Hvilke tanker gjør dere dere underveis?

[Arild Kompelien]

En stadig tilbakevendende tanke mens jeg driver med slektsforskning, er tanken eller følelsen av hvor lite jeg forstår. For mange av folkene man møter er det lett å forstå at det måtte være stor fattigdom, men hvordan kunne de i det hele tatt overleve? Min tippoldefar er i folketellinga ført som husmann uten jord. Besetninga på plassen var 1 geit. I utgangspunktet lite å fø seg selv, kone og barn på. Skjønner jo at han nå og da fikk arbeid på garder, men en del av dette var pliktarbeid som betaling for leie av plassen. På en gard hadde man jordveg og dyr og skaffet seg selv mange råstoffer til produksjon av klær, sko og annet. En husmann uten jord hadde nærmest ingenting av denne råstofftilgangen. Det betyr at han måtte kjøpe alt råstoffet av overskuddet etter dårlig betalt arbeid.

 

Om ikke så gammelt, likte min far å fortelle ei lita historie. Først fra 1930-åra. Han hadde hjulpet en familie med et eller annet og skulle få mat. Det ble da satt fram det beste de hadde. Barna kom også inn for å få mat og utbrøt da de så det dekkede bordet: Har vi pålegg i dag a? Fortsettelsen på historia fant sted i 1960-åra. Min far skulle da også få mat hos en familie. Bordet ble dekket og han satt til bords med hele familien. På bordet var det satt fram flere slag pålegg, likevel kom det surt fra barna: Har vi ikke noe pålegg?

Utifra dette kan man filosofere litt over hvordan matbordet så ut i fattige hjem - i 1730, i 1830?

[Anne Marie Flygel]

Veldig interessant å lese disse tankene om hvordan folk levde og hadde det før i tiden.

Har også lurt på hvordan mine forfedre hadde det da de levde.

Kanskje et dumt spørsmål, men hvor finner en stoff om spesielle tids-epoker i landet

bortsett fra i historiebøkene ?

Hilsen Anne Marie

[Grete Singstad]

Jeg synes også dette er interessant lesning, takk for gode historier og tanker.

 

Alf Prøysen sier det så vakkert i novellen "Jevnere veg", en fortelling til ettertanke, som jeg tar sjansen på å legge inn i sin helhet:

 

 

Jevnere veg

 

"Det ligg en gammal mann i en seng oppi Åsmarken. Han har liggi i lengre tid, bakken har vøri grønn mange gonger sea han var ute i solveggen, rimet har skugge på ruta mangen en lang dag, der han har liggi og vente på at noen skulle komma inn og riste opp puta og sleppe ifrå seg noen små ord, så han kunne føle at han var med og levde.

 

Det var ei tid det kjørte doktorbil oppover vegen her nokså ofte, han bilte nedover sjøl en gong i en bil med raudt kors på, da var han borte i et år, så kom han åsvegen oppattover i den samma bilen. Og nå er det slutt på at doktorbilen sjokse forbi glasrutene i grågrenda, det er berre sønn tel gamlingen som nå går vegen ned til apoteket i stasjonsbyn en gong iblant.

- Å jaså, sier folk, når dom ser han går vegen forbi, - han er seig'n Gammel-Even, det er da merkelig som livet heng ti slike som ligg år etter år, sier dom, og det høres nesten ut som dom vente på at den gamle ska døy. Dom spør onga tel sønn hass, når dom kjem innom og ska ha skulfølje med andre onger: - Åssen står det tel med'n bessfar, da? Og onga sitt og dingle på stolen og svarer at "det er det såmmå, det". Dom tenkje itte så mye over svaret dom gir, dom er så vant med at folk spør etter bessfar doms. Det er fint skiføre i dag, tenkje dom kæinskje, eller dom tenkje på ei gran med et kråkereir som dom ska ekspedere når dom går hemmat ifrå skulen i dag.

