Gamle norske bondekulturer / Husmanns skikker

[Svein Arnolf Bjørndal]

Mener å huske fra det gamle forumet og i et tema at det var et eget navn eller betegnelse på "kyst-husmenn" men husker ikke helt hvor det var, mener at jeg sjøl var inne i temaet, men skal kikke gjennom "korga mi" i morra!

 

Du tenker kanskje på "strandsitter"? Men betegnelsen "husmann" bukes også i de samme områdene, så betegnelsene er kanskje ikke helt synonyme, selv om det sikkert er glidende overganger. En husmann kan jo også være så mangt.

[Reidar Oddløkken]

Du tenker kanskje på "strandsitter"?

Det stemmer Svein Arnolf, strandsitter var det, og ser jo også nå at Bjørn A. nevner denne betegnelsen:-)

 

Strandsitter er nevnt i tema 50005 i det gamle forumet, men har ikke lyst til å legge det ut for google i dette forumet <_<

[Bjørn Andreas Johansønn Løkken]

Holder fortsatt på og oppdatere ordlista mi og på gamle mål og vekter .

 

Noen som vet hva disse ord betyr og hva som ligger bak begrepene :

 

- Skurmål og hvor mye det var . Skurmål var i forbindelse med å skjære korn el. tror jeg .

 

- Skjerding , i forbindelse med " en skjerding i peisen "

 

- Bosyedsslum , i forbindelse med fattigdom

 

- Tilimoninger , tror det har med mat og gjøre , mulig noe innen poteter ?

 

mvh. bjørn

[Harald Flaten]

Skjerding er det opphenget man hadde i peisen for å henge gryter i. Det besto av to jernstenger med mange hakk i.

 

Harald

[Bjørn Andreas Johansønn Løkken]

Skjerding er det opphenget man hadde i peisen for å henge gryter i. Det besto av to jernstenger med mange hakk i.

 

Harald

 

takk Harald , da krysser jeg ut Skjerding . Mvh. bjørn .

[Harald Flaten]

Jeg er usikker på hva som menes med skurmål. Jeg tror også det har med skjæring av korn og gjøre, kanskje et mål for hvor mye man skal skjære pr. dag, tilsvarende det man hadde med målestenger for slått av gras. Ved googling av ordet Skurmål fremkommer bl. a. http://www.ager.no/heimr/Etterlysninger/Lieberg/lieberg.htm og http://www.faberghistorielag.no/assets/docs/hattestad/gnr-162.pdf (side 6), men det gir ikke helt klare betydninger.

 

Harald

[Arild Kompelien]

Dette med at husmenn etterhvert ble selveiere er som du sier Arild et kanskje lite kjent kapittel i husmannsvesenet . Men hvor ble det av alle husmannsplassene ? Det er vel egentlig to svar på dette: Enten ble husmennene selveiere, eller så ble plassen fraflyttet og forfalt.

 

Du leser mitt innlegg #18 feil. At husmenn fikk kjøpt plassen og ble selveiende bønder er en kjent utvikling. Det som er mindre kjent, er at man som husmann kunne være selveiende - altså husmann og selveier samtidig.

 

En del om dette her:

 

Husmann og selveier

[Bjørn Andreas Johansønn Løkken]

Jeg er usikker på hva som menes med skurmål. Jeg tror også det har med skjæring av korn og gjøre, kanskje et mål for hvor mye man skal skjære pr. dag, tilsvarende det man hadde med målestenger for slått av gras. Ved googling av ordet Skurmål fremkommer bl. a. http://www.ager.no/heimr/Etterlysninger/Lieberg/lieberg.htm og http://www.faberghistorielag.no/assets/docs/hattestad/gnr-162.pdf (side 6), men det gir ikke helt klare betydninger.

 

Harald

 

Da fant jeg omsider et sted som sier at 1 skurmål ( Skaar maal )er : 1080 kvadratmeter . Dette kunne være endel av betalingen til bonden at husmannen skulle slå x antall skurmål gress , korn ol.

Da krysser jeg også ut : Skurmål .

 

Fant også noe gammelt og interesant i informasjon fra Lars Ove Wangensteen : Her om oppmåling av jorder på den gammeldagse måten med målestenger :

 

Jorden maales her med en Stang, som almindelig skal udgjøre

7 Alen; men den Maalende lægger ikke Stangen lige ned

paa Jorden, men lader den kun synke til sit Knæe, og saa bukker

dens anden Ende til Jorden; for at forekomme den Formindskelse

i Maalet, som heraf vilde rejse sig, gjøres Maalstangen

efter gammel Vedtægt 2 eller 3 Haandbred længer end 7

Alen.

