[#47249] Stedsnavn som slektsnavn, hvilket bruker vi?

[Gjest Anne Karin Kringberg]

Hei Blir ofte litt forvirret over bruken av stedsnavn som slektsnavn.Er det stedsnavnet hvor vedkommende er født, eller hvor de bodde, eller hvor de døde, som skal brukes?Selv prøver jeg å bruke stedsnavnet hvor de er født, men dette blir kanskje feil?Mvh Anne Karin

[Gjest Berit Knudsen]

Det er kanskje ikke egentlig slektsnavn du tenker på. Er det snakk om når DU registrerer en person så vil du henge på f.eks. gårdsnavn for å skille f.eks. alle Ole Olsen. Det kan aldri bli 100% da de fleste ofte bosatte seg på andre gårder.Jeg har prøvet med å gi gifte menn gårdsnavnet der fleste barna fødes, og det meste av foreldrenes liv leves. Jentene derimot, der henger jeg på gårdsnavnet der de fødes, for det er ofte det som brukes når de blir gift. Grunnen til jeg gjør det er av praktiske art. Jeg har så mange Ole Olsen f.eks.

[Gjest Geir Tverå]

Det du tenker på, har vel ingenting med slektsnavn å gjøre. Hvis du har planer om å konstruere et ekstra etternavn, det vil si bygge opp navnet til å bestå av fornavn/patronym/stedsnavn, står du ovenfor en utfordring - noe du selv er inne på. Du må rett og slett finne ut hvordan du selv vil ha det og prøve å være konsekvent i din registreringspraksis. Jeg ser fordelene med en slik praksis dersom man har mange Ole Olsen, men jeg har som hovedregel ikke tatt med stedsnavn som en del av personens navn av to årsaker: 1) Vanskelig å velge hvilket stedsnavn. 2) Et stedsnavn vil i slike tilfeller være en adresse, og ikke en del av personens navn.Mvh Geir

[Gjest Kristian Hunskaar]

Jeg bruker heller ikke noe gårdsnavn, så sant det ikke er tatt som fast slektsnavn. Strengt tatt hadde folk bare et navn, og det var dåpsnavnet. Patronymikonet er i bunn og grunn et tilnavn som angir navnet på personens far, men i motsetning til adressen var patronymet bestandig.

[Gjest Hans Mathisen]

Jeg har funnet det fordelaktig å henge på et gårdsnavn, primært navnet på gården der vedkommende ble født, om jeg kjenner det. Jeg har også i noen tilfeller valgt å tilføye et eller fler gårdsnavn i tillegg, om jeg vet hvor personen senere i livet bodde. Altså f.eks. Ole Rasmussen Ås/Glenna/Moen. (Men dette er kun til eget bruk. I en slektsbok f.eks. ville jeg være nøye med å få frem at disse gårdsnavnene kun er adresser, ikke slektsnavn, som fortsatt mange synes å tro). Jeg har støtt på slektsforskere som konsekvent henger på navnet på gården/stedet der personen bodde ved sin død, altså det stikk motsatte av hva jeg selv har valgt. Men den ene slags praksis er ikke noe mer 'riktig' enn den annen, det blir et spørsmål om hva man selv finner mest hensiktsmessig.

[Gjest Per Håkon Christiansen]

