[#42429] Navneskikk, -tidsperioder, -geografi, -sosiale lag.

[Gjest Arnfrid Mæland]

Lars Løberg har en artikkel i 'Slekt og Data' 2/2005 om 'Norske oppksllingsregler'. Man våre medlem i DIS for å få tilgang. Mye interessant der.

[Gjest Anne Lise Hovdal]

Jeg har jo også noen Bergensaner fra 1803 og bakover, men det er kun en familie med 11 barn jeg har notert faddere på. Barn nr. 1 har fått navn etter farfar ser jeg, barn nr. 2 kan ha fått navn etter en ukjent farmor, barn nr. 3 har fått navn etter morfar og barn nr. 4 etter mormor. Barn nr. 5 og barn nr. 8 har fått navn etter en av fadderne, mens barn nr. 6 er oppkalt etter fars bror. Dette barnet døde, og barn nr. 7 har fått samme navn. Barn nr.9 og 11 har fått navn etter søsken som døde, og barn nr. 10 er oppkalt etter sin mor. Dette var en familie fra den såkalte 'overklassen', hvor faren Ole Olsen Lie var smedemester og moren av slekten Throfast. Så de var vel ingen vanlig Bergensfamilie.Etter det jeg nå vet om mulige oppkallingsregler har jeg kanskje en ukjent ane som mor til min ane Dorthea Catharina Throfast nå(kaller sin eldste datter Anna Kierstina).

[Gjest Arnfrid Mæland]

