[#35907] 'Brud stand' - Kone / Qvinde-Menniske / Qvinden - Korleis skal dette 'tolkast'?

[Gjest Gisle Hersvik]

Tar utgangspunkt i Vigde i Gulen: Lenke'Titler' somPige - Jomfrue - Enke(n) - Ugivteskulle vere greie å vurdere (sjølv om det finnes tilfeller at enker 'har blitt' piger ved sitt andre giftarmål), men korleis skal vi tolke:Kone - Qvinde-Menniske - Qvinden ?Seier dette noko om at dei har vore gifte tidlegare eller ikkje? Eller er - i slike tilfelle - Enke(n) 'gjennomført' brukt?Men så finnes også 'Qvinde-Menniske og ugifte'.

[Gjest Alf Strand]

'Kone' kan du heilt sikkert gå ut frå betyr enkje. 'Qvinde' og ikkje minst 'Qvinde-Menniske' høyrest ut til å stå lengre nede på presten sin sosiale rangstige, eller kanskje han og rett og slett ikkje var sikker på 'tilstanden' hennar?Alf

[Gjest Gisle Hersvik]

Takk Alf,Det var slik eg ville ha tolka det også! Det var vel ikkje slik at presten alltid spurte dei involverte om 'tilstanden'.Gisle

[Gjest Leif Kåre Solberg]

Qvindemenneske, er vanligvis betegnelse på kvinne som var eller hadde vært gift, i motsetning til ”Pige”. På samme måte som ”kone” kan forstås som enke, vil vel det også oftest være tilfelle for ”Qvindemenneske”. Merk at Synneve Olsdatter betegnes som ”Qvinde-Menniske og ugifte”. Siden presten finner det nødvendig å presisere ”ugifte” for henne, er det rimelig å tolke at de øvrige Qvindemennesker har vært gift, mens Synneve muligens har levd i et samboerlignende forhold med en annen.med en annen.

[Gjest Leif Kåre Solberg]

Når jeg søker på enke/enche blant de 1287 trolovelser/vielser i Gulen får jeg ingen tilslag utenom Enke-Frue Catharina Elisabeth van der Lippe Tuchsen, fød Hanning. Hun var ganske sikkert tidligere gift med en enbetsmann, og i 1782 derfor Frue, senere Enke-Frue. For enker av allmuen har denne presten ikke benyttet tittelen ”enke”, men i stedet ”Kone” og ” Qvindemenneske”.Når det gjelder titlenes sosiale betydning var det klar forskjell mellom Enke-Frue og Kone/ Qvindemenneske. Mellom Qvindemenneske og Kone er jeg i tvil om det lå en sosial valør. Begge ble brukt om allmuen. Pige og Jomfue ble brukt om ugifte jenter av henholdsvis allmue- og embetsstand. Derimot indikerte de intet om kyskhet. Både Piger og Jomfuer kunne godt ha barn utenfor ekteskap.

[Gjest Leif Biberg Kristensen]

De gangene jeg har funnet et 'Quindemenneske' i kirkebøkene, har hun alltid hatt et uekte barn. Men dette varierer sikkert med tid, sted og prestens personlige vokabular.mvh Leif

[Gjest Svein Arnolf Bjørndal]

I de tilfeller jeg har vært borti 'qvindemennische' har det helt klart hatt en svært negativ valør, og gjerne brukt om en som hadde ett eller flere barn utenfor ekteskap, eller hadde forbrutt seg på annen måte som øvrigheten ikke likte.En liten digresjon: Jeg har faktisk hørt betegnelsen også i dag, som 'Hva er det for et kvinnemenneske', da også ment i negativ betydning, men kanskje helst synonymt med brysom person eller rivjern.

[Gjest Geir Kamsvaag Berntsen]

Tiltaleformene i Christiania var hhv. Frue/Frøchen - Madam(e)/Jomfrue & M.selle - Pige/Kone for hhv. adel/tilsvarende rang - borgere - allmuen. På 1600-tallet finner du også 'Kiereste' som alternativ til Mad: (dette betyr ikke at de bare var trolovet).Men dette er Christiania på 16- og 1700-tallet.

