Fødsel, introduksjon, renselse

[Bjørn Andreas Johansønn Løkken]

Temaet var faktisk interesant :

 

Martin Luther likte ikkje skikken med introduksjon av barselkoner. Han meinte det var feil å jamstille barselkona med ein heidning eller å sjå henne som urein. Skikken stod likevel så sterkt at han overlevde reformasjonen. Kyrkjeritualet av 1685 presiserte at skikken ikkje var knytt til reinsing frå synd eller ureinleik. Dette vart presisert i omtalen av skikken med introduksjon av barselkoner: «… hvilket skeer ikke for den skyld, at mand skulle agte dem mer syndige og ureene for Gud, end andre Mennisker, etersom de i det Ny Testamente ere af Gud selv befriede fra den Jødiske Renselse

 

Kristian den femtes norske lov 2-8-9 påla kvinnene å halde seg innomhus i fem-seks veker etter at dei hadde fødd, og at gifte kvinner så kunne bli introduserte for kyrkjelyden, der det var skikken. Det var forbode for presten å la ugifte mødre vere inngangskoner. Slike kvinner måtte i staden gjere offentleg skriftemål. I 1754 skreiv Kongen brev til biskopane om at introduksjon skulle vere frivillig for kvinnene. Likevel heldt skikken seg i lang tid, nokre stader inn på 1900-talet. Landstads reviderte salmebok, som kom ut i 1926, hadde ein salme meint for bruk ved «mødres kirkegang»: «Til dit hus med takkesang / Kommer jeg, min Gud, tilbake, Holder glad min kirkegang, Du i nåde mot mig take!» (Nr. 719)

 

Ved liturgirevisjonen i 1975 vart ordninga borte frå det norske kyrkjeritualet.

 

Skam eller ære? [endre]Det er ulike meiningar om korleis kvinner oppfatta skikken med å stå inngangskone. Samtidige kjelder kan halde kyrkjegangen fram som ei høgtidsstund for mora. Innsamla tradisjonsmateriale tyder på at kvinner oftare såg skikken som audmjukande. Samstundes kan reglane om at kvinner skulle halde seg i ro etter fødselen, ha vore med å gje dei ei tiltrengt kviletid.

 

 

Chr. Vs NORSKE LOV: Anden Bog. 8 Cap.

 

 

[Til registeret]

8 Cap. Om Præsternis Embede med Egtefolk, Jordemodere og Barselqvinder

 

 

1 Art.

Præsterne have intet med egte Personer paa Egteskabs vegne at skaffe, uden at trolove og vie dem tilsammen og at undervise deris bekymrede Samvittigheder.

 

2.

Trolovelsen og Samvielsen skulle de forrette med de sædvanlige Ceremonier.

 

3.

De maa ingen i de forbudne Led, ej heller nogle ubekiente, som ej ere deris egne Sognefolk, trolove, eller vie tilsammen, førend de fremvise deris Skudsmaal fra den Stæd de komne ere, eller have trofaste Vidner og Forlovere, at de for anden Trolovelse og Egteskab ere fri; Ej heller naar der er giort lovlig Forbud, før end ved endelig Dom er kient udi Sagen.

 

 

4.

De maa og ingen vie sammen, før end der om deris Egteskab er tre Søndage forkyndet paa Prædikestolen; Ej heller nogen Enkemand, eller Enkeqvinde, før end de have holdet Skifte og giort Rigtighed med deris Medarvinger.

 

5.

Trolovelser og Vielser skulle ej holdis i andet Sogn, end Fæstemøen, eller Qvinden er, og sig opholder udi, uden det skeer med hendis Sognepræstis Samtykke.

 

6.

Præsterne skulle alvorligen forbyde de trolovede Personer at søge Seng sammen, før end de i Kirken i Egteskab retteligen blive samlede.

 

7.

Hver Præst skal have en Bog at tegne ved Dag og Tid deris Navne udi, som hand trolover og vier tilsammen, saa ogsaa de Børns, som hand døber i sit Sogn, Egte og U-egte tillige med Faddernis Navne.

 

8.

Præsterne skulle undervise Jordemodere, hvorledis de sig skulle forholde baade med Barselqvinderne og Fosteret, og skulle samme Jordemodere være ærlige og gudfrygtige Qvinder, som sig paa deris Embede forstaa, og boe paa beqvemmelige Stæder, saa vel de Fattige, som de Rige til Hielp. Samme Jordemodere, hvis de befinde Fosteret dødt i Moderens Liv, skulle de det Gud befale, og giøre deres Flid til, at Moderen, som er forrespent, maa blive reddet; Men finde de Fosteret levendis, eller noget fremkomme, dog nær dødt, da skulle de alligevel ikke døbe det, førend det aldelis er født. Er Barnet i Livs Fare, efter at det fuldkommeligen født er, da maa Jordemoderen det døbe med Vand, og ikke andet, om Præsten ikke er ved Haanden, eller nogen skikkelig Mands Person, som er kommen til Skiels Alder.