Ageren afmaales i Firkanter, hvis to Sider er 7 Stænger,

og de øvrige 2 Sider er 8 Stænger. En saadan kaldes et Kor nM

a a l, Age r - M a a l eller Ska a r - M a a l; men et H ø eM

a a l er en Qvadrat af 8 Stænger paa hver Side. 5 saadanne

Maal udgjøre en M æ l ing, hvilken dog plejer afmaales mindre,

hvor Grunden er stenet og ujævn, og altsaa Slaatkarlens Arbejde

vanskeligere. Derimod er et Agermaal større end det

sædvanlige, hvor der skjæres Rug eller Erter, men mindre i

Liin- og Hampe-Agre.

E ens t æ n g e l kaldes en Qvadrat-Stang j men en F i i rs

t æ n g e l eller Sex s t æ n g e l bet yder en Qvadrat, hvoraf

hver Side holder 4 eller 6 Stænger.

Maalene ere dog ikke overalt eens. I Guldbrandsdalen har

Agermaalet 7 Stænger paa hver Side.

Paa Hadeland holder Maalstangen 6 Alen, et Maal er en

Qvadrat af 8 Stænger paa hver Side, og en Mæling skal holde

6 Maal, men maales gjerne med 20 Stænger paa hver Side.

Indholden af de her i Amtet brugelige Jordmaal bliver da,

rigtig bestemt, følgende :

Paa Toten, i Wardal, Biri, Land og Walders udgjør et AgerMaal

2744 Qvadrat Alen, et Høe-Maal 3136 Qvadrat Alen, en

Mæling 15680 Qvadrat Alen. - I Guldbrandsdalen er ei Maal

2401 Qvadrat Alen, en Mæling 9604 Qvadrat Alen, undtagen i

Ringeboe og tildeels i Froen, hvor den udgj ør 12544 Qvadrat

Alen. - Paa Hadeland indeholder et Maal 2304 Qvadrat Alen,

en Mæling 13824 Qvadrat Alen.

 

Er glad vi stort sett bare har " vanlige " cm og meter og forholde oss til i hverdagen , og målbånd som kan rulles ut og inn ..........

[Reidar Oddløkken]

Har glemt navnet på denne trepasseren de gikk med for å måle opp areal før i tiden, noen som husker betegnelsen?

 

Og hadde den standardiserte mål?

 

Legger ved ei amatørmessig tegning av denne passeren omtrent som jeg husker den, og som jeg husker de gikk med :)

[Helge Bjerkevoll]

Har glemt navnet på denne trepasseren de gikk med for å måle opp areal før i tiden, noen som husker betegnelsen?

 

Og hadde den standardiserte mål?

 

Legger ved ei amatørmessig tegning av denne passeren som jeg husker de gikk med :)

 

Kan det være denne Reidar? Åkerpassar.

http://www.lokalhistoriewiki.no/index.php/Leksikon:%C3%85kerpasser

 

Se også denne som illustrer ulike mål alt etter tilholdssted

 

http://www.lokalhistoriewiki.no/index.php/Leksikon:Stang

[Reidar Oddløkken]

Kan det være denne Reidar? Åkerpassar.

http://www.lokalhistoriewiki.no/index.php/Leksikon:%C3%85kerpasser

 

Se også denne som illustrer ulike mål alt etter tilholdssted

 

http://www.lokalhistoriewiki.no/index.php/Leksikon:Stang

 

Antagelig er det riktig Helge, husker de gikk med slike ved oppmåling av åkerlapper, antagelig for å finne ut hvor mye såfrø som trengtes bl.a.?

 

Mener å huske at de kalte det "å alne" når de gikk med denne passeren :)

[Bjørn Andreas Johansønn Løkken]

Hva navnene på husmannsplassene sto for.

 

kilde : Einar Hovdehaugen .

 

Mange mindre garder og småbruk i Ringsaker og på Hedemarken førøvrig er opprinnelige husmannsplasser . Ja , til og med en del større og svært attraktive eiendommer har sitt utspring i en eller flere slike plasser . Ved sammenslåing , nydyrking , handel og vandel har eiendommene vokst frem til det den er i dag . Navnet på garden eller bruket forteller likevel som regel mye både om alder , beliggenhet , bonitet , standard og mengde på utsæden og opprinnelig størrelse .

Vanlige navn på husmannsplassene utover Hedemarken var : Bakken , Lia , Haugen , Moem , Myra Åsen , Hagan , Tajet , Lykkja osv .

Når det gjelder navnet Lykkja så er dette opphavet til vårt etternavn Løkken , etter den lille husmannsplassen Lykkja på Ringsaker som min oldefar Even Børresen var husmann på , hadde det ikke vært for denne lille plassen så hadde muligens mitt etternavn i dag vært Evensen .

