[#46566] Portrettsamling med 40 000 bilder fra Kristiania/Oslo på nett

[Gjest Espen Skjærbakken, Norsk Folkemuseum]

Svar på nr (24). Bilder som ikke er skannet, er ikke tilgjengelig på nettet. De vil etter hvert bli skannet og lagt ut, men det jobbes mest med nyere materiale. Aksejonsinnførsel refererer til datering for når bildet har blitt avfotografert eller gitt til Folkemuseet. Folkemuseets bildebyrå tar seg av henvendelser rundt bruk av bilder til publikasjoner, og prisene varierer etter type bruk.

[Gjest Espen Skjærbakken, Norsk Folkemuseum]

Dagens norske åndsverklov er fra 1961. Loven blir stadig endret, sist skjedde det i 1995 da den gamle Fotoloven forsvant ved å bli inkorporert i «Lov om opphavsrett til åndsverk». (Eldste norske fotolov er fra 1877, revidert i 1909.)Bestilte portretter § 39j. Opphavsmannen kan ikke utøve sine rettigheter til et bestilt portrettbilde uten samtykke fra bestilleren. Er portrettet et fotografisk verk, kan eksemplar av det på vanlig måte vises som reklame for opphavsmannens fotografivirksomhet såfremt bestilleren ikke nedlegger forbud. Om vern for den avbildede gjelder bestemmelsene i § 45c selv om portrettet ikke er fotografisk. Tilføyd ved lov 23 juni 1995 nr. 37 - se dens II (i kraft 30 juni 1995 iflg. res. 23 juni 1995 nr. 572). Sml. tidligere § 2 (4).Personvernbestemmelsen - åndsverkloven § 45c Fotografen kan ikke gjengi eller vise offentlig fotografiske verk eller fotografiske bilder som avbilder en person, unntatt bl.a. hvis avbildningen har aktuell og allmenn interesse, personen er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet eller bildet gjengir forsamlinger i friluft. Det er derfor grunn til å vise stor aktsomhet før billedsamlingene for eksempel legger portrettsamlinger ut på Internett. Personvernet gjelder så lenge personen lever og 15 år etter utløpet av hennes/hans dødsår.Opphavsrett Vernet varer som hovedregel 70 år fra utløpet av opphavsmannens dødsår. Unntaket her er fotografiske bilder som er vernet i minst 50 år fra utløpet av det året bildet ble laget. Når vernetiden er utløpt, snakker vi om at verket er falt i det fri. Det betyr at hvem som helst kan utnytte verket. F. eks. kan en avis fritt trykke noveller av forfattere som har vært død i mer enn 70 år uten å spørre om tillatelse til dette eller måtte betale vederlag for gjengivelsen.Fotografens enerett til fotografiske bilder reguleres av åndsverkloven § 43a, kapittel 5 Andre rettigheter. Fotografens rettigheter er ikke opphavsrettslige, men rettighetene har mange fellestrekk med det opphavsrettslige vernet. Fotografen får en enerett til eksemplarfremstilling og til å gjøre det fotografiske bildet tilgjengelig for allmennheten ved spredning, visning eller fremføring.Fotografiske bilder tatt før 1958, av fotografer døde før eller i 1993 er falt i det fri. Dvs at den som har eiendomsrett til et negativ, eller en positivkopi, kan reprodusere bildene uten å komme i konflikt med opphavsrettigheter, så framt andre betingelser også er til stede.I forhold til Borgensamlingen, så inneholder den portretter (og annet) fram til ca. 1930, dvs at en del av dette materiale vil ha avbildet personer som fortsatt lever, eller som har dødd innen siste 15 år. Dersom noen finner seg selv, eller sine nærmeste i samlingen, hvor disse krav ikke er oppfylt, og det ikke er gitt en spesifikk tillatelse til bruken, så fjerner vi selvsagt bildet fra nettet. Arkivet i seg selv inneholder så lite informasjon at vurdering av enkeltbildene er en svært omfattende, for ikke å si umulig jobb.Det er ingen forskjell på glassplater og filmruller tatt hos en profesjonell fotograf. Begge deler blir beholdt av fotografen som en del av negativarkivet til fotografen. Dette er fordi det skal være mulig å etterbestille nye positivkopier for den som er avbildet eller dens familie. (Mange fotografer har en påskrift på sine monterte visitt/kabinettkort om 'Glasspladen beholdes av fotograf'. Oppbyggingen av negativarkivet er en viktig del av kundegrunnlaget for en fotograf, og derfor del av det som overdras til nye eiere ved eierskifte.Espen Holøyen Skjærbakken Fotoarkivar Norsk Folkemuseum

[Gjest Geir Kamsvaag Berntsen]

Jeg kjenner forsåvidt til de lover som det refereres til, men spørsmålet dreier seg mer om hva som egentlig ble kjøpt/solgt før det fantes et lovverk som regulerte dette spesifikt mht. f.eks. bestilte portretter.Som jeg nevnte var dette i oppstarten et alternativ til malte portretter. I det siste tilfellet er det ikke særlig tvil om eiendoms- og bruksretten. Jeg kan vanskelig se at kjøper oppfattet porterttfotografiet anderledes på kjøpstidspunket. At man har en annen kunnskap idag, virker underordnet for min rettsoppfatning.Menes det således med henvisningene ovenfor at dagens åndsverksbestemmelser har tilbakevirkende kraft og at dagens oppfatning av en kjøps-/salgsprosess av et portrettfotografi er rettslig sterkere enn hvordan loevn hadde blitt håndhevet på kjøpstidspunktet?

