Etternavn.

[Trond Strandhaug]

"Normalt" da man gifter seg i dag tar kvinnen etternavn til mannen som sitt "nye" efternavn. Eks. da Anna Andersen gifter seg med Per Olsen tar Anna, Olsen til sitt etternavn og skriver seg for Anna Olsen resten av "livet". Når oppsto denne skikken eller han den vært slik bestandig. Eksempelvis,i 1740 da Anna Andersdatter giftet seg med Per Olsen, tok hun etternavnet Olsen ? Ble Andersdatter droppet? Da vi registerer forgjengere fra tidligere tider i et slektsprogram, hva er det som oftes blir brukt? Ser at her er det ikke noen "norm" Noen registrere navnet på plassen der de bor etc, men hva er det riktige. Dette har jo en betydning da neste generasjoner åpner et "data" program om mange år der "vi" i vår tid har registrert 200000 tusen menesker der vi kanskje har brukt et "feil" etternavn. Hvilken meninger har andre om dette ?

[Arkivverket - Kristian Hunskaar]

"Normalt" da man gifter seg i dag tar kvinnen etternavn til mannen som sitt "nye" efternavn. Eks. da Anna Andersen gifter seg med Per Olsen tar Anna, Olsen til sitt etternavn og skriver seg for Anna Olsen resten av "livet". Når oppsto denne skikken eller han den vært slik bestandig. Eksempelvis,i 1740 da Anna Andersdatter giftet seg med Per Olsen, tok hun etternavnet Olsen ? Ble Andersdatter droppet? Da vi registerer forgjengere fra tidligere tider i et slektsprogram, hva er det som oftes blir brukt? Ser at her er det ikke noen "norm" Noen registrere navnet på plassen der de bor etc, men hva er det riktige. Dette har jo en betydning da neste generasjoner åpner et "data" program om mange år der "vi" i vår tid har registrert 200000 tusen menesker der vi kanskje har brukt et "feil" etternavn. Hvilken meninger har andre om dette ?

 

Her må man ha klart for seg at det var de færreste som på 1700-tallet som hadde noe etternavn eller slektsnavn, slik vi har i dag. Per Olsen ble kalt Olsen fordi han var sønn av en Ole, mens Anne Andersdatter ble kalt Andersdatter fordi hun var datter av en Anders. Om Anne Andersdatter giftet seg med Per Olsen, var hun fremdeles datter av Anders og slett ikke sønn av Ole - ergo var hun ennå Anne Andersdatter. (Og Per, Anne og barna ville ikke kunne kalles "familien Olsen" etter moderne mønster.)

 

Forutsetninga for at kvinner kunne benytte mannens etternavn som eget etternavn, var at mannen hadde et etternavn i moderne forstand, dvs et fast slektsnavn. Slike etternavn ble først vanlige i byene, og det spredte seg fra de øvre sosiale lag og nedover. Mot slutten av 1800-tallet ble det også vanlig på bygdene.

[Berit Knudsen]

" Normalt"? I dag er det vel flere og flere kvinner som beholder pikenavnet, eller tar det med som mellomnavn. Så du må nok vite etternavnet hennes som gift, og ikke gå ut i fra.

En god gammel regel: Du skal ikke tro, men vite.

[Dag Aage Løkke]

Takk for en pedagogisk veldig god forklaring av dette, Kristian!

Og dette med slektsnavn, eller familienavn, ble vel fastsatt av Stortinget i 1923, stemmer ikke det?

Før 1923 var det vel egentlig fritt fram, eller hva?

[Trond Strandhaug]

Her må man ha klart for seg at det var de færreste som på 1700-tallet som hadde noe etternavn eller slektsnavn, slik vi har i dag. Per Olsen ble kalt Olsen fordi han var sønn av en Ole, mens Anne Andersdatter ble kalt Andersdatter fordi hun var datter av en Anders. Om Anne Andersdatter giftet seg med Per Olsen, var hun fremdeles datter av Anders og slett ikke sønn av Ole - ergo var hun ennå Anne Andersdatter. (Og Per, Anne og barna ville ikke kunne kalles "familien Olsen" etter moderne mønster.)