En oppkallingsregel i Middelalderen skal ha vært at den oppkalte måtte være død, iflg Troels Lund, noe som forøvrig er til god hjelp i slektsgrankingen når vi kommer et stykke tilbake. Hvor lenge varte imidlertid den skikken? - og var dette ulikt fra by til land i Norge?'Det Navn, som Faderen sagte hviskede til Gudmoderen, naar han i Hjemmet overrakte hende Barnet, og som hun atter lydelig udtalte i Kirken ved dets Daab, var paa engang nyt og dog en gammel bekendt. Valget deraf havde været Genstand for Ægteparrets grundige Overvejelse forinden, og med Rette, thi meget afhang heraf. Som Hovedregel gjaldt, at Barnet burde opkaldes efter en afdød Slægtning, hvem man ønskede, at det skulde ligne. Det var nemlig en gammel Erfaring, at Barnet arvede sin Navnes Væsen og Egenskaber. Som en Følge heraf gik det ikke an at opkalde en endnu levende, da en saadan Opkaldelse vilde medføre, at han svandt hen og tabte Kraften i samme Grad, som den lille trivedes. Denne Regel var saa almindelig fulgt af den danske Adel i det 16de Aarhundrede, at man den Dag i Dag med den som Ledestjerne søger Rede i Datidens Personalhistorie: en Mand maa antages for død fra det Øjeblik, hans Navn kan paavises hos en yngre af Slægten.Den samme Opfattelse laa til Grund for det 16de Aarhundredes Overtro, at man ved at døbe et Voksbarn med en endnu levendes Navn kunde berøve denne sin Lykke. Endnu i det 19de Aarhundrede hedder det om Landbefolkningen i Nordsjælland: 'Den gamle Bedstefader vilde anse det som et Tegn paa, at Sønnen vil slaa ham ihjel eller i det ringeste ønsker hans Død, i Fald han opkaldte ham i hans Børn, saa længe han endnu var i Live'.Blandt de Egenskaber, der kunde arves, var naturligvis ogsaa den, kun at leve kort. Derfor skyede man at opkalde Personer, med hvem sligt havde været Tilfældet, f. Eks. forudgangne Søskende, der var døde som smaa, eller lignende. Ganske naturlig ledtes man til at opkalde Slægtens ældste og ypperste Mænd.Men naar saaledes det at opkaldes var en Hædersbevisning, kunde man let tænke sig, at de afdøde vrededes, naar de mente sig forbigaaede. Denne Tro er endnu almindelig i Wärend i Småland. Man antager her, at de afdødes Vrede vender sig mod Barnet, som de uafbrudt plager ved at forstyrre dets Søvn. Hvor sligt er Tilfældet, er der ikke andet for end at lade en klog Mand udfinde, hvilken afdød Slægtning det er, der mener sig forbigaaet. Dette udfindes bedst ved 'at støbe over Barnet'. Det smeltede Bly, som man over Barnets Bryst lader falde i en Skaal med Vand, vil gengive vedkommendes Forbogstav eller Ansigtstræk. Naar man saaledes har faaet Rede paa, hvilken afdød det er, gaar Forældrene enten til dennes Grav og beder om Tilgivelse, eller tiltaler ham, naar han igen plager Barnet, og lover ham, at hvis han vil vente, til der næste Gang indtræffer en Fødsel i Familjen, skal han sikkerlig vorde ihukommet og opkaldt.Et eget, farligt Forsøg var at opkalde Faderen og Moderen, medens de endnu var i Live. Skøndt man maatte nære Frygt for Følgerne, gjorde man det dog ikke sjældent, aldrig dog vistnok med det første Barn. I en senere Tid antog man, at Følgen af saadan Opkaldelse ikke vilde blive den ene af de to Navnefællers Død, men blot at der herved sloges Knude paa Slægten, saa at Fortsættelsen udeblev. Forældre, der ikke ønskede flere Børn, anvendte derfor dette Middel. Et lignende Bindemiddel søgte en Degn i det 18de Aarhundrede at bringe i Anvendelse, idet han gav sit fjortende Barn Navnet: 'Punktum'.Disse forskellige Hensyn maatte i Reglen føre til, at det var Barnets Bedsteforældre, der opkaldtes, Farfaderen først, hvis han var død, ellers Morfaderen. Dette fandt ogsaa almindeligst Sted i det 16de Aarhundrede. Sporene af denne Skik lader sig endnu paavise lige fra den danske Kongerækkes regelmæssig vekslende Navne og ned til de fleste Bønderslægters Stamtavler lige til Nutiden, i hvilke hvert andet Led bestandig bærer samme Navn. Medens Ensartetheden her er bleven ufravigelig, giver de ældre danske Kongerækker os en Prøve paa, hvorledes, selv under Regelmæssigheden, Afveksling kunde opstaa. Ganske vist kom her i Begyndelsen Navnene Harald, Svend og Knud hyppigt igen og senere Valdemar og Erik baade i Danmark og Sønderjylland, ligesom Gerhardt og Henrik i Holsten. Men ofte gav dog Morfadernavne og Afbrud ved Dødsfald Navnerækkens Strøm en hel ny Retning. Saaledes kom de to nye Navne Erik og Valdemar ind ved Giftermaal fra Sverige og Rusland. Navnene Harald, Knud og Valdemar afbrødes ved Dødsfald og Barnløshed eller tabte sig i Sideskud. Selv den oldenborgske Kongerække med al dens Regelmæssighed bærer i sin uregelrette Talfølge et Minde om, at den ifølge Slægtens fire første Led var anlagt til at blive en Kæde af Navnene Christian og Hans.Hvad der i det 16de Aarhundrede ofte bidrog til at afbryde Navnerækkens Regelmæssighed var de indviklede Giftermaalsforhold. Hver enkelt, baade Mand og Kvinde, giftede sig i Reglen et Par Gange. Og det var en ikke usædvanlig Maade at hædre sin Forgænger paa: at opkalde det Barn, der fødtes først i det nye Ægteskab, med den bortgangnes Navn, skøndt der jo egentlig slet intet Slægtskab var mellem de to. Herved kunde der opstaa et i høj Grad indviklet Navnefletværk.En Regel, som man strengt overholdt i det 16de Aarhundrede var, at enhver maatte kun have eet Navn. Vilde man yderligere betegne vedkommende, kunde man tilføje Faderens Navn med -søn eller -datter efter: Hans Pedersøn, Ane Klausdatter osv., men dette var blot en Oplysning, egentlig havde enhver kun det ene Navn. Heraf fulgte, hvad der lød Datiden naturlig, men nu klinger underlig familiært, at man tiltalte selv den fornemste med dette hans Enkeltnavn. Rigens Hofmester, Peder Oxe og Sjællands Biskop, Peder Palladius, hed begge blot Peder. Hvo der vidste lidt bedre Besked, føjede i disse Tilfælde et 'Hr.' til. Men i og for sig var der intet i Formen usædvanligt, naar f. Eks. en djævlebesat Almuesmand tiltalte Sjællands Bisp saalunde: 'Peder! det kriller og mylrer i mine Ben og Laar, som om der var tusinde Spurve i dem'.' sitat slutt fra runeberg.org

