Gamle norske bondekulturer / Husmanns skikker

[Reidar Oddløkken]

En skyru er en type sigd til å skjære kornet med. Ordet brukes over et ganske stort område, etter hva jeg har sett av skifter.

Lurte også et øyeblikk på dette skyru, men fant ut at det har med skjæring av korn å gjøre, og

finner denn youtube-snutten og det var interessant, men huff, det må være hardt åt ryggen :(

 

 

[Bjørn Andreas Johansønn Løkken]

Jeg kommer til å poste :

 

Lov om husmannsvesen 24.9.1851

 

 

Vi Oscar, ai Guds Naade Konge til Norge og Sverige, de Gothers og

Venders;

Gjøre vitterligt: At Os er bleven forelagt det nu forsamlede ordentlige

Storthings Beslutning ai 12te September dette Aar

 

Poster en paragraf eller to / tre om gangen , her står det mye artig og interesant . Det er selvfølgelig Lars Ove Wangensten som har gitt meg tilgang på denne også .

 

mvh. Bjørn .

[Bjørn Andreas Johansønn Løkken]

Om kirkeliv og begravelser i Vinger i de hårde hine dager :

 

Vanlige kirkelige forretninger som barnedåp og konfirmasjon var selvsagt kombinert med kirkesøndagene .

Og for folk flest med lang kirkevei i hovedsoknet ble også brudevielsene tatt en dag presten hadde hatt messe i kirken ,

Men i hovedsoknets kirke kunne det også forekomme brudevielser på en hverdag . Med en begravelse var det noe annet og konfirmantene måtte jo gå den lange vei til prestegarden om de hørte til hovedsoknet eller til Matrand om de bodde i annekset , under hele forberedelsene til konfirmasjonen .

 

Når det gjaldt begravelser , var det i alle tilfelle verst for Austmarka i Vinger før de fikk sin egen kirkegård der i 1850 . De som bodde lengst inne , hadde korteste veien til Brandval , og en tid var det mange lik fra Austmarka som ble jordfestet der . Men skulle de inne fra skogen ned til Matrand , måtte de ofte ta turen i to etapper . Første dagen kom de da gjerne til Bjønndalen , og den andre dagen nådde de frem til kirkegården . Brennevinet måtte være med både i sorg og glede , og somme ganger var det med også i likferdene . Det er fortalt om en at da frakterne overnattet i Bjønndalen , hadde de ikke sørget for å feste kjelken som kisten sto på , forsvarlig . Det frøys på om natten , og utpå morgenkvisten gled kjelken på skaren , og da så dagen kom og følget skulle dra videre , fant de kisten veltet og slått i stykker nede i ei steinrøys . Men da viste det seg , sier overleveringen , at det var bare høvelflis i kisten , for den var jo lettere å dra da !

Hvor liket i dette tilfelle var blitt av , sies det intet om .

 

Verst var det selvsagt med likferdene på sommerføret , da kisten i mange tilfelle måtte fraktes på rajeslepet en lang og til dels elendig vei .

Presten møtte naturligvis aldri i sørgehuset når veien var lang . Der var det ” liksangeren ” som ledet høytidligheten . Det kunne være en skolemester som ble brukt slike ganger eller andre som kunne lede sangen , som jo var det viktigste .

 

Det var også bare i de sjeldneste tilfelle presten møtte på kirkegården da følget kom dit . Selve jordfestelsen kunne det bli sørget for en annen gang , som regel etter gudstjenesten en kirkesøndag . Graven måtte selvsagt kastes igjen , men da ble det satt opp en litt grov staur fra kistelokket og opp i dagen . Den ble så dratt opp ved jordpåkastelsen og gjennom hullet der stauren hadde stått , kunne det i alle fall se ut som de tre skuffer muld nådde dit de skulle

[Bjørn Andreas Johansønn Løkken]

Litt på siden av trådstarters tema , men når man først er inne på kirkeliv så kan jo denne oversikten komme til nytte for noen håper jeg .

 

Kirkeåret .

 

En gammel oversikt over de viktigste kirkelige festdager , samt noen andre kirkelige uttrykk Dette er kirkelige uttrykk man støter på i de gamle kirkebøkene .

 

 

Dom. = Dominica = Søndag .

Fer. = Feria = dag

Post = etter

 

Sepulat = begravede

Copulat = ekteskap

Baptizta = dåp

 

Kirkelige festdager :

 

Dom . I-IV Adventus : 1 til 4 søndag i advent

Festum Nativitatis Domini , Feria Nativ Christi : Jul , 1 juledag

Festum Sti . Stephani : 2 juledag

Festum Sti . Johannis Evangelistæ : 3 juledag

Festum Novi Anni , Festum Circumcisionis Domini

( Christi , Jesu ) : Nyttårsdag

Epiphania Domini , Festum Epiphania : Hellig tre kongers dag ( 6 januar )

Dom . I-VI Post Epiphaniam : 1 til 6 søndag etter Epiphania Domini

Festum purificationis Mariae , Dies candelarum : Kyndelsmesse , Marias renselsesdag (2/2)

Septuagesima : 2 søndag før fastelavn

Sexagesima : Søndag før fastelavn

Quinquageesima , Dom . Esto mihi : Fastelavnssøndag

Quadragesima , Invocavit : 1 søndag i fasten

Reminiscere : 2 søndag i fasten

Oculi : 3 søndag i fasten

Lætare : Midtfaste , 4 søndag i fasten

Festum Annunciationis Mariae : Marias bebudelsesdag ( 25 mars )

Judica : 5 søndag i fasten

Palmarum , Dom . Palmarum : Palmesøndag

Dies parasceves , Dies soterias : Langfredag

Pascha , Dom . Paschalis , Festum Resurrectionis : 1 påskedag

Quasi modo geniti : 1 søndag etter påske

Misericordia Domini : 2 søndag etter påske

Jubilate : 3 søndag etter påske

Cantate : 4 søndag etter påske

Rogate : 5 søndag etter påske

Festum Ascensionis Domini , Ascensio Christi : Kristi himmelfartsdag ( 6 torsdag e. Påske )

Exaudi : 6 søndag etter påske

Pentecoste : 7 søndag etter påske , 1 pinsedag

Trinitatis Dominica , Festum Sanctissimæ Trinitatis : Søndag etter pinse , treenighets søndag

Dom . I-XXVII Post Trinitatis : 1 til 27 søndag etter trinitatis

Festum Johannis Baptistae , Festum Navitatis Sti : St . Hansdag ( 24 juni )

Festum visitationis Mariae : Marias besøkelsesdag ( 2 juli )

Festum archangeli Michaelis : Mikkelsmesse ( 29 september )

Festum Omnium sanctorum : Alle helgens dag ( 1 november fra 1770 , 1 søndag i november )

[Bjørn Andreas Johansønn Løkken]

Legger ut litt om Husmannskost ol . fra :

 

TOPOGRAFISK-STATISTISK

BESKRIVELSE

OVER

HEDEMARKENS AMT

 

Kildematriell fra Lars Ove Wangensten .