 

Forutsetninga for at kvinner kunne benytte mannens etternavn som eget etternavn, var at mannen hadde et etternavn i moderne forstand, dvs et fast slektsnavn. Slike etternavn ble først vanlige i byene, og det spredte seg fra de øvre sosiale lag og nedover. Mot slutten av 1800-tallet ble det også vanlig på bygdene.

 

En av grunnene til jeg spør om dette er at eksempelvis i slektsprogrammet Heritage endrer noen navnet til ektemannenes etternavn uansett når de levde, noe jeg mener kanskje er feil. Etter at navneloven kom i 1923 er det vel "greit" og skrive mannens efternavn som hennes etternavn efter at de blir gifte. I gamle dager og da mener jeg mange år tilbake, ble vel på landsbygda personene ofte indendifiserte med navnet på plassen de bosatte seg til. Om Per Olsen bodde i Høgda, ble vel Per Olsen kalt Per Høgda. Da ble vel muligens også Anna kalt Anna Høgda etter plassen til Per.

 

Tilbake i tid kunne vel de færreste skrive, men for de som kunne skrive hva ble brukt som efternavn her ? De måtte jo skrive et navn om det så var med "påholden penn"

[Trond Strandhaug]

" Normalt"? I dag er det vel flere og flere kvinner som beholder pikenavnet, eller tar det med som mellomnavn. Så du må nok vite etternavnet hennes som gift, og ikke gå ut i fra.

En god gammel regel: Du skal ikke tro, men vite.

 

Det du skriver om at mange kvinner beholder sitt etternavn eller at de har det som mellomnavn det stemmer. I dag er vel dette mer normalt en unormalt, men i mitt innlegg mente jeg ikke de personene som lever i dag, men de personene som levde for noen år tilbake. Da det gjelder forholdet om at du skal ikke tro, men vite, er det selvfølgelig riktig, men ser at mange, iblandt meg, som ikke er sikker på når og hvordan vi bør registrere dette riktig.

[Arkivverket - Kristian Hunskaar]

En av grunnene til jeg spør om dette er at eksempelvis i slektsprogrammet Heritage endrer noen navnet til ektemannenes etternavn uansett når de levde, noe jeg mener kanskje er feil. Etter at navneloven kom i 1923 er det vel "greit" og skrive mannens efternavn som hennes etternavn efter at de blir gifte.

 

Hvis programmet forandrer Andersdatter til Olsen, så blir det definitivt feil. Og som Berit Knudsen har påpekt, så er det i våre dager vel så vanlig at ektefellene beholder sine egne etternavn, at mannen tar konas etternavn, eller at de lager en kombinasjon.

 

I gamle dager og da mener jeg mange år tilbake, ble vel på landsbygda personene ofte indendifiserte med navnet på plassen de bosatte seg til. Om Per Olsen bodde i Høgda, ble vel Per Olsen kalt Per Høgda. Da ble vel muligens også Anna kalt Anna Høgda etter plassen til Per.

 

Ja, Anna vil nok bli kalt Høgda, men ikke fordi hun var gift med Per. Hun ville bli kalt Høgda fordi hun bodde der. Hvis Annas ugifte søster Marte flyttet inn hos Per og Anna, ville hun kunne bli kalt Marte Høgda.

 

Tilbake i tid kunne vel de færreste skrive, men for de som kunne skrive hva ble brukt som efternavn her ? De måtte jo skrive et navn om det så var med "påholden penn"

 

Det varierte. Men i segl og bumerker finner vi oftest fornavn pluss farsnavn (Per Olsen), eventuelt intialene (P.O.S.). Farsnavnet ville jo være livsvarig, i motsetning til gårdsnavnet, som kunne endres som følge av flytting.