[Gjest Anne Sagflaat]

Min slekt kommer hovedsakelig fra Trøndelag og jeg ser tydelig de samme oppkallingsmønstrene som er beskrevet i tidligere innlegg. Etterhvert som man holder på er kjennskapen til disse reglene til god hjelp i å komme videre i enkelte tilfeller.Min 6. tippoldefar er Rasmus Heggelund, f. år ukjent, men død i 1725 på Lilleuglen i Klæbu. Han var kaptein ved 3. Trondhjemske regiment. Han var gift med Annichen Olsdatter Kjerboe, f. år ukjent, død i 1724 i Klæbu.Grunnene til at jeg her nevner denne Rasmus er at han hadde 2 sønner: Baltzer Meisner Heggelund f. ca 1721 og Fredrich Heggelund. Med mitt kjennskap til navn og navneskikker blir jeg her veldig usikker. Heggelund er jo ihvertfall utbredt i Troms. Kjerboe gir meg assosiasjoner til Danmark.Når det gjelder Balzer Meisner finnes det jo en person ved det navnet, nemlig Baltzer Meitzner oberst ved det 1. Trondhjemske regiment fra ca 1717. Han døde i Trondheim i 1718.Mine spørsmål blir da: Var det vanlig å oppkalle etter militære overordnede? (Har egentlig ikke noe kilde for at Meitzner var Rasmus' overordnede). Er det noen som kan gi litt informasjon om de spesielle navneskikkene i Troms (muligens et større område) hvor en søskenflokk f.eks. fikk navn som Peder Heggelund Henriksen, Marte Gamst Henriksen, Ole Brox Henriksen. (Dette er bare eksempler).Jeg mener ikke med innlegget å få hjelp når det gjelder disse personene spesielt, men heller å få informasjon om andre navneskikker enn de som er nevnt i tidligere innlegg.

[Gjest Bjørn Sundseth]

Min erfaring fra egne aner er at i Trøndelag var oppkalling etter den tradisjon som er beskrevet her - 1. sønn etter farfar osv. - mye brukt. Når jeg kommer til min nordnorske del av familien (Troms)blir denne tradisjonen mye svakere. Enkelte grener hadde tydelig et visst utvalg av navn de brukte, men ikke nødvendigvis etter faste regler. Eks. Hegelundgrenen: Hans, Søren, Christen og Morten i rekkefølgen Christen, Morten, Christen, Morten, Søren, Christen,Morten, Hans, Søren, Morten, Søren, Hans, Morten. Disse navnene ble brukt noe om hverandre, uavhengig av rekkefølge i søskenflokken.

[Gjest Ellef Ellefsen]

Tilbake til (26), hvor det sies man må være medlem av DIS for å få tilgang til medlemsbladet 'Slekt og Data'.Det bør vel opplyses at man må være medlem for å få tilgang til medlemsbladet, ved hjelp av internett. Men at mang et bibliotek har disse bladene, Har de ikke - skaffer de via fjernlån. Har sjøl lånt flere årganger, i samme bestilling.For ordens skyld! Jeg skriver dette i beste mening, ikke for å kverulere. Det kan jo hende ferske lesere av Brukarforumet har kommet til. Mvh Ellef.

[Gjest Bjørn Jonson Dale]

I Norge er det enno, som levande, ei stor ære å bli oppkalt, og slik må det ha vore svært lenge. Troels Lund, som ikkje hadde noke statistisk grunnlag for det han hevda, er neppe truverdig på dette punktet. At det i mellomalderen (og seinare) skal ha vore 'tabu' å kalle opp besteforeldre som enno levde er meir ein påstand enn noke anna.Ellers var det synd at ordskiftet om namneskikkar blei sletta, for i dette ordskiftet kunne spørsmål som dette (og om 'fritt namneval', eller om oppkalling som genealogisk hjelpemiddel) kanskje ha kunna blitt stilt på spissen.

[Gjest Arnfrid Mæland]

Til (31). det er korrekt at det var tilgang til PDF-utgaven av 'Slekt og Data' jeg siktet til, og sikkert korrekt at man kan låne 'Slekt og Data'.Til (32), helt enig i det siste du skriver, Bjørn, men jeg påtok meg altså å prøve å få debatten i gang igjen (selv om jeg ikke var debattant i den forrrige), men ser dessverre at det det ble vanekligere enn jeg trodde.