Det store flertall av navnene på husmannsplassene vitner om nær sammenheng med den gamle garden . Ofte forteller de hvilke plasser som er ryddet i hjemme markene til garden og hvilke plasser som er rydda i utmarka . Navn som Hagen , Lykkja , Jordet , Enget , Teigen , Træet , Trøa og Tåje vitner om at plassene er rydda på delvis eldre odlet jord , og har fått sitt navn som en del av den gamle garden , før de ble husmannsplasser .

Navn som Svea , Bråten , Brenna og Brånå går tilbake til ryddingsmåten av plassen .

En annen navnegruppe er alle de som er knyttet til ordet stue eller stugu . Eks . Skredderstua , Kvernstua , Sagstua , Smedstua , Skomakerstua osv . dette forteller ofte om at husmannen hadde attåtnæring som håndverker og lignende .

Navn som Kikut , Soput , Gakkinn , Tørtop , Pina og Sveltihjel forteller vel heller ikke om en altfor stor velstand .

Og skal man nevne flere som ironisk vitner om sosial nedvurdering så er det bare å nevne : Reiret , Hytta , Pinstugu , Slampelia , Hareholet , Kornfritt , Allergodt og Allermathaugen .

Et fåtall hadde rosende navn som : Gullmoen og Stashaugen .

Endelig har en oppkallingsnavn med bibelsk opphav eller annen utelandsk bakgrunn . Av disse er det særlig mange i Ringsaker , som for eksempel : Jeriko , Jerusalem , Nyork , Altona , Hamborg , Lybekk og Prøysen .

Og så var det disse husmannsplassene med kun navnet på hovedgarden de lå under først , og deretter ” eie ” endingen til slutt . Dette var i hovedsak veldig små plasser og gjerne en av mange slike under en hovedgard . Det kunne være både 5 – 6 og enda flere slike , hvis hovedgarden var riktig stor og staselig . Og disse plassene var ei heller skyldsatt , og hadde heller ikke noe eget gards og bruksnummer .

Da den siste generasjon husmenn forlot Ringsaker i 1880 årene , var plassnavnet , som likevel ga dem et snev av identitet , visket ut . I for eksempel skoleprotokollene er de ” innrullert ” med et

sen-navn og eie-bak navnet på garden de hørte hjemme under . Når de av disse som emigrerte kom til Amerika , gjorde de som regel ” rent bord ” og kastet alle vedheng som føltes nedverdigende vekk . Ja allerede på kaia i gamle Christiania begynte de å ” Amerikanisere ” seg og når de steg i land enten ved Castle Garden eller Ellis Island i Amerika , var navnene deres fra ” gamlelandet ” allerede i mange tilfeller endret . Dette blir synliggjort i fortellingene om våre familiemedlemmer som emigrerte til USA .

Ellers er det utover Hedemark nedlagt en mengde gamle husmannsplasser , uten at navnet er blitt tatt vare på i det hele tatt .

Når de store 4 hjulstrekkerne med 80 – 90 Hk. under panseret durer i gammel utmark , skog og myr natt og dag , i ei intens våronntid , harver de ofte over 3 – 4 husmannsplasser , som i sin tid var hjem for barnerike familier . Men absolutt alt er borte nå . Grensesteiner , steingarden , veiter eller åpne grøfter , skigard , krattskog , hus og folk , ja , til og med navnet er forsvunnet .

Ættlinger etter de som en gang bodde der , lever fortsatt , men kanskje ingen ble igjen i

” gamlelandet ” de reiste til ” the promised land ” og ble ” over there ” for alltid .

Skillet mellom en husmann med en større og etter måten god plass og bonden på en liten og forgjeldet gard var ubetydelig . I de fleste generasjoner var nok samhørigheten til stede gjennom slekta , noe som kom til uttrykk ved gravferder , bryllup og lignende . Bondeslekter som det gikk ut med pga. gjeld , havnet i husmannskår , men de visste ” å folk dom kom ta ” og det var kanskje en mager trøst .

Ikke så sjeldent havnet også adelsfamilier og sidegrener av embedsfolk , for ikke å snakke om deres etterkommere i husmannsstuene . Dette vil vår slektshistorie også synliggjøre . Av og til kom de tilbake til hovedbølet ved inngifte . Veien kunne være lang og tung med mye forsakelse og savn . Men enkelte med særlig godt to i seg greide og reise seg , tross vanskelige samfunnsforhold .

Mange var de som sank ned i den ytterste fattigdom og hadde små muligheter for at Amerika ble et alternativ .

[Svein Arnolf Bjørndal]

Bibelske og utenlandske navn finner andre steder også enn på Ringsaker, f.eks. i mitt nærområde Aker, som nå utgjør størstedelen av Oslo. Her finnes eller har funnes plasser ved navn som Jerusalem og Jerico, og under Bjørndal, som min oldefar eide og drev en tid før og etter 1900, fantes det 2 plasser, hvorav den ene het Meklenborg, nok oppkalt etter det tyske landskapet. Det finnes antagelig flere som jeg ikke kommer på i farten.