 

Og imens ligg den gamle mannen i senga si. Han får riste opp puta si litt iblant, sønnekona gjør det med travle, harde hender, det blir ingen ømhet i det, men han veit at skulda er itte hennes. Hu står midt i hverdagen, hu, med krøtter og onger og et tongdrivi bruk, hu går ifrå det så ofte hu kan og hjelper den gamle. Det er som han får krafta i kroppen, han òg, når hu er der og hjelp'n. Han synes han fremdeles er med i dagen og slitet, når han vrir og vender seg så hu kan bli fortere ferdig og komma ut att i kjøkkenet ått det som venter der.

Han sier itte stort. Når sønnekona går, ligg han og slapper av og fingre med sengebandet og ser ut den åpne døra tel kjøkkenet. Han har tre vaksne sønner som han ser ryggtavla på ved hårt mål, den eldste er gift og driv bruket, de andre to arbe på fabrikken og bor heme. Han prøver å høre å dom prate om, når dom sitt slik å føler freden i et matmål. Han veit det er brukets styr og stell, det er tømmerlunning om vinteren, våronnarbe når den tida kjem, så sitt dom en dag svette og varme med høybøss i håret og ber om møssmørdrekke, og når hausten kjem, får han en neva kønn inn i senga si. Det er sønn hass som kjem inn med det, en liten grå dag da trøskemaskina murre på låven, - det vart itte verst kønn i år hell, far, sier han.

 

Slik går åra oppi småbruket. Dom tenkje tel slutt itte på den gamle, han lever og puster i senga. En gong iblant sier dom stille, at – han bessfar er tålmodig og snill, skulle vi ligge som han gjør, ville vi nok bli grinete og sure.

Da ler gamlingen og slenger med sengebandet: - Nér je høre arbe omkring meg, je, så æ det nok for meg, sier han. Og så spør han så rart i det siste. Han spør om låvebrua er like sterk, når høylassa ramler inn i låven, og når en berrføtt onge kjem inn i koven hass med en kopp bær ifrå skauen, spør han om brua er god å gå på. Han roper inn sønnekona en dag og undres åssen hu like trappetrinna og dørsteinen, kanskje dom er vonde å gå i, han hadde hørt at hu sleit for å komma opp. Sønnekona står stor og tong og puster ut, hu skjønner ingenting. Så svarer hu da at – det æ fell tongt å gå å hen det er for meg nå for tida. Men trappetrinna er da gode å gå i, og dørsteinen ligg da bra.

 

Så blir gamlingen sjuk for alvor en dag. Dom står inne æille den siste stunna, dom har rivi seg laus fra dagen og kavet, den eldste sønn med kjærring og onger, og de andre som arbe langt unna og er kømmi hem for å sjå han for siste gongen. Dom gret litt og får en kald tanke om at dom itte har vøri som dom skulle mot den gamle, det hadde itte koste mye om dom hadde søtti uti koven ei kveldsstunn iblant, men nå er det for seint. Sønnekona prøve å si noe om det òg, hu momle noe om forlatelse og – vi sakne nok deg vi, bessfar, du har itte vøri tel bry, sier hu og ser ned.

- Ånei, sier gamlingen, - de sakne nå itte meg. Je blir itte borte herifrå je, om je døy. De merkje meg nok. Det er som det farer et kaldt gufs over de bøygde nakkene, da han sier det.

 

Så reiser han ned åsvegen for siste gong. Det er bar og blommer ved hårr ei stugu nedigjennom åsen. Litt seinere kjem ferda oppattover foruta kistevogn. Nå er'n Gammel-Even borte. Det er berre ei ny grav nedpå kjerkegarn som snart blir gjømt i snø.

 

 

Men vår kjem att, og alt levandes begynne å røre på seg. Oppi åsen går han Ong-Even og pløye en dag. Da smell plogskjæret mot en stein, han er redd det ska ryke. Men det holder. Han tenkje litt på detta, det er gått mye redskap her i steinete jord, dette var et plogskjær han fant borti gammelsmiua, det er far hass som har smidd det. Han tenkje på det hele tida, mens han går her å vende jord opp i dagen, det er som det nå er to om pløyinga. Tre er det. Han far og hesten og så han sjøl.

Og nå blir uhyggefølelsen borte. De orda den gamle sa på dødsleiet snur seg og blir ett med dagen og slitet.

