Jump to content
Arkivverket

Hvilke tanker gjør dere dere underveis?


Kr. Tangen

Recommended Posts

Hei

 

Mens jeg blar i digitaliserte og andre kilder så gjør jeg meg mine betraktninger om levd liv. Om begivenheter (på både godt og vondt) i forskjellige menneskers liv. Jeg kan lure på hvordan den og den må ha sett ut, og hvordan de var. Deres personlighet, egenskaper, interesser, uoppfylte drømmer (som det kanskje var flest av), evner, med mer. Hendelser og omstendigheter.

 

Jeg gjør meg blant annet tanker omkring deres omgivelser, hverdagsliv, bosted, arbeid, hva de slet med og hvilke gleder de hadde. Ikke at jeg noengang får vite. Men tanker gjør man seg alltids. Mens man leter, lærer, hjelper, sitter fast, deler med andre, utfordres, gledes, spør, og så videre. Underveis.

 

Hvilke tanker gjør du deg, mens du forsker i slekter?

Link to comment
Share on other sites

Hvilke tanker gjør du deg, mens du forsker i slekter?

 

Jeg gjør meg nok noen av de samme tankene. Og ikke minst tenker jeg på den store utviklingen som har skjedd for "vanlige mennesker" fra ca. 1930-tallet til i dag. De fleste mennesker av arbeider- eller bondestand hadde mer enn nok med å få tingene til å gå rundt, så "interesser" i vår betydning av ordet, hadde de neppe mye tid til. Fritid hørte overklassen til. Noen har vel også overklassefolk blant sine nære aner, men i hvert fall ikke undertegnede.

 

Det ble for noen år siden vist en serie på NRK om utviklingen på 1900-tallet, og det var meget interessant. 1900-tallet er jo det eneste århundret som har blitt dokumentert på film og foto fra A til Å, så det føles nærmere også av den grunn. Både arbeidstid og ikke minst arbeidsmiljøet har endret seg radikalt på denne tiden. Når man tenker på hvor lange arbeidsdager folk hadde på begynnelsen av 1900-tallet, ofte under meget farlige eller på annen måte helseskadelige arbeidsforhold, er det ikke rart at mange døde tidlig.

 

De store epidemiers tid var imidlertid over på begynnelsen av 1900-tallet, og man må tilbake til 1700-tallet for å finne stor barnedødelighet. Døden var en nær følgesvenn for de fleste mennesker, men det må likevel ha vært et hardt slag for et anepar av meg i Aker, som i 1795 begravet alle sine barn på samme dag, 5, 3 og 1 år gamle. Men de var heldige og fikk senere nye barn som levde opp. Byene var på denne tiden de reneste dødsfeller, som var avhengige av innflytting for å beholde folketallet. Trangboddhet og dårlige sanitærforhold hadde nok skylden.

 

Ellers heter det seg at en person fra vikingtiden ville ha kunnet gjenkjenne jordbruket på tidlig 1800-tall, så de store forandringene på bygdene skjedde ikke før midten av århundret med hestemekaniseringen. Endringene her "jaget" på sin side folk til byene eller over til Amerika. De av oss som i dag bor i by, kan ofte følge sporene av nettopp denne "revolusjonen" på bygdene for rundt 150 år siden. Å lese historie og se de større linjene, lar oss forstå mikroperspektivet sett fra våre egne forfedre bedre.

Link to comment
Share on other sites

Går ut ifra at de fleste gjør seg tanker om hvordan deres aner har levd. Så også jeg. En gren av min slekt kom fra Uskedalen i Rosendal, siden flyttet de ut til Fjellberg som dengang var egen kommune. For noen år siden foretok jeg en reise til disse stedene for å se hvordan det så ut der. Tenkte at da ville jeg bedre forstå hvordan de måtte ha hatt det. Jeg hadde forestilt meg Uskedalen som en trang og dyster dal, men jeg ble overrasket over hvor pent og romslig det var der. Jeg fant noen av gårdene der mine forfedre hadde bodd for ca 150 - 200 år siden. Det var ikke de samme husene som stod der nå, men på en av gårdene hadde de funnet murrester av tidligere hus en gang under restaurering av hovedhuset, og jeg fikk se bilder av dette. Jeg reiste også til Fjellberg og så på gården der, som var blitt ovetatt av min oldefar på odel etter sin mor. Noen steder traff jeg fjerne slektninger (3- og 4- menninger av min far) som hadde mange bilder jeg kunne få skanne, så det ble en 'innbringende' tur i slektsforskersammenheng.

 

Jeg har også besøkt opphavssteder til andre grener av slekta, og det har vært like interessant. Ved å se stedene der de kom fra synes jeg å ha fått et lite innblikk av deres liv, selv om tidene var annerledes og kårene enklere. Jeg anbefaler dere andre å gjøre som jeg, hvis dere da ikke bor på stedet der slekta har levd i generasjoner.