Det er umulig å gi noe generelt svar på dette. Som Hunskaar (4) så har folk strengt tatt ett navn: dåpsnavnet. Men allikevel kan det av mange grunner være praktisk å sette til noe mer. Men da må du for det første skille mellom den navnepraksisen DU finner det fornuftig og den personene SELV brukte (samt den registratorene ved folketellingene brukte, som gjerne er en tredje). For det annet må du forholde deg til deres egne, ulike praksiser, og der er det mange varianter: 1. faste etternavn, for det meste i innvandrerfamilier; 2. gårdsnavn som etternavn, ble ofte brukt der samme familie eide samme gård over flere generasjoner ('Hans Skjellerud'); 3. gårdsnavn løsrevet fra den opprinnelige gården, ble brukt der en søsken kjøpte f.eks. nabogården, men fortsatte å bruke det opprinnelige gårdsnavnet som familienavn, eller 4. den nye gårdens navn ble tatt som nytt familienavn (gjerne i neste generasjon); 5. Plassnavn, her var det stor frihet: noen identifiserte seg med plassen de var født på og praktiserte det ved siden av patronymikonet (farsnavnet); andre skiftet identifikator for hvert plasskifte, andre holdt på plassnavnet hvor de fleste av barna ble født; hvis man kjøpte plassen var det ofte naturlig å ta bruksnavnet som praktisk 'etternavn'. I bygda ble vel folk oftest kalt ved gårdsnavnet ('Skjellerud'n'), selv om det strengt tatt ikke var dåpsnavnet, det blir vel en smakssak om vi insisterer på at dette formelt ikke var vedkommendes navn. Bare ikke skriv slik at du kommer med påstander om etternavn som folk ikke selv praktiserte. Som sagt, ikke noe enkelt fasitsvar her.

[Gjest Arild Kompelien]

Vil slutte meg til Geir og Kristian i 3 og 4.Jeg opplever det som veldig forvirrende når folk legger til et tilsynelatende slektsnavn på folk som ikke hadde slektsnavn. Når en person født 1753 omtales som Anders Hansen Lund, begynner jeg med en gang å tenke - hva menes med dette? Er det stedet der vedkommende ble født, er det stedet der vedkommende bodde mesteparten av sitt voksne liv, stedet der vedkommende døde, eller er det et ekte slektsnavn?For meg blir det mer meiningfullt å registrere Anders Hansen som født 1763, Lund, død 1812 Øverby.

[Gjest Kristian Hunskaar]

En annet problem med å registrere folk med gårdsnavn i slektsprogrammet sitt, er følgende tenkte eksempel:Jeg arbeider med et skifte 1750 etter Ole Hansen på Lund, og registrerer sønnen Hans (10 år) som 'Hans Olsen Lund', f. ca. 1740.To år og mange registreringer senere arbeider jeg med begravelseslister for 1815, og vil registrere en Hans Olsen (75 år) som døde på Bakke dette året. Uten at jeg vet det, er dette samme person som var sønn av Ole Hansen på Lund, men hvis jeg nå skriver inn 'Hans Olsen Bakke' og ber programmet mitt undersøke om jeg har personen fra før, vil jeg ikke få treff (Brother's Keeper), og jeg ender med ei dobbeltregistrering som ikke umiddelbart er lett å oppdage senere. Hadde jeg registrert vedkommende som 'Hans Olsen' i begge tilfellene, ville jeg blitt gjort oppmerksom på at jeg hadde en Hans Olsen i passende alder fra før.Hvis vi i tillegg tenker oss at jeg senere arbeider med vielser i 1770 og finner tjenestegutten Hans Olsen på Li gift med Anne Larsdatter på Bakke, blir kaoset komplett dersom jeg registrerer ham som 'Hans Olsen Li'. Da vil jeg ha tre registreringer på ham fordi jeg har valgt å legge til et vekslende stedsnavn i registreringa.Jeg har fått med meg at noen bruker som argument at det er lettere å skille Ole Olsen'er fra hverandre dersom en legger til et stedsnavn, men dette tenkte eksempelet viser at det like gjerne kan føre til kaos.Det gikk kanskje ikke helt fram av mitt forrige innlegg, men jeg bruker altså døpenavnet (fornavnet) med tillegg av patronymet, eventuelt med tillegg av fast slektsnavn dersom slikt ble brukt.