[Gjest Espen Skjærbakken, Norsk Folkemuseum]

Jeg er ikke ekspert på dette området, men det finnes en juridisk vurdering på 188 sider fra 1998, 'Foto- og opphavsrettslige spørsmål ved museene' LenkeHer kommer forfatteren inn også på det med avbildet persons samtykke, som da utgår 15 år etter død (Åvl fra 1995), (men ved avbildet persons død i den gamle Fotoloven).Ut fra det jeg har lest virker det som om Åvl har tilbakevirkende kraft i forhold til Avbildet persons samtykke, men ikke de opprettshavlige rettighetene som er knyttet til fotografen.Når det gjelder maleri - portrettfotografi, var det kun daguerrotypiene(og noen andre tidlige teknikker) som var unika, hvor det kunden fikk var eneste eksemplar.Alle senere prosesser har vært med en negativoriginal, og da et antall positivkopier(et viktig unntak er dias). Visitt og kabinettkort ble gjerne bestilt i halve eller hele dusin, og negativet ble beholdt hos fotografen.Eiendomsretten var altså fotografens, men bruksretten var avbildet persons.

[Gjest Geir Kamsvaag Berntsen]

Jeg har hurtiglest deler av lenken du sendte, men finner ingen omtale av problemstillingen mht. gjeldende lovverk da en overdragelse fant sted. (For all del, dette kan skyldes mangelfull gjennomgang eller feiltolkning av hva som stod der).Så langt jeg kan se, henviser ikke denne (eller annet jeg har lest) til det som er sentralt i min problemstilling, hva ble kjøpt/solgt i 1870 etter datidens lovoppfatning. Det er dette som må legge til grunn og ikke senere definisjoner uavhengig av hvor gode disse måtte være. (Det skulle bli mye underholdning på f.eks. eiedomsmarkedet dersom man ikke fulgte dette prinsippet.)Derfor gjenstår i mine øyne stadig av avklaring av spørsmålet i (25).

[Gjest Per Helge Seglsten]

Hva som ble kjøpt/solgt hos fotografene i 1870 var neppe gjenstand for noen lovtekst på den tiden. Altså må det ha vært en avtale eller overenskomst mellom kjøper og selger. I den grad det var snakk om avtaler, må den jo ha innebåret en klausul om hva negativet skulle eller ikke skulle brukes tid i ettertid, for å være relevant i denne sammenhengen. Jeg tviler på at det var noe som ble tatt opp i evt. salgsavtaler på den tiden. Om jeg skulle tippe var de fleste salg av fotograferingstjenester ikke regulert av andre avtaler mellom kjøper og selger enn en (uuttalt) forståelse av at negativet forble hos fotografen. Hva han skulle kunne bruke det til - utover evt. å lage en ekstra kopi til å ha i ateliervinduet sitt som reklame - var det neppe noen som tenkte på. Dermed var det nok heller ingen som reserverte seg mot at bildene skulle bli overlevert historiske arkiver, videresolgt, eller offentliggjort i stor skala. Jeg vil tro at lovverket ikke fanget opp det som er skjedd med disse bildene, før den første offentlighetsloven kom. Jeg vet ikke når det var, men tipper (og jeg innrømmer at resten av dette innlegget også er basert på den arbeidsmetoden)på en god stund etter 1870.

[Gjest Geir Kamsvaag Berntsen]

Nei, det var neppe noen lovtekst som direkte regulerte overdragelsen eller den tjeneste som ble kjøpt. Slik er det også på en rekke felter idag og da kommer øvrig lov- og rettsoppfatning inn, altså den tidsmessig riktige. På meg virker som den overhodet ikke er prøvet, men her kan jeg ta helt feil. Ellers er jeg ikke helt enig med Per Helge om den uuttalte forståelsen, nettopp derfor trakk jeg inn datidens alternativ, et portrettmaleri (men dette blir synsing fra min side, poenget er at jeg søker en juridisk prøve på at dagens praksis fra NF holder vann).