[Dag Aage Løkke]

Et spørsmål til Kristian eller noen av dere andre:

 

Min morfar Johan Andreasson kom fra Sverige til Norge på 1890-tallet. Fra 1903 til 1919 hadde de eiendommen Løvli (Løvlie) i Nittedal. Min mor og hennes søsken vokste alle opp med etternavnet Løvlie, selv om noen av dem ble født før de kom dit og en av dem ble født flere år etter at de hadde flyttet derfra. Navnet Løvlie fortsatte i slekten selv om ingen av dem bodde der lenger. Men mine besteforeldre kalte seg Andersen (en norskere og forenklet utgave av Andreasson). I FT 1910 står imidlertid mine besteforeldre oppført som "Anderson Løvli". På sin gravstein har de bare Andersen som etternavn. Etterkommerne på mannssiden heter fortsatt Løvlie.

 

Hva sa navneloven av 1923 om dette? Kunne barn og foreldre ha forskjellige familienavn (altså foreldrene ett og barna et annet), slik de hadde det hos oss?

(De to eldste barna var allerede voksne i 1923, og en av dem giftet seg i 1920 og fikk sin manns etternavn.)

[Trond Strandhaug]

Et spørsmål til Kristian eller noen av dere andre:

 

Min morfar Johan Andreasson kom fra Sverige til Norge på 1890-tallet. Fra 1903 til 1919 hadde de eiendommen Løvli (Løvlie) i Nittedal. Min mor og hennes søsken vokste alle opp med etternavnet Løvlie, selv om noen av dem ble født før de kom dit og en av dem ble født flere år etter at de hadde flyttet til en ny eiendom med et helt annet navn. Navnet Løvlie fortsatte i slekten selv om ingen av dem bodde der lenger. Men mine besteforeldre kalte seg Andersen (en norskere og forenklet utgave av Andreasson). I FT 1910 står imidlertid mine besteforeldre oppført som "Anderson Løvli". På sin gravstein har de bare Andersen som etternavn. Etterkommerne på mannssiden heter fortsatt Løvlie.

 

Hva sa navneloven av 1923 om dette? Kunne barn og foreldre ha forskjellige familienavn (altså foreldrene ett og barna et annet), slik de hadde det hos oss?

(De to eldste barna var allerede voksne i 1923, og en av dem giftet seg i 1920 og fikk sin manns etternavn.)

 

Det måtte vel være prestene som "bestemte" det. Ser her i mitt nabo område en familie som opprinnelig kommer fra Eidsvoll for 2-3 generasjoner siden og bosatte seg i Bråten. De kalte seg Bråten som etternavn etter plassen de bosatte seg på. Da den yngste sønnen, av mange søsken, skulle gifte seg i 1953, nektet presten og godkjenne Bråten som etternavn. De som giftet seg måtte bruke Kristiansen som sitt etternavn. Faren til brudgomen hadde Kristian til fornavn. I dag bruker brudeparet fra 1953 Bråten som sitt etternavn. Deres barn bruker Bråthen som sitt etternavn. Det med bruk av etternavn syntes jeg noen ganger kan være forvirrende og lite konkret. Hvem var det som faktisk bestemte etternavnet?

 

Dette blandt mye annet gjør det

[Dag Aage Løkke]

Hvem var det som faktisk bestemte etternavnet?

 

Med referanse til eiendommen Løvli i mitt innlegg 8 ovenfor, har jeg tenkt meg at følgende kan ha foregått:

 

Min eldste onkel Alf begynte antakelig på skolen i 1905. Så spør læreren ham: - Hva heter du da, gutten min? - Jeg heter Alf. - Hva heter du for noe mer da? - Jeg veit ikke, jeg. - Hva heter din far, da? - Han heter Johan. - Hva mer da? - Jeg veit ikke, jeg. - Hvor bor du da? - Jeg bor på Løvli. - OK, da skriver vi Alf Løvli, avslutter læreren.

 

Sånn kan det ha startet ...

[Trond Strandhaug]

Med referanse til eiendommen Løvli i mitt innlegg 8 ovenfor, har jeg tenkt meg at følgende kan ha foregått:

 

Min eldste onkel Alf begynte antakelig på skolen i 1905. Så spør læreren ham: - Hva heter du da, gutten min? - Jeg heter Alf. - Hva heter du for noe mer da? - Jeg veit ikke, jeg. - Hva heter din far, da? - Han heter Johan. - Hva mer da? - Jeg veit ikke, jeg. - Hvor bor du da? - Jeg bor på Løvli. - OK, da skriver vi Alf Løvli, avslutter læreren.