[Gjest Finn Oldervik]

(Fjerna av red. pga sitat frå stengd debatt)Når vi da ser alt i dei fyrste kyrkjebøkene frå 1600-talet at skikken(namneoppkalling) eksisterer, så må vi kunne trekkja den slutninga at skikken også var til stades fleire hundre år tidlegare.I innlegg nr. 16 i den førre debatten skriv (fjerna av red) m.a.; ”Omkring 1500 var fornavnet Anne (Anna) helt fraværende i sørnorske bygder. Omkring 1800 fantes det, med prof Olav Bøs ord, 'ei Anne på kvar gard'. Utbredelsen av Anne og hundrevis av andre fornavn kan KUN forklares med at navnene var 'på moten'. Spredningen av dem, fra 0% til stor utbredelse, kan IKKE forklares med oppkalling.”(fjerna av red). Sjølv om observasjonen er rett, så treng det vel ikkje vera eit enten eller. Dei fleste av oss vil vel hevda at slike endringar oppstod som ein kombinasjon av fleire faktorar. Lat oss tenkja oss at Anne/Anna var på moten i lang tid. Barneflokkane var oftast store ”før i tida”, og når ”plikt-attkallinga” var over, så vart motenamnet Anne nytta i dei fleste familiar. Mange av desse Anne-jentene ville veksa opp å få eige avkom. Den første Anne ville, etter som skikken var, bli oppkalla ho og, og når da namnet hadde vorte nytta i mange familiar p.g.a. at det hadde vore på moten, så er det klart at Anne etter kvart ville verta utbreidd. Eg trur mange av dei namneendringane vi kan sjå gjennom hundreåra har ei liknande forklaring, altså ein kombinasjon av motefenomen og oppkallingsskikkar.Kven var det som skapte motenamna? På bygdene var det ofte ei prestekone, ein prest , gjerne nokon som var godt likt, som skulle oppkallast. Men også andre framståande personar i samfunnet kunne vera opphav til motenamn. I den førre debatten vart det også hevda at prestane nærast tvinga folk til å nytta kristne namn på borna sine i middelalderen. Eg veit ikkje kva for kjelde som er nytta for ein slik påstand, men det kunne vel like godt vera slik at prestane sjølv byrja å nytta desse namna på eigne born først og at moten tilsa at også andre byrja å nytta namna etter kvart. (fjerna av red.)Eg trur dei fleste lesarane vil tolka Alf slik at han med ” før i tiden” meiner den tida vi har oversikt over namnsetjing ved hjelp av kyrkjebøker og skifteprotokollar, dvs. tida etter om lag 1700. Erfaringane mine med dette tilseier at eg langt på veg må seia meg samd med Alf. Det eksisterte ein namneskikk eller namnetradisjon som i grove trekk var slik som Johansen skildrar. Sjølv om eg ikkje har nokon empiri som stadfestar dette, så meinar eg likevel at etter å ha lese fleire tusen skiftedokument frå tida frå om lag 1660 til 1850, samt mange tusen sider med kyrkjebøker frå Midt-Noreg, samt deler av Gudbrandsdalen i same tidsrom (for Tingvoll frå 1645), så var skikken om lag slik som Alf skildrar den. Mange gonger virka dette ikkje berre å vera ein tradisjon/skikk, men nærast ein plikt. Til dømes kunne dette med å kalla att avdød ektemake føra til merkelege personnamn som Pedera e.l. på jenter om den avdøde mannen hadde heitt Peder og den førstefødde i neste ekteskap var ei jente. Samtidig var det mange unntak frå regelen/skikken også. Born kunne koma til ”oppfostring” hos slektningar, ofte meir velståande. Dette medførte sjølvsagt at fosterforeldra også måtte oppkallast, særskild om tilhøvet mellom partane var godt. På den måten kom også ”inngifte namn” inn i slekta. Det kunne og vera at framtredande personar, slik som prest, offiserar m.m., samt konge også kunne verta attkalla om dei skulle ærast. Det meste av dette er nemnd før, så eg skal ikkje gjenta meir av dette, men som dei fleste skjønar så medførte dette at også såkalla motenamn vart nytta om barnerikdomen var stor nok. Mange born døydde før dei kom i reproduktiv alder den gongen og dei som overlevde kunne like godt vera dei med motenamn. Om desse namna då var på moten lenge nok, så kunne det naturlegvis medføra at namna vart dominerande til slutt. Samtidig er det heilt klårt at i mange familiar både på 16- 17- og 1800-talet var det ofte sysken med same namn, til dømes Liltj-Ola, Stor-Ola og Gammel-Ola. Den som hevdar noko anna trur eg må ha sove i timen.Frå min eigen familie kan eg nemna følgjande eksempel, der både mote og attkallingsskikk har skapt ein sterk namnetradisjon etter kvart: 2 x tippoldefar min heitte Fredrik Jonsson Ree og var gift med Marit Rasmusdotter Ramsem. Den eldste sonen vart døypt Jon og den neste Rasmus, slik det skulle vera etter tradisjonen. Den tredje sonen derimot fekk namnet Ole (Ola). ”Pliktattkallinga” var no over og ein stod friare i namnevalget. Ole viser seg å vera etter ”svirebroren” til Fredrik Ree, nemlig handelsmannen Ole Wildberg Wigdal. Han som vart døypt Ole voks opp og fekk også familie, der den eldste sonen vart døypt Fredrik som seg hør og bør. Fredrik fekk i sin tid ein son som heitte Ole som igjen hadde sonen Fredrik (far min). Fredrik fekk sonen Ola (eldste bror min) som igjen har sonen Fredrik som også har ein son som heiter Ola. Eit namn som knapt fanst blant mine forfedrar vart altså eit typisk slektsnamn i løpet av eit par generasjonar.Ut frå dette eksemplet, saman med mange andre frå andre kantar av landet, synes eg det vert ein meiningslaus påstand (fjerna av red) at nokon namneskikk ikkje fanst.