Han hører nesten itte at han blir ropt inn tel måls, da kvellen kjem. Han eter stille og som i ørske, etterpå tar han lua si og går skauvegen nedover mot bygda. Det rører seg litt bak glasrutene i småhem nedover, dom ser ut med blakke auer: - Der går'n Ong-Even. Nå ska'n fell neri bygda en tur, ja, sier dom.

Og han går ned i bygda. Han svinger inn på kjerkegarn der far hass ligg under en liten blank stein. Even Mikkelsen står det på steinen, det er det navnet bygdefolket hadde på far hass. Og så er det blommer og singel her. Men det er så lite likt han far. Både navnet og blomsterstasen er som å sjå'n far borte hos fræmenfolk, da han satt på en stol ved døra og tala lågt fordi han itte var fin nok. Det har ittno med plogskjæret og vårdagen å gjøra. Han snur seg og går.

 

Da han ser granåsen og vegen igjønnom skauen, finn han att freden frå i dag. Det er far hass som har anlagt vegen, han kom godt i hug da han som liten flaug her og drømte om at vegen skulle bli stor og fin. Nå er han vaksin, han har kjærring og onger, nå går han vegen hår dag, den er med og jevner slitet for han, det er far hass som tek et tak hår dag han kjører her med mjølka tel meieriet. Og når vegen svinger av tel brua, står han og klemmer hardt om rekkverket. Det er grovtælja stokker, harde som bein. Far hass la at en del av sjølve seg her i vegen og brua, han gikk hit når det nødvendige slitet var unnagjort og la att noe som skulle jevne veg. I skomt mørke og med elvesus og pust i trekroner spente han brua over vatnet.

 

Så når han åkerlandet. Der han gikk i dag da han fikk den gode tanken med plogskjæret. Han går tvers over den nypløgde jorda, den gir etter og legger seg stille og mjukt omkring støvleskafta. Han går itte inn med ett. Han går mot låvebrua, han lyt stryke den med handa, stryke steinlaget og det harde tømmeret, det er krafta og tanken på far hass som tar imot og spenner oppunder, når han kjører grøden i hus.

 

Så går han trammen opp og inn. Han legg seg stille ved sida av henne som han har fått til hjelp i slit og lykke. Han føler at nå veit han meininga med livet. Han har lært det i kvell. Det er han far som var læremester. Det suser og syng i sinnet hass, vårnatta ligg blå på ruta, han føler kreftene i armer og rygg. Og nå veit han at dom ska brukes, itte berre tel dagens slit, men hår dag ska menneskja legga att litt ta seg sjøl i ei gjerning mens kreftene er der, da gjør det ittno å bli gammal og sengeliggandes, da lever en i ei bru over en bekk, i en veg igjennom en skau, men ingenting lever i en blank stein på ei grav. Den ska berre gi deg navnet på mannen, så går du sjøl og finn han att i jevnere veg."

[Anett Ytre-Eide]

Veldig interessant å lese disse tankene om hvordan folk levde og hadde det før i tiden.

Har også lurt på hvordan mine forfedre hadde det da de levde.

Kanskje et dumt spørsmål, men hvor finner en stoff om spesielle tids-epoker i landet

bortsett fra i historiebøkene ?

Hilsen Anne Marie

 

Dewey nummere kulturhistorie:

 

http://www.ub.uio.no/fag/historie-filosofi-kultur/kulturhistorie/emnesok/

[Reidar Oddløkken]

 

Utifra dette kan man filosofere litt over hvordan matbordet så ut i fattige hjem - i 1730, i 1830?

 

Antagelig veldig smalhans, men noe måtte de antagelig ha?

 

Men spørs om det var en grøtbolle (hvis de hadde korn og mel) midt på bordet og hvor de satt med hver sin skje og åt fra samme bollen?

 

Vet ikke hvordan det var med å sanke bær på høsten, og om de satte ut snarer (snurru`er) for å fange vilt, f. eks. hare og fugl, og om de hadde lov til å prøve å få tak i større vilt, men det var det kanskje ikke sikkert f. eks. husmannen hadde rett på?