 

Om bakst og barkebrød :

 

Om melets beskaffenhed fra omkring 1850 berettes fra

Søndre Osen:

Det mel, man fik kjøbt, var af harsk og stram smag, og dette

var mel fra Hedemarken. Hedemarkingene hadde store beholdninger

af kornvarer, mange aarsdrotte, og naar de skulde sælge,

tog de af det ældste , der kunde være bingebrændt, og sparede

det unge , saa ogsaa dette blev gammelt og bedærvet , inden det

blev benyttet. Saaledes fik man lidet gode kornvarer derfra, frisk

vare fik man af det hjemme voksede korn.

Paa de smaa nybyggerpladse kunde der i gode aaringer avles

nogle «sættinger» korn, men dette var gjerne for lidet til badstutørkning

og maling paa almindelige kverne, hvorfor det blev

tørket i gryte og malet paa hanandkverne . Grød , kogt af sligt

mel, skurede i struben og paa hele sin vandring ; thi havde man

faaet svælget den ned, saa var det vanskeligt at blive af med

den , formedelst de lange saaer og buster, hvoraf den bestod.

frasigte saaen havde man ikke raaed til.

 

Prisen paa mel var høi, endog saa daarligt mel nu ikke forekommer i handelen. l vog (18 kg.) sammalet bygmel kostede 6

a 7 ort, ja lige til 1 1/2 spd. Finere meI sorter kjendtes vist ikke.

Rugmel var en sjeldenhed , hvedemel var der ikke. De almindelige

melsorter var af byg, havre , halm, avner samt bark og mose.

Barkebrød anvendtes før meget i Tryssil og A. C. Smith

kalder Tryssil barkebrødets rette fædreland . « De fattigste nødes

at tillave det alene af Furu bark . Og derved er Omgangen denne:

efter at Træet, allerhelst det unge og frodigste Træe er nedfældet,

... afflækkes Barken. ..Al den yderste Deel af denne Bark baade af

det brune, og det inden for siddende grønne, maa afskaves, saa

at den inderste bløde og hvide Bark kun bliver tilbage. Dette

saaledes tillagede Brød·emne hænges først op for at torres i

Luften . derefter haves det paa Badstuen, siden skal det, deels

paa Loven sønderslaaes med Plejelen, dels og i et Kar vel

sonderstødes, og saa tilsidst paa vore smaa Bække-Qværne sondermales

. Furumelet koster os ingen Penge, men sandelig et mojsommeligt

Arbejde er det.

Dette brøed, bestaaende ganske og alene a.f Barkemeel, har

en meget bitter og ubehagelig sammensnærpenede Smag.

Barkebrødet findes næsten i hver Gaard , naar jeg undtager

maaske hos endeel af vore Finner. Men Barkemelet udgjør ikke

det eneste; hertil blandes det letteste af Kornet, Avner, tomme

Ax, Halmstubbe, Frøet af Hund-Syre, den Slags Mose, Som vi nu

her kalde : Brød-Mose og andet Raskeri, Saadant Slags Brøed

bruges daglig. »

Barkebrødet har været anvendt i Osen til 1860.

Aarene 1848, 49 og 60 var harde misvækstaar, idet avlingen

for det meste frøs bort ; i dette tidsrum var barkebrøed ingen

ukjendt nydelse ved Osen , ligesom brødmose, halmhak og avner

af mange brugtes som brødstof. Man flækkede talbark og behandlede

samme paa den af Smith antydede maade . Brødmose (islandsk

lav) brugtes ogsaa til blanding i brøddeigen og tjente til at gjøre

brødemnet seigere og haandterligere at bage og stege. I saadant

brød var det en ubetydelighet af virkelig kornme] , mang en

gang intet.

[Reidar Oddløkken]

Det var litt av en brødblanding du beskriver i innlegg 80 Bjørn, også en sterk kontrast til dagens utvalg i brødmat :)

[Bjørn Andreas Johansønn Løkken]

Fra Lars Ove Wangensten :

 

Lov om husmannsvesen 24.9.1851 ( paragraf 1 - 2 - 3 - 4 - 5 - 6 - 7 )

 

Vi Oscar, ai Guds Naade Konge til Norge og Sverige, de Gothers og

Venders;

Gjøre vitterligt: At Os er bleven forelagt det nu forsamlede ordentlige

Storthings Beslutning ai 12te September dette Aar, saalydende:

 

§1.

 

Huusmandscontracter skulle af Huusbonden besørges skriftlig oprettede

i Overvær af 2de Vidner, som ved sin Medunderskrift tillige bevidne, at

Contractens Indhold er Parterne bekjendt. Af Contracten skal Huusmanden

leveres et Exemplar. Hvis ikke denne Forskrift inden 1 Aar, efterat Huusmanden

med Huusbondens Vidende har taget Pladsen i Brug, er bleven iagttaget,

uden at Vrangvillighed fra Huusmandens Side heri er Skyld, ansees

Pladsen at være Huusmanden fæstet paa hans og efterlevende Hustrues Levetid,

saalænge hun i Enkestand forbliver , paa de Vilkaar, hvorom Parterne

fra først ai mundtlig vare forenede, eller, hvis disse ikke kunne oplyses,

paa de Vilkaar, hvorpaa Pladsen i den sidstforløbne Tid har været bortfæstet.

Forsaavidt Pladsen i det heromhandlede Tilfælde er ny oprettet, og

den mundtlige Overeenskomst ikke kan oplyses, blive Vilkaarene at bestemme

ved Skjøn efter Forskrifterne i § 13.

 

§ 2.

 

Bestaar Pladsen i udyrket Mark, der skal opryddes, skal Fæstetgives

paa Huusmandens eller Enkes Livstid, og kan, som Følge heraf Huusmanden

og hans Enke ikke tvinges til at fravige saadan Plads uden i det Tilfælde,

som i § 10 omhandles.

Det Samme gjælder, om der, foruden den udyrkede, tillige hører dyrket

Mark til Pladsen, saairemt denne sidste ikke er over 2 Maal eller 5000

Qvadratalen, og den udyrkede mindst er dobbelt saa stor som den dyrkede

Mark.

 

§ 3.