 

Ellers kunne plasser ha oppnavn som ikke var offisielle: F.eks. ble plassen Indlægningen i Vestre Gausdal, hvor tippoldefaren min slet seg ihjel, på folkemunne kalt "Nettopp", fordi det var nettopp (knapt) at man kunne livberge seg der.

[Harald Flaten]

Her i Seljord hadde de aller fleste husmannsplassene navn etter naturen på stedet. F. eks. Myran, Vaaen, Stigen, Sanden, Geirsand, Skrabekk, Hurum, Juvet, Eiet, Solli, Heggenes, Åsen, Moen, Undeberg, Svartufs, Raudberg, Holet, Uneberg, Surtemyr, Digernes, Bugti, Fiskhøltuftin, Lakshøl, Sjåberg. Svært mange plasser heter "Kosi" eller har navn som er sammensatt med dette ordet her omkring (Hanskos, Langkos osv.) "Kos" betyr at plassen er ryddet ved å brenne vegetasjonen på stedet. Så har vi selvsagt plasser som har fått navn etter steiner og trær; Steinstolen, Steingarden, Svartorkosi, Lindeviki, Hasleviki, og etter hendelser; Hestevelta, Bjønndøl, Taraldskog, Jaranbrekke, Bjønndalen, Aslaugsborg, Sleggemoen. Også har vi plassen "Trassimot" som vel betyr at plassen ligger rett imot et annet sted. Så har vi en del plassnavn som kanskje ikke nettopp tyder på at alt var vel på stedet: Godthol, Satali, Satabakke, Lussirud, Jutulen, Luraas, Tverka, Trongkleiv, Tussejuv, Mørkholt, Stutemyr, Bitterholet, mens andre høres bedre ut; Gullhaug, Lykka, Godli, Venehaug, Blomhaug, Kveldro,

 

I Seljord er vi så heldige at Harald Aakre har gitt ut flere bøker hvor så godt som alle gamle husmannsplasser i kommunen er listet opp og kartfestet. Han opplyser også om det er spor å finne etter plassene (murer, ryddningsrøyser, hustufter osv) og hvor mange dyr de hadde på plassene i 1865 og 1875-tellingene. Navnene ovenfor er plukket fra hans bøker.

 

Den samme mannen har også gitt ut hefter hvor han tar for seg alle gamle kverner, sager og andre kulturminne som det finnes spor etter; skriftlige kilder eller rester i naturen. Også i dette heftet har han avmerket alle kulturminnene på kart og gitt opplysninger om hvert enkelt. En kjempejobb som vi er veldig takknemlig for at han har gjort.

 

Harald

[Reidar Oddløkken]

Flott innlegg fra Harald Flaten, og da har Seljord gjort en god jobb med dokumentasjon av husmannsplasser! Har selv oldefar som var husmann på tjukkeste Hedmarken så det er artig å få et innblikk i livet de hadde, og den som ikke har prøvd det greier antagelig ikke å sette seg inn i hverdagen deres? Også flotte innlegg fra Bjørn A. Løkken og Svein Arnolf Bjørndal og Arild Kompelien o.a!

[Bjørn Andreas Johansønn Løkken]

Husmannsvilkårene på østlandet .

 

Kilde : Einar Hovdehaugen .

 

 

Husmannsvesenet på østlandet bar preg av at jordbruket her hadde bruk for mye fast arbeidskraft , særlig i onnene og sommerhalvåret , men også til dels hele året igjennom . Arbeidsplikta til husmannen blir et fundament for selve driftsformen i jordbruket .

Da Ivar Aasen på sine reiser omkring i landet kom til Hedemark , skrev han : ” gardene ere store og prægtigt bebyggede ; dog maa man skjeldne mellem to slags Boliger ; Bondegaardene der see du som Herregaarde paa andre Steder , - og Pladsene , der see du omtrent som Bondegaarde i det Vestenfjeldske ”

Slik oppfattet en vestlending forholdene den gangen . Men de små plassene med ei ku eller i beste fall to eller bare noen geiter er likevel i stort flertall .

Det er helt tydelig et tyngdepunkt i armod og trange kår .

Om avgiften på plassen var rimelig eller urimelig er det vanskelig å vurdere . Til plassen lå det nødvendig hus , åker og eng , og visse rettigheter i skog og mark . Mangel på vedlikehold gjorde at husene kunne være av svært forskjellig kvalitet .

Avgifta var ofte fastsatt i penger , men ble nok mest alltid betalt ved arbeid på garden . Avgifta varierte med størrelsen på plassen , og for nyrydda plasser var den mindre den første tiden .

Årlige festeavgifter i østlandsområdet på 1800 tallet varierte ofte fra 5 til 10 speciedaler , men variasjonene her kunne være helt ned til 2 og opp til 15 speciedaler .