 

Sånn kan det ha startet ...

 

Det kan nok være slik det startet. Ser noen av mine onkler som er født rundt århundreskifte på landsbygda at læreren har skrevet disse inn i skoleprotokollen med etternavnet Lystad, dette tiltross for at faren heter Marius

[Dag Aage Løkke]

Ja, min onkel Alf ble innført som en Johansen (etter faren Johan) ved dåpen i Vestre Aker i 1898. Så kom de til Løvli i 1903 ...

[Trond Strandhaug]

Hvis programmet forandrer Andersdatter til Olsen, så blir det definitivt feil. Og som Berit Knudsen har påpekt, så er det i våre dager vel så vanlig at ektefellene beholder sine egne etternavn, at mannen tar konas etternavn, eller at de lager en kombinasjon.

 

 

 

Ja, Anna vil nok bli kalt Høgda, men ikke fordi hun var gift med Per. Hun ville bli kalt Høgda fordi hun bodde der. Hvis Annas ugifte søster Marte flyttet inn hos Per og Anna, ville hun kunne bli kalt Marte Høgda.

 

 

 

Det varierte. Men i segl og bumerker finner vi oftest fornavn pluss farsnavn (Per Olsen), eventuelt intialene (P.O.S.). Farsnavnet ville jo være livsvarig, i motsetning til gårdsnavnet, som kunne endres som følge av flytting.

 

Du skriver:Hvis programmet forandrer Andersdatter til Olsen, så blir det definitivt feil. Det er ikke programmet som endrer etternavnet, det blir fysisk lagt inn av bruker. Eksempel Kari Gudmundsen Kuggerud (født Tostensdatter Duåsen)

1653 - 1717

[Arkivverket - Kristian Hunskaar]

Du skriver:Hvis programmet forandrer Andersdatter til Olsen, så blir det definitivt feil. Det er ikke programmet som endrer etternavnet, det blir fysisk lagt inn av bruker. Eksempel Kari Gudmundsen Kuggerud (født Tostensdatter Duåsen)

1653 - 1717

 

Med mindre du kan dokumentere at familien benyttet Gudmundsen som fast slektsnavn, må jeg si meg uenig i ei slik registrering.

[Arkivverket - Kristian Hunskaar]

Hva sa navneloven av 1923 om dette? Kunne barn og foreldre ha forskjellige familienavn (altså foreldrene ett og barna et annet), slik de hadde det hos oss?

 

Dag T. Hoelseth har lagt ut lov av 9. februar 1923 nr. 2 om personnavn. Jeg oppfatter § 2 slik at personer over 18 år kunne velge ulike slektsnavn, så lenge § 1 var oppfylt. Et søskenlag født på 1890-tallet kunne i teorien velge seg hvert sitt slektsnavn, og deres foreldre kunne teoretisk også velge forskjellig fra barna.

 

For eksempel kunne Johan Andreasson anta navnet Johan Andersen Løvli, mens barna kunne kalle seg Johansen, Løvli, Løvlie (som en stavevariant), Johansen Løvli, Johansen Løvlie, Andersen Løvli og sikkert mye annet. Poenget var at man måtte anta et fast etternavn.

[Stian Høiset]

Poenget var at man måtte anta et fast etternavn.

 

Som en kuriositet:

 

Min tippoldefar bodde i Skien. Han kalte seg Peder Holmer Hansen. Han ble i dagligtale (i følge min mormor på 100 år) kalt 'Holmern'. I sitt første ekteskap med Andrea Jørgensdatter fikk han 9 barn i perioden 1852-1863. De ser vekselvis ut til å ha kalt seg 'Holm Hansen' eller 'Hansen'.

 

I sitt andre ekteskap med Christiane Unneberg fikk han 7 barn i perioden 1882-1894. Disse kalte seg, så vidt jeg har funnet ut av, enten 'Holmer Hansen' eller 'Hansen'.

