[#80460] Ta en DNA-test!

[Gjest Arnstein Rønning]

Det er jo litt spesielt med yDNA og mtDNA, da, for de arver du nærmest uforandret fra forfar og formor. De andre genene er jo bare 'graut'.

[Gjest Svein Arnolf Bjørndal]

Rent teoretisk vil du kunne få vite haplotypene og -gruppene til f.eks. dine 16 tippoldeforeldre, eller enda flere generasjoner bakover. Men det er selvfølgelig avhengig av at du finner noen i dag som er etterkommer av de samme, å teste. Jeg er derfor ikke enig i at det bare vil være en eller to i hver generasjon man kan få vite det genetiske opphavet til, men jeg kan være enig i at det i praksis kan by på problemer.Selvfølgelig vil personene kunne ha ulikt geografisk opphav, og ingen har selvfølgelig sitt opphav i Norge når vi bare går langt nok tilbake i tid. Men får du treff eller nært treff på en 67-markørerstest på Y-DNA, vil din forbindelse med den eller de andre personene du matcher sannsynlig være i Norge, så fremt du ikke av andre kilder vet at stamfaren på den linjen kom utenfra la oss si i løpet av de siste 2-300 år.Hvis du på en 37-markørerstest får treff eller nært treff med f.eks. en eller flere personer i England eller Skottland, i tillegg til en eller flere treff eller nært treff på personer i Norge, er det trolig at den felles forbindelsen også ligger i Norge, f.eks. i vikingtiden, hvis det ikke via andre kilder kan sannsynliggjøres at du og den/de du matcher i Norge har en skotsk eller engelsk forfar.

[Gjest Johan I. Borgos]

Takk, Arnstein (26), men denne 'grauten' representerer faktisk svært nær 100% av anene våre. Og de kan altså DNA-testene ikke fange opp. Blir ikke DNA-metoden lite kostnadseffektiv i det perspektivet? Og lite representativ?

[Gjest Per Holte Rosenkilde]

Ethvert prosjekt går gjennom en rekke faser, jeg nevner bare noen:1 Grenseløs begeistring2 Dyp skuffelse3 Sanksjoner mot prosjektdeltagerne4 Belønning til de som ikke deltokGenealogisk bruk av DNA er ennå i sin spede begynnelse, og ingen vet hvor langt den er kommet om noen tiår. Det er derfor ikke rart at mange er i fase 1, og driver en ukritisk misjonering for DNA-testing uansett, ref. tittelen på denne diskusjonen.Realiteten er at med dagens presisjonsnivå kan man nok løse enkelte spesifikke problemer langs de rene manns- og kvinnelinjene. I tillegg kan man bruke dem i statistiske analyser, der man kan si noe om utbredelse ut fra DNA rene manns- og kvinnelinjer, uten nødvendigvis å bry seg om grauten. Disse statistiske undersøkelsene kan bli bedre og bedre jo flere som deltar (forutsatt at man vet adskillig mer om vedkommende enn bare dagens bosted alene). Og jeg skjønner at de som driver med slike undersøkelser gjerne vil ha flest mulig prøver, og at de godt kan tenke seg å få 'prøvekaninene' til å betale selv for å gi fra seg DNA.Det andre er dersom man har konkrete putfordringer langs de rene manns- eller kvinnelinjene bakover. Jeg har faktisk slike langs begge, og kan godt skissere dem, og hvorfor jeg forkastet å prøve å løse dem med DNA-test. (For enkelhets skyld ser jeg bort fra gjøkeproblematikken).Jeg tar kvinnelinjen først. Den klarer jeg ikke å følge så langt bakover, den endre på 1600-tallet med en Vreesdatter i Froland. Jeg håper å bli trodd på at Vree ikke var noe vanlig navn i Froland på den tiden. Jeg har derfor to alternative hypoteser. I Vest-Agder var navnet Vrei ikke helt uvanlig, hun kan ha kommet derfra. eller mannen hennes har vært sjømann i sin ungdom, og kan ha hentet henne derfra. En sak for DNA-spesialistene? Ikke så lenge vi ikke vet hvor Vrei-navnet i Vest-Agder er kommet fra, det kan godt være en nederlandsk import der også.Så farssiden. Etter slektsboka stammer Rosenkilde-familien fra professoren Peter Parvus i København i reformasjonstiden. Hans eneste sønn var prest i Birkerød. Så langt er alt greit. Men så følger to usikre ledd, Jens Kristoffersen og Casper Jensen, før neste sikre ane, Henrik Caspersen Rosenkilde dukker opp. Her kan muligens DNA si noe, den danske grenen av familien stammer fra Peder Jensen, Caspers bror etter slektsboka. Dersom Y-DNA er helt forskjellig i den norske og danske familien kan ikke Peder være Henriks onkel. Men selv om den er identisk, vet vi fortsatt ikke om Peder og Casper var sønner av Jens eller om Jens var sønnesønn til Peter Parvus. Andre etterkommere etter professoren kjennes ikke. Så så lenge ingen rene mannslinjer fra noen av professorens brødre er kjent og kan testes mot, synes jeg ikke det er verd bryet å teste seg.Den seriøse DNA-forskningen er imponerende. Det er hypen rundt som bekymrer meg. Dersom den lover mer enn forskningen kan holde, risikerer de seriøse forskerne å bli presset over i fase 2 av sin egen heiagjeng.