I husmannskontraktene het det gjerne : ” pliktig til at møde paa gaarden naar han tilsiges ” Enkelte ganger het det ” enten selv eller ved forsvarlig karl ” Stort sett sto det nok husmannen fritt å stille en annen kar i sitt sted . På husmannsplassen der en voksen sønn gikk hjemme , kunne nok han av og til gå husmann for faren . Og en husmann som var håndverker og tjente bedre på det , eller hadde så stor plass at han hadde råd til det , kunne nok også leie inn en kar i sitt sted . Men som regel var han nødt til å møte opp sjøl .

Ikke så sjelden gikk arbeidsplikta videre enn til husmannen sjøl ” husmanden og hans børn ere pligtige til at fremmøde paa gaarden naar de tilsiges ” Likedan var det også ofte arbeidsplikt på husmannskona ” naar konen ikke hindres av forfald hjemme skal hun ogsaa være pligtig til at møde paa gaarden efter tilsigelse ” I enkelte av husmannskontraktene ser det ut til at kona til visse tider kan møte i stedet for mannen ” naar 3 uger av slaatten er gaat kan han la et kvindfolk møde i sit sted ”

Arbeidsplikt på kone og barn har neppe vært utnytta på noen utilbørlig måte . For kona var det helst slikt arbeid som flatbrødbaking , hjelp i slaktinga , husvask , kanskje rydding av jordene på våren .

For barna var det mye gjeting vår og høst , det var barnepass , og de kunne være hjelpere i vosent arbeid . Ofte var det hardt nok , men barnearbeid var vanlig . Dette gjaldt også barna på garden .

Husmannskona og barna var ofte med i skuronn og potetonn på garden . Her ble arbeidsprestasjonene betalt likt enten en var mann eller kvinne , barn eller voksen , da betalingen gjerne var knyttet opp til arealet . Og betalingen var på topp , så det var en anledning til å tjene seg en kjærkommen ekstraskilling . I skuronna var mange steder hele familien med : Husmannskona kunne ha med seg et lite spedbarn som lå inntulla i utkanten av åkeren , og som hun med visse mellomrom var borte og ga bryst . Og alle hadde kosten på garden under disse onnene .

Husmannslønna var stabil gjennom lange tider . Det mest vanlige var 8 skilling dagen i sommerhalvåret og 4 skilling dagen om vinteren .

Mange husmenn var dyktige håndverkere , tømmermenn , murere , treskjærere osv . Det hender det i kontrakten er sagt fra at disse kunnskapene skal garden kunne dra nytte av : ” den færdighed han maatte have i udførelsen av noget slags arbeide skal han ikke unddrage gaardens tjeneste ”

En husmann med jord var sikret arbeid det meste av året , foruten det næringsgrunnlaget plassen ga For bonden ga husmansvesenet trygg , fast og billig arbeidshjelp , som kunne innrette seg etter forholdene på garden til de ulike årstider .

På garden fikk husmannen tak på såkorn , om han ikke hadde dette selv . Var han ” matlaus ” var det som regel mulig å få tak på mel eller andre matvarer på garden . Når husmannen trengte hestehjelp , fikk han det på garden også . Riktignok måtte han arbeide det inn igjen på ei lav husmannslønn , men han ble nå ikke helt i beita . Og det har vel også vært mange tilfeller av hjelp fra garden som det ikke har vært regna så altfor nøye på .

[Johan I. Borgos]

En interessant debatt, som jeg dessverre ikke har hatt tid å delta i. Men det er riktig, som flere har påpeikt, at det var forskjell på innland og kyst. Dessuten var det store forskjeller nord/sør langs kysten. I stedet for å komme med ei lang utredning om dette, gir jeg linken til ei av sidene på nettstedet mitt, så kan man klikke på den dersom man har tid: www.borgos.nndata.no/Husmannen.htm.

[Arild Kompelien]

Når man ser på husmannskontraktene er det lett å tenke at pliktarbeidet til bonden ikke virker så avskrekkende. Det som var problemet, særlig for husmenn med jord, var at bonden trengte dem på samme tid som de skulle gjøre arbeid på jorda som hørte til plassen. I våronn, slåttonn og skuronn var det bonden som kom først. Arbeid for seg selv og bonden kolliderte og skapte nok mye bekymring. Et typisk problem var innkjøring av tørt høy. Når høyet til bonden var tørt måtte alle stå på for å få det inn før regnet kom. Husmannen måtte vente med sitt eget, og risikerte derfor å få regn i tørt høy.

 

I tillegg til arbeidsplikt for bonden, ser jeg at husmennene i Solør også hadde en dags arbeidsplikt i året til presten (ihvertfall på 1700-tallet). Lite, men igjen var det i onnene presten trengte dem, slik at arbeid for seg selv kom i annen rekke og tæret vel på både humør og krefter.