 

Omendskjønt Fæste paa Huusmandsplads, formedelst manglende Iagttagelse

af Forskrifterne i § 1, er blevet livsvarigt, skal dog Huusmanden

paa Huusbondens Forlangende være forpligtet til at undertegne skriftlig Contract

om Pladsens fremtidige Brug, naar Contracten gaaer ud paa livsvarigt

Fæste og derhos ikke indeholder andre Vilkaar end dem, som fØlge af Forskriften

i § 1. Paa samme Maade forholdes, naar Huusmandsplads er tiltraadt

i udyrket Mark, og skriftlig Contracts Oprettelse maatte være forsømt.

 

§ 4.

 

Huusmandscontracter bør af Huusbonden besørges thinglæste. Skeer

det ikke, og Contracten forkommer, gjælder det Samme, som i § 1 er bestemt

for det Tilfælde, at skriftlig Contract ei er bleven oprettet.

 

§ 5.

 

Gebyret for Thinglæsning af en Huusmandscontract er 16 - sexten -

Skilling.

 

§ 6.

 

Huusmand, som har forbundet sig til efter Tilsigelse at forrette Arbeide

for Huusbonden, tilkommer 1 Søgnedag i Ugen fri for Arbeidspligten,

saafremt han har modtaget dyrket Plads, men 2 Dage ugentlig, naar han har

modtaget Fæste som nævnt er i § 2. Dagen eller Dagene vælges af Huusmanden,

forsaavidt Bestemmelse derom senest i den foregaaende Uge af

Huusbonden ikke er afgiven. Huusmandens Kone maa ikke i Contracten forpligtes

til Arbeide hos Huusbonden. De ovenfor omhandlede Fridage kunne

istedetfor at tilstaaes hver Uge med begge Parters Samtykke tilstaaes for

et længere Tidsrum på eengang.

 

§ 7.

 

Huusmanden er berettiget til, saafremt ikke anderledes ved skriftlig

Contract er bestemt, at lade sit Pligtarbeide hos Huusbonden udføre ved en

anden paalidelig Arbeider, som besidder den fornødne Kyndighed i og Duelighed

til det Arbeide, hvortil Vedkommende er forpligtet.

[Marianne Solli]

En skyru er en type sigd til å skjære kornet med. Ordet brukes over et ganske stort område, etter hva jeg har sett av skifter.

Jeg hadde tenkt å spørre om det samme, men her kom jo svaret ... Så fint at det gikk bra med din ane ... tross alt.

 

Det med å skjære korn/gress prøvde jeg meg på i går, da det ikke går an å komme til et sted i hagen med gressklipper. Jeg tok en taggete kniv og holdt gresset fast med en hand mens jeg skar, og det gikk jettefint. Da tenkte jeg litt på dette 'nye' ordet jeg lærte.

[Bjørn Andreas Johansønn Løkken]

Fra Lars Ove Wangensten :

 

Fortsetter med : Lov om husmannsvesen 24.9.1851

 

Paragraf : 8 - 9 - 10 - 11 - 12 .

 

§ 8.

 

Huusmand maa ikke antage Inderst, medmindre det skeer med Hjemmel

af Fæstecontracten eller Huusbondens Samtykke. Dog kan han indtage paa

Pladsen sine ugifte Børn, naar disse ei føre egen Huusholdning. Endvidere

kan en Huusmand efter det opnaaede 60de Aar, samt i Tilfælde af Sygelighed

eller Udcommandering i militair Tjeneste, saavelsom Huusmandsenke, der

besidder Plads efter sin afdøde Mand, indtage til Pligtarbeides Udførelse

eller til Pladsens Drift en eenslig Person eller et Par Ægtefolk, hvilke fra

troværdige Mænd have at skaffe Vidnesbyrd for deres Retskaffenhed og Duelighed.

De saaledes indtagne Folk erhverve dog ved denne deres Tjeneste

ingen Fortrinsret til senere at komme i Besiddeise af Pladsen. Heller ikke

have de, om de føre egen Huusholdning, Ret til at tage Brændsel paa Huusbondens

Eiendom, om end Huusmanden selv er tilstaaet en saadan Ret.

 

§ 9.

 

Paahviler det Huusmanden at forrette Arbeide for Huusbonden efter Tilsigelse,

skal Huusbonden ved hvert Nytaar og senest inden næstpaafølgende

l4de April opgjøre Regnskab med ham. I manglende Fald tab er Huusbonden

hvad han efter Opgjør maatle faae tilgode hos Huusmanden, og det for hele

den siden seneste Opgjør forløbne Tid, forsaavidt saadant tidligerer er foregaaet.

Dog gjælder dette ikke Tilgodehavende, hvorfor Huusbonden har modtaget

sær eget Gjeldsbrev, ligesom Huusbonden heller ikke taber sit Krav,

saafremt Huusmanden har undladt efter Tilsigelse at indfinde sig til Regnskabs

Opgjørelse.

 

§ 10.

 

Huusmand forbryder sit Fæste, naar han :

 

a. gjør sig skyldig i 3de Gange i Løbet af l Aar at forsømme Arbeidspligten,

eller i Opsætsighed, Æresfornærmelse, Trudsler eller voldelig

Adfærd imod Huusbonden, dennes Hustru eller den, som staaer i Huusbondens

Sted,

 

b. uden Hjemmel bortfører Hø, Halm eller Gjødsel fra Pladsen, eller i

andre Maader svigagtigen, eller, til Trods for Huusbondens Advarsel,

i Brugen af Pladsen eller de samme tilliggende Rettigheder forholder

sig imod Contracten, eller uhjemlet og til Huusbondens Skade benytter

dennes Eiendom,

 

c. trods Huusbondens foregaaende Advarsel, beholder til HusepaaPladsen

uden Hjemmel af Forskrifterne i § 8 indtagen Inderst, eller nogen med

Hjemmel af bemeldte § indtagen Inderst, der har gjort sig skyldig i no-

get saadant Forhold, som i denne Paragraphs Litr. a, b og d er omhandlet,

eller som har været anseet med Strafarbeide,

 

d. gjør sig skyldig i Tyveri eller bedragersk Adfærd mod Huusbonden,

ved Mishandling af hans Kreature eller i andre Maader forsætlig tilføier

eller søger at tilføie Huusbonden Skade, eller uagtet Advarsel ved

grov Skjødesløshed, strafbar Omgang med Ild eller i andre Maader udsætter

Huusbondens Eiendom for Fare.

Fæstet forbrydes ligeledes, om Huusmandens Hustru gjør sig skyldig i

saadant Forhold, som ovenfor er omhandlet.

For Unøiagtighed i Afgiftens Erlæggelse forbrydes ikke Fæstet, medmindre

der 3 Gange efter hinanden hengaaer 6 Maaneder over den fastsatte

Tid, forinden Afgiften betales.