 

Også hadde de nok en svært mørk tilværelse på vinterstid, for det var sikkert dårlig med lyskilder, men de utnyttet antagelig dagslyset så langt det var mulig og krøp under skinnfellen (hvis de hadde) i flokk?

 

 

[Rune Nedrud]

http://snl.no/Norge/mattradisjoner_og_kosthold Flere andre lenker finner dere ved å "google" på mat eller middag og 1700-tallet.

[Arild Kompelien]

http://snl.no/Norge/...ner_og_kosthold Flere andre lenker finner dere ved å "google" på mat eller middag og 1700-tallet.

 

Man finner lignende opplysninger mange steder, men for meg er problemet å forstå de hva de fattige levde av, fra dag til dag. Hadde man gard var det vel alltids ei råd. På Austlandet hadde man f. eks. et fattigproletariat? som levde i jordkojer. Hvor mye hadde de av denne maten som nevnes i leksikonet? Hadde de stabler av flatbrød å ta av? Eller husmannen det var skifteregistrering hos etter konas død, der skifteforvalteren kort avslutter med at det ikke var noe å registrere, selv ikke lausøre, det var tidligere solgt på tvangsauksjon. Kunne han kjøpe seg kjøttmiddag hver søndag til seg og barna?

[Svein Arnolf Bjørndal]

Man finner lignende opplysninger mange steder, men for meg er problemet å forstå de hva de fattige levde av, fra dag til dag. Hadde man gard var det vel alltids ei råd. På Austlandet hadde man f. eks. et fattigproletariat? som levde i jordkojer. Hvor mye hadde de av denne maten som nevnes i leksikonet? Hadde de stabler av flatbrød å ta av? Eller husmannen det var skifteregistrering hos etter konas død, der skifteforvalteren kort avslutter med at det ikke var noe å registrere, selv ikke lausøre, det var tidligere solgt på tvangsauksjon. Kunne han kjøpe seg kjøttmiddag hver søndag til seg og barna?

 

Nei, man kan av og til forundres. Men barna kom oftest ut i tjeneste, gjerne som gjetere, så snart de over hodet var gamle nok. Det betydde at de avlastet foreldrene. Likevel kunne det nok være skralt. Ikke så sjelden leser man om folk som var skyldig et par daler, men hvor gjelden viste seg å være uinndrivelig fordi mannen var avgått ved døden og enken gikk omkring i bygda og "betlet sitt brød" - og det selv om hun hadde voksne barn som kanskje til og med satt godt i det. Men altså tydeligvis ikke så godt at de kunne ta vare på sin gamle mor. Eller kanskje det var slik som i ordtaket: "Én mor kan ta seg av fem barn, men fem barn kan ikke ta seg av én mor".

[Harald Søren Storaker]

Farmor til kona mi fortalte at ho måtte ut for å tene som åtte-åring. Det var interessant for meg at FT-1900 bekrefta historien hennes. Ho var akkurat 8 år da. Eg skreiv om det i bloggen min.

[Leif Biberg Kristensen]

Jeg leste nettopp en historie på nrk.no om hvordan en familie i våre dager opplever og reflekterer over det å miste flere barn, og vil gjerne anbefale at dere leser den.

 

Da kan jeg ikke la være å assosiere til en husmannsfamilie i Bamble på 1700-tallet hvor det også må ha vært genetiske forhold som spiller inn. De fikk 7 barn som jeg vet om, og samtlige døde i løpet av få uker etter fødselen. Jeg har registrert flere tusen familier fra 1700-tallet, men dette er nok det mest ekstreme tilfellet av barnedødelighet som jeg har vært borti.