[Svein Arnolf Bjørndal]

Når man ser på husmannskontraktene er det lett å tenke at pliktarbeidet til bonden ikke virker så avskrekkende. Det som var problemet, særlig for husmenn med jord, var at bonden trengte dem på samme tid som de skulle gjøre arbeid på jorda som hørte til plassen. I våronn, slåttonn og skuronn var det bonden som kom først. Arbeid for seg selv og bonden kolliderte og skapte nok mye bekymring. Et typisk problem var innkjøring av tørt høy. Når høyet til bonden var tørt måtte alle stå på for å få det inn før regnet kom. Husmannen måtte vente med sitt eget, og risikerte derfor å få regn i tørt høy.

 

I tillegg til arbeidsplikt for bonden, ser jeg at husmennene i Solør også hadde en dags arbeidsplikt i året til presten (ihvertfall på 1700-tallet). Lite, men igjen var det i onnene presten trengte dem, slik at arbeid for seg selv kom i annen rekke og tæret vel på både humør og krefter.

 

Det heter seg at de egentlige gårdbrukerne i kyst-Norge var konene. Jeg vil anta at det var husmannskonene som sto for mesteparten av arbeidet på plassen, i hvert fall når mannen gjorde pliktarbeid. Barna hjalp helt sikkert også til, som de også har gjort på gårdene opp mot vår tid. Men dersom husmannskona og barna også var pliktige til å arbeide på gården, må familien ha tatt kvelden og natten til hjelp for å ordne sitt eget. Det leste jeg et sted.

[Reidar Oddløkken]

En interessant debatt, som jeg dessverre ikke har hatt tid å delta i. Men det er riktig, som flere har påpeikt, at det var forskjell på innland og kyst. Dessuten var det store forskjeller nord/sør langs kysten. I stedet for å komme med ei lang utredning om dette, gir jeg linken til ei av sidene på nettstedet mitt, så kan man klikke på den dersom man har tid: www.borgos.nndata.no/Husmannen.htm.

Takk for at du lenket inn det innholdsrike materialet ditt i denne debatten!

[Reidar Oddløkken]

Et kapittel for seg er vel sikkert også "Husmannskosten", med store ungeflokker er det vel nesten rart at de hadde mat nok, men kysthusmennene (strandsitterne) hadde kanskje fisk å gå på, og hos innlandshusmennene gikk det vel mye i sild, poteter, vassgraut (hvis de hadde mjøl) osv.? Men mye av det som er såkalt statusmat i dag, som pinnekjøtt, smalahove, lutefisk osv. var vel husmannskost i gamle dager?

[Helge Bjerkevoll]

Her i Seljord hadde de aller fleste husmannsplassene navn etter naturen på stedet. F. eks. Myran, Vaaen, Stigen, Sanden, Geirsand, Skrabekk, Hurum, Juvet, Eiet, Solli, Heggenes, Åsen, Moen, Undeberg, Svartufs, Raudberg, Holet, Uneberg, Surtemyr, Digernes, Bugti, Fiskhøltuftin, Lakshøl, Sjåberg. Svært mange plasser heter "Kosi" eller har navn som er sammensatt med dette ordet her omkring (Hanskos, Langkos osv.) "Kos" betyr at plassen er ryddet ved å brenne vegetasjonen på stedet. Så har vi selvsagt plasser som har fått navn etter steiner og trær; Steinstolen, Steingarden, Svartorkosi, Lindeviki, Hasleviki, og etter hendelser; Hestevelta, Bjønndøl, Taraldskog, Jaranbrekke, Bjønndalen, Aslaugsborg, Sleggemoen. Også har vi plassen "Trassimot" som vel betyr at plassen ligger rett imot et annet sted. Så har vi en del plassnavn som kanskje ikke nettopp tyder på at alt var vel på stedet: Godthol, Satali, Satabakke, Lussirud, Jutulen, Luraas, Tverka, Trongkleiv, Tussejuv, Mørkholt, Stutemyr, Bitterholet, mens andre høres bedre ut; Gullhaug, Lykka, Godli, Venehaug, Blomhaug, Kveldro,

 

I Seljord er vi så heldige at Harald Aakre har gitt ut flere bøker hvor så godt som alle gamle husmannsplasser i kommunen er listet opp og kartfestet. Han opplyser også om det er spor å finne etter plassene (murer, ryddningsrøyser, hustufter osv) og hvor mange dyr de hadde på plassene i 1865 og 1875-tellingene. Navnene ovenfor er plukket fra hans bøker.

 

Den samme mannen har også gitt ut hefter hvor han tar for seg alle gamle kverner, sager og andre kulturminne som det finnes spor etter; skriftlige kilder eller rester i naturen. Også i dette heftet har han avmerket alle kulturminnene på kart og gitt opplysninger om hvert enkelt. En kjempejobb som vi er veldig takknemlig for at han har gjort.

