[#49836] 'Tittelen' Genealog

[Gjest Tore H Vigerust]

Hans M (75), du har helt rett, takk for språkrøkten

[Gjest Jan Frode Johansen]

Spør man '5 på gaten hva en genealog er tror jeg ytterts få vet det. Spør man 5 på gaten om hva en slektsgransker/forsker er tror jeg nesten ALLE vet det. Derfor er det å bruke tittelen Genealog i næringsvirksomhet ikke en fordel, da de fleste kunder ikke vil kunne vite hva tittelen innebærer. Vanligvis kaller jeg meg for Slektsforsker , men bruker også tittelen Genealog ved noen anledninger. Slektsforsker klinger best i øret hos Ola Nordmann. da vet en hva det dreier seg om.Genealog- hva sa du - gynekolog??? :)

[Gjest Remi Pedersen]

Hei.Jeg går tilbake til Tor sitt innlegg (12).Det første som må defineres her er ordet genealog, hva er det? Etter å ha slått opp i diverse leksika og fremmedordbøker fra A. og G, Cappelen og Kunnskapsforlaget som alle har en meget lik tekst om definisjonen av ordet genealog: (av gr. genea, herkomst, og logos, lære), slektsforsker, kjenner el. gransker av genealogi.Siden genealog er definert ved bruk av ordet genealogi må vi definere det også (fra samme kilder): ættegransking, studiet av ættens opprinnelse og utbredelse, slektsforskning, læren om slekters opprinnelse og historie, slektsvitenskap.Og siden ordet vitenskap dukker opp her så må det defineres også: A. og G. sin definisjon er: fagområde som er gjenstand for metodisk og kristisk forskning og stiller krav om fyllestgjørende bevis for eller begrunnelse av de påstander som fremsettes.Samtidig sier samme kildene dette i deres synonymordbøker: Vitenskap, se forskning. Forskning: gransking, observasjon, studier, studium, undersøkelse, vitenskap.Så som dere ser, så er ikke genealog og genealogi definert som bare en vitenskap, men også som slektsforskning og ættegransking. Med andre ord, slik som ordet er definert, er alle som prøver å finne ut av sin eller andre sin slekt, enten som hobby, på amatørstadiet eller som profesjonell, en genealog og driver med genealogi. Om dere liker å kalle dere det eller ikke, pr. definisjon så er vi alle genealoger, så lenge vi prøver å finne slekt.Så klart det finnes grader av dette. Som nevnt over så kan det være fra hobbystadiet til det profesjonelle.Tore H. V. i (42) trekker fram hva utlandet legger i ordet. Her er Encyclopædia Britannica sin definisjon: genealogy - the study of family origins and history. Genealogists compile lists of ancestors, which they arrange in pedigree charts or other written forms. The word genealogy comes from two Greek words—one meaning “race” or “family” and the other “theory” or “science.” Thus is derived “to trace ancestry,” the science of studying family history.Her står det ingenting om vitenskapelige krav. Jeg vil gå for å si at den delen av genealogien som Tore H. V. nevner må kalles vitenskapelig genealogi, fordi i definisjonene av ordet er det i de fleste tilfeller ikke nevnt at den må være vitenskapelig, slik som han nevner i siste avsnitt i innlegg 42.Så Oddbjørn J. (4), (6), du har full rett til å kalle deg genealog, men så klart, du velger selv om du vil kalle deg det, og at en genealog må kunne måles på forskningsresultatene sine er pr. definisjonene over feil. Det er bare den delen av genealogien som utføres på et vitenskapelig nivå som må det.Til Tor I. (7): Hjernekirurg kan du kun kalle deg dersom du er autorisert i henhold til §48 i Helsepersonelloven og har spesialistgodkjenning i henhold til § 51 og forskriften om spesialistgodkjenning. Sorry for å skuffe deg, men har du ikke dette så kan du dessverre ikke kalle deg hjernekirurg :-)Aase R. S. (25), (27), (29). Du er også pr. definisjon en genealog, og en slektsforsker, slektsgransker, og alle andre synonymer. Men hva du selv vil kalle deg er ditt eget valg. Og hva som ligger i ordet genealog ser du på definisjonene over. Hverken mer eller mindre. Så du støter ingen ved å bruke det siden alle som leter etter slekt er en genealog.Så Tore H. V. (42). Etter definisjonene over så er genealog og slektsforskning og de andre ordene synonyme begge veier.Til slutt Lars L. (59). Det er ikke genealogi du beskriver i ditt første avsnitt, men den vitenskapelige delen av genealogien. I hvertfall hvis en skal følge definisjonene over.Egentlig burde jeg vel ikke ha rotet meg inn i dette, men synes det er greit å få definert ordene slik de er gjengs definert i Norge. Og jeg går ut i fra at leksikaene sine definisjoner er det ikke stor strid om siden de alle er tilnærmet like i definisjonen sin.Remi