 

§11.

 

Ved at bedømme, hvorvidt Fæstet bør forbrydes, bør Dommeren tage

Hensyn til, hvorvidt Huusbonden eller dennes Hustru, eller den, som staaer

i Huusbonds Sted, kan ansees ved misligt Forhold fra sin Side, saasom ved

utilbørlig eller voldsom Adfærd, uforsvarligt Kosthold, utilbørlig Undlatelse

af at udbetale Huusmanden hans Tilgodehavende, vilkaarlig Indskrænkning

af hans Rettigheder eller i andre Maader, at have givet Anledning til det

Paaankede.

 

§ 12.

 

Opsigelse er, i Tilfælde af Fæstes Forbrydeise, ufornøden, og er

Huusmanden i saadant Tilfælde ikke berettiget til at vedblive Pladsens Besiddeise

længere end til næste Faredag . Ellers maa mellem Huusbonde og

Huusmand Opsigelse finde Sted inden 29de September og Fraflytteisestiden

eller Faredag for Huusmanden er den 14de April.

 

 

Hva i all verden betyr ordet : PAAANKEDE ??? ( det er skrevet med 3 A'er også ........ )

 

Morsomt å se i paragraf 11 her at den i en viss grad beskytter husmannen mot : uforsvarlig kosthold , voldsom adferd , betaling av husmannens utestående fordringer ol.

[Svein Arnolf Bjørndal]

Hva i all verden betyr ordet : PAAANKEDE ??? ( det er skrevet med 3 A'er også ........ )

 

Ordet "påanke" brukes muligens i dag også, i hvert fall ordet "anke", som betyr det samme, dvs. klage, klagemål, innvending. Og ordet brukes i hvert fall flittig i rettsvesenet om å påklage saken til høyere rettsinstans.

[Marianne Solli]

Paaankede må vel bety påklagede, påankede ... noe med klagerett eller ankerett. De skulle vel ha anledning til å påklage en rettsavgjørelse.

[Bjørn Andreas Johansønn Løkken]

Ordet "påanke" brukes muligens i dag også, i hvert fall ordet "anke", som betyr det samme, dvs. klage, klagemål, innvending. Og ordet brukes i hvert fall flittig i rettsvesenet om å påklage saken til høyere rettsinstans.

 

Ja selvfølgelig Svein , den burde jeg ha skjønt . Inn i ordlista me'n :-))

[Bjørn Andreas Johansønn Løkken]

Jeg sper på med ei historie fra virkeligheten jeg med det samme jeg er i gang . Frier ferden til min tippoldefar og husmann Christian Nilsen fra Romedal .

 

Tipp oldefar Christian Nilsen skulle en lørdagskveld fra Vallset bygda og ned i flatbygda i Romedal for å fri til Berthe Gudmundsdatter .

De andre karene i kortspill laget sa at hvis han turde dette med så mye gråbein rekende rundt så skulle han få noen daler og ei flaske med Hamar brennevin igjen for motet . Det så ut som at disse veddemåla var gjevest slik .

Joda , han Christian drog ut i den kalde måneklare romjulsnatta og klapper igjen døra etter seg . Da var det en som hadde sagt følgende ved bordet ” dere er gærne som vedder slik , for nå er’n ferdig , det er je sikker på .

Men tippoldefar Christian var ikke dum . Han visste at hvis en drog noe langt etter seg og ulvene kom så ble de litt mindre farlige for de turde ikke gå forbi slepet så lett , de hadde bare lett for å følge med litt bakpå da . Og det han gjorde da var å ta 2 stk. lange raier fra en vedvarde som det heter . Og så drog han de etter seg igjennom bygda fra Vallset til Romedal , og så måtte han passere over isen på tre tjern , det var Muset tjernet i Vallset , Melds tjernet i Romedal og til slutt Bryhni tjernet .

Dette gikk bra denne gangen , men han hadde ikke lyst på flere veddemål av denne typen hadde tipp oldefar Christian sagt , for nervepirrende og en del ulv hadde det blitt underveis på frierferden hans og gift med tippoldemor Berthe , det ble han .

[Reidar Oddløkken]

Jeg sper på med ei historie fra virkeligheten jeg med det samme jeg er i gang . Frier ferden til min tippoldefar og husmann Christian Nilsen fra Romedal .

 

Tipp oldefar Christian Nilsen skulle en lørdagskveld fra Vallset bygda og ned i flatbygda i Romedal for å fri til Berthe Gudmundsdatter .

De andre karene i kortspill laget sa at hvis han turde dette med så mye gråbein rekende rundt så skulle han få noen daler og ei flaske med Hamar brennevin igjen for motet . Det så ut som at disse veddemåla var gjevest slik .

Joda , han Christian drog ut i den kalde måneklare romjulsnatta og klapper igjen døra etter seg . Da var det en som hadde sagt følgende ved bordet dere er gærne som vedder slik , for nå ern ferdig , det er je sikker på .

Men tippoldefar Christian var ikke dum . Han visste at hvis en drog noe langt etter seg og ulvene kom så ble de litt mindre farlige for de turde ikke gå forbi slepet så lett , de hadde bare lett for å følge med litt bakpå da . Og det han gjorde da var å ta 2 stk. lange raier fra en vedvarde som det heter . Og så drog han de etter seg igjennom bygda fra Vallset til Romedal , og så måtte han passere over isen på tre tjern , det var Muset tjernet i Vallset , Melds tjernet i Romedal og til slutt Bryhni tjernet .

Dette gikk bra denne gangen , men han hadde ikke lyst på flere veddemål av denne typen hadde tipp oldefar Christian sagt , for nervepirrende og en del ulv hadde det blitt underveis på frierferden hans og gift med tippoldemor Berthe , det ble han .

 

Artig historie Bjørn, og like artig at det ser ut som både jeg og du er etterkommere av husmenn fra samme området :)

 

Vet ikke om det eksisterer noe av de husmannsplassene i dag?

[Bjørn Andreas Johansønn Løkken]

Artig historie Bjørn, og like artig at det ser ut som både jeg og du er etterkommere av husmenn fra samme området :)

 

Vet ikke om det eksisterer noe av de husmannsplassene i dag?