[Gjest Helge R. Naess]

Jeg slutter meg til Berit Knudsen (2) og Per Haakon Christiansen (6). Inntil 1924 var det jo ikke noe navne-system i Norge, [med undtak for gamle adelsfamilier og planke-baroner samt endel innflyttere.]I min store database paa nesten 25000 personer som ikke bare dekker min egen slekt, men enkelte 'hele' distrikter' (saa vidt mulig) - der er soekemulighetene i mitt dataprogram det eneste viktige, for meg, og her innretter jeg meg som jeg selv vil: - det har altsaa ikke noe med lovlighet aa gjoere.Jeg tar igjen min farfar som eksempel, (en jordbruker) siden han er betegnet med minst 5 fornavns-varianter av Olaf, en rekke varianter av patronymet og 3 stedsvarianter.Det jeg velger eller prioriterer er som regel foedestedet, men med tilfoeyelse for noen av de stedene som personen bodde paa.Dette er bare som veilednidng, til hjelp for soekearbeidet i databasen og andre kan velge en annen fremgangsmaate....(Beklager mitt uloeselige problem med ae, oe, aa - dette forekommer bare i digitalarkivet, ellers kan jeg skrive normalt - overalt !)

[Gjest Berit Knudsen]

Hva når kirkebøkene bare kaller mannen for Anders Lund ved f.eks. barnas dåp eller dødsfall, men Anders Olsen i FT. Jeg kan ikke vite hva mannen brukte som etternavn. Det går an å sette et komma mellom Anders Olsen og Lund i navnet.Jeg har 46 Ole Olsen og mange av dem er fra samme sted. Mener du Kristian at når jeg skal ta opp igjen en av dem så må jeg lete gjennom alle 46 for å finne den rette. Da er det mye lettere å henge på gårdsnavnet for da blir det ikke fult så mange å sjekke. Jeg henger ikke på gårdsnavn/stedsnavn hvor han var da han ble gift eller født. Jeg bruker gårdsnavnet hvor han bodde mesteparten av sitt produktive liv. På samme måte som bygdebøker kan man vel si.Jeg har ingen problemer med å finne f.eks. Hans Olsen Lie/Bakke i BK. Jeg søker kun etter f.eks. Hans Olsen, og da kommer alle opp uansett gårdsnavnet.

[Gjest Kristian Hunskaar]

Berit (10): Din Anders hadde verken Olsen eller Lund som etternavn. Begge deler er egentlig bare tillegg til (døpe)navnet, brukt til nærmere identifisering etter hva vedkommende (eller presten eller folketellingsskriveren) følte for der og da. Strengt tatt kan patronymer og stedsnavn settes i samme bås som personkarakteristikker (du var selv innom Blind-Morten i en annen debatt). Det er ikke etternavn, kun tillegg til (døpe)navnet. Dette er en uvant praksis i dag, og derfor blir mange forvirret over at 'folk skiftet etternavn'.Hvis en skal drive argumentet helt ut, kan en si at Anders Olsen Lund *het* Anders, *var* en Olsen og *bodde* på Lund. På samme måte *er* jeg en Øyvindsen, siden faren min heter Øyvind, men jeg *heter* det ikke. I dag, med faste etternavn, er det heller ikke grunn til å bruke Øyvindsen for å identifisere meg. Videre er det noen som tar opp patronymet som mellomnavn (f.eks. den profilerte DA-debattanten Tore Hermundsson Vigerust). Tore både *er* en og *heter* Hermundsson. Misforståelser omkring dette førte til at en debatt her i forumet gikk helt av hengslene i sommer :)For min del legger jeg patronymet til døpenavnet, fordi patronymet var uforanderlig - i motsetning til bosted og karakteristikker. I ditt tilfelle kunne jeg nok registrert 'Anders Lund', men jeg ville endret til 'Anders Olsen' så snart jeg fant ut patronymet hans.Jeg vil for all del ikke tre noen praksis ned over andre på dette området, men etter alt å dømme er det en del forvirring ute og går omkring navn og navnepraksis før slutten av 1800-tallet. Jeg prøver derfor å dele litt kunnskap om emnet med dere.I BK kan du for øvrig endre innstillingene slik at lista med Ole Olsen'er, som kommer opp når en ny Ole Olsen skrives inn, sorteres på fødselsår. Da går det raskt å se etter passende kandidater.