[Gjest Lars Løberg]

Jeg viser nå fortsatt til Ottar Dahls definisjon som den mest eksakte, men selv med den definisjonen Remi her legger til grunn får han et problem: 'slektsforsker, kjenner el. gransker av genealogi' inneholder forkortelsen el. som i seg selv viser at dette ikke er synonymer, men tre ulike egenskaper en genealog kan ha. En kan godt være slektsgransker uten særlig kjennskap til genealogi, en kan være en kjenner av genealogi uten derfor å praktisere det eller en kan granske genealogien.Genealogi er per definisjon en ekte eller sann vitenskap. Å snakke om vitenskapelig genealogi blir for meg smør på flesk, som å snakke om en ystet ost.

[Gjest Remi Pedersen]

Bare for å presisere. Ene leksikonet skrev 'slektsforsker', et annet skrev 'kjenner el. gransker av genealogi'.For meg er forsker og gransker to ord med nøyaktig samme betydning i denne sammenheng. Så da står vi i såfall igjen med 'kjenner eller gransker av genealogi'.Ikke for å kverulere, Lars, men dersom genealogi er per definisjon kun en vitenskap og ikke bare en lære, hvorfor har de fleste leksikaene ikke skrevet det, slik som de gjør med mange andre ord som slutter med -logi?Remi

[Gjest Oddbjørn Johannessen]

Det er, språklig sett, ingen prinsipiell forskjell mellom begrepet genealogi og andre begreper med etterstavelsen -logi, f. eks. filologi, biologi osv. Det er dermed - i hvert fall i utgangspunktet - ingen grunn til å særbehandle genealogi-begrepet, ei heller tittelen på den som utøver genealogisk virksomhet.Tore H. V. har påvist at det nå også finnes muligheter for å studere genealogi innenfor akademia. Man kan selvsagt flisespikke seg videre gjennom diverse leksikalske oppslagsverk og slik sett holde denne diskusjonen ved like. Jeg vet ikke om det er så fruktbart.Etter mitt syn vil det være mer hensiktsmessig å lete andre steder etter en brukbar definisjon, og da har Lars Løberg vist til en definisjon som er utviklet innenfor den genealogiske forskningen - nemlig Ottar Dahls i NST 38.Det er vel ellers ingenting i veien for at vi andre kan kalle oss hobbygenealoger e.l., akkurat som vi har hobbymeteorologer, hobbyzoologer osv. som begreper for mennesker som har en særlig interesse for et vitenskapsområde og utøver en viss praksis innenfor dette, dog uten å ha det faglige grunnlag som skal til for å ha utviklet det til en profesjon.

[Gjest Lars Løberg]

Tiltredes.

[Gjest Berit Gullbekk]

For meg lyder både genealog og forsker for ambisiøst for det jeg driver med. Jeg kaller det gubbeleiting (kvinnene holdt seg stort sett til kjøkkenbenken så de er lettere å finne :-). God pinse!

