[#48585] Dødsårsaker, dommer, henrettelser. Våre forfedres sjebner i noen hundre år.

[Gjest Ketil Harbek]

En tragisk og trist skjebne beskrives (blant mange) i kirkebok for Kristiania Tugthus, sjeleregister 1857-1866. Om fange nr. 58 står:' Alder 18 år. Idømt 4 år for tyveri. Indkommet 10/2-1857. Død 15/1-1859.Om leseferdighet og kristendomskunnskap ved indsættelse: Læser godt. Temmelig god kristendomskundskab. (Senere:) Ingen merkbar fremgang.Anmerkninger: Ikke konfirmeret. – En meget besynderlig person, i høyeste grad enfoldig, visstnok sløv. Lidende(?) på legemet sløvedes han mer og mer, og det viste sig, at den kristendomskundskab han ved indsættelsen syntes at besidde, var kun pugværk, som han ikke forstod, og hans svar gikk derfor i en langt anden retning, end spørgsmålet gikk. – Som det syntes allerede lenge levende død, forlod han dette liv den 15de jan. 1859 (ukonfirm.). ’

[Gjest Lars Ove Wangensteen]

Når det gjelder den saken jeg har førsøkt å sette meg inn i, hekseposessen mot Ingeborg Knudsdatter Økset i Elverum i 1625, så er mitt inntrykk at bygdesladder og redsel ofte var nok for få kvinner dømt til bålet.Men det som er spesielt med denne saken er at hun ble 'avslørt' av sin egen søster (som også ble brent et år før), og hennes egen sønn!Sønnen ble også dømt for trollskap, og dømt til døden på bålet. Det at en mann ble brent må ha betydd at hans ugjerninger må ha vært meget store. En manns liv ble på den tiden ansett som mer verdifullt enn en kvinnes, og halshugging var mer vanlig og 'humant'.Dette står å lese i dommen:”Thi haver vi herom saa for Rette Dømt og Afsagt, at efterdi bemelte Ingeborig KnudsDaatter for forskrevne hendes grofve og u-Christelige Gierningers tillæggelse og Beskyldninger brøster Loug. Til med hun blefven Tvehermet befunden, skal hun derfor straffes paa hendes Lif med ild og Baal,og hendes Gods løst og fast at være forbrudt til hans. Kongl. Mayt.”Mvh Lars Ove

[Gjest Benedicte Hauge Kulø]

HeiJeg er helt enig med dere. Det er alt som skjedde rundt personene som er interessant, og mange ganger er det eneste vi vet det som står i kirkeboken. Da 'gosser' vi oss ikke i dødsårsaken, men føler med dem og hvordan mange ble behandlet, og hvilke ulykker og triste ting de opplevde.Når det gjelder hekser har jeg akkurat hatt et foredrag om dette for Dis-Drammen, og har funnet mye interessant på denne siden: LenkeDet er utrolig mange triste skjebner og utrolig hva den enkelte tilsto selvom hun likevel ble brent på bålet. I Finnmark bare i distriktet Kibergodden, Vardø og Vadsø ble det brent over 90 hekser på 1600-tallet.Til Anne Lise og Astrid, mannen min slekter også fra Unn Asgrimsdatter, og jeg synes slike historier som det finnes om faren hennes bare krydrer slektshistorien.Mvh Benedicte

[Gjest Anne Lise Hovdal]

Ja jeg er enig i at slike saker som den på Seimsberget i Hol i 1625 krydrer slektshistorien, og historien er også skrevet om av Ottar Solberg i tema 21753 her på Digitalarkivet som svar der.Ellers syns jeg også at det er interessant å lese skiftene. Det kommer ikke frem så mye av det anene har gjort der, bortsett fra eventuelt gjeld de har stiftet. Likevel ser en jo hva de eide, og om de var rike eller fattige. Det syns jeg også er interessant. Man lærer også mye om det som var da, og jeg har f.eks. lært meg callemangtøy var(et stoff som ligner på silke som ble mye brukt blant de rike).Når mange torskegarn, sildegarn osv er nevnt i skiftene så forteller det jo også om at de har brukt mye tid på sjøen og at fisken var viktig for dem. Alle dyrene på gården og redskapen de hadde forteller jo også at dette var viktige ting for at de skulle klare seg. Man vet kanskje det, men man ser det mer konkret når man leser det i skiftene.Jeg er avhengig av det som er mikrofilmet, og får derfor ikke sett tingbøker. Derfor blir det skifter, folketellinger, manntall, og kirkebøker for meg. Hvis jeg finner at tingbøker er mikrofilmet kan det hende jeg ser det, men jeg trenger også trening i å lese sammenhengende skrift fra 1700-tallet og 1800-tallet og lengre tilbake tid.

[Gjest Torgrim Sørnes]

Til (13) - Isak Jacobsen ble benådet. Ifølge kongelig Resolusjon av 1. 4. 1757 skulle han bare halshugges, og hodet skulle på en stake. De andre fornedrelsene ser ut til å ha blitt droppet allerede i høyesterett.