Link to comment
Share on other sites

Hei Kristine Tangen,

 

Først har jeg i tankene å få alle grunnfakta på plass, som navn, fødselsdato og år, bosted, arbeidsplass osv. Men når jeg kommer lengre etter hvert og mer opplysninger rundt hver person kommer til, gjør jeg meg stort sett samme tanker som du gjør om levevis, hva dem følte osv. Heldigvis kan ganske mange finne endel folk i slekter som det finnes portrett og epitafium av, også noen avbildet på gravmonument (om man har slekt som går tilbake til Danmark f.eks.) Ellers kan man av og til finne beskrivelser av hvordan folk så ut, hvilken klær man hadde, utstyr i huset osv. (ved skifter) og mer til. Ellers er det bare å se for seg personer i fantasien, der bilder mangler.

 

V.h. Svein

Link to comment
Share on other sites

Hei igjen! Jo, jeg kan også si at jeg bruker fantasien ganske mye og 'lager' meg et utseende på mine tipper (og andre). Jeg husker en gang jeg hadde strevd i mange timer med å prøve å finne riktige foreldre til en 2-tipp-oldemor. Dette var på slutten av 1700-tallet. Hadde mange personer med ganske like navn, som jeg forsket på.

 

Jeg hadde lest husforhørslister, der presten hadde vært i hjemmet deres i 8 dager og forhørt alle om deres kunnskaper i katekismen m.m. Denne anen min var eneste jente i familien. Ellers var der oppgitt at en av brødrene var vanvittig og en annen var spedalsk. Så tenkte jeg på den stakkars jenta som antakelig måtte stå for oppvartingen og stellet i huset ... iberegnet presten. Jeg følte så med henne og hadde henne i tankene da jeg gikk til sengs.

 

Om natta drømte jeg at jeg var på kirkegården og spadde opp gamle graver, for jeg skulle finne min 3-tippoldemor. Så 'fant' jeg en død person, som jeg kikket nøye på, men la henne til side på kanten av graven. så 'fant' jeg en annen kvinne under der igjen, kikket nøye på henne også, men la også henne på kanten av graven. Enda lengre nede fant jeg en til og ble overlykkelig fordi jeg fant ut at hun hadde akkurat samme tannstilling som meg. Da var det riktig. Så la jeg henne tilbake og la de to andre varsomt oppå der igjen.

 

Akk, tanker og drømmer er tollfrie ... he he.

Link to comment
Share on other sites

Med tanker tilbake i tiden ser man at det er ikke mange generasjoner siden Danmark, Norge og Sveriges befolkning var involvert i Napoleonskrigene.

Jeg er født i 1946.

Min far var født i 1915, han var yngste sønn. Hans far var født i 1860. Min oldefar var født i 1816 og min tippoldefar var født i 1766. Den sistnevnte var med i krigen mot Russland i 1790,satt som krigsfange i Russland i 1 år og senere var han med i slaget om Stralsund i 1813. Dvs med direkte overlevering av historisake fakta fra far til sønn, så er det ikke så lenge siden det var øyenvitner til historiske tablåer.

Mine tanker har ofte vært hvordan de levde og spiste. Jeg prøver selv å leve i et historisk miljø med såkalt re-enactment, og da kan vi leve oss inn i en svunnen tid. Men det er en ting vi aldri kan gjenskape, det er de følelser og savn menneskene fra en svunnen tid hadde.Vi kan gjenskape deres klær og hus, men vi kan ikke gjenskape deres sykdommer. Jeg sender ofte en takknemlig tanke til mine forfedre, som gjennom slit og savn la grunnen til at jeg kunne få meg en solid akademisk utdannelse, med en god og interessant stilling. Jeg har kunnet arbeide mange år i inspirerende stillinger i utlandet og i Norge og forvente meg om et par år en rolig tilværelse som pensjonist. Alt dette takket være mine forfedres slit og forsakelser. Dog tror jeg at både kvinner og menn fra en svunnen tid har hatt mye glede, spist god mat, hatt gode venner og takket for et liv i Gudsfrykt og respekt for det samfunn de levet i og som de var tilpasset.

 

Med respekt

 

Helge Warberg

Link to comment
Share on other sites

Kinesiske folk dypt rotfestet i stamfar tilbedelse, er buddhismen akseptert utenfor kan ikke endres etter den nasjonale temperament, og India mener at alle religioner er like seks reinkarnasjonen av ideen om at sjelen vil oppleve en syklus av sykdom og død, ingen begynnelse og slutt, dette kan også være et annet nivå for å forklare hvorfor den kinesiske syn på historien er tung, å alltid ha en detaljert historisk redegjørelse for hva deres forfedre har gjort, men indianerne ikke legge vekt på ting i fortiden som var skrape den, så Indias rekord er meget ufullstendig for buddhismen, vil tro ikke støtter deres forfedre, fordi den er enkel, fordi dette livet avgjøre ditt neste liv karma skjebne, seks vask, så sjelen er udødelig, hvem som skal og hvem spiller ingen rolle.

