[#36078] Kriminell fortid - Publisering

[Gjest per torgersen]

Jeg ønsker forumbrukernes synspunkter på hva man i ulike tilfeller kan presentere av en avdøds persons kriminelle fortid (lovbrudd, fengselsopphold, dommer og lignende) og også om utenomekteskapelige forhold og uekte barn.Spørsmålet kan belyses både _etisk_ og _juridisk_. Hva er den etiske og hva er den juridiske 'grensen' for å kunne presentere disse 'sensitive' opplysningene om avdøde personer? Hvordan bør man etisk bevare en persons ettermæle?*(1a) Det er gjerne noen formeninger om hvor mange *år* det er gått siden personen døde, før man etisk og/eller juridisk bør/kan presentere fakta?*(1b) Noen meninger om det er forskjell på hvilket *media* (internett, tidsskrift, slektsbøker m.m.) presentasjonen skjer i?*(1c) Endrer saken seg hvis den avdøde personen har *etterslekt* som er i live? Hva om opplysningene om slektsskapsforhold står i samme publisering? Hva hvis samtlige av disse samtykker i presentasjonen?*(1d) Ett praktisk eksempel: Synes dere det er noe i veien for å på internett publisere kriminelle forhold om en person som døde for over 150 år siden, og som har etterslekt som er i live (hvem som er etterslekt nevnes ikke på samme nettsted)?*(1e) Enda ett praktisk eksempel: 'Kjendis' som døde for over 100 år siden med masse etterslekt har barn både i og utenom ekteskapet, der begge deler igjen har etterslekt som lever i dag. Uekte barn ikke nevnt i slektsbøker, bygdebøker eller noen annen offentlig sammenheng. Bør dette publiseres?Tatt i betraktning: I media står det hver eneste dag står en god del informasjon om lovbrytere, og til og med navngitte både skyldige og uskyldige mistenkte personer. Ukeblader fråtser over kjendisene og deres utenforekteskapelige 'resultater', og kommer med mer eller mindre sanne opplysninger om alt mulig.

[Gjest Helge Hålåsæter]

Jeg er uvitende: Går det ikke an å få utskrift av en dom ?

[Gjest Inger Falch-Jacobsen]

Dette blir ikke noe utfyllende svar, men jeg vil si at jeg ikke har noe problem med å publisere på nett at min tippoldemor fikk 20 dagers tukthus etter at hun fikk sitt tredje barn utenfor ekteskap i 1885. Nå er jo ikke dette kriminelt lenger(!) men viser at tidene heldigvis har forandret seg. Jeg har ikke fått reaksjoner fra andre etterkommere etter henne. Jeg legger ut etterslekt født fram til 1910 med fullt navn på mine sider; og nålevende uten fødselsår og fornavn, et annet sted.

[Gjest Inger Falch-Jacobsen]

(1e) Jeg kom på at jeg har i min database en 'kjendis' *født* for over 100 år siden, også med kjent etterslekt som lever i dag. Denne 'kjendisen' var født utenfor ekteskap og er muligens derfor ikke nevnt i den aktuelle slektsbok. Jeg gjør ingen unntak for 'uektefødte' og jeg ser heller ikke at det er noen stor greie i dag (jfr mitt forrige innlegg).

[Gjest per torgersen]

Selv har jeg ikke etiske betenkligheter med å presentere slike handlinger som har skjedd for mer enn 100 år siden. Men det er gjerne noen som har noen andre meninger? Kan man skrive hva som helst om en avdød person? (nå vrir jeg spørsmålet litt, men hovedtema er fremdeles kriminelle handlinger og uekte barn)

[Gjest Mette Værnes]