 

9.

Præsterne skulle formane Barselqvinderne til Bøn og Paakaldelse for deris Foster, saa og at de sig indeholde i fem. eller sex, Uger, efter deris Barnefødsel, efter hvilken Tid de skulle holde deris Kirkegang; Dog egte Qvinder allene ledis i Kirken af Præsten, hvor det hidindtil haver været brugeligt.

 

10.

Præsterne skulle flitteligen i deris Prædikener formane Forældrene og i Synderlighed Qvinderne, at de med deris Børn have god Varetægt, at de ej for deris Forsømmelsis, eller Uagtsomheds Skyld, komme til Skade.

[Til registeret]

[Hans Petter Engh]

Jeg har ikke lest alle innleggene men kom på tanken å ta frem noe min anmoder var med på i Sverige i ca. 1800. Hun var gift med klokkersubstituten og hun var med på kyrkotagninger i Blekinge.

Kvinner som hadde født barn måtte etter seks uker møte i kirken. Min anmoder leste en kyrkotagningsbønn for hver enkelt og tok hver enkelt i hånda med et sluttønske mens kvinnen knelte.

[Arild Kompelien]

Sakset fra et tidligere tema, skrevet av Bente Gro Olsen: Kvinnen fikk derimot ikke delta i gudstjenesten igjen uten at hun måtte gjennomgå en høytidelig inngangsseremoni først omkring 40 dager etter fødselen. Seremonien startet med at presten tok imot henne ved kirkedøra, hilset henne med et Gudsord og ønsket Guds velsignelse over henne og barnet. Hun måtte så knele for presten og be en bønn, mens presten stenket henne med vievann. Deretter rakte han henne et tent lys, tok henne i hånden og førte henne opp til alteret mens han ba Herren velsigne hennes utgang og hennes inngang, gjerne under salmesang fra resten av menigheten. Nå kunne hun delta i nattverden igjen.

 

Malerinna Harriet Backer lagde et maleri kalt Inngangskoner: Inngangskoner

[Hans Myhre]

Inngang eller kirkegang ( introduksjon) kaltes det når en kvinne ettr å ha født ble høytidelig ført inn i kirken av presten. Kvinnene det gjaldt ble kalt inngangs-koner eller kirkegang-koner. Skikken har sammenheng med urgamle forestillinger om at barselkvinnen var uren, og at hun derfor måtte holde seg borte fra kirken en tid etter fødslene, vanligvis seks uker. Inngang har middelaldersk opphav og var mange steder i Norge i bruk til langt fram mot vår egen tid. Også den betalingen presten fikk for å føre kvinnene inn i kirken kaltes Ingang, og skulle ifølge bestemmelser fra 1584 være på 2 skilling.

Hvor lenge varte skikken egentlig? Det varierte vel ut over landet.

I Ringsaker finner jeg siste registrering i kirkeboka barn f. 13/3 døpt. 20/3-1814. Moren introdusert 8/4-1814.

 

Hans Myhre, Nes Hedmark

[Marianne Solli]

Interessant tema ... I Talvik finner jeg at siste kone "ble indledet" i 1844. Kanskje var disse konene en smule mer urene, eller? Merkelig at det ikke var likt over hele landet. :huh:

[Marianne Solli]

Og i Alta sluttet de ikke med denne skikken før i 1872.

[Dag Aage Løkke]

Merkelig at det ikke var likt over hele landet. :huh:

 

Av Bjørns innlegg 26 ser vi at ordningen ble frivillig fra 1754, men at den likevel holdt seg i mer enn 150 år deretter, ulike steder. Det har vel alltid vært slik at når ordninger er (eller blir) frivillige, så vil praksis være forskjellig på ulike steder. Det er helt naturlig. Noen strøk av landet er mer konservative enn andre, men dette kan også variere med hvilke ting det gjelder.

[Marianne Solli]

Så var det sikkert noen prester som var av 'den gamle skole' og syntes at dette hørte med.

[Knut Skorpen]

Dersom kyrkja hadde fokusert på at dette var ei reinsing, og at kvinnene var ureine: Kvifor var det då ikkje tillate for ugifte mødre å stå inngangskone?

 

Når lovgivaren (staten) sa at kvinner skulle halde seg i ro i fem-seks veker etter fødselen - var ikkje dette nettopp for å verne kvinna og barnet?

[Knut Skorpen]

Eg ser at skikken var avtakande, men skjedde jamnleg på Helgeland i 1910. Og sikkert seinare, men nyare kyrkjebøker har vi ikkje:

Kjeldeinformasjon: Nordland fylke, Nesna, Ministerialbok nr. 838A11 (1880-1910), Dagregister 1910, side 334.