[Gjest Tore H Vigerust]

Den helt umulige situasjon som oppstår hvis vi legger Remis utlegning til grunn, er at genealogi ikke er vitenskap eller at 100.000 nordmenn utøver genealogi som vitenskap fordi de selv sier de driver med slektsforskning.Virkeligheten er annerledes enn Remi åpenbart er klar over: folk flest anvender ordet slektsforskning uten å vektlegge ordet 'forskning' i vitenskapelig betydning. De anvender ordet slektsforskning helt uavhengig av vitenskapelige krav og metoder - og folk flest som driver slektsforskning bryr seg heller ikke om slikt.

[Gjest Arnfrid Mæland]

Jeg synes det blir vanskelig å trekke linjene utfra hvordan de ulike begrepene er definert i leksika og ordbøker. For meg er det klinkende klart at en genealog er en slektsforsker som studerer slekter på et vitenskapelig grunnlag, på samme måte som en filolog er en språkforsker/-viter som studerer språk på et vitenskapelig grunnlag. I dette ligger det vel at man har studert fenomenet ved et historisk-filosofisk fakultet.Jeg er bl a logoped, og har av den grunn god kunnskap om og interesse for språk, men jeg er ingen filolog.

[Gjest Leif Biberg Kristensen]

Her deler folk seg tydelig i to leire. Jeg tror problemet består i at det er en kulturforskjell mellom de som har vært innom en universitetsutdannelse og de som ikke har det. Folk som har en akademisk bakgrunn er vant med at forskning skal utføres på et visst faglig nivå, og at arbeide og kompetanse bedømmes av kolleger. Dette er noe man blir lært opp til fra første dag på forberedende, og som går en i blodet etterhvert. De som ikke har en slik bakgrunn kjenner rimeligvis ikke denne kulturen fra innsida, selv om det er mye man kan ta seg til på egen hånd også. Fra legfolk blir den akademiske kulturen ofte oppfattet som et kameraderi, spesielt fra de 'alternative'. Men saken er at det å bedrive forskning faktisk innebærer at man lærer å forholde seg til verden på en spesiell måte, hvor kanskje det viktigste momentet er å ikke ta noenting for gitt.Uttrykket 'genealog' er likeformet med akademiske titler som 'filolog', 'psykolog', 'meteorolog', og vil lett oppfattes som et akademisk fag både blant menigmann og akademikere. For å unngå at dette faget faller i miskreditt -- som unektelig skjer iblant -- er det naturlig at de med en akademisk bakgrunn ønsker en tilsvarende kultur rundt 'tittelen' genealog.Sålenge 'genealog' ikke er en beskyttet tittel finnes det nok ikke noen enkel vei ut av denne floken. På engelsk, som vi er sterkt påvirket av, finnes det heller ikke noe skille mellom profesjonell og amatør i bruken av ordet 'genealogist', selv om mange helst vil kalle amatørene for 'family historians'.Skal man kalle seg profesjonell genealog, tror jeg at man bør -- i det minste -- ha gjennomgått et grunnfag i historie ved et universitet. Det handler ikke om å lære seg en masse fakta, men å tilegne seg en måte å tenke på.Selv har jeg ikke en slik utdannelse, men jeg har ihvertfall vært innom universitetet. Uansett vil jeg ikke kalle meg genealog -- jeg er bare en glad amatør.mvh Leif

[Gjest Per Holte Rosenkilde]

Er det rart det blir krig i verden? Når folk ikke har en felles forståelse for hva som ligger i begrepene, kan debatten blomstre lenge om man ikke definerer en enighet om begrepsinnholdet.Mitt forslag er er at fra nå av kan vi siA) En genalog en som forsker og publiserer sine resultater på vitenskapelig grunnlag (gjerne definert ut fra Ottar Dahls definisjon i NST 38.B) En slektsforsker/slektsgransker er en person som begynner å nærme seg nivået til genealogene i metodikk og kompetanse.C) Så får vi andre kalle oss hva vi vil av andre begreper, gubbeleiter, anesamler eller hva som helst som ikke innebærer de store pretensjonene (selv foretrekker jeg anesamler: Det indikerer at jeg primært har interesse for egne og nærstående familiemedlemmers slekt, og at jeg ofte sliter mer for å finne kinnene i kildene).Jeg er klar over at definisjonsforslagene mine ikke er perfekte. Det kan argumenteres for at jeg bare har flyttet det subjektive begrepet ned et hakk: Har du stort ego, er du slektsforsker, har du mindre, er du bare en glad amatør. Jeg er åpen for bedre definisjonsforslag i midtkategorien, mitt anliggende er bare å forsøke å flytte diskusjonen fra hva situasjonen har vært til hva den bør være fremover.