Hei..Jeg ser ingen problemer med å presentere en avdød persons kriminelle fortid, så lenge klausultida på materialet har gått ut - for med det er jo også alt ute i det offentlige lys og hvem som helst kan se på det.Av den grunn har jeg heller ikke hatt problemer med å skrive om min oldefar, som døde på 1940 tallet, og som helt fram til 1913 hadde en god del opphold i diverse fengsler. Han er også med i forbryteralbumet for Oslo, siste gang i 1903, men i dagens samfunn ville han sannsynligvis ikke blitt betegna som en småkriminell engang.Slektsrekka fra min oldefar og videre bakover består også av den tids lovbrytere. Min tipp oldefar og hans far igjen som satt nesten halvparten av livet sitt på tukthus og slaverier. Og hele søskenflokken til min 2 ganger tipp oldefar, i tillegg til begge foreldrene hans som alle sammen hadde en eller flere perioder på tukthus - grunnet tyveri og/eller heleri.Det er jo selvsagt mye tragedie her, men allikevel er dette for meg norgeshistorie på sitt beste. I alt det arkivmateriale jeg har funnet om disse menneskene så går det en rød tråd gjennom alle, fattigdom, og lovbruddene var deres måte å overleve på.Jeg mener også at det blir helt feil å utelate 'uekte' barn i gårds- og slektsbøker, av samme grunn som nevnt over - så lenge materialet er utafor klausultida er det også offentlig for alle. Sjøl har jeg ikke tall på hvor mange 'uekte' barn det finnes i mine slektsgreiner, og jeg er nok også en rettlinja etterkommer av mange av dem. Jeg har liten tro på at det finnes en slektslinje der ute i verden som er 'helt rein'.Dette handler om personer som er døde for lengst, og det er sannsynligvis det nærmeste leddet etter dem også. Tidene har forandra seg, og hva disse fortidas mennesker gjorde med sine liv skal ikke behøves å gjemmes bort og skamme seg over. Om ettertida skal skjermes for denne type norsk historie, så vil det si det samme som at vi etterkommere av den fortsatt vil bli straffa for noe våre forfedre gjorde lenge før vår tid - og det blir helt feil, mener nå jeg.Hei fra Mette

[Gjest Ellef Ellefsen]

Til innlegg (1)- *(1a - b og c):Jeg synes ikke vi skal presentere opplysninger om domfelte personer, dersom det er såpass nære etterkommere som barn eller barnebarn i live.Tror nok de fleste respekterer dette. I hvert fall når det gjelder utlegging på internett. Synes ikke det passer å ta slikt med i slektsbøker heller, sjøl om sistnevnet kategori oftest er beregnet på en svært så begrenset leserkrets.Tenk bare på alle rettsoppgjørene som ble holdt etter krigen. Her har til nød forskere adgang til domsavsigelsepapirene. En annen sak er at avisene godtet seg i disse sakene. Til og med navnet NS medlemmer og 'tyskertøser' ble hengt ut. Dette kan vi heldigvis ikke lese om på internett. Derimot i eldre aviser og mikrofilmer av disse. Personlig mener sensetive opplysninger fra forrige århundredet ikke skal legges ut på åpent nett.Mvh Ellef Ellefsen.

[Gjest Sigbjørn Sandsmark]

Synest at vi kan publisere Even Olsen Tagholdt,han står jo stiv og strunk på Stavanger museum,og vi har samme aner ;-)

[Gjest per torgersen]

Vel... håper ikke dette fotoet av morderen 'Tagholdtmannen' fra Lund i Rogaland skremmer flere fra å komme med sine meninger.

[Gjest Randi Rostrup]