[Gjest Arnstein Rønning]

For egen del tror jeg egentlig ikke at jeg kommer til å benytte dette til slektsgransking i det hele tatt. Det måtte være at en annen med samme farslnje tilfeldig skulle dukke opp og vi kunne sammenligne.Jeg er imidlertid interessert i hvilket område i landet/verden de andre med samme HG og markører har sin opprinnelse, og jeg synes det er uhyre spennende å få fastlagt haplogruppen og forskningen rundt veien farfarsforfar benyttet for å ende opp i Trøndelag.

[Gjest Johan I. Borgos]

Grei innrømming i første avsnitt av (30), Arnstein. Så spørs det om du har grunnlag for håpet du gir uttrykk for i det andre avsnittet. DNA-metoden synes å benytte arkeologiske hypoteser om vandring som kobling til geografi for å finne hvor 'markører har sin opprinnelse', men ser bort fra at det finnes mange hypoteser med ulike 'reiseruter'. Her er faren for ringslutning faretruende nær.

[Gjest Per Holte Rosenkilde]

Jeg ser i likhet med Arnstein muligheter i de statistiske undersøkelsene - gitt at de har stort nok datagrunnlag. Men de må kombineres med andre metoder, og det er for eksempel åpenbart at daterte/daterbare arkeologiske funn er mye viktigere enn arkeologiske hypoteser.Feilkildene er trolig mye større i tolkningen av funnene enn i selve måleresultatene, og tolkningsforsøk som ikke er etterprøvbare, er verdiløse. Men så lenge vi er i hype-fasen vil overfortolkede resultater ødelegge for seriøs forskning på dette området også.

[Gjest Johan I. Borgos]

Per, dette faller litt utafor temaet, men jeg skjønner ikke heilt hva du meiner i (32), der du skriver at det er 'åpenbart at daterte/daterbare arkeologiske funn er mye viktigere enn arkeologiske hypoteser'. Er det ikke nettopp hypotesene som setter enkeltkilder, for eks. som arkeologiske funn, inn i en mulig historisk sammenheng?

[Gjest Per Holte Rosenkilde]

I stand corrected. Jeg skulle skrevet arkeologiske hypoteser som ikke er støttet av funn.For å ta et tenkt tilfelle: En folkegruppe migrerer fra Svartehavet til Skandinavia. Dersom kjeramikk er tilnærmmet likt utformet begge steder, er det rimelig å anta at denne migrasjonen faktisk fant sted på grunnlag av observasjonene, og DNA-spor kan styrke mistanken i slike tilfeller. Men uten noen arkeologiske spor langs vandringsruten vil hypoteser om de valgte en østlig eller vestlig rute bare være spekulasjoner.

[Gjest André Martinsen]

Noe av det som jeg ser frem til etterhvert som stadig flere av mine landsmenn tar DNA-test, er det å finne flere nære eller samtidige slektninger av f.eks. min eldste kjente forfar, født på 1500-tallet. Dette gjør at man ved å studere navn, bosted ogliknende til mennene i denne slektsgruppen, kanskje blir istand til å utlede teorier eller konklusjoner om f.eks. deres felles arnested eller hvorvidt de har identiske/varierende sosiokulturelle faktorer som navn (går det samme fornavn igjen i begge slekter?), stilling og stand (er den ene lensmann og den annen bare vanlig bonde?) og liknende mønstre.I tillegg har jeg nevnt det at man dermed kommer til å få kartlagt betraktelig mere detaljerte regionale variasjoner innad i Norge, f.eks. at haplogruppe R1b med mutasjonen L21 har sitt aller største tyngdepunkt i Rogaland (og kanskje også markante enklaver i visse områder i Trøndelag og Nordland, ja, kanskje tilogmed sammenhengende 'folkevandringsveier' ('DNA-striper' på kartet, for å si det slik) fra Rogaland og til Nordland gjennom Trøndelag, fra Rogaland og til Hedmark, fra Rogaland og til Agder og Telemark ogsåvidere). Vi får altså et tilsvarende DNA-kart (se nedenfor) for Norge, og da tenker jeg ikke på kart for primære haplogrupper (som bl.a. Berit Dupuy har forsket på), men interne variasjoner, f.eks. R1b minus versus R1b pluss. Det er klart at når store deler av den slektsgranskende befolkningen begynner å sammenlikne sitt DNA med hverandres, så åpner dette for helt nye muligheter for genealogien.