Link to comment
Share on other sites

Jeg tenker ofte på hvor totalt forskjellige våre forfedres liv var sammenlignet med våre egne liv idag. Vi henfaller lett til idyllisering av de "gode gamle dager", men jeg tror ikke våre forfedre på seksten- og syttenhundretallet ville kjent seg igjen i manges glansbilder av fortiden. Så anderledes levde de at det vel er så godt som umulig for oss å sette oss inn i deres hverdag - vi mangler forutsetningene og innlevelsesevnen, og mange mangler også kunnskapene om forfedrenes liv, og et forsøk på å beskrive dem i et kort innlegg her blir nesten patetisk.

 

Jeg tenker ofte på slitet og strevet, på ensformigheten, på smertene, sorgene og redselen.

 

Tenk bare på det daglige strev for å kunne spise seg sånn nogenlunde mett hver dag - de hadde uår i tidligere tider også, med feilslåtte avlinger på grunn av tørke, kulde, regn eller flom - men konsekvensene var så mye større for folk dengang.

 

Tenk på slitet med en så prosaisk ting som å skulle ha vann i huset til enhver tid - det ble båret utallige bøtter fra nærmeste bekk eller tjern, om vinteren ble det kakket hull i isen eller det ble smeltet snø. Tenk på strevet med å skaffe ved, enten gjennom hugst eller plukking av drivved gjennom hele året, for å ha nok til matlagning og ovnsfyring når kulden satte inn. Tenk på strevet med å holde varmen i dårlige hus, døgnet rundt, gjennom kalde vintre. Tenk på mørket de levde i gjennom store deler av vinteren - mørkt ute, mørkt inne.

 

Tenk på den ensformige maten - velling, tørr fisk, velling, salt kjøtt, velling, tørt og hardt brød, velling. Tenk på hygienen - eller mangelen på samme! - tenk på kroppsluktene, bakteriefloraen, tenk på sykdommene, smertene, mangelen på leger og medisiner. Tenk bare på detaljer som lus og tannpine! Tenk på dødeligheten, store barneflokker som ikke levde opp, mødre som risikerte sitt liv ved hver eneste en av de mange barnefødslene de måtte gjennomgå. Tenk på sorgene og savnet.

 

Tenk på de dårlige husværene og trangboddheten. Tenk på mangelen på redskap og utstyr som kunne ha lettet hverdagen. Tenk på slitet på åkeren og i fjøset, i tømmerskogen eller ute på fiskefeltet, ombord på seilskuten eller nede i gruven, ved vaskebrettet og grytene.

 

Tenk på monotonien i hverdagen - det var ikke mange adspredelser utover en gudstjeneste nå og da, litt festing ved juletider, et bryllup nå og et gravøl da samt litt "underholdning" på bygdetinget. Tenk på kunnskapsmangelen - de fleste kunne ikke lese eller skrive, de visste lite om livet utenfor.

 

Tenk på klasseskillet, forskjellene mellom tjenerskap og herrskap, mellom almue og øvrighet, mellom bonde og prest. Og mulighetene for å komme seg ut av klassen man var født inn i, var minimale - endret man klassetilhørighet, så var det som oftest nedover på stigen.

 

Tenk på de sosiale normene som regulerte folks liv og utfoldelse. Tenk på lovverket og straffenivået for dem som brøt loven. Tenk på Kirkens makt, frykten for evig fortapelse hvis man trådte litt feil. Tenk på overtroen og redselen for fenomener de dengang ikke hadde noen forklaringer på.

 

Var det da ingen lyspunkter? Med vår tids øyne og krav til "lykkelig liv" tror jeg man skal lete lenge etter dem. Jeg tenker ofte når jeg nyter sommeren på et varmt svaberg eller når jeg går en flott skitur over stille, hvite fjellvidder: Hadde våre forfedre øyne for denne skjønnheten? Å nyte er et overskuddsforetagende, og overskudd var det lite av, i alle ordets betydninger.

 

Så klamret de seg heller til sin gudstro i en forhåpning om en bedre tilværelse når de en gang forlot denne jammerdalen. Slik klarte de vel å holde motet oppe og å finne en viss mening med slitet og strevet.

 

Vi sier ofte at vi nordmenn har vunnet i det store lotteriet ved å bli født her i landet. Rent historisk er det feil - for de allerfleste nordmenn opp gjennom tidene har dette vært et ganske så trasig hjørne av verden å leve i. Men ta med tidsdimensjonen også, så forstår vi hvor heldige vi har vært som BÅDE er født her i landet OG er født på 1900-tallet - da kan vi virkelig begynne å snakke om det store vinnerloddet!