[Gjest Johan I. Borgos]

Et moment som hører heime i denne debatten, er dette: Dataverktøy, internett og digitaliserte kilder har 'demokratisert' slektsforskninga radikalt, mens definisjonene i ordbøker og leksika gjenspeiler ei fortid da vanskeligere tilgang på kilder gjorde slektsforskninga til en mer 'eksklusiv' aktivitet. Denne endringa vil også påvirke de betegnelsene vi drøfter.Men slektsforskninga som aktivitet har trolig vokst langt kraftigere enn kompetansen som trenges for å drive den som kunnskapsbygging, ser det ut til. Denne utviklinga er særlig synlig på internett, der myter, feilslutninger og falske loddinger florerer og blir stadig kopiert til nye nettsider. Vi har derfor mer enn noen gang behov for ei gruppe mennesker med solid faglig ballast til å presse ny kunnskap ut av gamle kilder, og til å korrigere der det trenges. Kall dem gjerne genealoger, og la oss være glade for at det finnes noen som veit mer enn oss.

[Gjest Arnstein Rønning]

Når folk spør om hobby, svarer jeg 'slektshistorie', og jeg har aldri i løpet av 35 år med slektshistorie funnet grunn til/behov for å kalle meg noe som helst i denne sammenhengen.Ellers - som et tenkt eksempel (uten sammenligning med noe levende menneske) - vil jeg anta at en som f.eks. vil bruke dette forumet til å hjelpe seg med å samle data til sine oppdrag (som han tar penger for) - data som selv barnebarnet mitt lett hadde funnet ved egen hjelp - og som må ha hjelp (til sine betalte oppdrag) til å lese forholdsvis lettleste kirkebøker - en slik person bør ikke kalle seg genealog. Det blir å kaste blå hår (som en sa) i øynene på folk.Men, dette er min mening, og eksemplet var tatt rett ut av lause lufta.

[Gjest Ivar S. Ertesvåg]