 

Blant barnabarna hans finner vi navnevarientene

 

Hansen

Holm Hansen

Holmer Hansen

Holmern

 

Alle disse manifiesterte seg i 1923, hvor det etter sigende (min mormor var 12 år i 1923) var en familiær småkjekling over vilket etternavn som var det 'korrekte'. Skulle dobbelt etternavn med? Tippoldefar kalte seg noe annet enn han var døpt? Hvem hadde "rett" til etternavnet? Det landet altså på 4 varianter, etter mine funn.

 

Min erfaring er at fornavnet er hva man het, patronymikonet var hvem man var (sønn/datter av ...), og "etternavnet" var hvor man bodde. For mine forfedres del skjedde konverteringen fra patronym til fast etternavn ("bostedsnavn") glidene i perioden 1850-1920, men én bygren har hatt fast etternavn siden ca. 1750.

[Dag Aage Løkke]

Jeg håper du unnskylder, Trond, at jeg brukte ditt emne til å stille spørsmål i,

og takk til deg og Kristian og Stian for interessante innlegg / svar (vedr. navneloven av 1923).

[Ivar S. Ertesvåg]

Først og for ordens skuld: Praksis var ein del meir mangfaldig enn det som eigentleg var i samsvar med namnelova. Det fanst også ein rettspraksis med om lag 100 saker i åra 1896-1925 om slektsnamn før lova kom (nokre saker avslutta etter 1923).

 

For eksempel kunne Johan Andreasson anta navnet Johan Andersen Løvli, mens barna kunne kalle seg Johansen, Løvli, Løvlie (som en stavevariant), Johansen Løvli, Johansen Løvlie, Andersen Løvli og sikkert mye annet. Poenget var at man måtte anta et fast etternavn.

 

Her kan det vere rom for mistyding... For det konkrete dømet Johan Andreasson m.fam. kan dette vere rett, fordi (ein del av) borna var fødde før 1923 og altså fekk namn utan lovregulering. Men her kan Kristian sitt svar sjå ut som om det var svar på spørsmålet om kva namnelova sa - og då vert det ikkje rett. Borna fødde etter 1923 kunne ikkje ta alle desse namna.

 

Dersom Johan hadde kalla seg Løvli medan han budde der, kunne han i praksis halde fram med det etter at han flytta. Det ville verte rekna som etternamnet hans etter lova i 1923, og born fødde etter det skulle ha dette som slektsnamn (arva etternamn). Men Dag Aage seier vel at han kalla seg Andersen. Born fødde etter iverksetjinga (ein dato i 1923) fekk altså slektsnamnet Andersen.

Born fødde før dei flytta frå Løvli, kunne også ha fått dette som etternamn medan dei budde der, men dei kunne ikkje ta det seinare. Iallfall i teorien skulle dei vere innførte i kyrkjeboka med Løvli som namn ved dåpen for å kunne bruke dette namnet seinare.

Dersom dei hadde Løvli som etternamn, kunne dei ikkje ha Andersen/-sson i tillegg. Berre ekte patronym kunne brukast i tillegg til slektsnamn. Altså kunne dei heite Løvli eller Andersen. I tilfelle Løvli kunne dei velje å ta med Johansen før etternamnet, men det vart ikkje ein del av etternamnet.

 

- men så var det dette med teori og praksis då....

[Ivar S. Ertesvåg]

Min erfaring er at fornavnet er hva man het, patronymikonet var hvem man var (sønn/datter av ...), og "etternavnet" var hvor man bodde. For mine forfedres del skjedde konverteringen fra patronym til fast etternavn ("bostedsnavn") glidene i perioden 1850-1920, men én bygren har hatt fast etternavn siden ca. 1750.

 

Det kan ofte vere greit å forenkle - men somtid vert forenklinga for enkel...

 

Når barn har følgt etter foreldre på ein gard i ledd etter ledd, kanskje fleire hundre år, og kvar brukar har vore identifisert med gardsnamnet - så vert det feil berre å snakke om "bustadsnamn". Gardsnamnet vert ein person-identifikator, eller det vi kallar eit "personnamn" - etternamn. Sidan det er arva, må det også kunne kallast slektsnamn. Etter nokre ættledd må det kunne reknast som "fast".