[Gjest Espen Skjærbakken, Norsk Folkemuseum]

Jeg har spurt konservator for foto, Trond Bjorli om det du spør om. Dette er det han svarer (med en kommentar fra meg til 1. punkt):1. Det er et skille mellom negativ, som et element i bildefremstillingen, og det ferdig portrett som et produkt som kanskje omfattet retusj, oppklebing på kartong, innramming osv. Det er dette ferdige produktet som kan sammenlignes med det malte portrett.(Dette blir sammme sak som med portrettmalerens skissebok og utkast. Espens kommentar.) 2. Den gang som senere så solgte fotografen det ferdige portrett, men beholdt negativet som i forhold til ferdig produkt var et redskap i prosessen, og som også representerte en mulighet(som maleren ikke hadde) til å fremstille og selge nye kopier som det ferdige fotografiske produkt. Ved portrett ville det i praksis være bestiller eller bestillers familie. 3. Spørmålsstiller viser til at negativ (på film) senere har vært utlevert ved bestilling av portrett. Jeg kjenner ikke til at det finnes et slikt skille på film-glassplate i fotografenes praksis, altså at fotografene ved bruk av film i stedet for glassplate i profesjonell praksis begynte å utlevere denne. Det kan sikkert ha skjedd, men det har neppe vært vanlig praksis, jfr. de store portrettarkivene. 4. I følge Fotografiloven av 1877 hadde bestiller et vern i at eventuell publisering av fotografiet krevde samtykke fra bestiller.Vernetiden var avgrenset til fem år. Nå gjengir ikke Erlandsen lovens fulltekst, men jeg går ut fra at evt.bestemmelser om avbildedes vern utover det som står her, evt. måtte ha vært i annen lovgivning som jeg går ut fra ikke fantes på dette tidspunktet. (Erlandsen, 2000: Pas nu paa! Nu tar jeg fra Hullet!) 5. Utgangspunktet for spørsmålet er hva som ble kjøpt og solgt. Kjøper 1) kjøpte et portrett og har i alll evighet eiendomsrett til dette, og 2) også i en periode en bestemmelsesrett over motivet. I forhold til denne bestemmelsesretten kan vi som museum ikke annet enn å forholde oss til senere innstramminger av loven, som for eksempel bestemmelsene i Åndsverkloven. Eier sitter da fortsatt med eiendomsrett til det fysiske portrett, men ikke med råderett over motivet hvis andre sitter med samme bilde. I praksis sitter de bevarende instititusjoner i samme situasjon: det vil si med samlinger som i forhold til opphavsrettsbestemmelser etter hvert faller i det fri, for eksempel Borgen-samlingen, men med en eiendomsrett til de fysiske kopiene som institusjonen har/eier. 6. I dag er bestillers og avbildedes vern mot offentliggjøring regulert i § 45c(avbildet person) og § 39j (bestilte portretter) i Åndsverkloven. Hovedregelen er at bildet ikke kan gjengis uten tilattelse fra avbildede - i hele personens levetid og i 15 år etter vedkommendes død (§ 39). Her bygger jeg på versjonen som var gjeldende frem til 2005, men tror ikke disse punktene ble endret. 7. Disse bestemmelsene har gjort at NF har vært forsiktige med å publisere sine portrettarkiver, ut fra at man sjelden kjenner fødselsår og dødsår på avbildede. I praksis har man måtte forholde seg til noe usikre generelle beregninger som dette: Er det gått 15 år siden avbildedes dødsår? Ut fra min kjennskap til Borgen-samlingens alder, vil jeg tro at det er innenfor lovens bestemmelser å publisere disse, for eksempel gjøre de søkbare på Internett.Jeg forstår for øvrig godt spørsmålstillers problemstilling, men vil påpeke at museets publisering også har en positiv side: Det er ofte ved slik publisering at etterkommere av avbildede har mulighet til å finne nye, i dag kanskje ukjente, familiebilder.Trond Bjorli, Norsk Folkemuseum

[Gjest Geir Kamsvaag Berntsen]

Jeg skal avrunde fra min side med en liten sluttkommentar. Jeg følger fulgt ut punkt for punkt både innlegg 33 og tidligere svar fra Espen Skjærbakken, men med et 'men'. Forutsetning er at man godtar utgangspremisset, at man aksepterer skillet mellom negativ (og senere bruk av dette) og det utleverte portrett. Om en fotograf i en annonse (før 1877 for enkelhets skyld) benytter en portrett og henviser til tillatelse av portettets eier, ikke gjengivelse med tillatelse fra den portretterte, synes dette i mine legmannsøyne som en tendering mot mitt utgangspremiss som allmennoppfatningen den gang.Men med mine manglende juridiske kunnskaper, måtte dette i så fall forfølges av jurister med spisskompetanse på dette området (eller rettere sagt to juridiske fagområder). Noe stort problem fra min side er spørsmålet absolutt ikke, men prinsippielt interessant synes jeg det er.Takk for svarene jeg har fått og arbeidet som er nedlagt i disse.