Link to comment
Share on other sites

Det var en veldig fin beskrivelse Tore! I tillegg til dette så var det en tid uten støy. Det er virkelig blitt en mangelvare i dag. Du blir invadert av lyd til alle tider og på alle plasser. Det må være en av de få tingene som var bedre før.

 

Mvh. Johan Arthur Hansen

Link to comment
Share on other sites

Det var en veldig fin beskrivelse Tore! I tillegg til dette så var det en tid uten støy. Det er virkelig blitt en mangelvare i dag. Du blir invadert av lyd til alle tider og på alle plasser. Det må være en av de få tingene som var bedre før.

 

Mvh. Johan Arthur Hansen

 

Det er helt riktig Johan Arthur, de slapp nok å gå med øreklokker slik som i dag!

 

Er også helt enig i det Tore skriver, og i tillegg var det ikke bare å sette seg i bilen hvis en skulle forflytte seg slik som det er i dag, og folk jobbet og slet mer fysisk.

Link to comment
Share on other sites

Tore har nok helt rett i sin beskrivelse. Allikevel er jeg ganske sikker på at folk kunne smile og le, synge og danse den gang også. Livet har aldri vært bare sorg og elendighet.

 

Da jeg begynte å skrive av kirkebøker fra 1700-tallet, var det et sjokk å se alle de døde barna i begravelseslistene. Etterhvert har jeg forsonet meg med det, og for dem som levde på den tida var det en selvfølge at ikke alle levde opp. Men det må selvsagt ha vært ille å miste 3, 4 eller 5 barn i løpet av en uke eller to slik det ofte var når det kom en epidemi.

Link to comment
Share on other sites

Interessante betraktninger fra innsenderne. Det moderne mennesket i dag ville sannsynligvis ikke klart å overleve en verden fra 1811, om de ble satt tilbake dit. Først gjelder det helsen.De sykdommer våre forfedre måtte slite med er bagateller for oss i dag.Svært få dør av en vanlig forkjølelse eller en betent finger.

Når det gjelder maten var den nok for mange ensformig, men for de familier som hadde tilgang til råvarer, så var maten meget god og smakfull og full av variasjoner.Det finnes eksempler på kjøkken kunster fra Christian den IV tid som på mange måter overgår smak og utseende på hva mange av oss får servert i dag. Vi, min familie og jeg har sammen med venner levet i et re-enactment miljø i 21 år. Riktignok er dette i stor grad basert på felt miljø i militæret. Men all den vidunderlige maten som min hustru kan trylle frem etter gamle oppskrifter og tilberede dem over bål , uten noen moderne hjelpemidler, viser at mennesker fra vår fortid hadde glede av meget god mat.

En annen ting som blir fremhevet er transport. Ja, folk ble transportert over vei og sjø dengang også. Husk bare at de var tilpasset sin tid. De kjente ingen andre muligheter for transport enn med hest og dertil egnet vogn eller slede. Eksemplet er både Carl XII og Napoleon som bragte tusener av mennesker fra hjertet av Europa til langt inn i et primitivt og veiløst Russland. Alt foregikk med hest og trehjul. Menneskene var tilpasset sin tid.

Jeg arbeidet et år, for 12 år siden i Carpatene i Romania.Mine ansatte kom ridende på jobb og jeg så ikke en eneste traktor blandt bøndene den tiden jeg var der. Det jeg noterte meg var at alle gårdene hadde brønn utenfor huset,ikke innlagt elektrisitet og hest og okser var trekkdyrene.Disse menneskene kunne leve med trekkdyret sitt fordi de var tilpasset sin tid. Folk som har hest i Norge i dag har ikke de samme kunnskaper om dette flotte dyret,for dem er hest luksus.For rumenerne i Carpatene var hest en del av deres hverdag og en nødvendighet.Så også for våre forfedre. Hesten var bare der til deres bruk, det ble ikke stilt sprøsmål om andre transportmuligheter, og de hadde ingen aning om hva som skulle komme en gang i fremtiden. Vi har den fordelen at vi kan se tilbake.

 

En siste ting Gudstro. For å sitere en berømt norsk filmregisør:"Folk trodde ikke på Gud i Middelalderen og på 1700 tallet, de visste at Han eksisterte" Dvs respekten for Gud og alt som hadde med kirken å gjøre var så inngrodd at livet deres i gode og onde dager gav dem all den lindring de trengte.De stilte ingen spørsmål om dette var rett eller ikke, ei heller stilte de spørsmål hvorfor det var et klassesamfunn. De var tilpasset dette samfunnet.