 

Det er ikkje vanskeleg å finne døme på at personar som ikkje er etablerte med eige gardsbruk vert identifiserte med gardsnamnet der dei kom frå (foreldregarden). Det gjeld også når foreldra er døde og andre folk har teke over heimegarden. I manntalet for Sunnmøre 1701 gjeld det meir enn 90% av alle tenarane eller ca. 1100 menn (av totalt 7400 i manntalet).

100 år seinare, FT1801, er det same gjennomført t.d. i teljinga for Volda.

[Stian Høiset]

Det kan ofte vere greit å forenkle - men somtid vert forenklinga for enkel...

 

Dét er mulig, nå snakket jeg vel bare om min egen erfaring?

 

Når barn har følgt etter foreldre på ein gard i ledd etter ledd, kanskje fleire hundre år, og kvar brukar har vore identifisert med gardsnamnet - så vert det feil berre å snakke om "bustadsnamn".

 

Dét er mulig. Nå tenkte jeg eksempelvis konkret på en av mine forfedre, som fikk 4 jenter, og mannen til den eldste flyttet til gården hennes, som hun da hadde odel til. Han tok hennes gårdsnavn som "etternavn", glatt.I hverfall som skrevet i kirkebøkene. Så selv om han hadde et annet 'etternavn' - gårdsnavn - som født, så endret han det lett når han flyttet. Jeg har bestandig tolket gårdsnavn som bosted, ikke 'etternavn' i den forstand.

 

I min tolkningsverden var folk på fornavn med hverandre i bygda. Hvis det var flere 'Stian' i bygda, kunne det være forklarende å vite hvem Stian var sønn av. Hvis det kom en fremmend til bygda og ikke hadde noe forhold til sønn-far-forhold, kunne det være fornuftig å melde hvilken gård det var han bodde på. Det er slik jeg har sett det for meg, men jeg åpen for korreksjoner.

[Ivar S. Ertesvåg]

Dét er mulig, nå snakket jeg vel bare om min egen erfaring?

Det gjorde du nok - kva du enn legg i det. Du meinte vel også at denne erfaringa var generell nok til å rekne det som sakssvarande å ta det med i denne tråden.

 

Dét er mulig. Nå tenkte jeg eksempelvis konkret på en av mine forfedre, som fikk 4 jenter, og mannen til den eldste flyttet til gården hennes, som hun da hadde odel til. Han tok hennes gårdsnavn som "etternavn", glatt.I hverfall som skrevet i kirkebøkene. Så selv om han hadde et annet 'etternavn' - gårdsnavn - som født, så endret han det lett når han flyttet.

Det er no ein gong slik at når eit barn tek over bruket etter foreldra, så har dette barnet ein ektefelle som har flytta til. Tilflyttaren skifta namn, ja.

 

I min tolkningsverden var folk på fornavn med hverandre i bygda. Hvis det var flere 'Stian' i bygda, kunne det være forklarende å vite hvem Stian var sønn av. Hvis det kom en fremmend til bygda og ikke hadde noe forhold til sønn-far-forhold, kunne det være fornuftig å melde hvilken gård det var han bodde på. Det er slik jeg har sett det for meg, men jeg åpen for korreksjoner.

 

Ok, då har eg eit spørsmål: 60% av folket av kvart kjønn fordelte seg på dei 10 vanlegaste namna. I somme bygder må det ha vore godt over 20% Ola eller Anne. (18% Ola for heile Sunnmøre i 1603). Det vart mange Ola Olsson, Ola Jonson og Ola Knutson i kvar bygd. Kvifor trur du at det var nok med førenamn og farsnamn?

[Dag Aage Løkke]

Her kan det vere rom for mistyding... For det konkrete dømet Johan Andreasson m.fam. kan dette vere rett, fordi (ein del av) borna var fødde før 1923 og altså fekk namn utan lovregulering. Men her kan Kristian sitt svar sjå ut som om det var svar på spørsmålet om kva namnelova sa - og då vert det ikkje rett. Borna fødde etter 1923 kunne ikkje ta alle desse namna.