 

Den eneste plassen som er relatert til mitt opphav og som eksisterer i dag er " Søby " under Svinberg i Romedal , men det huset er ombygd , modernisert og påbygd og brukes idag som bolighus . De andre som jeg har forhørt meg om ble revet på 1930 - 40 tallet . Alle disse småplassene under Evenrud gardene , Arneberg gardene , Kolomoen stuene under Finstad , plassene under Skytteren , Bryni gardene osv. er vel antagelig borte så vidt jeg vet . Men jeg har vært så heldig å fått tak på antikvariske kart ( til og med i farger ) som ble håndtegnet av militære offiserer i 1819 - 20 i skala 1 : 20000 i A 5 format , hvor alle disse husmannsplassene er inntegnet . De er veldig detaljerte og flotte , og perfekte som illustrasjons matriell . Til og med kjerreveiene mellom plassene og gardene er inntegnet , og alle disse plassene er benevnt med de gamle navnene på stuene . Antall bygninger på hoved gardene og hvordan disse ble plasert på tunet er også inntegnet . Samt hvor elveleier og bekke far gikk dengang . Så en får da på dette sett og vis tatt vare på litt av historikken om husmannsplassene . Så mens en kikker på disse kartene så kan man jo lukke igjen " auan " inni mellom for så å reise en 150 - 200 år tilbake i tid .

[Bjørn Andreas Johansønn Løkken]

Fra Lars Ove Wangensten :

 

Legger ut resten av : Lov om husmannsvesen 24.9.1851

 

§ 13.

 

Med hensyn til Fravigelser af Pladsen fastsættes Følgende:

 

a. Naar en Huusmand, der har havt Fæste paa bestemt Aaremaal eller paa

Opsigelse, maa fravige Pladsen paa Grund af Opsigelse fra Huusbondens

Side, tilkommer ham Erstatning for den Forøgelse af Pladsens

Værdi, der maatte være en Følge af Forbedringer, som han kan oplyse

at have foretaget enten ved Jordveien eller Huusbonden tilhørende Bygninger

paa Pladsen, og som kunne antages at ville forøge Huusbondens

Indtægt i Tilfælde af ny Bortfæstning. Ved Afgjørelsen af Spørgsmaalet,

om der tilkommer Huusmanden nogen Godtgjørelse, og i saa Fald ved

Fastsætteisen ai dennes Størrelse, bliver at tage i Betragtning, hvorvidt

det ved Bestemmelsen af Vederlaget for Pladsens Besiddeise kan

skjønnes i sin Tid at være blevet taget Hensyn til Nødvendigheden af

Forbedringer.

 

b. Har Huusmanden med Huusbondens Minde opført noget Huus paa Pladsen,

eller afkjøbt den forrige Bruger af Pladsen noget saadant, bør Huusbonden,

om ikke ander ledes mellem ham og Huusmanden ved skriftlig Contract

er fastsat, naar Fæstet af hvilkensomhelst Grund ophører, give

Huusmanden eller dennes Bo eller Arvinger en billig Godtgjørelse for

deslige Huse, mod at de tilfalde Pladsen. Denne Pligt paaligger dog

kun Huusbonden, forsaavidt Husene for Pladsen skjønnes nyttige eller

nødvendige, og den Godtgjørelse, der kan kræves, strækker sig ikke til

mere, end Beløbet ai den Forøgelse, Pladsens Værdi ved dem kan ansees

at have modtaget, ligesom det ved dens Ansætteise skal tages i

Betragtning, om Tømmeret er taget i Huusbondens Skov eller af ham

leveret. Vil Huusmanden ikke benytte den heromhandlede Ret mod

Huusbonden, staaer det ham frit for inden paaiølgende 3die Mai at bortflytte

saadant Huus, som ovenfor er omhandlet; dog ikkun saafremt

Tømmeret til samme ei er taget af Huusbondens Skov eller af Huusbonden

leveret; thi i dette Tilfælde, saavelsom om Bortflyttelsen ikke

skeer inden lovbefalet Tid, kan Huusbonden forlange, at der i Henseende

til Huset kan forholdes som ovenfor er sagt.

 

c. I Mangel af mindelig Overeenskomst bestemmes saadan Godtgjørelse,

som i nærværende § omhandles, ved Skjøn af Stedets Lensmand og 2de

uvillige Mænd, der opnævnes af Fogden uden Betaling. I Tilfælde af

Paaanke afgjøres Tvisten ved lovIigt Overskjøn ved dobbelt Antal Mænd,

som inden 4 uger bliver at reqvirere hos Dommeren.

 

d. Saafremt ikke anderledes er bestemt, kan Huusbonden i Fraflyttelsestilfælde

forlange sig overdraget den paa Pladsen værende Gjødsel og

Foder, den første uden Betaling, Foderet efter Taxt, med hvilken forholdes

efter de ovenfor angaaende Skjøn givne Regler. Medens Pladsen

deri mod er i Brug, kan Huusbonden ikke fordre sig leveret nogen Deel

af den paa Pladsen faldende Gjødning, naar Brug derfor haves paa Pladsens

Jordvei

 

§ 14.

 

Hvis Fattigkommissionen finder , at nogen Huusbond udsætter Fattigvæsenet

for forøgede Byrder ved at paabinde sin Huusmand eller Strandsidder

Forpligtelser, der i Forhold til Størrelsen og Godheden af hans Plads

eller Grund og til de med samme forbundne Rettigheder ere for strænge,

kan den ilægge ham et extraordinairt Bidrag til Fattigvæsenet ud en Afgang i

den almindelige Fattigskat.

 

§ 15.

 

Den i L. 6 - 5 - 5 omhandlede Huustugt tilkommer ikke Huusbonden

over Huusmanden eller dennes Hustru.

 

§ 16.

 

Huusmand, som contractmæssigen er opsagt, hvad enten han har Jord

at bruge eller ikke, kan udkastes, naar han ikke til Faredag godvilligen

flytter. Ligeledes kan den, som vitterlig ikke har nogensomhelst Hjemmel

til Besiddeisen af det Huus eller den Plads, hvorpaa han sidder, efter Huusbondens

Forlangende uden Lovmaal og Dom udkastes.

Udkastelsen forrettes af Lensmanden mod samme Gebyr og Godtgjørelse,

som er bestemt for ham i Lov angaaende hvad der skal betales ved

Retter m. m. af 13de September 1830 § 113.

Finder nogen af Parterne sig forurettet ved saadan Forretning eller

derunder afsagt eragtning, kan han, naar Stevning udtages inden 4 uger efter

Forretningens afholdelse, til første derefter indtræffende Thing, hvortil

lovligt Varsel kan gives, indanke den til Prøvelse ved den Eiendoms Værnething,

hvorunder Pladsen er beliggende, hvor Forretningen da, efter af

Dommeren forgjæves anstillet Forligsprøve, bliver at paakjende.

 

Norsk Lovtidende 1851, utdrag

 

Stor takk til Lars Ove for " lån " av kildematriell .

 

http://www.wangensteen.net/diverse/husmannsloven1851.pdf

[Bjørn Andreas Johansønn Løkken]

Om skatter , skyld og eiendomsforhold ( med forbehold om fakta feil )

 

Under omtalen av gardene , hører vi at de enten var fullgarder , halvgarder , ødegarder , husmannsplasser eller plasser .