 

Helge Warberg

Link to comment
Share on other sites

En annen ting som blir fremhevet er transport. Ja, folk ble transportert over vei og sjø dengang også. Husk bare at de var tilpasset sin tid. De kjente ingen andre muligheter for transport enn med hest og dertil egnet vogn eller slede. Eksemplet er både Carl XII og Napoleon som bragte tusener av mennesker fra hjertet av Europa til langt inn i et primitivt og veiløst Russland. Alt foregikk med hest og trehjul. Menneskene var tilpasset sin tid.

Jeg arbeidet et år, for 12 år siden i Carpatene i Romania.Mine ansatte kom ridende på jobb og jeg så ikke en eneste traktor blandt bøndene den tiden jeg var der.

 

Veistellet var kanskje litt bedre i Sentral-Europa på begynnelsen av 1800-tallet, skjønt å få frem kanonene på Carl XIIs tid må ha vært litt av et slit, selv om de nok både da og senere ble trukket av hester. I Norge foregikk transporten fortsatt først og fremst på hesteryggen om sommeren, trolig med spisslede om vinteren.

 

Det ble anlagt vei forholdsvis tidlig fra Christiania til Kongsberg, med tanke på lettvint adkomst til Sølvverket. Men dette var mer et unntak. Så hører vi da også om folk som ikke nådde frem til riksforsamlingen på Eidsvoll i tide i 1814, fordi de satt fast i gjørme og slaps i vårløsningen.

 

I skifter fra denne tiden og tidligere har jeg ikke kommet over en eneste vogn av noe slag, derimot sleder, som også ble brukt på jordene om sommeren. Og det nevnes selvfølgelig ridesaler, både for mann og kvinne. Så trolig var det nok her som i Romania over 100 år senere.

Link to comment
Share on other sites

  • 9 months later...

Du Leif skriver om å være sjokkert over alle småbarna som døde da han skrev av kirkebøker. Jeg kan si at da jeg begynte å skrive

av arvinger i skifter ble jeg sjokkert over at ganske mange av barna faktisk mistet begge sine foreldre i ung alder. Noen spesielle

skjebner fra min egen slekt har jeg også tenkt en del på, og da blant annet en forfar i Skogn i som ble gift i 1789. I løpet av de

5 neste årene skulle han miste 5 små barn(blant annet et tvillingpar), og etter siste fødsel døde kona på barselsseng. Han giftet seg

pånytt og fikk en datter i 1795, og hun ble den eneste av barna hans som nådde voksen alder. Også 2 barn i det ekteskapet døde, og

den eldste av dem ble 12 år. Syns Tore oppsummerer veldig fint mye av det jeg har tenkt på når jeg har forsket på min slekt, og har

også tenkt de samme tanker som det skrives om i første innlegg.

Link to comment
Share on other sites

Tore har nok helt rett i sin beskrivelse. Allikevel er jeg ganske sikker på at folk kunne smile og le, synge og danse den gang også. Livet har aldri vært bare sorg og elendighet.

 

Da jeg begynte å skrive av kirkebøker fra 1700-tallet, var det et sjokk å se alle de døde barna i begravelseslistene. Etterhvert har jeg forsonet meg med det, og for dem som levde på den tida var det en selvfølge at ikke alle levde opp. Men det må selvsagt ha vært ille å miste 3, 4 eller 5 barn i løpet av en uke eller to slik det ofte var når det kom en epidemi.

 

Jeg snakket med en gjeng jamgamle/ noe eldre personer på Hetlandsheia i gård. En opplysning som ble gitt (sagt på en måte som om vi alle visste om det fra før) var at før når man tilberedte kjøtt som var bedervet eller f.eks av selvdøde dyr, så ga man det alltid først til den sist fødte. Gikk det bra, så kunne de øvrige også spise det. Døde barnet, så var det det minst farlige, verre hvis et eldre barn døde. Dette var blitt fortalt gjennom mor og mormor... som en selsagt "sannhet". Noen andre som har hørt dette fra "de gode, gamle dager, da folk svalt ihjel"?

 

Forøvrig: Mange fine betraktninger om gamle dager i denne tråden. Jeg interesserer meg mest selv for de siste 2-3-400 hundre år... opptattheten av lenken til Harald Hårfagre og Tore Gardsson osv som min onkel Petrus Valand var så opptatt av, er rimelig fjernt for meg. Jeg liker å forsøke å sette meg litt inn i hvordan mine egne forfedre hadde det for ikke alt for mange ledd tilbake.

Link to comment
Share on other sites

Det som slår meg etter mange år med slektsleting er at mennesket i dag ikke er noe annerledes enn mennesket var før, samme hvor langt tilbake du går.

De har de samme følelser, behov og drømmer. Jeg tror nok også de har de samme tanker om sine aner og om framtiden som vi har i dag.