 

Dersom Johan hadde kalla seg Løvli medan han budde der, kunne han i praksis halde fram med det etter at han flytta.

 

Kristian har i dette konkrete tilfellet ikke tolket navneloven av 1923, men kommentert familien Andersen / Løvli der alle barna var født før 1923. Han har derfor utvilsomt rett. Til det siste: Johan kalte seg Andersen helt til han døde i 1958, mens alle barna het Løvlie (med e). Døtrene het det inntil de giftet seg, sønnene hele livet. Men din kommentar til dette er sikkert riktig, Ivar.

[Helge Bjerkevoll]

 

Ok, då har eg eit spørsmål: 60% av folket av kvart kjønn fordelte seg på dei 10 vanlegaste namna. I somme bygder må det ha vore godt over 20% Ola eller Anne. (18% Ola for heile Sunnmøre i 1603). Det vart mange Ola Olsson, Ola Jonson og Ola Knutson i kvar bygd. Kvifor trur du at det var nok med førenamn og farsnamn?

 

Her i bygda var det mange som hette Anna, det var ikke noe problem for bygdefolket. Disse hadde samme etternavn: Ho Anna på Pe-Sanda, ho Anna på Ystesanda, Anna på Myrå, Anna Sø i Myrå, Anna i Kristengara, gamle Anna i Li`n, Lisje Anna osv. Ingen av disse navna er fiktive! Vi har noe av dette ennå men nå i mindre grad etter som navnevariasjonen har blitt mye større både når det gjelder for- og etternavn. Men for poståpneren (ja vi hadde det i min barndom og ungdom) kunne det være et problem i en bygd der garden etter hvert hadde blitt delt i ca 30 små og større bruk i tillegg til mange utskilte tomter/eneboliger der de fleste hadde samme etternavn. Men det gikk som regel bra. Poståpneren var såpass kjent at han/ho visste hvor slekt og venner til bygdefolket holdt til. Så poststempel og handskrift førte i de fleste tilfeller til rett mottaker :)

[Ivar S. Ertesvåg]

Her i bygda var det mange som hette Anna, det var ikke noe problem for bygdefolket.

 

Dei måtte altså ha minst eit namn i tillegg til førenamnet...

 

No er eg litt usikker på kva tid din barndom var - men i 1940 var det ca. 1 % Anna og 3 % Anne på landsbasis. I 1910 var det 9 % Anne/Anna/Ane/Ana. I 1801 var det 14 %, altså 3-4 gongar meir enn i 1940.

[Helge Bjerkevoll]

Dei måtte altså ha minst eit namn i tillegg til førenamnet...

 

No er eg litt usikker på kva tid din barndom var - men i 1940 var det ca. 1 % Anna og 3 % Anne på landsbasis. I 1910 var det 9 % Anne/Anna/Ane/Ana. I 1801 var det 14 %, altså 3-4 gongar meir enn i 1940.

 

Jeg sa vel at de hadde samme etternavn, da blir det vel minst 2 navn.

Min barndom var på 1950-tallet. Prosentvis hvor mange som hadde samme fornavn vet jeg ikke, og det varierte selvsagt fra sted til sted. Mitt eksempel var altså at det i det daglige ikke var vanskelig å holde de fra hverandre selv om de var mange slik jeg nevner i eksemplet. Selvsagt hadde de for- og etternavn. Ofte brukte de da en (uoffisiell?) mellombokstav (farens forbokstav) slik at det skriftlig kunne bli Anna P... og Anna K...

Men i dagligtalen altså fornavn og (som oftest) en preposisjon fremfor bygdenavnet på bruket. Men en kunne også bruke mannens navn for å skille mellom de forskjellige navn. Eksempelvis Knut-Anna og Andrias-Anna har jeg hørt blitt brukt.

Innflyttere ble ofte omtalt med etternavn. Han Bjermeland, han Melkild og han Abelsen.

Dette litt om navnebruk slik jeg kjenner det fra landsbygda heromkring uten å ha gjort noen vitenskapelig gransking av dette.