[Gjest Leif Kåre Solberg]

Jeg, som andre, er selvsagt klar over at i dag brukes uttrykk som: 'Hva er det for et kvinnemenneske', i en lett nedsettende betydning. Det er dermed ikke sagt at valøren var den samme på 1700-tallet; vi kan ha lett for å basere tolkningen av datdige uttrykk på vår nåtidige forståelse. Grunnen til at jeg reflekterte over uttrykket, var en tingbokutskrift hvor jeg umiddelbart tolket Qvindemenneske som en nedsettende karakteristikk. Senere gikk det opp for meg at hun som enke og saksøker i en eiendomstvist etter alt å dømme var en respektabel enke. Senere har jeg flere ganger sett at uttrykket er benyttet på samme nøytrale måte om enker, og også om skilte kvinner av embetsstand, men de siste var kanskje ikke særlig respektable? Jeg har også sett at uttrykket er benyttet om en kvinne som har drevet langvarig skiørlevened men én mann som hun har fått flere ”uekte” barn med – samboerskap? Jfr. Synneve Olsdatter?På den andre siden har det jo vært vanlig å fortsette å omtale en ung kvinne med barn utenfor ekteskap som ”pige”. Overgangen til ”Qvindemenneske” har kanskje ikke bare å gjøre med moral, men også alder. Muligens ble eldre kvinner med barn utenfor ekteskap lettere omtalt som Qvindemenneske?Blant Gulens bruder var det også en som ikke var Qvindemenneske, men bare: ”Qvinde”. Det siste oppfatter jeg som et nøytralt synonym for kone, dvs. enke, uten odiøse overtoner.

[Gjest Svein Arnolf Bjørndal]

'Qvinde' var nok helt nøytralt. Spesielt på 1600-tallet ser det ut til å ha vært nærmest synonymt med 'kone', jfr. f.eks. koppskatten 1645. På tingene kunne også NNs 'kvinne' møte opp i noen tilfeller.

[Gjest Leif Kåre Solberg]

Jeg har sett nærmere på hvordan betegnelsene ble brukt i kirkeboken for Aal på 1700-tallet. I perioden 1754-65 var det 205 vigsler.134 ble betegnet som pike, jeg har ikke funnet noen leiermål for dem blant de 187 kvinner som skriftet for utukt 1744-59. Ingen av dem var heller blant de 40 kvinner med merknad om leiermål ved konfirmasjon 1745-63. Blant de døde 1744-64 var det 11 piker i fertil alder. En av dem døde i barselseng, men ingen av dem hadde skriftet for leiermål.42 av brudene ble betegnet som Qvindemenneske. 10 hadde skriftet for utukt, i hovedsak leiermål. 2 av dem hadde også merknad om tidligere leiermål ved konfirmasjon Ytterligere 3 hadde slik merknad bare ved konfirmasjon, uten å ha skriftet. (I alt 40 med leiermålsmerknad ved konfirmasjon). Det gir i alt 13 av brudene med leiermål, eller 30 % av dem som ble betegnet: Qvindemenneske. En del av de 70 prosent uten leiermålsmerknader kan likevel ha født barn u.e. Jeg har i øyenlikket ikke tilgang til dåpsopplysningene, men den lokale prestens spesielle nidkjærhet med skrifter, gjør det lite trolig at alle hadde født barn u.e. Blant de døde 1744-64 var det 5 Qvindemennesker i fertil alder. Fire av dem hadde skriftet for leiermål. Ytterligere 12 var over fertil alder, og eventuelle gamle leiermål for dem ville ha ligget forut for skrifteprotokollens begynnelse.De fem Qvindemenneskene som vi, etter konfirmasjonsopplysningene, fra kan beregne alder på ved vielsen, var mellom 21 og 34 år. To av dem ble åpenbart konfirmert for å kunne gifte seg. En av dem skriftet 13.6, ble konfirmert 24.6 og giftet seg 18.7.1756. Dette var imidlertid ikke typisk. De andre tre giftet seg 2 til 10 år senere.Av de 10 Qvindemenneskene som tidligere hadde skriftet for leiermål ble seks gift med medsynderen ved leiermålet. To av dem giftet seg 7 år senere, mens de tre andre først giftet seg 14 til 16 år etter siste leiermål med samme mann. De fire som giftet seg med en annen partner, gjorde innen 2 til 7 år etter leiemålet. Konklusjonen blir at betegnelsen Qvindemenneskene ikke var forbeholdt bare eldre tidligere gifte kvinner, men også ble brukt noe nedsettende om unge kvinner som hadde fått barn u.e.Av de 28 brudene som var enker, hadde ingen skriftet for leiermål. Omvent hadde heller ingen av de tre enkene som skriftet, giftet seg. Hvordan disse i så fall ville blitt betegnet ved vielsen, er derfor uavklart.29 av de døde er betegnet Qvinde i betydningen: ”kone”, gift kvinne. Siste gang betegnelsen ble brukt, var i 1764. I perioden 1775-98 ble betegnelsen ”hustru” brukt konsekvent, mens betegnelsen ”kone” kom i konsekvent bruk fra 1798. Bruken av Qvindemenneske følger bruken av Qvinde; med ett unntak fra 1805, opphørte den i 1764. Disse skiftene avspeiler nok individuelle forskjeler mellom prestene, men er sikkert også uttrykk for trender. Ordbruken skifter over tid.Aal-materialet støtter langt på vei Svein Arnolf Bjørndal og Leif Biberg Kristensens erfaringer med begrepet. Det står likevel igjen en mulig usikkerhet ved 70 % av Aal-brudene som ble betegnet: ”Qvindemenneske” uten foreløpig påviselige svangerskap bak seg. For en del av dem kan det ha vært andre forhold som førte til denne prestens ordvalg.Det kunne være fristende å kaste spørsmålet tilbake til trådstarter Gisle Hersvik. Av de syv Qvindemenneskene i Gulen går det frem av kirkeboken at en hadde barn utenfor ekteskap. Hva sier kirkeboken (dåp, konfirmasjon og skrifte) om de øvrige seks?Mine tidligere refererte erfaringer med terminologien i tingbøker daterer seg til 1600-tallet. Det er mulig at det kan ha skjedd en forskyvning av ordets valør over tid slik at betegnelsen allerede på midten av 1700-tallet hadde fått den lett nedsettende betydningen som kvinnemenneske har i dag.