[Anne Lise Hovdal]

Ja det er vel noe av det samme som jeg skrev om litt lengre oppe i tråden her om Ingvald Pedersen Kolberg som i løpet av 5 år mistet 5 små barn og kona på

barselsseng. Eldste barnet ble 1/2 år, såvar det et tvillingpar som ble 12 og 15 dager gamle, så var det et barn som var dødfødt og det siste døde 4 dager

gammelt før kona døde på barselsseng. I hans neste ekteskap var det 3 barn hvor datteren levde opp(ellers hadde jeg ikke sittet her), og hun ble 68 år. En

sønn ble 20 dager og en sønn 12 år. Av Ingeborg Annas(datteren som levde opp)sine barn var det kun en av 7 barn, som døde som liten. Alle de andre

har jeg som både konfirmert og gift. Så hvis det var genetisk her er vel tvilsomt. Ingvald Pedersens første kone som døde på barselsseng, hadde fra et

tidligere ekteskap barn som var i alderen 2-12 år ved sin fars skifte i 1789

[Reidar Oddløkken]

Tenkte litt på dette temaet under innslaget fra Eidsvollsbygningen i dagens TV-overføring fra aktiviteter på nasjonaldagen.

 

En fikk se stedet der de hadde grua hvor måltidene til Riksforsamlingen ble tilberedt og en fikk en beskrivelse av steinkjelleren der råvarene til matlagingen den gang ble oppbevart, og det hørtes ut som det gikk i saltet kjøtt og sild bl. a.?

Lurer på hva andre ting de hadde på bordet av tilbehør, kanskje poteter, flatbrød, grønnsaker osv?

 

Hørtes ut som at de 112 edsvorne menn fikk 2 måltider om dagen, hørtes lite ut, men det var vel kanskje vanlig med bare 2 måltider på den tiden, men spørs om de åt til gangs i de 2 måltidene de fikk?

 

Hørte ikke at drikke var nevnt, men den besto kanskje av øl?

 

Når maten ble tilberedt over denne grua i kjelleren må en vel regne med at det trakk godlukt fra matlagingen opp i etasjene over?

 

Det var litt artig å høre om dette under dagens sending.

 

Tenkte på et eget tema rundt dette, men tok et innlegg her til å begynne med.

[heidi acherfiord]

For noen år siden satt jeg lenge på en flyplass og overhørte en samtale mellom to nederlendere. Skjønte litt av hva de sa, men det var ikke poenget.

Det var tonefallet til den ene, svært myndig, og litt høylydt, som fikk meg til å tenke. Hvordan opplevdes det for den vanlige mann og kvinne på 16-1700 tallet

å forholde seg til myndighetspersoner som snakket slik? Ser for meg at det var en del knoting på dansk/norsk og hollandsk,tysk/norsk. Den jevne mann og kvinne kunne knapt lese eller skrive, og så være prisgitt "godviljen" til disse personene som kanskje ikke skjønte hva som ble sagt i saker, ofte av stor betydning, og vice versa.

 

En historie fra "nyere" tid fortalt av min far, har jeg også tenkt på mange ganger. På slutten av 50tallet jobbet min far i Havnevesnet, med bygging av moloer.

Der jobbet han sammen med en mann i 50-60 årsalderen, som delte sin barndomshistorie med min far. Han foreldre døde begge da han og hans søster var små,4-5 år for hans del, og et par år mere for søsterens del. De ble begge satt bort, på hver sin gård, i samme bygd. Han hadde ikke hatt det så godt der, det var mye slit, og lite mat for hans del. I alle årene han bodde der fikk han kun en gang sitte ved bordet og spise, dagen han ble konfirmert.

 

Min far syntes dette var fryktelig, og ga utrykk for dette. Historiens hovedperson hadde mere medynk med søsteren, som da var død forlengst.

Hun hadde hatt det verre, måtte bo i fjøsen, og for å bruke brorens utrykk; dæm brukte ho tell det mæste....

 

Heidi

[Anett Ytre-Eide]

Jeg leste nettopp en historie på nrk.no om hvordan en familie i våre dager opplever og reflekterer over det å miste flere barn, og vil gjerne anbefale at dere leser den.

 

Da kan jeg ikke la være å assosiere til en husmannsfamilie i Bamble på 1700-tallet hvor det også må ha vært genetiske forhold som spiller inn. De fikk 7 barn som jeg vet om, og samtlige døde i løpet av få uker etter fødselen. Jeg har registrert flere tusen familier fra 1700-tallet, men dette er nok det mest ekstreme tilfellet av barnedødelighet som jeg har vært borti.