Det er kun kultur, relgion og det materialistiske rundt dem som hele tiden endrer seg.

Link to comment
Share on other sites

De har de samme følelser, behov og drømmer.

 

Grunnleggende følelser som glede, sorg, frykt, og behov som tak over hodet og et minstemål av mat og klær på kroppen, deler vi selvfølgelig. Men drømmer? For de fleste var nok livsveien gitt og staket ut i det du lå i vuggen, så de siktet nok ikke høyere enn det som var rimelig innenfor deres livskår og klasse. I dag er dette mye mer åpent i vår del av verden, men fører nok til en god del mer misnøye og frustrasjon også, i de tilfeller der drømmene av ulike årsaker ikke innfries.

 

Det var jo også før veldig mye som var forbudt, det var f.eks. på 1700-tallet regulering av hvor mye pynt man kunne ha på klærne osv., som igjen var et uttrykk for at man klart skulle kunne se hvor folk "hørte hjemme" klassemessig. Og dette med å "realisere seg selv" var totalt ukjent (og selvfølgelig forbudt), enten det nå var å tro på det du ville eller søke til alternative samlivsformer med motsatt eller samme kjønn.

 

Så jeg er nok enig med en tidligere taler her, om at samfunnet har utviklet seg så mye at man må anstrenge seg ganske mye for å kunne sette seg inn i hvordan folk hadde det på den tiden, om man i det hele tatt klarer det. Men det som for oss virker uforståelig og/eller sterkt kritikkverdig ved tidligere tider, og man skal ikke nødvendigvis så veldig mange tiår tilbake - virket sannsynligvis helt naturlig, i orden, og ikke minst gudegitt for våre forfedre og mødre.

Link to comment
Share on other sites

I oppveksten var jeg en del på besøk hos mine besteforeldre i andre enden av dalen og som bodde litt avsides til på en liten fjellgård ( ca. 850 m.o.h), uten telefon, uten innlagt vann, uten strøm, dårlig med vei, dvs. uten alt som tas som en selvfølge i dag, men de kloret seg fast og det var likevel spennende og trivelig å være på besøk hos dem.

Men de hadde en Radionette Frihetssuper batteriradio, som ble brukt på svak styrke for å spare strøm og hvor bestefar la øret helt inntil høytaleren for å høre, og fikk selv med meg noe av datidens nyheter da en satt sammen med bestefar og lyttet, husker fra nyhetssendingene om Koreakrigen, Indo-Kina med Dien Bien Phu som ofte gikk igjen, Kronprinsesse Märtha som døde, Josef Stalin døde, Kong Gustav V i Sverige var syk og døde bl. a.

Det var kun værmeldingen og nyhetene radioen ble brukt til.

 

De hadde noen få kuer og geiter og sauer som de måtte bære vann til på vinterstid fra ei vannkilde kanskje 100 meter unna fjøset, og bestefar bar vassbøttene i en slik vass-sæla som de kalte på skulderen, att og fram med 2 og 2 sinkbøtter om gangen morgen og kveld i all slags vær og føre på vinterstid, på en glatt, smal sti som ble bare høyere og høyere utover vinteren ettersom det ble tråkket mer og mer og vannsøl som frøs til is, og vannkilda måtte dekkes over med ett eller annet for at den ikke skulle fryse.

Hvis de hadde ledige stunder på kvelden så spikket bestefar rivetinder til de tunge trerivene (Ikke plastriver enda da)som ble brukt i slåttonna på sommeren, eller han spikket selapinner til hesteselen, og bestemor strikket votter og strømper av egenspunnet garn fra ulla av de få sauene de hadde bl. a.

Men de var flinke til å gå til naboer på besøk hvis det var ledige stunder til det, og dette var likedan andre veien hvor naboer kom på besøk, og da tok de seg god tid.

Men slike besøk foregikk på dagtid, aldri på kvelden, for de la seg tidlig, kanskje allerede i 1/8-8-tida på kvelden, kanskje før også, men de var oppe tidlig på morran.

Husker også at de hadde veldig god greie på hvor og hvem de var i slekt med.

 

Så har fått med meg en bitteliten del av det gamle livet folk levde, selv om det sikkert da var begynt å bli litt mere velstand og hjelpemidler på 50-tallet enn det var før, det var jo kommet f. eks. slåmaskin til hesten osv. og hvor det før ble brukt ljå.

Men husker rasjoneringskortene for enkelte varer enda var i bruk rundt 1950, for da var det jo bare 5 år siden 2. verdenskrig sluttet.

Også var vel helsestellet begynt å bli litt bedre ved at det var kommet diverse vaksiner, og andre medisinske framskritt med f. eks. penicillin som kurerte bakterieinfeksjoner.

 

Men jeg skal skrive under på at de hadde mye slit og enda tyngre tider var det sikkert i enda tidligere generasjoner i tiden folk levde i.

