[#49836] 'Tittelen' Genealog

[Gjest Per Holte Rosenkilde]

Det er kanskje litt på siden av denne debatten. Men siden jurister har deltatt, spør jeg likevel: Er 'prosessfullmektig' en beskyttet tittel?Mvh Per

[Gjest Per Helge Seglsten]

Den er i hvert fall ikke godt beskyttet.

[Gjest Bjørn Solbrå]

Adgang til å opptre som prosessfullmektig er regulert av tvistemålsloven Lenke gjelder altså særskilte regler for høyesterett, lagmannsrett og ved søksmål eller anke til tingrett.Videre heter det at 'Som prosessfullmektig i andre tilfeller kan foruten advokater og personer som nevnt i annet ledd første punktum brukes enhver myndig person som ikke utfører arbeid eller verv for domstolen. Retten skal likevel tilbakevise vedkommende dersom vedkommende søker erverv ved å opptre for andre i rettergang eller er ansatt som betjent hos noen som gjør det. 'Utefor rettsapparatet kan jeg ikke skjønne at det er noen begrensning i adgangen til bruke tittelen prosessfullmektig.

[Gjest Sigurd Høst]

Som denne debatten har vist, er det vanskelig å komme frem til en matrise for klassifisering av genealoger/slektsgranskere/slektssamlere som alle kan slutte seg til. Jeg tror den viktigste årsaken til dette er at Sissil og andre prøver å gjøre (minst) to ting på en gang.Det ene er å finne frem til hensiktsmessige merkelapper eller karakteristikker. Begrepene i de siste skjemaene (innlegg 280 og 303) er gode forsøk, selv om jeg synes det mangler minst én.Det andre formålet er å finne frem til et sett av kriterier for vurdering eller beskrivelse av personer. Her viser debatten, etter min oppfatning, at det finnes så mange forskjellige kriterier at det er umulig å putte alt inn i ett enkelt klassifiseringssystem. I henhold til skjemaet er en nybegynner en som (bare) bruker sekundærkilder og ikke blir vurdert av andre, en erfaren slektsgransker en som (bare?) bruker primærkilder men heller ikke blir vurdert av andre. Ærlig talt, dette er for enkelt. Selv den utskjelte kopisten - hun kan vel snuble borti en primærkilde hun også?Siden det folk holder på med kan beskrives langs så mange forskjellige dimensjoner, bør man heller prøve å gjøre omtalen av hver dimensjon så presis som mulig. Denne debatten har f.eks. vist at det bak sekkebetegnelsen 'arbeider med primærkilder' ligger svært store forskjeller i ambisjoner og kompetanse. 'Faglig vurdering' rommer også mye, alt fra publisering av fagartikler til 'sammenstilling for et slektsstevne' (Lars Løberg innlegg 323).I stedet for et enkelt klassifikasjonssystem der en del av boksene gis et navn, ser jeg heller for meg et sett av kriterier eller dimensjoner som kan brukes til å lage en sammensatt 'slektsgranskerprofil'. En slik profil er sannsynligvis mest nyttig for eget bruk - man vet så noenlunde hvordan man plasserer seg på de forskjellige dimensjonene og kan evt. bruke dette som inspirasjon til å bli bedre. Jeg skjønner imidlertid av både denne og andre debatter at det er mange som også har behov for å vurdere andre.I min tenkte liste over kriterier/dimensjoner hører publisering absolutt med. Er enig i Sissil (325) som skriver at publisering 'tvinger inn systematisering'. Langs denne dimensjonen er arkivskuffen eller slektsprogrammet den ene ytterligheten, faglig publisering den andre, med interne slektshefter og slektshistorier i en mellomstilling.Kommer tilbake til spørsmålet om merkelapp for de som lager interne slektshefter i et eget innlegg.

[Gjest Leif Biberg Kristensen]

Til (329): Her var det mye fornuftig. Jeg er helt enig med deg i at det trengs en avklaring mht. hvilke dimensjoner det klassifiseres etter. Samtidig ser jeg det som at du snubler litt selv i klassifiseringen angående publisering. Hvor vil du plassere dem av oss som publiserer på Internett? Ettersom du nevner 'arkivskuffen eller slektsprogrammet' som den ene ytterligheten, mener du da at Internett er jevngodt med en privat arkivskuff? Eller er det et internt slektshefte?På Internett er det selvsagt ikke noen formell faglig vurdering av det som blir lagt ut, og noen og nitti prosent av det man finner av slektstavler ol. her består nok av resirkulert søppel. Men her finner man også originalt arbeid av relativt høy kvalitet. Selv føler jeg at det å publisere forplikter til struktur og system -- uansett hvilken form det foregår i.Elektronisk publisering åpner for helt nye muligheter ved bruk av dynamiske, datadrevne presentasjonsformer. I forhold til en gammeldags slektsbok som kanskje trykkes i hundre eksemplarer og trolig inneholder så mange feil at forfatteren helst ville trukket den tilbake etter første gjennomlesning, vil jeg tro at en slektsdatabase på Internett har potensiale i seg til å holde en langt høyere kvalitet. Her er det også mye enklere å inkorporere opplysninger og resonnementer fra leserne. I den sammenhengen er det viktig å sørge for gode muligheter for tilbakemeldinger og diskusjon, for eksempel med et eget Webforum.Dette har selvfølgelig ikke så mye med 'tittelen genealog' å gjøre, men jeg ville gjerne supplere et inlegg som jeg synes inneholder mange gode tanker.