[Gjest Berit Knudsen]

Kristian, takk for tipset om fødselsår.

[Gjest Per Håkon Christiansen]

Jeg tror vi egentlig er godt enige om ting her. Kristian heter Kristian Hunskaar, men ville for værså 100 år siden stått som Kristian Øivindsen i kirkeboka. Dette ville vært hans døpenavn. Men bodde han på en gård Hunskaar, så ville han ute på bygda antakelig ha blitt benevnt som n'Krestjan Hunskaar'n, og det ville også hans far Øivind Huskaar og farfar blitt. (I Finland praktiseres stadig i vår tid det meget praktiske Ylitalo-Paavo = Øverhus-Pål, for å skille DEN Pål'en fra ANDRE Pål'er). Sannsynligvis ville heller ikke skolelæreren ført ham opp som Kristian Øivindsen, men fulgt vanlig (formelt uriktig) praksis. Men vi ser jo at personene selv praktiserte dette: min olderfar, husmann Hans Christian Hansen (=hans formelle navn) er innskrevet i kirkeboka med sine identifikatorer (bosteder): Lennestad, Lilleby, Nøisomheden, Østli, Bratlie, Nosa, men mot slutten av sitt liv kaller han seg Hans Christian Bratlie, fordi han er blitt selveier, men boende på Nosa kaller han seg allikevel Christian Lennestad, ikke Christian Nosa, antakelig fordi det er her de bodde lengst. Det betyr ikke at det var hans formelt korrekte navn, men Hans Christian Lennestad var allikevel den identifikatoren han gav seg selv OGSÅ i perioder da de ikke bodde på Lennestad. Å kartlegge flyttemønsteret har vært helt vesentlig for å finne utav etterkommerne, for de var også ofte oppgitt uten patronymikon (farsnavn). Listen over fødsler - dåp - vaksinasjon (en glemt kilde?) har ofte gitt meg tre ulike bosteder med korte intervaller på samme person (med andre ord hyppig flytting!), som jeg så har kunnet bruke for å finne de neste, osv. Dette er helt vesentlig informasjon, det er av verdi at disse opplysningene gjøres godt synlig, men et lite komma mellom etternavn, bosted, og egenpraktisert etternavn er selvsagt på sin plass. Da har vi ikke påstått noe annet etternavn enn det som står i dåpsregisteret. Men slektsprogrammet må selvsagt være så smidig at det takler slike problemer.Med innføringen av faste etternavn måtte man gjøre et valg. Noen har fra den tid -sen-navn (i vår familie variantene Christiansen, kristiansen og Hansen fordi olderfar het Hans Christian), noen tok gårdsnavnet, noen et stedsnavn, noen et nykonstruert navn. Men når vi bruker et slektsprogram eller gjør et oppsett av slekta så har vi tre hovedbehov: 1. å skille den ene Anders Olsen fra den andre Anders Olsen; 2. å indentifisere den ene Anders Olsen med den andre Anders Olsen, og 3. å ta vare på informasjon som gjør identifikasjon/skille mulig. Det kan f.eks. være Anders eldre bror Peder som er vaksinert på Lilleby, og da vet vi plutselig med rimelig sikkerhet at 'lite drengebørn Anders 6 mnd gammel boende på Lilleby' er vår stakkars Anders Olsen. Vi må bare holde fast ved skillet mellom formelt (døpe-) navn, hva de tidvis selv kalte seg, bosted/gårdsnavn, og vårt behov for å systematisere all den informasjonen vi kommer over, samt de kravene slektsprogrammene stiller til oss (og som for enkelte programmers del kan være litt usmidige).