Jeg kan ikke se at det er kommet utfyllende svar på alle spørsmålene i innlegg 1, særlig ikke 1b, om det er forskjell på medium. Selv er jeg mer tilbakeholden med å legge ut sensitive opplysninger på internett enn jeg er i en trykt publikasjon, selv om sperretiden forlengst er over. Det er av hensyn til levende etterkommere som kanskje kunne ta det ille opp. I en artikkel i f.eks. en årbok har jeg derimot ikke helt de samme motforestillingene, men det forutsetter selvsagt at opplysningene er satt inn i en meningsfull sammenheng. For å belyse temaet kriminell fortid vil jeg ta med et konkret eksempel (som jeg ikke har skrevet selv). Personnavn og lokale stedsnavn er her anonymisert, siden de konkrete personene er uvesentlige i sammenhengen:«Anna Bjørnsdatter, født 1786. Gift 1812 med Carl Dagfinnsen fra N..sund, født 1787, død 1848. Året før hadde de fått datteren Ellen Bjørnsdatter, som igjen fikk etterslekt. Ellen bodde på N....øy til hun giftet seg i 1835. Jeg kjenner ikke mer til Annas skjebne, bortsett fra at hun er i live ved farens dødsskifte i 1815. Carl skal i tidsrommet 1809-1814 ha vært i marinen og deretter til sjøs som matros. Etter den tid tilbrakte han mesteparten av livet sitt i fengsel på grunn av en del tyverier. Carl satt første gang fengslet i Kristiansand tukthus i 1817. Samme året ble han tatt for tyveri i Bergen og satt fengslet på Bergenhus festning. Etter noen måneder i frihet ble han tatt for tyveriraid i Larvik og skal da ha sittet flere år på Akershus festning. Han fikk senere livstidsdom for tredje gangs tyveri, men ble benådet i 1838. Året etter fortsatte han med tyverier, denne gangen i Stavanger, noe som førte til at benådingen ble opphevet. Han ble da sittende på Bergenhus festning resten av livet. Det mest spesielle er vel at også hans søster Frederikke Dagfinnsdatter og broren Gunnar Dagfinnsen også satt fengslet for andre tyverier.»Det står ingenting mer om etterkommerne enn det som er nevnt ovenfor. Dette var en del av en artikkel sendt til en lokal årbok for en tid tilbake, men hvor redaksjonen fjernet alt etter «til sjøs som matros.» At redaksjonen selvsagt ikke har rett til å sensurere innkomne bidrag uten først å konferere med forfatteren, er ikke temaet her (men kan gjerne tas opp i et eget tema her i DA), men det kunne ha vært interessant å få synspunkter på om ovenstående opplysninger virkelig er så sensitive at de ikke kan stå i en lokal årbok. Det dreier seg altså her om kriminelle personer som døde for over 150 år siden.

[Gjest Geir Kamsvaag Berntsen]

Tja. Conradine Dunkers 'Gamle Dage. Erindringer og Tidsbilleder' som kom ut i 1909 skildrer detaljert Niels Hassings svært makabre drap på kone og barn i 1796, Hassing selv døde på sinnsykehus over 40 år senere. Denne boken ligger også på nettet (Dokumentasjonsprosjektet).Det er sikkert flere eksempler.

[Gjest Per Torgersen]

Flott med tilbakemeldinger. Ønsker fleres meninger og også litt juridisk...I innlegg (7) og (10) nevnes at man er mer tilbakeholden med opplysninger som legges på nett. Hvorfor mener dere man bær være mer tilbakeholden med opplysninger på nett enn f.eks. i en slektsbok eller årboksartikkel?Til Sigbjørn (innlegg 8): Jeg er selv etterkommer etter en annen Sigbjørn Sandsmark i Bakke (Sira, VA) og har da sannsynligvis felles aner med skjelettet som er utstilt på museum. Har den utstilte morderen etterkommere som lever i dag?

[Gjest Svein Arnolf Bjørndal]

Kriminelle handlinger begått før 1870 bør vel de fleste kunne tåle å høre om i dag, likeledes opplysninger om 'uekte' barn. Om kriminelle handlinger dermed bør ligge ute på nett, er jeg derimot litt mer i tvil om.Jeg mener hele 1900-tallet foreløpig bør 'hvile' i forhold til avsløringer: Selv om evt. etterslekt ikke måtte være oppgitt i samband med opplysningene, kan det fortsatt leve mennesker hvis foreldre eller besteforeldre dette dreier seg om, og som kan ta anstøt.

[Gjest Marie Skålnes]

Per Torgersen nemner og uekte born. Eg synes bygdebokskrivarar skal vera varsome med opplysningar om personar som framleis er lever. 'Vår' bygdebok kom ut i 1984. Der kan eg lesa at bestefaren min (som nyleg var død) var skriven som far til eit barn som kusina fekk. Dette barnet levde i beste velgåande til 2005. Dessutan visste både barnet og alle gamle i bygda at den rette faren drog til Amerika.Det var andre personar og som plutseleg fekk søsken eller andre slektningar dei ikkje kjende til då bygdeboka kom ut! Eg veit at forfattaren har vore meir varsom i dei bygdebøkene han har skrive seinare.