[Gjest Sigurd Høst]

Leif, er selvfølgelig enig med deg i at publisering på nett er en egen form for publisering. Her er det også et vidt spenn, som du og mange andre har vært inne på. Dine slektssider (som jeg kjenner fra tidligere) kommer langt ut på den positive siden av skalaen - Tore Vigerust og andre med spesialkompetanse får vurdere hvor de befinner seg i forhold til den ideelle nettpubliseringen.Det mange (oss to medregnet) ergrer seg over, er aneoversikter på nett der det bare er navn og årstall uten kildeangivelser og uten personomtale. Nettsider som skal brukes av andre bør ha begge deler, og i hvert gode kildeopplysninger.

[Gjest Tore H Vigerust]

Enkeltpersoners publiseringer på internett (f eks på egne sider) er vel sammenlignbart med de samme personers publiseringer i tidsskrifter og andre steder (som egenutgitte trykksaker) der det ikke foreligger andres faglige vurderinger.Det finnes forøvrig internettsider der det foretas faglige vurderinger av innholdet før det blir publisert.

[Gjest Leif Biberg Kristensen]

Til (332): Jeg er helt enig. Personlig publisering er uavhengig av mediet, enten det er en slektsbok eller en database på Web. Når det gjelder artikler for eksempel i lokale slektshistorielags tidsskrifter stiller vel det nesten i samme klasse. Selv om det nok foregår en viss faglig vurdering der også, ligger vel ikke lista så imponerende høyt i de fleste tilfeller. Men da har vi fire trinn på en forholdsvis glidende skala: 1) Produksjon for skrivebordsskuffen; 2) privat, egenfinansiert publisering uten faglig vurdering; 3) artikler i tidsskrifter etc. med en viss form for vurdering; 4) publisering med full faglig vurdering etter akademiske krav.Denne stigen er uavhengig av om mediet består av elektroner eller flatpakkede døde trær.

[Gjest Tore H Vigerust]

333: I pkt 4 kan det med fordel stå 'vitenskapelig' foran 'publisering'. Det er de vitenskapelige krav som skiller tidsskriftpubliseringen i 4) fra 3).

[Gjest Geir Kamsvaag Berntsen]

Til Tore i (332); 'Det finnes forøvrig internettsider der det foretas faglige vurderinger av innholdet før det blir publisert'.Hva er det du har i tankene her ? Jeg kjenner ikke noen slike sider, men muligens tenker jeg 'feil' ? (Jeg vet om en side som 'anmelder' andres arbeider, men hvor mye man kan legge i 'faglig vurdering' er vel heller tvilsomt utfra det jeg har lest).

[Gjest Tore H Vigerust]

Geir 335: Kommentaren gjeldt ikke særskilt genealogisk innhold. Jeg tenkte bl a på websider til de store kommersielle forlagene, som også har internettilgang til tidsskriftene digitalt. Påenget er at en vitenskapelig fagfellelvurdering ikke er avhengig av mediet en publikasjon foreligger i.

[Gjest Geir Kamsvaag Berntsen]

Da er jeg med (inkl. poenget), jeg tenkte snevert.

[Gjest Sigurd Høst]

Hvis man skal lage kategorier for dimensjonen publisering, mener jeg det er viktig å skille mellom privat, egenfinansiet publisering på papir (gjerne døde trær, hvis man liker det uttrykket) og privat publisering på nett.Forskjellen ligger i at det man får trykket selv som regel er privat, og ikke når ut over en liten familiekrets. Det som legges ut på nettet er derimot offentlig, og MEGET lett tilgjengelig via Google ol. I praksis er det mye mer tilgjengelig enn stoff som er trykket i lokale tidsskrifter, historiske årbøker osv.Det er ikke uten grunn at så mange her på forumet har ergret seg over at det ligger så mange gale, udokumenterte opplysninger ute på nettet, og at de blir kopiert og spredt til stadig nye steder. Det som er galt og/eller udokumentert i interne familierapporter, får aldri samme spredning.Vil derfor ha fem kategorier i stedet for fire i den skalaen som Leif beskriver i innlegg 333. Om 'egen publisering på Internett' skal plasseres før, etter eller ved siden av privat publisering på papir er ikke så lett å avgjøre. Mitt inntrykk er at publiseringsterskelen er lavere enn for papir, samtidig som graden av offentlighet er større enn for kategori 3: tidsskriftartikler etc. Egentlig er den vel større enn for de vitenskapelige artiklene også, dessverre.