Permanent sidelenke: http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=2844&idx_id=2844&uid=ny&idx_side=-287

 

Dei som har nyare kyrkjebøker finn kanskje nyare døme?

[Anett Ytre-Eide]

Dersom kyrkja hadde fokusert på at dette var ei reinsing, og at kvinnene var ureine: Kvifor var det då ikkje tillate for ugifte mødre å stå inngangskone?

 

Når lovgivaren (staten) sa at kvinner skulle halde seg i ro i fem-seks veker etter fødselen - var ikkje dette nettopp for å verne kvinna og barnet?

 

Etter det jeg har lest ble i alle fall loven om at barna måtte døpes 4 dager (i byer) eller 8 dager (på landet) etter fødselen forandret pga. den store barnedødeligheten. Flere timer i båt vinterstid var jo ikke helt gunstig for en nyfødt. Ellers tror jeg du har rett i at det kan vært en viss omtanke bak reglene, men det slo vel ikke nødvendigvis positivt ut. Regelen om x antall dager i sengen (husker ikke konkret antall) var ikke nødvendigvis bra for kvinnene, etter det jeg har lest ble mange syke av det.

 

Når det gjelder ugifte mødre hadde jo de vanligvis en helt annen status i samfunnet enn den gifte kvinnen, og det kom da til syne på ulike måter. Et eksempel fra Sverige på 1700-tallet: Noen steder var det da skikk at ugifte mødre gikk med spesielle hodeplagg, dvs. det var et slags skaut, men det så anderledes ut enn det gifte gikk med. Dette bla. fordi det var viktig å se "horene" på lang avstand. Slike "horer" var kjent for å smitte barna som så dem med skäver (engelsk syke), dyr kunne også skades om "horene" så på dem. Det ble slutt på skikken med spesielle hodeplagg i løpet av 1700-tallet. (Frykman i Stattins Det farliga livet)

 

Når man tenker på hvor vanlig det var å være gravid når man giftet seg, må det ha vært veldig risikabelt for kvinner å sette seg i den situasjonen, om mannen ville følge opp var jo et usikkerhetsmoment. Skikken med å flytte sammen når man forlovet seg ga vel en viss sikkerhet, da var jo familiene rundt også involvert.

[Anett Ytre-Eide]

Bare en tanke... slike innførsler kan vel være til hjelp om man er usikker på barnets mor? Har ikke tenkt på det før, men det er vel en nyttig ting man kan bruke disse til?

[Harry Aronsen]

"Renselse" brukes vel faktisk også idag om den blødning/utflod som barselkvinner har.

[Aase R Sæther - Gloppen]

Bare en tanke... slike innførsler kan vel være til hjelp om man er usikker på barnets mor? Har ikke tenkt på det før, men det er vel en nyttig ting man kan bruke disse til?

Mange prestar brydde seg i periodar ikkje med å føre opp namnet på mora i samband med dåpen, men der introduksjonen ikkje er ført på same stad som dåpen kan du ikkje sjeldan finne namnet på mora nemnt der.

[Anett Ytre-Eide]

Får huske på det en gang jeg trenger det. :)

[erling t endresen]

I den menigheten jeg vokste opp i i Egersund, Det Almindelige Samfund, praktiseres "inngangskoner" ennå. Menigheten oppsto i 1890 og mener seg å være den tidligere "rette" Statskirken. Jeg husker at kvinnen som hadde født, samt 2 andre kvinner, gjerne en ung blivende mor, gikk inn til presten i et forværelse i kirken, hvor det ble lest evt bedt for henne. Deretter kom de 3 i rekke og rad inn i kirken, bak presten, som gikk inn i alteret. De tre kvinnene fortsatte rundt alteret og la en liten konvolutt med penger i som "offer", mener at størrelsen på pengebeløpet var opp til den enkelte. Jeg tror at pengeofferet gikk til presten som et "frynsegode" i tillegg til fast lønn fra menigheten. Mens dette inngangsopptoget foregikk, sang menigheten salmen "Rett salig forvisst er den mann, som sig på Gud forlater....", som finnes i Thomas Kingos salmebok.

 

Først når dette var overstått, startet den egentlige gudstjenesten med inngangsbønn og Fadervår osv.

 

I min barndom var mødrene hjemme, helst innendørs, i 4 uker før det var "inngangskone". Tror nesten de forsøkte å la være å vise seg ute også på slutten av svangerskapet, når magen var størst.

 

Fast spørsmål ved hjemkomst fra kirken, fra den som var hjemme og laget middag: "Gikk NN inngangskone i dag?"

[erling t endresen]

Her fra Det Alm. Samf.'s nyopptrykte og språklig moderniserte utgave av Kingos salmebok, desember 2005.