Det er mange titlar som er verna, men ”genealog” er ikkje ein av dei. Kven som helst kan uhindra kalle seg det. Om det er klokt vert eit anna spørsmål. Det same gjeld ”ættegranskar”, ”slektsforskar”, ”historikar”, ”filolog”, ”ingeniør”, m.m.Er ”genealog” (og aktiviteten ”genealogi”) avgrensa til dei som driv med ættegransking på vitskapleg nivå? Eg forstår både Oddbjørn (4 o.fl.), Lars (79 o.fl.), Tore (42 o.fl), Arnfrid (85) og fleire slik. Om vi lagar ein skala interesse – kjennskap – utdanning/praksis – mastergrad – doktorgrad – vitskapleg praksis; så er det uklart kvar de har lagt avgrensinga for ”genealog”/”genealogi”. Dei som peikar på ”logoped”, ”filolog”, ”biolog”, m.m. (t.d. Oddbjørn, 81), vil finne folk som er titulerte/omtala slik lenge før dei kjem på noko som liknar vitskapleg nivå. Det same gjeld ”historikar”. Og når Tore (74) seier ”kun få av genealogene”, og viser til annonsesida for oppdragsforsking på genealogi.no, må det vel oppfattast slik at dei (fleste) som står der er ”genealog” (men korriger meg om det er feil oppfatta). Sidan dei fleste oppgjev akademiske titlar (anten her eller på sidene dei lenkjer opp), kan vi sjå at få eller ingen på den sida har vitskapleg kompetanse. Det er altså ikkje så lett å sjå kvar de tenkjer denne grensa skal gå.Lars (65) viser til Ottar Dahl, og meiner (68) at han har levert ein definisjon som både er autoritativ og objektiv (”ikke subjektiv”). Eg har lest artikkelen til Ottar Dahl i dag. Han gjev ingen definisjon på omgrepa ”genealog” eller ”genalogi”. Det Dahl gjer, er å argumentere for at genealogi er ein del av historiefaget (ein disiplin innafor historiefaget). Drøftinga avgrensar dette synspunktet mot andre synspunkt som kunne gå ut på at genealogi var eit eige fag, eller at det er ein disiplin innafor t.d. samfunnsvitskap, sosiologi, biologi, eller juss. Det er ingenting i Dahl sin artikkel som avgrensar omgrepet genealogi på aksen mellom interesse og vitskapleg praksis. At han snakkar om den vitskaplege aktiviteten, er klart. Men ein kan ikkje slutte frå artikkelen at Dahl har ei oppfatning om eit skilje mellom ”genealogi” (vitskap) og anna ”slektsaktivitet”, eller om han tenkjer på ”vitskapleg genealogi” og ”anna geneaologi”. Det er kort og godt ikkje tema for artikkelen. Eit lite atterhald ligg i at det ser ut til at han reknar både vitskapleg gransking og anna arbeid innafor ”historie”; og dermed (sidan dette inkluderer ”genealogi”) kan eit slikt syn overførast til ”genealogi”. Uttrykk som ”Genealogien i mer faglig forstand” (s.123) kan kanskje også tolkast i ei slik retning.Det er ikkje så vanskeleg å skjøne at dei som driv med historie om slekter, familier, personar, m.m. som fag, ønskjer seg eit ord for dette som skil dette faget/disiplinen frå meir hobbyprega aktivitetar. Det kan vere eit legitimt ønskje. Det er mange andre grupper i samfunnet som med større eller mindre hell har freista å halde seg med slike nemningar. Nokre av dei er verna ved lov, andre er heilt frie. At dei grip til eit frammandord for ”slektslære” er ikkje noko spesielt. Spørsmålet er kor lett dei vil ha for å få gjennomslag for ei slik avgrensing av ordet. Her trur eg utsiktene er svært dårlege. For det første er det vanskeleg å definere avgrensinga. Kven driv med ”faget” og kven gjer det ikkje? Ein streng, men eintydig, definisjon er at ein må ha forskarkompetanse (t.d. etter Forskningsrådet og universiteta sin definisjon: førstestillingskompetanse, i praksis vil det seie dr. grad). Men då vert det så få i landet at det ikkje har noko føre seg. Andre avgrensingar vert lett diffuse. Ein kan seie mastergrad eller bachelorgrad som grense – men då må ein late vere å snakke om ”vitskap” som avgrensing. Ein kunne tenkje seg ei form for sertifisering, som i USA og UK der ”chartered ” ikkje er uvanleg – men det krev langt større og innbyrdes uavhengige fagmiljø enn det som er tilfelle her. For det andre er ordet ”genealogi” forlengst innarbeidd som eit frammandord utan avgrensing til det vitskaplege. Det gjeld både i norsk, svensk og dansk. I engelsk (som vi er sterkt påverka av) er ”genealogy” og ”genealogist” allmennord for langt meir enn det vitskaplege. Å halde på og forsvare ei avgrensa tyding i norsk, vil fort arte seg som ei slostkamp mot skodde.

[Gjest Tore H Vigerust]

Ivar, (90), jeg er uenig i at ordet genealogi er innarbeidet i norsk uten avgrensning til det vitenskapelige. Husk at ordet i praksis var ute av bruk i norsk språk for bare 15 år siden. Norsk Slektshistorisk Forening fikk vanskeligheter med å godkjenne domenenavnet www.genealogi.no fordi Norid ikke trodde foreningen drev med genealogi - dette var i 1999.I mitt innlegg med henvisning til NSFs oversikt over oppdragsforskere, var det ikke min mening å ta stilling til hvorvidt de 6 oppførte personene var genealoger eller ikke. Min hensikt var å fortelle at listen over oppdragsforskere ikke var komplett, dvs at det kunne være en rekke andre genealoger i landet enn disse 6.Hittil innen akademika har man fått yrkesbetegnelser med '-log' etter avlagt hovedfag, som cand.philol., cand. real. mv. Det blir søkt å kreve doktorgrad i dag for å bli en '-log' (som genealog) - men hvem vet hva fremtiden bringer ? Selv har jeg i mitt cand.philol.-vitnemål en innførsel om middelaldergenealogi som del av graden. Ergo er jeg genealog (også; når det passer seg).