[Gjest Geir Tverå]

Noe jeg ikke kan se at noen har nevnt ovenfor, er at de fleste (?) slektsprogrammer har muligheten til å registrere navnevariasjoner. Man kan altså registrere flere 'navn' på en og samme person og dermed løse identifikasjonsproblemene, selv om personen registreres med Ole Olsen som primærnavn.Mvh Geir

[Gjest Ottar Solberg]

Dette temaet har vært og vil trolig bli debattert på nytt mange ganger uten at det blir full enighet om hva som er ”riktig”. For så vidt kan jeg si meg enig med Per Håkon i at det er umulig å gi noe generelt svar på dette. Jeg kan også være enig i at en person egentlig hadde kun et fast navn – dåpsnavnet, men for å identifisere en bestemt person var ikke dette nok. Fra vår tidligste historie kjenner vi til at farsnavnet ble en del av en persons identifikasjon. I de tilfellene personen tilhører en familie som har et slektsnavn er registreringen grei. Dette gjelder helst de ”kondisjonerte” og i stor grad etterkommere av innvandrere fra Danmark, Tyskland, Skottland m.v. Med navneloven som kom i 1923 skulle folk ha et fast etternavn som ble definert som et ”slektsnavn”. Før den tid var bruken av etternavn meget varierende. Det ble brukt patronym og/eller det ble brukt gards- og bruksnavn for å identifisere en person.De som har slekten sin i bygde-Norge før 1900, finner at slekten kommer fra gardsbruk eller husmannsplasser. Jeg registrerer fornavn, patronym og navnet på den garden/plassen hvor personen ble født. Dersom personen kom til en annen gard eller plass, registrerer jeg navneendring på samme måte som en kvinne som blir gift og får mannens etternavn.Jeg kan være enig i at gardsnavnet før 1800-tallet i hovedsak var å betrakte som en stedsangivelse, men jeg har sett eksempler i gamle dokumenter på at gardsnavnet er brukt som en del av navnet på personen. I et skifte fra 1785 med mange arvinger er en del av arvingene oppført med fornavn, patronym og gardsnavn, mens andre er oppført med kun fornavn og gardsnavn uten at det ene gardsnavnet er mere ”slektsnavn” en det andre. Når vi kommer ut på 1800-tallet, er det ingen tvil om at gardsnavnet ofte blir brukt som en del av navnet, ikke minst i siste halvdel av 1800-tallet. Dersom vi ser på denne siden fra en kirkebok over ”Udflyttede” fra første halvdel av 1800-tallet, Lenke ser vi at gardsnavnet er bruket som en del av navnet.Jeg mener derfor at det er like ”riktig” å registrere gardsnavnet som en del av navnet enn kun å bruke patronym. Likeledes synes jeg det er praktisk å skille mine 82 personer med navnet Ola Olsen med tillegg av gardsnavnet.

[Gjest Anne Karin Kringberg]

HeiTusen takk for alle gode råd og yttringer!Skjønner at spørsmålet ikke er enkelt å besvare, men har fått mange fine synspunkter til å føre videre på slektstreet mitt. Jeg har også fått bekreftet at noen bastant regel ikke finnes før etter 1923, hvor videreført patronym ble forbudt og slektsnavn skulle benyttes.Mvh Anne Karin

[Gjest Arild Kompelien]

