som du sier, vil jeg anta at handelen har gått dårlig og at smøret er blitt sterkt forringet i verdi, bortimot ødelagt.

[Gjest knut fasting]

Det har vel ikke dreid seg om detaljomsetning av naturalia fra de store godseierne, de har nok hatt et velutviklet nettverk/system for å omsette overskuddet fra sine eiendommer.Da var det vel lettere å ta hånd om kvanta som ble innsamlet samtidig ?Hvilken pest er det forresten du henviser til ?; o} knut f

[Gjest Jan Oldervoll]

Det budde truleg 10.000 menneske i Bergen rundt 1670, mange meiner meir. Tre tonn blir berre ei mark pr menneske pr år. Det skulle vel gå an å omsetja. I tillegg vart det importert vel 50.000 tønner korn pr år i denne perioden, eller noko slikt som 7 millionar liter. Dette skulle betalast for med eksportvarer. Tørfisk var det vanlegaste. I denne perioden vart det eksportert kring 4000 tonn tørrfisk kvart år. Ein livleg handel, med andre ord. Men også smør vart eksportert, om ikkje i store mengder.At jordleige vart spesifisert i smør er ikkje det same som at den vart betalt i smør. Eg trur knapt du treng vera redd for at varer samla seg opp meir enn det som trongst. Styresmatene var gjeoomgåande bekrymra for at det ikkje var store nok matlager til å klara variasjonar i produksjon og i import.

[Gjest Alf Inge Fagerheim]

Det var vel mange pestepidemier mellom 1349 og midten av 1600-tallet, ikke bare 'svartedauden', som de fleste har hørt om. De bygdebøkene jeg har lest har påpekt den lave folketilveksten i årene fra den første pesten og fram til rundt 1700-tallet. Når det gjelder smøret, så er det svært så sparsommelig med informasjon på nettet om hvor mye smør som ble eksportert og hvordan smørhandelen foregikk. Klippfisk står det mye om. Men det som er bakgrunnen for min nye interesse for smør, sett ut fra et slektsforskningsperspektiv, er at man i tingbøker fra 1600-tallet ofte kan lese at NN en oppgitt dato kjøpte til sammen X løp smør og Y huder odelsgods i en gård, fra andre odelsinnehavere, der annen informasjon sier at det var oppført flere brukere med hver sine landsskyldsbrøker på denne gården. Jeg vet at begrepet odel ble innført i lovene for å sikre at en gård forble i familiens eie, og at odelsrett således indikerer slektskap. Spørsmålet er om landskyldbrøkene i slike tilfeller kan brukes for å pare odelsinnehaverne med rett oppsitter.

[Gjest Alf Inge Fagerheim]

Ja, om det bodde så mange som 10000 mennesker i Bergen rundt 1670, er det ikke så vanskelig å se at det var et betydelig innenlands marked for landbruksvarer. Om hver av de spiste rundt 50 gram smør for dagen, skulle vel det gi et behov på rundt 183 tonn smør pr. år. Hvordan innkreving, distribusjon og handel med landskylden foregikk, finnes det sikkert gode bøker som gjør rede for.

[Gjest Tore H Vigerust]

Det var vanlig at de kirkelige institusjonene i byene solgte (mye av) naturalinntektene sine i byene mot rede penger, etter standard takster som f eks kunne gå under betegnelsen 'kapittelstakst'. I NST 1994 har jeg publisert en artikkel som viser eksempel på salg fra en sjøbod i Oslo omkring år 1500, av utfarwerledingsmel. Kjøperne var borgerskapet, selgerne en representant for lensherren på Akershus. Salget gikk etter standard takst.Mange lensregnskaper fra tiden omkring 1600 og årene utover, inneholder utgifts- og inntektssider, der inntekstsidene har oppgaver over salg av naturalia ti bøndene (dvs tilbakesalg av landskyld- og tiendevarer). I Gudbrandsdalen var det tilbakesalg av tiendekorn, fordi dalen hadde behov for mere korn enn de produserte selv (men ikke tilbakesalg av smør). I andre landsdeler var det tilbakesalg av andre vareslag.