[Gjest Tore H Vigerust]

Utenom genealogstudiumet ved universitetete (til høyere grader, som omtalt i innlegg ovenfor, jevnfør Genealogen 1/1998) FINNES det er slags form for sertifisering av genealoger i Norge i dag:Det er som forfattere av artikler i NST. Tidsskriftet er nå på listen over godkjente vitenskapelige publiseringskanaler nivå 1. Artikler av genealogisk innhold som heretter publiseres i NST, har vært gransket av redaksjon såvel som redaksjonsråd / referenter på forhånd. Artikkelen (hvis den inneholder genealogi) er godkjent genealogisk vitenskap når den er publisert. Da må vel også forfatteren være genealog.

[Gjest Ivar S. Ertesvåg]

Tore (91): Eg trur du tek feil: 'genealog' og 'genealogi' står (med dei vide tydingane) i Nynorskordboka (1986). Legg merke til utvalskriteriet i boka er at ord som ikkje er i bruk ikkje kjem med. Eg tenkjer du finn orda i Bokmålsordboka og Riksmålsordboken også (dvs papirutgåver, ikkje oppdaterte elektroniske.) Kva tilfeldige medarbeidarar i Norid meinte eller trudde, synest eg sant å seie ikkje er noko argument i det heile.Nemningar på '-log' er ofte diffust avgrensa og stort sett ikkje verna titlar. Kven er 'filolog' eller 'biolog'? Dei vert iallfall nytta om folk som ikkje har mastergrad e.tilsv. Kor lenge skal ein ha studert?Men om vi seier at mastergrad/hovudfag kvalifiserer til 'genealog': Graden åleine gjev ikkje vitskapleg kompetanse. Altså kan ei slik avtgrensing ikkje samsvare med definisjonen ma.a. Lars (79) og Oddbjørn (4) talar for.Til (92): Truverdige sertifiseringsordningar krev at dei som vurderer er uavhengige av den som vert vurdert. Dei skal ikkje vere kollegaer, ikkje ha vore rettleiar/student for kvarandre, ikkje ha samarbeida (iallfall ikkje på ei god stund) og heller ikkje hatt konflikter seg i mellom. Spørsmålet er om fagmiljøet i Noreg er stort nok.Når det gjeld godkjenning av vitskaplege tidsskrift (i UHR): Det er i stor i stor monn miljøa sjølve som innstiller og 'godkjenner' kva for tidsskrift som skal med. UHR kan etterøkje om det finst ei vurdeingsordning, men dei kan ikkje, og har ikkje tid og kompetanse til å etterprøve kvaliteten i vurderingsordningane (når dei først er der). For vurderingar av artiklar, gjeld det same kravet om uhilda vurdering (ovanfor, om sertifisering) - bortsett frå at dei som har vitskapleg kompetanse og kan vurdere ein artikkel er endå færre enn dei som kvalifiserer til ein tittel 'genealog' med lågare krav.

[Gjest Tore H Vigerust]

men ordet er ikke med i Helleviks Nynorsk ordliste (1972)

[Gjest Tore H Vigerust]

Ivar, du skriver at disse akademiske gradene ikke gir vitenskapelig kompetanse. Følgelig mener du at kun doktorgrad gir vitenskapelig kompetanse ?

[Gjest Oddbjørn Johannessen]

Det er i så fall en nokså snever definisjon av vitenskapelig kompetanse.