[Gjest Tore H Vigerust]

Har du sett på maken til menigsløs påstand fra Finn Oldervik. Jeg har da aldri hevdet at det ikke fantes navneskikk. Tvert om, har jeg alltid ment at det fantes navneskikk. Allerede 1985 publiserte jeg en artikkel i tidsskriftet Middelalderforum om navneskikk, og senere samme år skrev jeg en semesteroppgave om navneskikk som er publisert på internett, LenkeDet jeg hevdet, var at påstanden i første innleggs første setning var gal - og da må man ta med resten av setningen i første innlegg, der det ble gjordt rede for hvordan navneoppkallingen skulel ha vært. Oldervik har ikke tatt med hele første setning. Det må tas med et punktum og et Og og dernest følger resten av første setning. Punktumet oppfatter jeg som feilplassert. Jeg har i et innlegg sitert hele den setningen (det som jeg oppfatter som en setning, ihvertfall), slik at leserne kan følge med i hvilket setning det var jeg mente inneholdt en gal påstand. Og jeg har tatt uttrykkelig forbehold om at jeg er enig i påstanden hva angår tiden fra 1700-tallet.Det er også helt galt å hevde at jeg avsporet debatten fordi jeg trakk inn middelalderen. For det første, så kom jeg innpå med middelaldereksempler langt ute i debatten, etter mange andre innlegg med eksemler fra 1600-tallet. For det andre, så hadde åpningsinnlegget et tidshorisont med før-i-tiden og nå-for-tiden, og stilte ut i fra dette, et spørsmål som gjaldt *når* navneskikken forsvant eller gikk i oppløsning, ikke når det oppsto. Innlegget kunne leses som om navneskikken hadde bestått meget lenge, og dermed også var gyldig i middelalderen. Siden førsteinnlegget ikke hadde satt en grense bakove ri tid, er det utidig å kritisere debattanter i sen ettertid for at de anvendte eksempler fra 1400- og 1500-tallet. Denne kritikken eller presiseringen at debatten kun skulle forholde seg til tiden etter f eks år 1700, burde ha vært gitt mye tidligere i debatten. Og nok en gang, jeg presiserte i flere innlegg at min kritikk av påstanden gjaldt for tiden før 1700.

[Gjest Tore H Vigerust]

Jeg hadde også et innlegg der jeg redegjorde for et til nå helt ukjent navneoppkallingsfenomen som jeg holde rpå og forske omkring på grunnlag av kilder fra indre østlandet i tiden 1550-1630. en som leser dette innlegget, kan da aldri sette frem en påstand om jeg at benekter at det fantes navneskikk. Jeg har jo selv lagt frem en teori om en navneskikk med oppkalling av anntatte forfedre 400 eller 800 år bak i tiden, gjennom troen på sjelevandringen.