 

Dette ble vel kanskje et dumt innlegg og kanskje ikke helt harmonerer med det tematittelen søker, men syntes det var greit å fortelle litt om egne opplevelser fra noe av oppvekst-tiden først på 50-tallet.

Edited by Reidar Oddløkken
Link to comment
Share on other sites

Svein Arnolf.

 

Mener du at vi kan bare sette oss på baken, og ikke gjøre noen ting fordi våre forfedre allerede har staket ut veien for oss. .

Jeg tror nok heller at våre forfedre ønsket noe bedre for sine barn enn de selv hadde.

 

Samtidig så sier du at "I dag er dette er mye mere åpent i vår del av verden", og hva tror du er årsaken til det ?

Det er vel heller ikke noe nytt at vi blir misfornøy og frustrerte når vi ikke får til ting slik vi ønsker.

 

Vi trenger framtidsdrømmer for å endre livet vårt. Jeg er sikker på at det er drømmene vår som driver oss videre. Alle har sikkert hatt drømmer som de strekker seg etter. Noen drømmer klarer vi å oppfylle, og andre ikke. Men ingen har sagt at livet er lett, og at ting kommer seilende på ei fjøl. Det må hardt arbeid til for å endre noe.

 

Hva med drømmene om å fly eller gå på månen?

Link to comment
Share on other sites

Svein Arnolf.

 

Mener du at vi kan bare sette oss på baken, og ikke gjøre noen ting fordi våre forfedre allerede har staket ut veien for oss. .

Jeg tror nok heller at våre forfedre ønsket noe bedre for sine barn enn de selv hadde.

 

Samtidig så sier du at "I dag er dette er mye mere åpent i vår del av verden", og hva tror du er årsaken til det ?

Det er vel heller ikke noe nytt at vi blir misfornøy og frustrerte når vi ikke får til ting slik vi ønsker.

 

Vi trenger framtidsdrømmer for å endre livet vårt. Jeg er sikker på at det er drømmene vår som driver oss videre. Alle har sikkert hatt drømmer som de strekker seg etter. Noen drømmer klarer vi å oppfylle, og andre ikke. Men ingen har sagt at livet er lett, og at ting kommer seilende på ei fjøl. Det må hardt arbeid til for å endre noe.

 

Hva med drømmene om å fly eller gå på månen?

 

Nei, jeg forsøkte å si at det for våre forfedre og -mødre var en oppstaket kurs, nettopp motsatt av hva det er i dag. Og da var det jo ikke noe poeng for dem å legge listen spesielt høyt, var det vel? En husmannssønn drømte derfor neppe om å bli f.eks. amtmann, for det var bare ikke innenfor rekkevidde. Men han drømte sikkert om å kunne få et bedre livberge enn det han selv var vokst opp med, kanskje også å dra tll Amerika. Og dette med å dra til Amerika var jo gjerne med drøm om å få seg noe bedre - uten at han dermed trodde at han kunne bli guvernør, enn si president, der borte.

 

I dag, derimot, har vi veldig mange flere muligheter, slik at også folk med relativ beskjeden bakgrunn kan ende opp som statsminister eller konsernsjef, for eksempel. Men samtidig kan jo ikke alle bli det i praksis, så de som da trekker det korteste strået, blir antagelig mer misfornøyd med dette, enn man ble i tidligere tider, da forventningene var mindre. Det sises da også at den norske befolkning i dag er langt mer misfornøyd enn den var før, selv om vi materielt sett, i hvert fall, aldri har hatt det bedre - så får hver og en heller tenke etter hva grunnene til denne misnøyen kan være. Jeg tror for min del at en del av det bunner i (kanskje urealistiske) forventninger som ikke blir innfridd.

Link to comment
Share on other sites

I oppveksten var jeg en del på besøk hos mine besteforeldre i andre enden av dalen og som bodde litt avsides til på en liten fjellgård, uten telefon, uten innlagt vann, uten strøm, dårlig med vei, dvs. uten alt som tas som en selvfølge i dag, men de kloret seg fast og det var likevel spennende og trivelig å være på besøk hos dem.

 

.....

 

Men jeg skal skrive under på at de hadde mye slit og enda tyngre tider var det sikkert i enda tidligere generasjoner i tiden de levde i.

 

Dette ble vel kanskje et dumt innlegg og kanskje ikke helt harmonerer med det tematittelen søker, men syntes det var greit å fortelle litt om egne opplevelser fra noe av oppvekst-tiden først på 50-tallet.

 

Overhodet ikke noe dumt innlegg! Det viser bare at "gamle dager" ikke alltid er så veldig gamle, og at forandringene skjer med stor hastighet, spesielt i vår tid.