 

Harald

 

I tillegg til plassnavn som nevnt ovenfor fikk vi også på folkemunne navn etter de som budde på plassene. Dette spesielt når det kom flere plasser der en hadde et felles navn. Eksempel herifra er Skul-Ola Plassen sø` i Myrå, Labanplassen sø`i Myrå, Kusk-Iver Plassen sø i Myrå. Sogn-Ola Plassen i Strupå, Olaplassen i Strupå. Karolesplassen på Hagarden og Eliasplassen på Hagarden. Lang-Erik Plassen på Liabøen. Nils-Gjeilijn. Ofte fortalte navna altså litt om personene som budde der. Og det gjør jo også at en får interesse for de som er opphavet til navnet og deres familier. De fleste av disse navna har jo gått i glemmeboka, men noen lever jo enda blant eldre folk. Blant annet Sogn-Olaplassen som ble overtatt av mine besteforeldre da Sogn-Ola døde rundt 1930. Selv etter 50 år med nye folk på plassen var det fortsatt Sogn-Olaplassen.

Og i stor grad er det bygdebokforfatteren Olav Rekdal vi kan takke for at alle disse navna er bevart, han begynnte for rundt hundre år siden å skrive ned det de gamle fortalte her i sognet. Og slike var det nok mange av rundt omkring som sørget for å bevare denne del av bygdehistorien.

[Bjørn Andreas Johansønn Løkken]

Litt om legdsordningen i gamle dager :

 

Legd , husgang , fra omkring år 1200 en form for omsorg for uforsørgede og fattige ved at de gikk fra gård til gård med kort tids opphold hvert sted ( omgangslegd ) I Frostatingsloven var det en bestemmelse om husgang , og etter at Magnus Lagabøter hadde gitt en felles lov for hele riket i 1276 , ble fattigvesenet ordnet slik at gardene i herredet etter tur skulle la de fattige få hus og mat . Denne ordningen er siden kalt legd .

 

Men var det fremmede fattige som skulle motta støtte , skulle det så raskt som mulig skaffes opplysninger om vedkommende hjemstavn . Alle som flyttet inn i fattigdistriktet skulle levere attest fra presten i utflyttingsdistriktet , attesten skulle inneholde opplysninger om navn , alder , fødested , hvor lenge vedkommende hadde oppholdt seg i sognet , og hvor moren ved fødselen hadde hjemstavnsrett .

 

Det var på tidlig 1700 tallet at legdsystemet ble beskrevet som et allerkristelig tiltak for å ta hånd om syke og gamle .

Fattigdommen skapte mange problemer . De var slett ikke nye , men de ble neppe mindre etter som folketallet steg . Særlig ille var det i nødsårsperiodene . Gjennom legdsvesnet som var eldre enn kristendommen , hadde samfunnet organisert en nødhjelp for dem som var verst stilt . Eiere eller brukere av matrikulert jord hadde plikt på seg til å huse og til å føre legdslemmet til neste gard innen legdet når tiden var ute på det første stedet . det var gitt strenge regler for denne føringen , men de hadde sikkert vært nødvendige . For det står ennå en kaldgufs fra en gammel hedentid av de rettsregler som var gitt i slike tilfelle og som Christian VI tok opp igjen i sin Norske lov fra 1687 :

 

” Flytter hand hannem ikke til folks bolig , men heden afsides udi øde marker saa hand dør for hands forsømmelses skyld , eller og nogen viser fattige folk fra sig saa de dør deraf , bides af hunde eller rives af dyr , bøde til Kongen tredsintyve lod sølv ”

 

Det står intet sted at slik var det ennå i 1687 . Men en gang må det jo ha vært det , ellers hadde det ikke vært nødvendig med det strenge påbudet .

I 1741 ble legsdordningen utvidet på samme tid som fattigomsorgen ble søkt organisert gjennom forordningen ” om tukthusets / arbeidshusets opprettelse i Christiania og de fattiges forpleining i Akershus stift ”

Alle rammer om denne ordning var sprengt på forhånd , ikke minst fordi nødsårene nå stilte helt særskilte krav .

 

De fleste steder på denne tid så var det helt vanlig med såkalt ” bortakkordering / borttinging ” eller bortauksjonering av legdsfolk og fattiglemmer . De fattige omfattet både de gale / sinnsyke , foreldreløse barn og andre som ikke kunne forsørge seg selv

 

Borttinging av fattige , dvs. utsetting av fattige til private etter anbudsprinsipp var den nye ordningen som gradvis fortrengte legdsordningen på 1800 tallet .