[Gjest Tore H Vigerust]

Det er faktisk Finn Oldervik selv som avsporer denne debatten. Dels ved sitatfusk (jeg har selv sitert hele setningen jeg mente var gal, men Oldevik tar bare med første halvdel), dels ved å tillegge andre meninger de ikke har. Oldervik fikk ikke lest alle innleggene i den forrige debatten godt nok, - han kom jo inn i den i siste time.

[Gjest Arnfrid Mæland]

Hei,jeg lurer litt på et forhold:Synes å registrere i litteraturen at det kan ha vært ulik tradisjon med hensyn til å kalle opp døde søsken (jeg tenker her på senmiddelalder og 1600- og 1700-tallet). Noen som kan redegjøre for slike eventuelle ulike tradisjoner?På forhånd takk!

[Gjest Finn Oldervik]

Tore Eg reknar ei setning som det som står mellom to punktum. I ettertid hevdar du at eigenleg meinte du dei to første setningane i første innlegg. Desse setningane lydde slik: Sitat: ”Det var jo vanlig før i tiden at man navnga barna etter en navneskikk. Som tilsa at første sønn skulle ha farfarens navn andre sønn morfarens, første datter farmorens navn og andre datter mormorens osv.…Kva eksagt er det som er feil i denne påstanden då Tore om vi går ut frå at trådstartaren tenkjer på 1700-talet og fram til ca år 1900 med ”før i tiden”?Eg må berre vedgå at eg oppfatta deg slik i innlegg nr 7 (ikkje 6 slik eg kom til skriva i førre innlegget mitt) at du meinte at det ikkje var vanleg før i tida å kalla opp borna etter ein namneskikk. At du i ettertid forklarar at det første punktumet i første innlegget er feilplassert vil eg kalla for eit forsøk på ein rotur. Om du har gløymd kva du skreiv i innlegg nr. 7 i førre debatten, så siterer eg heile innlegget.Innlegg nr. 7 av Tore: ”Hele debatten hviler på påstandene i første innleggs første setning. Og disse påstandene er gale. Det er ikke påvist at navneskikk var bygd på oppkallingsregler - før et stykke ut på 1700-tallet. Den navneskikken vi hadde da, kan ikke uten videre tas til inntekt for navneskikk i tidligere tider. Og selv kunnskapen om navneoppkalling på 1700-tallet hviler på leirføtter. Påstandene om oppkallingsregler overser de omfattende endringene i navnesammensetningen som har pågått kontinuerlig i 1000 år.”Eg trur det var fleire enn eg som oppfatta innlegget ditt slik det utvilsamt er utforma. Det kan godt vera at innlegget er utforma slik for å provosera, men det vert ein annan debatt.Her er eit utdrag av innlegg nr. 17 av Tore: ”Mellom år 1000 og år 1600 ble storparten av samtlige fornavn i Norge skiftet helt ut. Og ytterlige drastiske utskiftinger skjedde mellom f eks 1650 og 1870. Disse store endringene i sammensetningen av personnavn kunne ikke ha funnet sted, hvis det fantes klare oppkallingsregler i samfunnet, regler som til og med skulle ha blitt fulgt”.Også påstanden i siste setninga her meinar eg er feil. Som eg prøvde å få fram i førre innlegget mitt, så kan godt slike endringar i namnebruken gå føre seg sjølv om det finst klåre oppkallingsreglar i samfunnet og desse reglane vert følgd (med dei tidlegare skildra unntaka).Elles skulle eg gjerne sett at du utdjupa påstanden om at eg fer med sitatfusk. Er det slik at du meinar at eg må sitera alt du nokon gong har skrive for ikkje å verta stempla slik?

[Gjest Per B. Lilje]

Vær så snill å ikke starte en debatt om hva man har sagt, ment el. l. i tidligere innlegg! La oss glemme hva som ble sagt av mer eller mindre høflige ting i forrige debatt, og starte på nytt med å diskutere (uten hensvisning til formuleringer noen føler seg støtt av) hvilken form eventuelle oppkallingsvaner hadde, avhengig av tid, sted, sosialt lag etc., og i hvor stor grad de ble fulgt. La dette være det som diskuteres, og ikke hvilke fomuleringer som ble brukt i helgen (etter fredagsrødvinen?)!