[Gjest Gisle Hersvik]

Takk for alle innspel her! Interessant å lese dette.Til Leif Kåre Solberg (11): Eg har dessverre ikkje tilgang på kirkebok for Eivindvik/Gulen for den aktuelle perioden så ein slik ”studie” som du har utført må eg nok vente litt med. Men eg skal ha det i tankane og komme tilbake med informasjon så snart eg har fått sett meir på dette.

[Gjest Ivar S. Ertesvåg]

Eit lite bidrag: I kyrkjeboka for Volda 1741-60 er det så godt som ingen 'titlar'. Men innleidde barselkvinner Lenke er (med få unnatak) omtala med mannen sitt namn. Den første presten skreiv 'NNs Kone'(t.d. 'Ole Aaseliens Kone') for fleirtalet, men 'NNs qvinde' for ein del. Deretter kom to år (1856-58) bygda var utan prest. Kven som førte boka då, er uklart, men det meste er ført av ein og same person som konsekvent skriv 'NNs q.' (nokre få er ikkje forkorta). Nypresten (1758-) byrjar med 'NNs Hustroe', men går over til 'NNs q.' etter nokre veker.Alle innleidde barselkvinner hadde 'formalitetane' i orden - elles vart dei ikkje innleidde (Kristian Vs lov). Altså var 'kone', 'quinde' og 'hustroe' det same.

[Gjest Jan Erik Aas]

Jeg har hatt inntrykk av at kvinnemenneske også ble brukt om kvinnelige tiggere.

[Gjest Arild Kompelien]

Har sett litt på bruken av termen kvinnemenneske i tingbok for Solør-Østerdalen på 1700-tallet, og synes det er vanskelig snakke om en entydig bruk. Rett nok blir termen brukt oftest i forbindelse med leiermålssaker, men blir også brukt mer generelt og synonymt med kvinne.Et annet trekk ved bruken, er at den ofte gir signaler om en form for avstand, at skriveren ikke kjenner mennesket det dreier seg om så godt, eller at vedkommende ikke blir identifisert som knyttet til ektemann eller far. Typisk er uttrykk som 'et løst kvinnemenneske Ingeborg Olsdatter' som gir assosiasjoner om en person som ikke har fått sin plass i samfunnet. Bruken av termen i leiermålssaker rimer bra med dette.Og det er vel vanskelig å unngå å se en snev av mindreverdighet i uttrykket. På 1700-tallet var kvinnene også umyndige, men fikk likevel hevet statusen ved giftermål. Fra nevnte materiale er det ihvertfall klart at bruken i hovedsak retter seg mot ugifte kvinner.Fogdens hustru ble kalt kjæreste, og det virker utenkelig at sorenskriveren i noen sammenheng ville nevne henne som kvinnemenneske. Hadde han gjort det, tror jeg det ville blitt oppfattet nedsettende.

[Gjest Svein Arnolf Bjørndal]

Hadde sorenskriveren våget å kalle fogdens hustru for kvinnemenneske, tror jeg nok det ville blitt rabalder, og garantert en ærekrenkelsessak ut av det.

[Gjest Mette Værnes]

Hei..Min erfaring fra Ytterøy prestegjeld er at 'Qvindemennisket', eller tilsvarende betegnelse, stort sett ble brukt på ugifte mødre ved barnas dåp, eller når en 'besovet' kvinne ble gift. Jeg har flere tilfeller av dette ordet i mine kilderegistreringer, både når det gjelder om lokale kvinner og på kvinner som kom langveisfra til prestegjeldet for å føde og døpe barna sine. Etter det jeg kan se, ble betegnelsen brukt siste gang i 1771.Når det gjelder ordet 'Qvinden' i foreksempel setningen 'Qvinden som bar barnet ...' osv i dåpsinnføringer, handler dette stort sett om gifte kvinner.Hei fra Mette