 

Disse betegnelser ble fra først av brukt ved fordeling av skatter og utredsler . Til og begynne med skulle en fullgard betale dobbelt så mye skatt som en halvgard og denne igjen dobbelt så mye som en ødegard . Plassene betalte så mindre enn ødegardene .

 

Denne måten å fordele skattene på viste seg i det lange løp å være uheldig og urettferdig . For det første kunne det være stor forskjell på gardenes godhet og størrelse innen samme klasse , og for det andre kunne en gard i en i en lavere klasse ofte være større og bedre enn en av de minste gardene i en høyere klasse . Det finnes mange eksempler på det .

 

For å rette på denne urettferdige skattefordeling , gikk en så over til å fordele skattene etter gardenes landskyld , som på den måten også ble skatteskyld . Landskylden var den avgift som gardens bruker årlig betalte til eieren ( landherren )

Forholdet var desverre slik , at de fleste bønder var forpaktere på gardene sine . En forpakter ble kalt bygselmann ( leilending ) .

 

Da det i gamle dager var lite penger blant folk , ble landskylden betalt med gardens produkter feks . korn , skippund tunge , huder ( okse eller kuhuder ) og skinn ( kalveskinn ) eller smør etter gardens størrelse og godhet .

 

I enkelte tilfelle ble det betalt med hestesko og ” smid ” ( jern )

1 skippund tunge var lik 2 huder

1 hud var lik 12 kalveskinn

 

En fullgards landskyld var i alminnelighet på 2 skippund eller fra 4 huder og oppover.

En halvgard landskyld var fra 2 huder og oppover til omtrent 3 huder.

En ødegard landskyld var fra 1 hud og oppover til 2 huder.

Plassenes skyld var i alminnelighet under 1 hud.

 

Ved år 1600 var forholdet blitt slik at det bare var et fåtall av bøndene som eide gardene sine . Det var kongen ( kronen ) kirken og adelen som eide de fleste gardene . Dette uheldige forhold hadde allerede begynt lenge før ” mannedauen ” i 1349 – 50 .

De fleste bønder var bygselsmenn ( leilendinger ) men de var frie.

 

Etter 1600 ble det forandring i dette uheldige forholdet . Adelen hadde i lang tid ført en hensynkende tilværelse . Den var lite tallrik og forresten fattig i forhold til sine standsfeller i Danmark og Sverige . Den døde enten ut eller gikk på grunn av fattigdom ned i bondeklassen.

 

Etter de uheldige krigene mot Sverige ble kongens eller kronens stilling så vanskelig at dens eiendommer enten måtte selges eller pantsettes .

Pantene ble aldri innløst og panteierne ble eiere av pantene .

Mange innflyttede oppkomlinger samlet seg store rikdommer ved å ta pant i kronens eiendommer.

Prestene forsømte seg heller ikke i så måte.

 

Utviklingen kom dog til å gå den riktige veien , for litt etter litt ble gardene solgt . Som oftest var det bygselsmennene som kjøpte dem.

Den som holdt lengst på sitt gods var kirken . Det er også grunn til og tro at kirkens bygselsmenn alltid har hatt litt bedre betingelser enn de andre . Etter hvert ble deres kår ytterligere forbedret .

I 1660 tilrev kongen seg enevoldmakt over sine undersåtter og sto bare Gud til regnskap for sine handlinger . En skulle tro at folket ville bli helt trellbundet . Dette skjedde ikke . Tvert imot ble kongens enevoldmakt nøkkelen til bedre kår for det norske folk og aller mest for den norske bonde . Den norske bonde hadde alltid vært en fri mann , og det fortsatte han og være .

Men ikke nok med det . Enevoldskongene arbeidet planmessig med å forbedre bøndenes og da især bygselmennenes kår .

 

Vi har hørt at det tilslutt ble landskylden som ble skatteskylden eller matrikkelen som skattene ble utskrevet etter . Det gjaldt da for gardens eier og for brukeren å holde landskylden lav og fast .

Men etter at landskylden var blitt nogenlunde fast , begynte vanskelighetene for bygselsmannen .

Ulykken var den , at bygselmannen måtte fornye bygselen hvert år , og da tok eieren sitt monn igjen ved særskilte ekstrapålegg .

På den måten kom bygselmannen aldri til å sitte trygt på garden / plassen sin .

Han var stadig utsatt for landherrens luner . På kronens vegne var det som oftest fogden som ordnet med bortbygslingen , og på kirkens vegne , var det presten på stedet som ordnet bortbygsling.

 

Ekstragebyret for fornyelsen ble ofte ordnet som gave i en eller annen form og havnet som regel i fogdens eller prestens lomme . Kongen ble oppmerksom på dette . Han utstedte så en forordning om at på statens ( kronens og kirkens ) garder skulle bygseltiden ikke være kortere enn 3 år . Det ble kalt ” 3 års tage ” Da forordningen ikke førte frem , gikk kongen ett skritt videre . Han utstedte en forordning om at bygselen skulle gjelde for bygselmannens livstid .

Da det så ble tvil om hvorvidt enken etter bygselmannen hadde rett til å bruke garden på sin avdøde manns bygselbrev , bestemte han at enken ikke behøvde å fornye bygselen . Hun kunne beholde garden på sin avdøde manns bygselbrev . Til slutt kom så forordningen om at bygselgard ikke kunne bygsles bort til fremmede , før etterkommerne til den forrige bygselmann hadde erklært at de ikke ville bruke den . På den måten kom bygselgarden til å følge ætten .

Det ble også her et slags odelsforhold . Forholdet mellom bøndene og kongen ” han far ” var da også i alminnelighet svært godt .

 

Følgen av dette planmessige arbeid fra kongemaktens side var at det i Norge ble skapt en kraftig og selvbevisst bondestand . Enevoldskongene var i Norge ” bondekonger ” og har av den grunn også sin del i frigjøringsverket i 1814 . Den Norske bonde var fri og meget klassebevisst . Han følte seg nok hevet over husmenn og arbeidere , men mellom selveiende bønder og bygselbønder hersket det ingen klasseforskjell . Det var da som det er nå , det var gjevere å bruke en stor gard enn en liten .

Dernest var tallet på selveiende bønder i lang tid så lite , at de forsvant i massen . Til slutt skal nevnes at bygselbøndene også ofte eide odelsjord . Ved gifte eller arv var de blitt eiere av jord i andre garder og ofte også i den garden de selv bygslet . Eiendomsforholdene var forresten veldig ofte temmelig brokete . Det er derfor vanskelig å gjøre fullstendig rede for dem.