De som bød lavest og billigst fikk disse menneskene hjem til seg som gratis arbeidskraft , kontrakter ble inngått , og det offentelige betalte kontant . Etter hvert ble systemet gjenstand for mye kritikk , og mot slutten av 1800 tallet ble navnet gradvis endret til privatpleie eller familiepleie , uten at selve systemet endret seg . Disse stakkars menneskene måtte

da ut i skikkelig hardt arbeid og uten lønn , kun simpel kost og kanskje litt arbeidsklær , boforholdene deres var elendige , som regel ble de plaser på låven eller i stallen , de attraktive : sinnsyke og unger var de mest populære til slik arbeidskraft for de hadde ikke evnen til verken å stå imot eller protestere mot denne forferdelige behandling , de var rolige og arbeidsføre .

 

Og det som enda verre var på den tiden , var at de stakkarene som ble bortsatt og forsørget av Amtet fikk Amtslegens beskrivelse offentliggjort i en årlige rapport som han avgav og som ble trykket i Amtstingsforhandlingene som var i bokform . Der ble den enkelte sin helsetilstand åndsevner og legemets beskaffenhet beskrevet i detalj , for eksempel urenslighet , hennfallen til onani og ting som mye verre er osv. osv .

Dette setter virkelig det harde liv i denne tidsepoken i perspektiv .

Så privatisering av omsorg er ikke noe nytt men en riktig gammel styggedom.

[Bjørn Andreas Johansønn Løkken]

Dette er et bilde jeg fant i en tråd i det gamle forumet , håper det er greit at jeg bruker dette .

 

Men for en " skjebne " for en fattig gammel krok å få blåst opp navnet sitt og statusen sin som " fattiglem " i lokalavisa . Her kunne sambygdingene til ho Marit virkelig se hvordan det sto til . Men ho Marit var helt sikkert ikke alene om denne skjebnen ..... Og annonsen er fra " nyere tid " 1904

[Bjørn Andreas Johansønn Løkken]

Når det gjaldt de sosiale forhold i sin alminnelighet , kommer en ikke utenom at det var mye drikk . Det fulgte med der mange møttes , det at man kom full til kirken var ikke et ukjent fenomen eller at de ble det før de forlot kirkebakken etter gudstjenesten . Det var tilfeller av fyll under tingsamlingene med ulovlig brennevinshandel og slagsmål , så futen måtte ta sine represalier . Da det ble gitt et alminnelig påbud for de forenede kongeriker om at tinget om sommeren skulle settes kl. 7 om morgenen og om vinteren kl. 9 , var det faktisk gjort for at tinglyden ikke skulle nå med å fylle seg før retten ble satt . Dette påbud ble ytterligere skjerpet etter hvert og bredte seg utover det ganske Hedemarken , det er mulig at det var til noen hjelp , men når det hendte at selv kvinnfolkene kom til tingstedet for å selge brennevin , gikk det kanskje ikke så lenge utover dagen før det kunne merkes .

 

Noe av brennevinet ble brent på gardene . Men fra 1743 midlertidig og fra 1757 permanent helt til 1816 var det totalforbud mot brennevinsbrenning på landsbygda i det hele sønnenfjeldske Norge . Forbudet var satt for at kornet , som ennå var det eneste råstoffet ved brennevinsproduksjonen , ikke skulle bli skuslet bort til brennevin . Forbudet ble nok overtrådt , den gang som nå , mange steder til stadighet , noe som særlig var tilfelle i distrikter med overskudd av korn , som i kornbygdene rundt Mjøsa , hvor brennevinsproduksjonen faktisk var et ledd i omsetningen og hvor biproduktet dranken spilte en stor rolle som formiddel til melkekyrne . En kan således nevne at da det i 1771 etter høyeste ordre ble holdt ransaking i hele Hedemarkens og Christians amter etter brennevinsapparater , ble det funnet over 1400 apparater som ble sendt til Akershus for demolering . Men av disse ble nesten 45 % tatt i det gamle Hedemarkens fogderi .

 

Fra min egen slektshistorie :

 

I bygde norge på denne tiden var det særdeles vanlig med mye hjemmebrenning , det være seg for eget bruk eller for salg som attåt næring , det var jo den gang som nå , strengt ulovelig .

Peder Jensen sitt tippoldebarn Erik Olsen Sletvold var gift med Marthe Eriksdatter , etter at Erik døde satt Marthe igjen som enke på Sletvold .

Det gikk noen år før Marthe giftet seg på nytt , denne gang med Jon Jonsen Håkenrud .

På tinget på Sande den 24 Januar 1760 ble også Marthe Eriksdatter anklaget for ulovelig hjemmebrenning .

Av vitneavhørene blant annet av hennes mann Jon Jonsen , kom det frem at Marthe hadde brent 4 potter hjemmebrent ( ca. 4 liter ) dette for å spe på inntektene litt .

Marthe ble kjent skyldig og dømt for dette forhold , men botens størrelse er ikke oppgitt.