[Gjest Aase R Sæther]

Vi ser vel elles av lista som Arnfrid la inn lenger oppe at det gjerne er ettertida som vurderer om folk har lagt att nok etter seg til å bli omtala som genealogar.

[Gjest Lars Løberg]

Endelig begynner det å bli litt realisme i debatten! Jeg har ventet i fem år på at noen skal ta fatt i Ottar Dahls artikkel for å diskutere hva genealogi egentlig er for noe. Jeg skal gå så langt som å gi Ivar rett i at Dahls artikkel ikke gir en definisjon som kan klippes ut og gjengis i én setning, men han må ha lest den dårlig om han ikke i artikkelen ser følgende tre objektive element i definisjonen av genealogi:- artikkelen slår fast at genealogi er en ekte historisk disiplin ved at den søker svar på spørsmål om faktiske forhold i fortiden på grunnlag av kilder- han påpeker at genealogi er orientert mot sine egne bærende spørsmål og temaer, men at genealogien er avhengig av historisk realkunnskap og kildekunnskap og at den produserer historisk kunnskap som har betydning for mer omfattende problemstillinger- han slår fast at slekten (som tross alt står sentralt i genealogi) i den allmenne samfunnshistorien er et relevant element både som normativt system og som en kontinuerlig sekvens av slektsgrupper i studiet av politisk makt, eiendomsfordeling, sosial status og endring over tid.Ivar hevder så at det er ingenting av dette som 'avgrensar omgrepet genealogi på aksen mellom interesse og vitskapleg praksis'. Jeg vil hevde at Ivar her tar grundig feil. Hvilke krav genealogi stiller til verktøy og metodebruk er en ting, hadde Dahl også gått inn på disse omgrepene; kunne vi kanskje plassert genealogi mer eksakt på en vitenskapelig akse, men når en definisjon av genealogi innebærer at en i prosessen er avhengig av historisk realkunnskap og kildekunnskap, mener jeg det er naivt å snakke om en ikke-historisk eller ikke-vitenskapelig genealogi. Derifra til å stille formelle krav til utdannelse, er en annen ting. Både arbeidsmetoder og teori kan tilegnes utenfor universitetene. Det er produktet, ikke utdannelsen, som avgjør om det er genealogi eller bare kompilasjon det er snakk om.

[Gjest Tore H Vigerust]

Med utgangspunkt i Lars' siste setning (98) mener jeg at nettopp artikkelforfattere i NST har levert undersøkelser som i vitenskapelig sammenheng er genealogi.Ivar E har tidligere kunngjordt i innlegg her i Brukerforumet (i vinter) at han ikke leser NST. Han hevder ovenfor at miljøene selv har godtkjent NST som vitenskapelig tidsskrift til UHR-listen. Om dette er rett, må det være snakk om det historiefaglige miljøet som har bedømt NST som vitenskapelig. Det kan være rett, siden NST er plassert i UHR-listen under 'historie'. Genealoger er dermed forfattere som har publisert genealogi i NST (i år 2006 og senere).

[Gjest Ivar S. Ertesvåg]