I 15 henviser Ottar til ei kirkebokside der vi kan se 'at gardsnavnet er brukt som en del av navnet'.Noe vagt hva han legger i det uttrykket, men når en leser nest siste avsnitt i sammenheng må meininga være at man her finner noe annet enn stedsangivelser.Men når jeg ser på denne sida, viser den det motsatte av hva Ottar hevder den viser. Den viser nettopp at det er bosteder det dreier seg om.Hva med førstemann på sida - Tollef Asbjørnsen Tufte i Ustedalen. Er 'Tufte i Ustedalen' en del av hans navn? Og hva med Niels Knudsen Bakken i Haavet. Og neste på lista er muligens det fineste eksemplet av alle på at det er stedsnavn skriveren forholder seg til. Etter Niels kommer Ingebor Knudsdatter - fra samme sted. Det står ikke - med samme navn. Bostedet er det vesentlige.Videre finner vi Ole Gulbrandsen Skiftinghougen under Slettemoen i Hoels annex. Del av navnet?Siste eksempel fra sida jeg vil trekke fram er et veldig godt eksempel på at det er viktig å forstå hva man finner. Det gjelder Ole Haagensen Ruud eller Sando. Ved første øyekast kan man få inntrykk av usikkerhet fra skriverens side. 'Ruud eller Sando' viser derimot at skriveren har kunnskaper om Ole Haagensen - han presiserer at den Ole Haagensen som tidligere bodde på Ruud nå (nylig?) er flyttet til Sando.

[Gjest Ottar Solberg]

Som jeg skrev i mitt innlegg (15) kan jeg være enig i at gardsnavnet opprinnelig ble brukt som en stedsangivelse, men jeg mener at det i løpet av 1800-tallet ble en ”flytende” utvikling til at gardsnavnet også ble brukt som en identifiasjon av personen, med andre ord ble gardsnavnet etterhvert en del av personens navn. I innlegget fra Arild (17) blir det vist til de tilfellene hvor presten har nærmere presisert gardsnavnet med hvor det ligger i prestegjeldet og ”beviser” dermed at det er en stedsangivelse. Meningen med å vise denne siden var å vise at gardsnavnet var ført sammen med fornavn og patronym under kolonnen ”Navn”, og etter min mening er dette en innførsel som viser overgangen til at gardsnavnet ble en del av personidentifiasjonen – som en del av navnet. Jeg kunne selvølgelig vist sider fra andre kirkebøker som klarere viser dette, eksempelvis denne siden fra en konfirmasjonsliste 1848:[url="http://www.arkivverket.no/URN:NBN:no-a1450-kb20070104610656.jpg>Lenkeeller denne:

[Gjest Hans Mathisen]

Til Anne (innlegg 16): Det er uklart for meg hva du mener når du sier: ' ..... videreført patronym ble forbudt...' Etter mine begreper var det nærmest det stikk motsatte som skjedde, idet fra 1923 av kunne et patronym tas som slektsnavn/etternavn, og dermed nettopp bli videreført, til barna nemlig. I tidligere tider var jo regelen et nytt patronym for hver ny generasjon, ikke sant? Altså det motsatte av videreføring?

[Gjest Anne Karin Kringberg]

HeiDet jeg mente var nettopp at den ordningen med å bruke farens fornavn til etternavn, ble nå forbudt. (Sikkert en klønete måte å si det på.) Het faren Johansen, fikk også sønnen, Johansen, som etternavn etter 1923.Men jeg lurer nok på om det var valgfritt hvilket etternavn man skulle velge rundt de tider loven ble innført.I kirkeboka for Stange, står det det valgte etternavnet i notatfeltet bakerst (1925)Mvh Anne Karin

[Gjest Arild Kompelien]