 

Se bare på vår egen hobby: Det hender rett som det er at nostalgikeren - for ikke å si melankolikeren - i meg ser tilbake med en viss lengsel til den tiden man kunne sitte på en arkivlesesal, bestille opp kirkebøker, skifteprotokoller og tingbøker - og bla i gulnede papirer og knitrende sprø dokumenter, kjenne lukten av gammelt papir og gammelt blekk ( - og kanskje til og med lukten av etterlatenskaper fra sorenskriverens hest...), og tenke at forrige gang akkurat dette dokumentet var blitt lest, kanskje var da skriveren selv satte punktumet nederst på siden og lukket permen for et par-tre hundre år siden.

 

Det gav en litt annen nærhet til historien enn når man som nå sitter foran pc-skjermen - og det er altså ikke mer enn en 20 års tid siden man kunne sitte å bla i en trehundre år gammel kirkebok på et statsarkiv...

Link to comment
Share on other sites

Det gav en litt annen nærhet til historien enn når man som nå sitter foran pc-skjermen - og det er altså ikke mer enn en 20 års tid siden man kunne sitte å bla i en trehundre år gammel kirkebok på et statsarkiv...

 

Enig! Men samtidig var det jo bare et fåtall av oss som bodde nær nok et statsarkiv, eller Riksarkivet, og som også hadde tid i en travel hverdag, til å kunne fordype oss i disse kildene. Så selv om lukten av gammelt papir, og bokstavlig talt følelsen av gammel historie nå er en saga blott (bortsett fra for noen få kildeseriers vedkommende, hvor man fortsatt må besøke arkivene), så er det likevel til det beste når hvem som helst med tilgang til en pc nå kan sette seg ned i ledige stunder og bla, også f.eks. småbarnsforeldre, etter at barna er lagt. Man er ikke lenger henvist til å være ungkar eller pensjonist for å drive med denne hobbyen! :) Og dette vil igjen kunne bety at mye mer av unik slektshistorie fra hele landet vil kunne fremforskes i løpet av kortere tid, når flere enn noen få ildsjeler arbeider med kildene.

Link to comment
Share on other sites

Er vel ikke mer enn 10 år siden jeg satt og bladde i noe over 200 år gammel kirkebok på Statsarkiv, og enda kortere tid siden er det at jeg satt og bladde i en skifteprotokoll

fra 1784. Han som skulle hjelpe meg med tydingen, forsto mindre enn jeg. Jeg fant ut at det var så lite hjelp med tyding og annet å få på Statsarkivet, at jeg valgte å fjernlåne

mikrofilmer istedet. De orket heller ikke å lete opp militære rullersom jeg spurte etter der, fordi det var rotete og de hadde ikke oversikt i hyllene. Bestilte vaksinasjonsprotokoll

for 1840-årene pr.telefon som skulle ha vært hentet i et annet hus, men fikk beskjed om at den hadde de på lesesalen. Da jeg kom til arkivet, var den ikke der likevel. Jeg hadde

1 dag til disposisjon, og bodde 50 mil fra arkiv..... Så jeg måtte pent klare meg uten arkiv, og selv om jeg nå har bare 3 mil til arkiv, setter jeg ikke min fot der med det første. Jeg

bor forresten bare 3 minutter fra bibliotek med mikrofilmapparat, og velger fremdeles av og til å skifter der. Da får jeg litt mer nærhet til de gamle kildene syns jeg, enn om jeg

sitter her og blar i de samme skifter på Digitalarkivet.

Link to comment
Share on other sites

Jeg snakket med en gjeng jamgamle/ noe eldre personer på Hetlandsheia i gård. En opplysning som ble gitt (sagt på en måte som om vi alle visste om det fra før) var at før når man tilberedte kjøtt som var bedervet eller f.eks av selvdøde dyr, så ga man det alltid først til den sist fødte. Gikk det bra, så kunne de øvrige også spise det. Døde barnet, så var det det minst farlige, verre hvis et eldre barn døde. Dette var blitt fortalt gjennom mor og mormor... som en selsagt "sannhet". Noen andre som har hørt dette fra "de gode, gamle dager, da folk svalt ihjel"?

 

Det minner meg om et gammelt barnerim fra vårt naboland i sør:

 

Plukker i skoven du ukendte Svampe,

så lad først Lillebror smage derpå.

Dersom han dør under Skrigen og Krampe,

så bør du selv lade Svampene stå.

Og hvis der ingenting sker med den Lille,

-Tja, så gik den portion Svampe til spilde!

 

Det er kanskje ikke så langt unna virkeligheten som jeg trodde.

Link to comment
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Recently Browsing   0 members

    • No registered users viewing this page.
×
×
  • Create New...

Important Information

We have placed cookies on your device to help make this website better. You can adjust your cookie settings, otherwise we'll assume you're okay to continue.