Tore (94): Kva er utvalskriteriet i Hellevik (1972; det må vel vere 8.opplaget av 3.utg.)? Du kan ikkje slutte særleg mykje av at eit lånord/frammandord manglar i ei slik ordliste; det er mange som er valde bort. Dei som er der, derimot, må vi rekne med redaksjonen meiner elevar m.fl. har bruk for å kunne slå opp – og dermed at det har ei viss utbreiing. Til 10.opplaget (1976) er det gjort ei omarbeiding (og utviding) av ordvalet. Her heiter det i føreordet at ”Lista gjev eit meir fullstendig og litande bilete av den faktiske ordbruken i nynorsk enn noka tidlegare ordliste.” Her er ”genalog” og ”genealogi” med – altså meiner redaksjonen dei er ein del av den ”faktiske ordbruken”. Det same gjeld bokmålsordlista, (Berulfsen/Lundeby; Aschehoug 1976) – men utan at dei seier noko særleg om utvalskriteriet. Tore (95): svaret på spørsmålet står i (90): ”Førstestillingskompetanse”. På universitet og høgskular går grensa mellom amanuensis og førsteamanuensis. Doktorgrad kvalifiserer til 1.aman.; alternativt kan ein få ei individuell vurdering av det ein har gjort og få tilkjent slik kompetanse. Det skjer i vurdering til stilling utlyst som 1.aman. Ein som er amanuensis i fast stilling og meiner han har kompetansen, kan også søkje om ”personleg opprykk”. Då vert han vurdert av ein nasjonal komite (under UHR) for det aktuelle fagområdet (her vil det vel seie historie). I desse komiteane er to av tre medlemer utanlandske og vanlege habilitetsreglar gjeld (kollega, samarbeid, tidlegar rettleiar/student, m.m). Forskningsrådet krev førstestillingskompetanse av ein prosjektleiar (iallfall på forskarprosjekt og kompetanseprosjekt; det kan vere at det finst andre og ”mindre vitskaplege” prosjektkategoriar som ikkje krev dette). Universiteta krev det av dei som skal rettleie dr-kandidatar, og av dei som skal undervise og sensurere doktorgradsfag. Ein kan altså ha vitskapleg kompetanse utan dr.grad; men master/hovudfag åleine, held ikkje. Der eg held til, er master/hovudfag åleine heller ikkje nok til å verte tilsett som amanuensis.Oddbjørn (96): Har du ein som er mindre snever?Lars (98): Dei tre punkta du nemner, gjeld tilhøvet mellom ”genealogi” og ”historie”. Det seier ingenting om at ordet ”genealogi” dekkjer eller ikkje dekkjer aktivitetar som ikkje stettar alle faglege krav. Dahl (i denne artikkelen) snakkar om fagleg aktivitet, og det gjeld også det han seier om ”genealogi” og ”historie”. Om orda kan/bør/vert nytta eller ikkje nytta om andre, mindre faglege aktivitetar, er ikkje tema i artikkelen.For å dra ein parallell: mitt fagområde er ”maskinteknikk” (engelsk: ”Mechanical engineering”; tysk: ”Maschinenbau”), som er ein del av ”ingenørvitskap”. Av dei nasjonale komiteane for å vurdere personleg opprykk (sjå ovanfor), finst det ein i maskinteknikk. Mange universitet har eit fakultet eller institutt for maskinteknikk. Ordet ”maskinteknikk” inkluderer vitskaplege aktivitetar (m.a. 30-60 dr grader kvart år; over 100 1.aman/prof-stillingar). Men ordet vert også nytta om aktivitetar på heilt andre nivå, anten det er ingenørar, ”Petter Smart”-ar, maskinistar eller mekke-gutar på motorklubben som driv med dei. At ordet vert nytta slik, er det ingen som har problem med. Og ingen kjem på tanken om å avgrense ordet til ein vitskapleg definisjon. Men det hindrar heller ingen, i den rette samanhengen, i å snakke om ”maskinteknikk” med ein ikkje uttala føresetnad om at her gjeld det ein vitskapleg aktivitet. Slik les eg Dahl sin artikkel. Det gjer eg m.a. fordi eg observerer, og veit at Dahl må ha observert, at ordet ”genealogi” vert brukt i ei mykje vidare tyding.Tore (99): Eg er ikkje sikker på om eg følgjer argumentasjonen her. Men, eg les altså NST når eg har bruk for det. Viktigare her, er at eg har lest utgreiingane som leidde fram til det systemet du viser til og delteke i prosessen med å velje ut og rangere publiseringskanalar. Legg merke til at fagområdet maskinteknikk i Noreg er langt større enn genealogi, truleg større enn historie med. Men det finst likevel ingen norske tidsskrift (eller nordiske, så langt eg veit) på dette området. Publisering skjer i internasjonale tidsskrift. Det kjem av at det norske (og nordiske) miljøet vert rekna som for lite. Det trur eg dei som reknar seg til eit norsk vitskapleg ættegranskarmiljø bør tenkje nøye på.