At gardsnavn på slutten av 1800-tallet over en periode gikk over til å bli faste slektsnavn trenger vi vel ikke diskutere. Og selvfølgelig ble bostedet brukt til å identifisere en person, det var jo der de hørte hjemme, i motsetning til en med samme navn som hørte til på en annen gard.Når jeg prøver å argumentere for at gardsnavn i tida før, i hovedsak, er å forstå som en angivelse av hvor personer bodde eller på en eller annen måte hadde tilknytning, er det fordi den måten gardsnavn blir brukt på skiller seg sterkt fra fra det vi meiner med etternavn eller slektsnavn.Et par særmerker med slektsnavn er 1 - at de er arvelige og kan gå fra generasjon til generasjon, og 2 - slektsnavnet er uavhengig av stedet du bor på. Det er ikke noe problem for meg å hete Kompelien selv om jeg ikke bor på Kompelien og heller aldri har bodd der. Men en Arne Hansen Lund i 1763, er nærmest garantert knyttet til garden Lund på en eller annen måte. Hvis han aldri hadde bodd på garden Øverby, ville han heller aldri kunne bli nevnt som Arne Hansen Øverby.På samme måte som Arne Hansen Lund er også jeg i dag registrert med navn og bosted (adresse) i diverse registre. Flytter jeg vil selvfølgelig bostedet mitt også skifte og jeg vil få ny adresse. Slik også for Arne Hansen Lund hvis han flyttet til Øverby. Han skifter ikke navn, men bosted.I en overgangsperiode kan han bli omtalt som Arne Hansen Lund, nå på Øverby. Som viser at Lund automatisk regnes som bosted ikke en del av personens navn.Som i dag var det tidligere også viktig for mymdighetene å vite hvor folk hørte hjemme, og jeg finner stadig eksempler på at tankegangen var at gardsnavnet ble oppfattet som et bosted, og ikke en del av personens navn.Eksempel fra Tingbok for Solør-Odal 1749 folio 351a - Lagrett: Ole Evensen Glorvigen, Ole Larsen Smørbøl, Lars Pedersen Schybach, Knud Erichsen, Knud Jonsen og Amund Pedersen alle fra Knøsen. Det skulle ikke her være tvil om at sorenskriveren oppfatter fornavn og farsnavn som navnet og Knøsen som bosted.Har prøvde å argumentere for mitt syn, men synes argumentasjonen for å bruke gardsnavnet som slektsnavn blir heller tynn når hovedargumentet er at det er praktisk (og Kristian i tillegg har vist at det heller ikke alltid er praktisk).

[Gjest Per Håkon Christiansen]

Vi må ikke gjøre dette vanskeligere enn det er. Det er forskjell på navn og idientifikator. Som Kompelien sier (21) så ble gårds- eller plassnavnet brukt fordi øvrigheta hadde samme behov som myndighetene i dag (men uten bruk av personnummer): å indentifisere den riktige Ole Olsen blant allle andre Ole Olsener, og det gjorde de ved å føye til en identifikator: bosted (vanlig ved f.eks. bryllup) eller fødested (vanlig f.eks. ved komfirmasjon) (eller det kunne gjøres vice versa, noen streng praksis fantes ikke.) Dette er strengt tatt ikke navnet, og vi trenger derfor en rubrikk i slektsprogrammet eller tabellen vi bruker for å føre opp stedsnavnet knyttet opp mot døpenavnet nettopp av sammme grunn, å kunne skille mellom alle Ole'ne. Solberg (18) har nok rett i at det var en slags glidende utvikling i måten ting ble notert ned på, og det skyldes vel akkurat det samme, samfunnet ble mere mobilt, folk flyttet på seg, befolkningen økte, og behovet for å presisere hvem man snakket om ble mere presserende. Til slutt, Anne Karin (16, 20): når man gikk over fra patronymika til faste etternavn, så fikk man samtidig noen valg å gjøre, (og her er det tydeligst med et jente-eksempel). Hans Johansens datter Anne, som kanskje var døpt Anne Hansdatter, sto rimelig fri til å velge etternavn, men de mest aktuelle navnene var Anne Hansen, Anne Johansen eller Anne + gårds/plassnavn. I tillegg kunne hun søke departementet å å ta noe helt annet, det ble da gjerne ført inn i kirkeboka som ett notat i margen om nytt navn ('Anne Hansdatter har (dato) fått dep'tets tillatelse av ... å kalle seg NNN') Hun fikk altså ikke automatisk etternavn Johansen, hun kunne like gjerne gjøre om patronymikonet Hansdatter til Hansen.