[Astrid Ryen]

Erling, veldig interessant å lese det du skriver, du som selv har vært til stede ved kvinners introduksjon. Jeg leste kirkebøker for Røros på film for første gang for noen år siden. Her kom jeg inn på klokkerboka 1829-79 og oppdaget da at min oldemor "holdt kirkegang" samme dag som hennes tre barn ble døpt. I ministerialbøker for Røros er det ikke ført introduksjon etter 1797, men klokkerboka forteller oss at tradisjonen vedvarte. Når jeg ser i klokkerboka 1829-79 i dag, konstaterer jeg at ikke alle kvinner holdt kirkegang, det blir stadig færre som gjør det etterhvert. I klokkerboka fra 1880 og videre finner jeg ingenting, men det er mulig at noen kvinner fremdeles ble introdusert etter tradisjonen?

[Knut Skorpen]

Jeg leste kirkebøker for Røros på film for første gang for noen år siden.

Dagsregisteret i minestralboka Røros 1908 viser om lag éin introduksjon for året desse åra. Men namn på kven desse kvinnene var, finn vi ikkje i dagsregisteret.

[Astrid Ryen]

Dette var interessant Knut, takk for informasjonen.

 

Hilsen Astrid

[Marianne Solli]

Dagsregisteret i minestralboka Røros 1908 viser om lag éin introduksjon for året desse åra. Men namn på kven desse kvinnene var, finn vi ikkje i dagsregisteret.

Jeg synes at det virker litt merkelig at der bare er en i året. Hvordan kunne det ha seg? Var der ikke fødsler året rundt? Valgte enkelte kvinner dette selv kanskje?

[Aase R Sæther - Gloppen]

Valgte enkelte kvinner dette selv kanskje?

Eller enkelte familiar - eg tippar dette er noko som har "hengt igjen" i svært konservative miljø.

[Marianne Solli]

Eller enkelte familiar - eg tippar dette er noko som har "hengt igjen" i svært konservative miljø.

Det har du antakelig rett i, for jeg kan vanskelig tenke meg at noen få kvinner ble pålagt dette av presten, mens de andre unnslapp.

[Helge Bjerkevoll]

Bare en tanke... slike innførsler kan vel være til hjelp om man er usikker på barnets mor? Har ikke tenkt på det før, men det er vel en nyttig ting man kan bruke disse til?

 

Det finnes nok en del kirkebøker hvor presten har vært såpass glup at han har skrevet navnet på de inntroduserte kvinner. Men som oftest står det nok Ole Olsens kvinde og da er det jo til liten hjelp, bortsett fra at vi får vite at ho overlevde fødselen.

 

Men jeg har her et godt eksempel fra mitt nabolag hvor det er lurt å se etter introduksjoner:

 

http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=15984&idx_id=15984&uid=ny&idx_side=-20

 

Her ser vi at presten ved dåp fører inn navnet på barnefaren, men ved introduksjonen senere får vi fullt navn på mor til barnet.

[erling t endresen]

I den menigheten jeg vokste opp i i Egersund, Det Almindelige Samfund, praktiseres "inngangskoner" ennå. Menigheten oppsto i 1890 og mener seg å være den tidligere "rette" Statskirken. Jeg husker at kvinnen som hadde født, samt 2 andre kvinner, gjerne en ung blivende mor, gikk inn til presten i et forværelse i kirken, hvor det ble lest evt bedt for henne. Deretter kom de 3 i rekke og rad inn i kirken, bak presten, som gikk inn i alteret. De tre kvinnene fortsatte rundt alteret og la en liten konvolutt med penger i som "offer", mener at størrelsen på pengebeløpet var opp til den enkelte. Jeg tror at pengeofferet gikk til presten som et "frynsegode" i tillegg til fast lønn fra menigheten. Mens dette inngangsopptoget foregikk, sang menigheten salmen "Rett salig forvisst er den mann, som sig på Gud forlater....", som finnes i Thomas Kingos salmebok.

 

Først når dette var overstått, startet den egentlige gudstjenesten med inngangsbønn og Fadervår osv.

 

I min barndom var mødrene hjemme, helst innendørs, i 4 uker før det var "inngangskone". Tror nesten de forsøkte å la være å vise seg ute også på slutten av svangerskapet, når magen var størst.

 

Fast spørsmål ved hjemkomst fra kirken, fra den som var hjemme og laget middag: "Gikk NN inngangskone i dag?"

 

I min barndoms menighet gikk selvsagt ikke de ugifte mødrene inngangskone, de måtte derimot "stå til bekjennelse" for sin synd, etter at selve gudstjenesten var ferdig, ved å reise seg opp i midtgangen, presten leste opp et skriv til menigheten fra henne der hun bekjente sin synd og ba om tilgivelse, noe menigheten selvsagt ga henne.