[Gjest Per Torgersen]

I siste nummer av 'Slekt og data' (4-2005), er det i en artikkel sagt at man ikke kan publisere lovovertredelser på internett, uansett om man har samtykke av alle gjenlevende slektninger eller om personen som har gjort lovovertredelsen ikke i det hele tatt har gjenlevende slekninger. Artikkelen dreier seg om svenske forhold, men det står videre at den nordiske lovgivningen på dette feltet er så godt som identisk. Kan dette virkelig stemme?(Stengingen av anbytarforumet er diskutert her: Lenke)

[Gjest Leif Kåre Solberg]

Nei, ikke uten videre.

[Gjest Ellef Ellefsen]

Svar på innlegg (12). Jeg mener man skal være tilbakeholden med alle opplysninger som kan virke sårende eller krenkende. Særlig hvis disse legges ut på åpent nett. Husker jeg ikke feil, er det langt strengere vilkår for personopplysninger som legges ut på nettet, enn hva er tilfelle i trykkte artikkler og bøker.For å bruke rettsoppgjørene etter krigen som et eksempel nok en gang. Ingen forlanger vel at avisredaksjonene skal brenne sine gamle aviser hvor dette ble skrevet om. Ei heller at bøker og andre publikasjoner hvor vi finner slike saker omtalt skal inndras og makkuleres.Men-, skulle noen idag gå ut med full omtale av disse gamle sakene på nett, navngi tiltalte, oppgi deres alder og bosted. Legge ut navnelister over 'tyskertøser' o.l. Alle ville nok se med forrakt på vedkommende som legger slikt ut, samtidig som personen trolig ville få offentlig påtale, mulig også private søksmål mot seg.Mvh Ellef Ellefsen.

[Gjest Per Torgersen]

Til (16): hvilke reglere er det som gjelder?Til resten: Ser ut som de fleste mener at man ikke bør publisere en kriminell fortid mens det enda lever barn eller barnebarn av den dømte. Går det an å omstille dette i antall år, slik som jeg spør etter i innlegg (1a)?

[Gjest Ellef Ellefsen]

Til (18). Et forsøk på svar til siste delen av spørsmålet. I hvert fall 140 år. Dette er sjølsagt kun egen mening.Sett at forbrytelsen ble begått av mann som fikk sin yngste sønn ved de tider den kriminelle handling ble begått. Det går så 50 år, og denne sønnen får sitt yngste barn. Sistnevnte barn er i dag over 90 år. Kanhende det ville bli et hardt slag for den gamle dersom farfarens liv ble brettet ut. Eldre kan jo være svært nærtagende ovenfor slikt, noe vi bør ha i minne. Derfor minst 140 år etter den kriminelle handling fant sted.Dette blir mest teori. Regner med de som publiserer slikt på forhånd har forsikret seg om at ingen barnebarn, som en slik publisering kan såre, er i live.

[Gjest Ellef Ellefsen]

Jeg er, i likhet med trolig mange, interessert i å høre flere meninger om disse spørsmålene som ble tatt opp i innlegg (1).Sjøl om mye av dette i årenes løp har blitt diskutert både i news-grupper og andre slektsfora, blir det neppe noen gang enighet om hva som er rett. Enkelte mener nok fortsatt at så lenge de har loven på sin side er det bare å kjøre i vei.Uten å kjenne lovene i detaljer mener jeg vi ikke skal gjøre alt vi har lov til. Kan vi unngå å såre noen, får det ikke hjelpe om slektshistorien ikke blir helt perfekt. (Påstår ikke at jeg sjøl aldri har brutt denne *regelen* jeg nå forsøker rette meg etter). Mvh Ellef Ellefsen

[Gjest Anne Hildrum]