 

Denne form for fjerdingsinndeling varte nesten frem til 1840 årene .

[Svein Arnolf Bjørndal]

Da det i gamle dager var lite penger blant folk , ble landskylden betalt med gardens produkter feks . korn , skippund tunge , huder ( okse eller kuhuder ) og skinn ( kalveskinn ) eller smør etter gardens størrelse og godhet .

 

I enkelte tilfelle ble det betalt med hestesko og ” smid ” ( jern )

 

Jeg kom borti akkurat et sånt tilfelle i en av tingbøkene for Toten i går, på 1690-tallet. Der var det en åstedssak der det ble nevnt at en bonde årlig hadde betalt 6 mark humle (mener jeg det var) til eieren, bortsett fra ett år, da han i stedet hadde betalt med hestesko. Det er vel antagelig bare via slike saker at man kan få innblikk i evt. unntak fra betaling av de vanlige landskyldvarene.

[Bjørn Andreas Johansønn Løkken]

Bygdeting , skatte og saketing og litt om straffesaker …..

 

 

Gjennom min søken etter mine forfedre og noe av deres livshistorie har det blitt avdekket en del episoder hvor de har havnet i forskjellige tvister og skattesaker , hvorpå sakene deres havnet i datidens rettssytem , det er da spesielt i underretten disse sakene havnet og de ble da avgjort ved underrettsdom.

 

Underretten var den eldre betegnelsen på den ordinære førsteinstans i rettssaker , senere herredsrett på landet og byrett i byene , som nå heter tingrett.

 

Bygdetinget på 1600-1700 tallet :

 

 

Det viktigste møtestedet mellom folk og øvrighet var bygdetinget . Hvert fogderi var delt inn i flere tinglag , antallet tinglag kunne variere fra tre til åtte , avhengig av geografisk beliggenhet .

I hvert tinglag ble det holdt tingsamling tre ganger i året etter reglene fra Kristian V’s norske lov i 1687 , senere to ganger i året .

 

Tingsamlingene var plassert slik at de ikke skulle kollidere med de viktigste arbeids onnene i jordbruket , og slik at føret skulle være gunstig . Vintertingene ble holdt i annen halvdel av januar , sommertingene ble holdt i slutten av juni , og høsttingene i annen halvdel av oktober . For sorenskriver og fut varte tingreisene i hver omgang to til tre uker . Futen sendte ut innkalling til tingsamlingene ved hjelp av en budstikke som ble båret fra gård til gård i tinglaget . Det var omhyggelige regler som skulle sikre at beskjeden kom riktig fram , helst til bonden selv , eller til andre medlemmer av husholdet . Budstikka skulle ha jernbeslag på enden med kongens navn på , og ingen annen enn futen hadde lov til å sende den ut . Det forhindret selvsagt likevel ikke at folk kunne benytte samlingene til å snakke om annet enn de offisielle sakene som ble forhandlet på tinget . I selve tingstua var det sjelden plass til flere enn de som trengtes til de enkelte sakene , ellers ventet folk utenfor det meste av tida .

 

 

Skatte og saketing

 

 

I tillegg til sorenskriver og fut møtte også bondemannen på tinget . Bøndene var representert ved de åtte lagrettemennene som var meddommere sammen med sorenskriveren i enkelte saker , og var ellers vitner til det som foregikk på vegne av bygdesamfunnet . Tinget var både skatte og saketing . En viktig grunn til at bøndene skulle møte mest mulig fulltallig opp , var at futen krevde inn skattene her . De som ikke møtte på tinget , eller ikke kunne betale , ble krevd seinere , enten av futen selv eller av lensmannen . Dro det ut med betalingen , kunne futen gå til utpanting , slik at han tok gjenstander som ble solgt på auksjon til dekning av skatten . Var det ikke nok å hente på den

måten , var militær eksekusjon siste utvei til å få inn restansene . Det vil da si at soldater ble innkvartert hos vedkommende , og spiste og drakk på hans regning til gjelda var gjort opp .

 

 

Gjeldsbrev , straffesaker og private tvister

 

 

På tinget ble det lest opp kunngjøringer for allmuen . Her ble kongens skattekrav kunngjort , de kunne forandre seg fra år til år . Andre nye lover og kongelige forordninger ble også lest , deretter kunngjøringer fra de lokale embetsmennene og tilslutt kunngjøring av private dokumenter . Det var her skjøter , festebrev , gjeldsbrev og kårkontraker ble tinglyst og dermed offentliggjort og gyldige . Dernest ble straffesker behandlet , med avhør av tiltalte og vitner og til sist sorenskriverens dom . Til sist kom de private tvistesakene , der to parter var i konflikt om et eller annet . Det kunne handle om eiendom , rettigheter og grenser , om ærekrenkinger og grov munnbruk eller gjeldssaker : Både straffesaker og private saker kunne ofte strekke seg over flere tingsamlinger , om ikke alle parter og innkalte vitner var til stede i første omgang . En del saker ble behandlet i ekstrarettssaker , det vil si utenfor de vanlige tingsamlingene . Det kunne være kriminalsaker , men ofte var det åstedssaker der rettsbehandlingen var avhengig av befaring på stedet . Representanter for bondesamfunnet deltok som lokalkjente når slike åstedssaker skulle behandles eller spesielle kommisjoner hadde bruk for deres kunnskaper .

[Bjørn Andreas Johansønn Løkken]

det ble dobbelt opp . så slettet det ene

[Reidar Oddløkken]

Jeg må rose både Bjørn og Svein Arnolf for alt dere tar dere tid til å bearbeide og legge inn i denne debatten, dere har veldig interessante innlegg, og stor takk til dere to!

Lurer litt på hvordan det gikk for seg når de skulle fastsette grenser mellom fylker, herreder, osv.før i tiden, det var kanskje gamle hevdvundne påstander mellom brukere av utmark og fjellbeiter tilknyttet setre f. eks., og som slått av noen grastustre, jakt, etc. som avgjorde slike grenser mellom fylker og herreder, en kan i blant undres over merkelige kriker og kroker ved slike grenser? Kanskje dram-flaska var frem i blant for å vinne fordeler, dette er sagt, men det er kanskje vandrehistorier?

(Kunne nevnt eksempler, men lar det ligge i første omgang)

 

Dagens grenser mellom fylker og herreder (kommuner i dag) er sikkert fastsatt i rettsystemet, men har alt gått etter skriflig dokumentasjon eller har det noen ganger blitt tatt hensyn til muntlige historier ved fastsettelse av grenser, (f.eks med argumenter som går på at dette området har jeg brukt til beite for mine dyr i over 30 år osv.), for å sette det litt på spissen?