[Gjest Ivar S. Ertesvåg]

Sigurd (338) (og evt. Leif, 333): 'vurdering' og 'spreiing' er to ulike og uavhengige ting.

[Gjest Sigurd Høst]

Til Ivar (339). Denne forskjellen er selvklar. Er derfor enig med Leif og Tore H i at publiseringsformen ikke har noen betydning for Leifs kategorier 3 og 4. For hans kategori 2, derimot, mener jeg den er helt avgjørende. Den eneste som vurderer kvalitet ved privat publisering er forfatteren. Da har det stor betydning om produktet er privat (papir) eller offentlig (Internett).(Jeg er klar over at også private trykk kan bli offentlige om man ønsker det, men går ut fra at de fleste ikke tar seg bryet med å opprette eget forlag eller sende eksemplarer til bibliotekene.)

[Gjest Ivar S. Ertesvåg]

Sigurd (340): Kva er det (for Leif sin kategori 2) som gjer skilnaden, utanom talet på mogelege lesarar (altså spreiing)?Elles kan det vel vere grunn til å minne om at 'å ha tilgang til' ikkje er det same som 'å lese'.

[Gjest Ivar S. Ertesvåg]

Eg har brukt nokre dagar på å lese alle dei vel 200 innlegga som har kome etter at eg vart oppteken med andre ting. Det er (som vanleg) ikkje berre sprikande synspunkt, men også sprikande tema.Eitt tema: Viser ordet ”genealogi” til noko anna enn orda ”ættegransking”, ”slektsgransking”, ”slektsforsking”? (Og følgjespørsmålet om ”genealog” er noko anna enn ”ættegranskar”, ”slektsgranskar”, ”slektsforskar”.) Vi har sett påstandar om at det er skilnad på tydingane/avgrensingane av desse orda, men eg synest ikkje vi har sett noko godt argument for det. Stilistisk sett kan det vere skilnad, på same måte som elles når ein kan velje mellom ord som har frammandt opphav og ord som har norsk opphav (evt. mellom meir eller mindre innarbeidde lånord) – men det vert ei anna sak.Det ser ut som det er semje om at aktiviteten er å finne innafor ”historie” (og ikkje på sida av/utanfor ”historie”). Når spørsmålet om framståande ”genealogar” vert konkretisert, kjem t.d. namnet Asgaut Steinnes fram. Han er visseleg først og fremst kjend som historikar og for andre ting enn ættegransking. Nemninga ”histore” (og ”historikar”) vert nytta nokså vidtfemnande om ein ser på ”kvalitet”/”nivå” (same kva kriterium dette vert målt etter).Det eg meiner er klart, er at når nokon brukar ein tittel, anten det er ”genealog”, ”ættegranskar”, ”ingeniør” eller ”snikkar”, gjev han inntrykk av at han kan meir om dette enn dei fleste andre og at han gjer dette betre enn dei fleste. Men det er ikkje eit krav at det ikkje finst folk som kan mykje meir eller er mykje flinkare. På den andre sida vil ofte desse aller flinkaste skaffe seg ein annan og verna tittel, t.d. ”snikkarmeister” eller ”PhD i historie”.Temaet prinsipp for inndeling av utøvarar (Sissel si matrise, innlegg 186 og fleire) viser at det ikkje er så enkelt. Sigurd (329) konkluderer vel nesten med at det er fåfengt. Grunnen er naturlegvis at det er fleire enn to ”dimensjonar”. Men ein annan grunn er at éin og same utøvar brukar ulike slag kjelder, på ulike måtar, med ulik innsats (tid, flid, m.m.), til ulike føremål, osv. Det er ikkje slik at ein utøvar som er ”kvalifisert” (kva kriterium ein enn brukar) alltid leverer ”godt” arbeid, og at ein ”ukvalifisert” aldri gjer det. Det vil vere enklare å dele inn eller klassifisere (eller kva ord ein vil bruke) einskildverk – men like fullt med eit sett av ulike kriterium.Det ville venteleg vere enklare å drøfte kriterium for ”kvalitet”. Det er skilnader, og somtid (kanskje ikkje alltid) ser vi at det er skilnad. Kva er skilnadene? Det kunne kanskje vere tema for ein ny tråd.