Tragedie...

[Tor Trondsen]

I begynnelsen av denne måneden fikk jeg følgende melding i innboksen min:

Hello,

 

My name is xxxx xxxxxx and I work at a history museum in St. Cloud, Minnesota. We recently received a large box full of photos from the estate of Adeline Salveson. We cannot keep these photos here, as most of them do not deal with our local history. As far as I can tell, Adeline and her brother Rev. Osmund Salveson had no children. There are many photos of Adeline, her brother, and her parents. There are also some of her grandparents.

 

Might this be something you are interested in? If so, or if you know of any other family we might want to contact, please let me know. Adeline left these items (as well as others) to the Bethlehem Lutheran Church here in town, and they brought us this box of photos. If you are interested, I can put you and the church in contact so you can discuss this further.

 

Siden jeg var på reise da denne tikket in tok det tre-fire dager før jeg kunne svare damen og sette i gang slekta "over dammen" med å hente skatten.

Jeg fikk svar, og i svaret stod det at bildene var sendt til bake til den lokale kirken p.g.a plassmangel.

 

I dag fikk jeg beskjed fra slekta i statene...

Hello, Tor Arne

I regret to inform you that the day after I received your message, my uncle Bruce drove to St. Cloud, visited the Stearns History museum and learned that the photo collection had been returned to the Bethlehem Lutheran church some time (days) before. He visited the church only to find that the collection had been discarded in the trash by a Sunday-school teacher. We were so saddened by this unpleasant information that I've been having trouble thinking of how to tell you about this. I'm sorry for the bad news.

David.

 

Er det mulig?!

[Aase R Sæther - Gloppen]

Uffdå! Dette var ille. Og så ein søndagsskule-lærar då, burde vel visst betre!

[Ken V. Nordberg]

Kjempetrist. Og dette er nok ikke en uvanlig hendelse. Grøsser nå jeg tenker på hvor mange slike samlinger som sikkert har havnet i søpla.

 

Jeg skulle med glede selv overtatt scanningen av en slik boks om den kom meg i hende.

[Jarl V. Erichsen]

Udiskutabelt tragisk! Men når galt først er skjedd var det kanskje til nytte for tusen andre at du delte den her!

[Torbjørn Igelkjøn]

Tja... er ei slik samling eigentleg så interessant, så lenge personane ikkje er i slekt med ein sjølv? Dessutan vert vel dette massevis av bilete der ein kanskje ikkje veit verken kven personane er, kvar eller når dei er tekne. At eit historisk museum ikkje fann dette verdt å ta vare på seier kanskje sitt? Dersom ein greidde å spore opp slektningar med historisk interesse kunne derimot ei slik samling vore ei gullgruve. Sundagsskulelæraren burde kanskje tenkt så langt at samlinga kunne ha interesse for nokon, men han/ho har vel ikkje vore spesielt interessert i historie, og har ikkje sett nokon verdi i det.

 

Sjølv tykkjer eg ei samling med gamle brev ville ha vore mykje meir spennande. Då kan ein lese seg til kva desse menneska tenkte og følte, skrivne med deira eigne ord. Kanskje har også den som skriv gått rundt i det same landskapet som ein sjølv har gått, men i ei heilt anna tid. Dessutan veit ein gjerne kven som har skrive brevet, eller er omtalt, i motsetnad til fotografi, der ein gjerne er eit par generasjonar for seint ute til å få greie på kven som er avbilda. Diverre har eg svært lite brev når det gjeld slekta mi, sidan det meste er brent av personar som mangla historisk interesse (og/eller kanskje dei ikkje ville at andre skulle grafse i deira saker?). Eg har ein del gamle bilete, og har også fått tilsendt nokre frå U.S.A. men problemet er stort sett at ingen nolevande kan seie kven som er på bileta. Dermed vert ein sitjande og spekulere på kven dei var, om det var slektningar eller vener.

 

Så om nokon sit med ei samling gamle eller nye bilete bør ein skrive f.eks. kven som er avbilda, kvar, når osv. - før det er for seint. Elles får dei fort liten verdi for dei som kjem etter oss.

[Ken V. Nordberg]

Nå i denne digitale alderen så skal det ikke så mye til for og digitalisere bildene og lagre disse digitalt. Om man absolutt ikke vil lagre bilder i papirformat så bør de ihvertfall digitaliseres og lagres i digitalt format. Dersom noen sendte meg en samlig med bilder, så ville jeg med glede digitalisert disse og lagret de ett sted til den tid da noen ville publisere dem på nettet eller jeg selv ikke var i stand til og fortsette lagringen (og i så tilfelle ville jeg kanskje sett etter noen andre til og overta samlingen).

 

Men det er klart; uten stedsnavn, årstall og/eller navn på personene som er avbildet så har de vel liten historisk verdi. Om man i minste har ett stedsnavn (uten av personene nødvendigvis er navngitt) så kan sikkert ett lokallag ha nytte av dem i forbindelse med publisering av historiske bilder fra ett gitt område.

 

Uansett; om noen hadde sagt til meg at de hadde en boks bilder sittende og at disse ville havne på dynga hvis ikke jeg ville ha dem; så skulle jeg med glede tatt i mot dem. Det kunne jo hende at noen hadde personnavn, stedsnavn eller årstall skrevet på dem.

 

Støtter for øvrig Torbjørns oppfordring om å navngi personer og sted på de bildene man selv har.

[Kathe Røed]

Jeg har vært så heldig å arve en skatt - 2 tykke album med bilder av slektninger på fars-siden. Min far hadde skrevet bak på nesten hvert billede, takk og lov. De eldste folka er Agde Dorothea Andreasdatter Berner og hennes mann Poul Amundsen Ladegaardsøen - begge født 1797. De er gamle på bildene, naturligvis.

Min mors familie hadde jeg ingen bilder av, men via dette forumet kom jeg i kontakt med nålevende slekt som hadde bilder - og som gladelig delte.Fantastisk!

Jeg har også arvet masse korrespondanse mellom en onkel av meg og en annen slektning - riktig interessant lesing som tar for seg slektsforskning før Digitalarkivet og andre gjorde det mulig å lete seg fram på nett. Min onkel tilbragte mange timer i diverse lesesaler sammen med likesinnede.

Jeg har full forståelse for at Tor synes det er en tragedie når foto fra gammelt av blir kastet - da vil man i alle fall aldri få vite hvem de var. Mvh

[Ken V. Nordberg]

Jeg var også så heldig og finne bilder av ett par av mine tipp-oldeforeldre jeg trodde var tapt. Kopien til mine oldeforeldre forsvant etter at de døde og ingen i familien min viste hvor de hadde havnet under oppgjøret av boet. "Sannsynligvis var de kastet", fikk jeg høre.

 

Mange år senere kom jeg i kontakt med etterkommere etter de samme tippoldeforeldrene (en av søskene til mine oldeforeldre hadde emigrert til USA). Og rent tilfeldig spurte jeg om de hadde eksemplarer av bildene. Og de viste seg at ved siste tur til Norge på femtitallet hadde den emigrerte broren sikret seg kopi av fotografiene. Og gode kopier var det også - nesten som man skulle tro det var han som fikk originalene. Men uansett så fikk jeg scannet disse bildene og har nå bilder av enda ett sett med tippoldeforeldre.

 

Det samme er tilfelle med ett annet sett tippoldeforeldre. Familien vet med 100% at det fantes bilder av dem; men ingen vet nå hvor disse bildene er. Kjempetrist.