[Svein Arnolf Bjørndal]

Dagens grenser mellom fylker og herreder (kommuner i dag) er sikkert fastsatt i rettsystemet, men har alt gått etter skriflig dokumentasjon eller har det noen ganger blitt tatt hensyn til muntlige historier ved fastsettelse av grenser, (f.eks med argumenter som at dette området har jeg brukt i over 30 år osv.), for å sette det litt på spissen?

 

Det florerer med åstedssaker fra slutten av 1600-tallet og utover på 1700-tallet i tingbøkene. Det gjelder spesielt gårder, men av og til også beiterettigheter m.v. mellom bygdelag i fjellområder, f.eks. Det ble da gjerne trommet sammen de eldste i bygda, eller også yngre folk som kunne si noe om hvordan forholdene hadde vært. Og da var det sedvane det gikk på, så, ja, kunne tilstrekkelig mange si at gård A hadde brukt et område "alltid", så kom sjelden gård B noen vei. Når så retten har kommet frem til noe i den enkelte sak, har man senere vist til dette, dersom tvisten kom opp igjen.

 

Slike åstedssaker kan også være fine slektshistoriske kilder, for det er ofte nevnt hvor de enkelte provene (vitnene) hadde vokst opp, eller i hvert fall hvor lenge de hadde vært i bygda, dersom de ikke var derfra.

[Helge Bjerkevoll]

... Kanskje dram-flaska var frem i blant for å vinne fordeler, dette er sagt, men det er kanskje vandrehistorier?

(Kunne nevnt eksempler, men lar det ligge i første omgang)

 

 

Tror ikke det alltid er vandrehistorier. Tar med denne fra bygdeboka.(Det er også et par andre av samme sort).

 

<<Etter han Jo på Myrå fødd 1842 har eg i 1920-åra notert slik han hadde høyrt av svigermor si Mali på Myrå (1807-1879): - Gjelstenninganj bytte te se hamna oppe i Skara og oppe i Snaufjellsbotna... Ho Mali sa det va breijnvinet so gjorde at Gjelstenningajn fekk tak i all denna goe hamna. - Når Rekdalingajn bære fekk breijnvin dei so -.>>

 

Jau da, vi rekdalinger har alltid nytt en god dram så historia er sikkert riktig :) Og fra Gjelsten stammer jo mange smarte handelsfolk.

[Bjørn Andreas Johansønn Løkken]

Det florerer med åstedssaker fra slutten av 1600-tallet og utover på 1700-tallet i tingbøkene. Det gjelder spesielt gårder, men av og til også beiterettigheter m.v. mellom bygdelag i fjellområder, f.eks. Det ble da gjerne trommet sammen de eldste i bygda, eller også yngre folk som kunne si noe om hvordan forholdene hadde vært. Og da var det sedvane det gikk på, så, ja, kunne tilstrekkelig mange si at gård A hadde brukt et område "alltid", så kom sjelden gård B noen vei. Når så retten har kommet frem til noe i den enkelte sak, har man senere vist til dette, dersom tvisten kom opp igjen.

 

Slike åstedssaker kan også være fine slektshistoriske kilder, for det er ofte nevnt hvor de enkelte provene (vitnene) hadde vokst opp, eller i hvert fall hvor lenge de hadde vært i bygda, dersom de ikke var derfra.

 

 

Grensesetting

 

Da major Schnitler reiste langs svenskegrensa i 1740 åra , innhentet han opplysninger fra lokalkjente i de bygdene han dro igjennom . Skulle grenser mellom land eller ellers mellom gårder eller bygdelag gåes opp , var det viktig å få informasjon , ikke bare fra partene i saken , men også fra gamle folk som kunne berette om tradisjonene fra eldre tid.

[Bjørn Andreas Johansønn Løkken]

( med forbehold om feil som kan ha sneket seg inn )

 

Generelle opplysninger

 

 

 

Mynt .

 

1550 : 1 daler = 2 mark = 32 skilling .

 

1580 : 1 daler = 4 mark = 64 skilling .

 

1616 : 1 daler = 5 mark = 80 skilling .

 

1619 : 1 daler = 6 mark = 96 skilling .

 

1813-16 : 1 riksbankdaler ( rbdlr ) = 4 ort = 96 skilling .

 

1816-75 : 1 speciedaler = 5 ort = 120 skilling .

 

Fra 1876 : 1 krone ( = 30 skilling ) = 100 øre .

 

Mål og vekt .

 

Kornmål : 1 tønne = 4 kvarter = 8 skjepper = 16 settunger = 48 kanner = 192 potter

( = 186,2 liter , 1 pott = 0,965 liter )

 

Enhetene varierte ofte i størrelse fra fogderi til fogderi , men de ovennevnte oppgitte

var vanlig på Romerike , Hedemark med Odalen fra 1600 tallet av .

 

Ved lov av 28 juli 1824 ble enhetene fastsatt til :

 

4 kvart = 8 skjepper = 16 settunger = 144 potter ( = 138,974 liter )

 

1 skjeppe = 2 settunger = 3 nottinger = 4 fjerdingkar = 8 åttunger =

18 potter ( = 17,359 liter , 1 åtting = 2,18 liter )

 

1 pott = 4 peler ( = 0,965 liter , 1 pel = 0,2413 liter )

 

 

Vektenheter:

 

1 skippund = 4 fjerdinger = 20 lispund = 80 remål = 320 ringsmonn =

720 bismermerker ( = 185,17 kilo før 1824 , senere = 159,4 kilo )

 

1 bismerpund = 4 remål = 12 skålpund ( pund ) = 16 ringsmonn =

24 bismermerker ( = 5,977 kilo )

 

1 spann = 30 bismermerker ( = 7,72 kilo )

 

1 våg = 3 bismerpund . 1 skålpund ( pund ) = 2 bismermerker ( = 0,514 kilo )

 

Landskyldvarer

 

1 skippund tunge = 20 lispund tunge = 2 huder = 2 tønner korn =

3 bismerpund smør = .

 

1 lispund tunge = 4 remål = 16 ringsmonn .

 

1 hud = 12 skinn .

 

1 skinn = 4 skinklinger .

 

1 tønne = 12 settunger .

 

Tunge var betegnelsen for tungt , fullmodent korn . Skippund tunge kunne også være en blanding av mel og malt eller bare en av delene . Forholdet til korntønna kunne da variere etter vareslaget som skippund tunge var mål for .

Hud var kuhud og skinn var kalveskinn .

 

På 1600 tallet var verdiforholdet mellom de ulike skyldvarer slik :

 

1 skippund tunge = 1 bismerpund smør = ca. 2 tønner korn = 2 huder = 3 daler