[Gjest Finn Oldervik]

Til PerDet hender jo at ein må provosera litt for å få folk på banen, og då er det vel like bra å gjera det før fredagsvinen.

[Gjest Arnfrid Mæland]

Et sted refereres det til 'sørnorske bygder' i en undersøkelse om navneskikk (husker ikke hvor jeg leste det, men har lest det et sted, tror det kan ha vært Vugerust). Hva legger man i tilfelle i stedsbetegnelsen 'sørnorske bygder' (er det Østlandet?)? Er det undersøkt om det var ulike oppkallingsregler som gjaldt i senmiddelalder og på 1600-tallet, i byene, innlandsbygdene og langs kysten og nordpå.I Sogn og i Sunnhordland mener jeg betemt at oppkallingsreglene, slik de er skissert flere steder, ble fulgt; 1. sønn etter farfar, 2. sønn etter morfar, 1. datter etter farmor, 2. datter etter mormor osv. Men det er mulig det har vært noe ulike tradisjoner mht om man kun skulle kalle opp døde, eller også levende, og om man skulle kalle opp døde søsken. Også om besteforeldrene på den gården man bodde skulle kalles opp først.Forøvrig synes jeg det OK med litt provosering, bare man ikke blir usaklig og begynner med personsjikane, men ironi og humor må vi tåle...

[Gjest Per Torgersen]

-- Dobbeltnavn og navnet Anne starten av 1700-tallet --En rask titt på dobbeltnavn i Vanse (Lista) sogn gjør at påfallende mange av de som blir gitt 'dobbeltnavn' (her i betydningen mer enn ett fornavn), har Anne/Ane/Anna som første fornavn. I perioden 1705-1715 gis ca. 5% av de døpte ett 'dobbeltnavn'. Halvparten av disse har Anne som første fornavn. Rundt 25% av de som er døpt Anne har 'dobbeltnavn'. Rundt 20% av jentene som døpes har ett eller det første navnet Anne. Det ser ut som Anne på denne tiden har blitt ett ofte brukt motenavn...Bruken av dobbeltnavn øker betraktelig fra omtrent ingen rundt 1700 til over halvparten 80 år senere, som jeg har nevnt i (15).

[Gjest Arnfrid Mæland]

Og så har altså Anne vært på navnetoppen siden, eller helt til vår tid, det er jo fantastisk.

[Gjest Tore H Vigerust]

At man skal ha debatt om hva man har skrevet i en annen debatt ? Neivel, men Finn Oldervik kunne ikke dy seg.Han siterer feil, han tillegger andre meninger de ikke har fremført og han kommer med sitatfusk.FINN Oldevik: har du funnet et sitat hos meg der jeg *siterer* hvilken setning i første innleggs første setning jeg sikter til? Hvis du ikke finner den, så kan du la være å sitere mine innlegg mere.

[Gjest Tore H Vigerust]

Må jeg få minne om at jeg ikke har meldt meg på i denne debatten, jeg ønsker å bli holdt utenfor, og jeg mener HELT utenfor.Først får Finn vise at han er i stand til å sitere meg korrekt, noe han hittil har hatt store vansker med å få til.

[Gjest knut fasting]

Jeg får vel henvise til 42407 !!; o}

[Gjest Helge Hålåsæter]

o.sv. har blitt skrevet flere ganger i denne tråden. Det var etter henvisning til oppkalling etter morfar, mormor, farfar, morfar O.S.V. Hva deretter i en søskenflokk på 8-10 barn ?

[Gjest Bjørn Jonson Dale]

Ad ANNE: I manntalla over tiandpengeskatten 1520 finn vi langt fleire Anne'er (nemlig 44 i NRJ II) enn Tore opplyser. Mange av disse Anne'ne treng ikkje bere det bibelske namnet Anna (Anna), men kortformer av norrøne namn som Arnfrid, Arngerd og Arna (jfr Arne Jonsdatter, NRJ II, s 625, og Arnie Huskone, s 519).Det er dermed lite hald i Tore sine påstandar om at Anne blei eit 'motenamn' etter denne tid.

[Gjest Sissil Bruun Sørensen]

Ad navnet Anne: Varianter av navnet Anne topper navnestatistikken for kvinnenavn i kopskatten 1645 for Inderøy fogderi. Like etter kommer varianter av navnet Marit.