Det bør ihvertfall ha gått 140 sier en. Man kunne kanskje spørre alle redaktørene av diverse nettaviser, og de ville vel ledd rått. Jeg ville vel trodd det var enklere å takle kriminalitet som skjedde for 100 år siden enn å få det slengt i fjeset støtt og stadig idag. Nå har jeg ikke oppdaget noe spesielt av den typen i min slekt, uten at det trenger være rett(ser helt bort ifra barn utenom ekteskap, det florerer det med overalt). Men jeg er da ikke ansvarlig for hva mine aner gjorde, og burde det dra noen skam over meg?I utgangspunktet hvor langt tilbake hendelsen bør ha skjedd blir det ingen enighet om, det blir bare personlige vurderinger. Noen vil ta hensyn, noen vil ikke, og med de som vil er spørsmålet hvilket år er stoppår. Legger man ut den slags bør man vel ihvertfall sørge for at det er rett, jmf feil barnefar f eks.Anne

[Gjest Ellef Ellefsen]

Er klar over at enkelte nett-redaktører tolker reglene totalt forskjellig fra hva vi slektsgranskere gjør.Er det lov, så gir de døyten i om etterkommere kan bli såret. Fritt fram og glemt er vanlig folkeskikk. hvor vi tar litt hensyn til andre.Ellef.

[Gjest Sigbjørn Sandsmark]

Ikke helt til spørsmålet,men-. Bygdebøker finnest hvor der nesten ikke er skilte og utenomekteskapelige resultater,det vekker mere nyskjerrihet enn om sanheten hadde blitt skrevet.Kjenner meget godt til at der er personer som ikke ville kjøpe bygdebok fordi de var født utenom ekteskap og derfor ikke nevnt i boka. Det må vel være en missforstått kristendom som her kommer til syne når barn skal forsøkes å gjemmes/glemmes.

[Gjest Leif Kåre Solberg]

Til (18) Jeg er redd det vil føre for langt, og jeg er heller ikke kompetent, til å foreta en sammenlignende utredning av personvernet for etterlevende i svensk og norsk lovgivning. Jeg tror jeg nøyer meg med å fastholde at lovverket ikke uten videre er sammenlignbart. Det som derimot er sammenlignbart, er at både rettsforståelse og –praksis i høy grad er et resultat av samfunnsmessige prosesser og skiftende ideologier, politikk i vid forstand. Det som skjedde med Anbytarforum illustrer dette poenget.I begge land har i de siste 25 år vernet, og ikke minst diskusjonen om vernet, av privatlivets fred vært nært knyttet til personopplysningsloven. Når så spørsmålet om beskyttelse av privatlivets fred for etterlatte kommer opp, er det, rettssosiologisk sett, interessant at svenskene hjemlet sine inngrep i sin ”sekretess-lovgivning”. Selv om jeg vanligvis misliker uttrykk av typen ”politisk korrekt”, kan det likevel kaste lys over både hvorfor svenskene aksjonerte mot Anbytarforum og over at de valgte nettopp denne lovgivningen som basis. En sterkt medvirkende årsak til dette valget var, etter mitt skjønn, at det allerede var bygget opp et ekspanderende forvaltningsapparat, datainspeksjonen, på siden av påtalemyndighet og domstol. Hverken denne, eller den norske personopplysningsloven, verner i utgangspunktet døde menneskers ettermele.I Norge, og jeg vil tro også i Sverige, er det andre deler av lovverket som burde være mer relevant. Personopplysningsloven verner i utgangspunktet ikke døde menneskers personvern, hverken i Sverige elle Norge. Det springende punktet i begge land er imidlertid opplysninger om døde som kan knyttes til opplysninger om levende. Det norske datatilsynet har, så langt, tolket dette hensynet konkret og relativt snevert, begrenset til tilfelle hvor opplysninger om døde kan si noe om konkrete egenskaper hos gjenlevende: for eksempel opplysninger om arvelige sykdom. I saken med Anbytarforum gir det svenske tilsynet en, etter min oppfatning, absurd utvidende tolkning av det tilsvarende lovverket.Privatlivets fred vernes i Norge av straffelovens § 390: ”Med bøter eller fengsel inntil 3 måneder straffes den som krenker privatlivets fred ved å gi offentlig meddelelse om personlige eller huslige forhold.”. De sparsomme forarbeidene gir liten veiledning til tolkning og foranledning til at paragrafen ble fremmet. Se [url="http://odin.dep.no/jd/norsk/publ/utredninger/NOU/012005-020016/index-hov003-b-n-a.html>LenkeJon Bing antyder