[Gjest Glenn Murray]

Husk at navneloven, slik den kom i 1923, primært regulerte navneskikken for de som var født etter 1. juli det året. Her er fra en artikkel i 'Almanakk for Norge', året er 1927:'Bruken av slektsnavn er ennu ikke almindelig overalt i Norge. Særlig på landsbygden er det ofte vanlig at man til efternavn nøier sig med farsnavnet d.v.s. farens fornavn med en endelse som angir avstamningen(sønn, son, sen eller for kvinner datter eller dotter)eller navnet på den gård eller plass, som vedkommende eier eller bruker og hvor han bor(gårds- og plassnavn).'Det er byråsjef Jørgen Scheel som er bekymret for manglende aksept for den nye navneloven. Her er hele artikkelen - Lenke

[Gjest Per Håkon Christiansen]

Mange greie presiseringer i denne artikkelen, fint å få den gjengitt. Men jeg vil anta at det enten ble gitt en god del dispensasjoner, ellers ville mange ikke bære det navnet de har i dag, eller at man ikke operererte med en veldig streng praksis. Men det kan og være at mange familier hadde en praksis å vise til som var fra tidligere enn 1923. F. eks. finnes det mange eksempler på at husmannsfamilien i dag bærer gårdsnavnet, mens gårdens eiere ikke gjør det. Og byråsjef Scheel var vel heller ikke helt konsekvent: 'Pers sønn Ola kaller sig Ola Perssønn Aas, men overtar han gården Holm, blir hans fulle navn gjerne Ola Perssønn Holm. De skiftende navn Perssønn, Halvorssønn, Holm og Aas er selvølgelig ikke slektsnavn.' For det første så er vel ikke Perssønn etc. i det hele tatt vedkommendes navn i denne sammenhengen, med mindre vedkommende er registrert med det ved dåpen. Snarere beskriver Scheel en praksis som ennå i 1927 ikke er utryddet. For det andre vil ikke skiftende navn som først Aas, senere Holm gjelde som slektnavn. Men da kvalifiserer de vel strengt tatt heller ikke til å være navn, selvom han kaller dem navn; ikke er de fornavn, heller ikke er de slektsnavn, så hva er de da? Jeg tror de da er 'designatorer', oppholdsstedsangivelser (før personnumrenes tid). Jeg tror at det han skriver selv røper en forskrift gitt i en overgangstid hvor navnepraksisen var uklar, siden han sier 'blir hans fulle navn GJERNE... ' Ordet gjerne antyder nok at man KALLES det, men heter det ikke, og da er det vel i streng forstand ikke et navn, men en stedsangivelse. Men har man på den annen side først registrert et gårdsnavn som slektsnavn så må man ved flytting søke om navneskifte for å få det nye gårdsnavnet som slektsnavn.Gebyrene røper jo hensikten, som ikke bare er navneREGULERING, men navneSPREDNING; man får ikke tillatelse til å ta et sjeldent (beskyttet) navn, men myndighetene vil heller ikke at man antar et av de altfor vanlige navnene (derfor høye gebyrer); man vil med andre ord øke forekomsten av navn som er lite (men ikke ekstremt lite) i bruk, for å få en større navnespredning. Man vil gjøre det lettere å holde rede på hvem folk er. Det oppnås ved lave eller ingen gebyrer for navn med frekvenser mitt på treet.

[Gjest Ivar S. Ertesvåg]

Per Håkon (22): Kva meiner du med at 'Det er forskjell på navn og idientifikator', og var dette ei vanleg (juridisk og/eller allmenn) oppfatning dei første 3 tiåra av 1900-talet?Artikkelen frå 1927 er interessant; men delvis misvisande når han står åleine. Som alle dokument må det lesast ut frå det 'alle' visste i samtida - t.d. om praksis for namnebruk. Det andre er at at han legg for dagen ein svært så (sentral-)byråkratisk synsvinkel. Det var heilt sikkert ikkje slik at folk sprang mann av huse for å registrere slektsnamn - sjølv om ein kan få inntrykk av at Scheel meinte det ville vere ei naturleg følgje av lova. For det tredje var det ulike syn på sakene mellom juristar på 1920-talet.