 

I familien jeg registrerer nå (overgangen mellom 1700- og 1800-tallet) døde 10 av 13 barn. To var dødfødte, og de andre døde ca. 1 uke gamle, en ble tre uker. Her tror jeg det er rimelig å anta at det var noe genetisk. Det var en liten dal med gamle slekter og mange gjengangere. Har ikke helt funnet ut hvordan foreldrene evt. var i slekt, men jeg tror nok de var det. I dette tilfellet satt de forholdsvis godt i det økonomisk. De hadde en passe stor gård og mange ekstrainntekter fra skog/fiske/spesialisert håndverk. Foreldrene var velopplyste og skrivekunnige (begge to antar jeg, det var vanlig at kvinnene lærte det samme som mennene der), men genetikk visste de nok ikke noe om. Min ane er det yngste barnet deres, nummer 13.

[Anett Ytre-Eide]

Ser nå at det er flere som har mistet flere barn på omtrent samme alder (ca en uke gamle), og noen av de andre foreldrene ser ikke ut til å være i nær slekt - slik som det ser ut nå i alle fall. Det kan være at de hadde "for god råd". Jeg vet at det var vanlig enkelte steder å gi odelsgutter "skikkelig mat" veldig tidlig. Husker ikke akkurat når denne praksisen foregikk. Men resultatet var i alle fall stor barnedødelighet blant gutter der dette ble praktisert. Salt kjøtt til nesten nyfødte osv. Jentene som ikke fikk ekstra forpleining gikk det bedre med. Lurer på om det kan være noe sånt? Disse familiene hadde godt med materielle ressurser. Jeg har et par andre tilgjengelige kilder så jeg får lete og se om det står noe om dødsårsak.

 

Så kom jeg til å tenke på noe annet; for tidlig ut på tur? Mistenkelig mange er oppgitt som døde 8 dager gamle. Kanskje turen til kirka var utslagsgivende også (regelen om dåp innen 8 dager). Riktignok er det sommerbarn som også dør 8 dager gamle...

[Tore S. Falch]

Når vi først er inne på stor dødelighet i barneflokker:

 

Jeg skrev i et innlegg over at "gamle dager" ikke alltid er så veldig gamle. Så sent som høsten 1916 mistet min oldemors bror i Botilsäter socken på Värmlandsnäs i løpet av én måned seks barn i alderen 2 til 9 år. Alle døde av skarlagensfeber, og bare en åtte måneder gammel sønn overlevde.

 

Det første barnet døde på Karlstad Epidemisjukhus den 5.oktober 1916. Han ble sendt hjem til gården på Värmlandsnäs og ble begravet der. Det neste barnet i søskenflokken døde 24.oktober, altså nitten dager senere. To dager deretter dør neste barn, dagen etter dør barn nr.4, og påfølgende dag dør barn nr.5. Fire dager deretter dør så det sjette barnet.

 

Det gjør inntrykk å se den ene siden i dödboken der de allerfleste innførslene gjelder barnedødsfall i én og samme familie.

 

Historien ble ekstra levende for oss en varm sommerdag tidlig på åttitallet. Vi stod ved familiegravstedet ved Botilsäter kyrka og visste at dette var slekt av min oldemor. Da kom det to eldre, vennlige damer som kjente til denne familien og fortalte en rørende historie om moren som fikk sin døde sønn hjem i kiste fra Karlstad og som ville se ham en siste gang. Hun åpnet kisten, til tross for advarsler mot å gjøre nettopp det, og skal dermed ha bragt smitten videre til resten av barneflokken.

 

Barnas far døde to år senere og etterlot seg en gravid enke med to små barn under tre år - og en tung familiehistorie.

[Anett Ytre-Eide]

Ja, det er store forandringer som har skjedde bare de siste hundre årene. Da dreier det seg vel i hovedsak om framskritt innen medisin. Min egen oldefar døde i "spanskesyken" i 1918, han døde 30 år gammel. Regner med at flere her har mistet mange i denne epidemien.

[Anne Gro Ek]

I akkurat epidemi, men noe så dagligdags som en ørebetennelse. Min oldefar døde 28 år gammei i 1904 fra kone og 3 barn og med det 4 underveis. Til tross for behandling på Rikshospitalet (bodde i Østfold) med meisling av beinet bak øret for å få vekk betennelsen, gikk den til hjernen (slik ble det fortalt) og han døde. I begravelsen spilte fagforeningens hornorkester da de gikk bak kisten fra hjemmet til kirken.

 

Mvh Anne

[Leif Biberg Kristensen]

Mamma som var født i 1916 ble tidlig foreldreløs. Hennes mor døde av ungdomsdiabetes i 1919, bare 27 år gammel. Hennes far var styrmann, og forliste i Biscayabukta omtrent på samme tida. Han ble berget inn til en spansk fiskerlandsby hvor han ble smittet med tuberkulose. Han kom hjem igjen, men ble stadig dårligere og døde i 1922, 29 år gammel.

 

Behandling av diabetes med insulin hadde sitt gjennombrudd i 1920-årene, mens behandling av tuberkulose først ble effektiv i 1940-årene.

 

Heldigvis for mamma hadde hun en tante og en onkel som var barnløse, og de tok henne til seg.

[Reidar Oddløkken]

Ja, det er store forandringer som har skjedde bare de siste hundre årene. Da dreier det seg vel i hovedsak om framskritt innen medisin.

 

Det har du nok veldig rett i, og oppdagelsen av penicillinen og andre antibiotika må vel regnes blant de viktigste oppdagelsene de siste hundre årene.

Og antibiotikaen har vært til god nytte for både folk og dyr, men det er vel hele tiden en risiko for baksmell ved at bakterier utvikler resistens.

 

 

[Andreas Glende]

Vil anbefale denne artikkelen i Aftenposten om Norges siste hungersnød i årene før 1814. Det skrives godt om både årsak og virkning på detaljnivå. Dersom man sammenstiller denne artikkelen, med dødsfall i kirkebøkene i de samme årene, er det lettere å sette seg inn datidens utfordringer.

 

http://old.aftenposten.no/kul_und/fordypning/article4097234.ece

[Reidar Oddløkken]

Vil anbefale denne artikkelen i Aftenposten om Norges siste hungersnød i årene før 1814. Det skrives godt om både årsak og virkning på detaljnivå. Dersom man sammenstiller denne artikkelen, med dødsfall i kirkebøkene i de samme årene, er det lettere å sette seg inn datidens utfordringer.

 

http://old.aftenposten.no/kul_und/fordypning/article4097234.ece

 

Mener det var et tema en gang også i det gamle forumet som omhandlet denne hungersnøden og England-blokaden av norskekysten, men husker ikke hverken tematittel eller emne-innehaver?

 

[Andreas Glende]

Mener det var et tema en gang også i det gamle forumet som omhandlet denne hungersnøden og England-blokaden av norskekysten, men husker ikke hverken tematittel eller emne-innehaver?

 

Det var vel gjerne dette emnet: http://forum.arkivverket.no/topic/156883-71533-hungersnoed-i-norge-naar-var-den-siste/

[Reidar Oddløkken]

 

 

Det var vel gjerne dette emnet: http://forum.arkivverket.no/topic/156883-71533-hungersnoed-i-norge-naar-var-den-siste/

 

Det var det nok ja.

[Anne Lise Hovdal]

Også koppevaskinen av barn som kom igang ganske tidlig på 1800-tallet gjorde barnedødligheten mindre enn tidligere. Det står også en del om hungersnød i Norge før 1814 i

forskjellige historiebøker. Så var det jo også mer vanlig at mødre døde på barselsseng tidligere. Min farfar ble født. 11.november 1898, og hans dødfødte tvillingbror ble født

dagen etter den 12.11. Moren døde på barselsseng da min farfar var 3 dager gammel, og min farfar var så liten at han ble lagt i en skoeske har det blitt sagt. Han var yngst

av 6 søsken, og han hadde 2 søstre som tok seg av han(da 10 og 13 år). Var nok såvidt min farfar overlevde som nyfødt. Hans far ble gift pånytt igjen, men det var ikke før i 1903.