Etternavn.

[Ivar S. Ertesvåg]

Kristian har i dette konkrete tilfellet ikke tolket navneloven av 1923, men kommentert familien Andersen / Løvli der alle barna var født før 1923. Han har derfor utvilsomt rett. Til det siste: Johan kalte seg Andersen helt til han døde i 1958, mens alle barna het Løvlie (med e). Døtrene het det inntil de giftet seg, sønnene hele livet. Men din kommentar til dette er sikkert riktig, Ivar.

Kristian svara vel m.a. på spørsmålet "Hva sa navneloven av 1923 om dette?", som du stillte og han siterte....

 

Eg tok med ei setning om "rett" og praksis; for den (aksepterte) praksisen du skisserer var ikkje i samsvar med lova. Det barnet som var fødd etter at familien flytta frå Løvli (1919) hadde ingen rett til å bruke namnet. Dei barna som var fødde før flyttinga kunne på spesielle vilkår (avhengig av innførsler ved dåp og evt. konfirmasjon) ha "rett" til å bruke Løvli som etternamn etter 1923.

 

Skal vi pirke - og det vart gjort i nokre av rettssakene - var det skriftforma i matrikkelen dei kunne bruke, dersom det var gards- eller bruksnamn. Der stod det sannsynlegvis Løvli eller Løvlien. (For plassenamn var det litt meir uklart, sidan desse ikkje var i noko register.)

 

Slike avvik frå det bokstaveleg "rette" var det sikkert titusenvis av - kanskje hundretusenvis...

[Erik Døving]

Mine oldeforeldre (både han og ho) tok til dømes namn etter garden sjølv om begge var flytta til, dei skifta altså etternamn i voksen alder. Dette var omkring 1880. Før 1923 veit eg også at fosterbarn gjerne tok fosterforeldra sitt namn, sjølv om dei ikkje var adoptert.

 

Der eg kjem frå nyttar ein framleis gardsnamnet for å identifisere ein person. Til dømes kan ein seie "Ola på Berg", sjølv om Ola skriv Moen eller Olsen til etternamn. I tidlegare tider kunne ein omtale jordlause menn med yrket, til dømes "Skomakar-Ola" og kona hans som "Skomakar-Ola-Anne".

[Erik Døving]

Ofte brukte de da en (uoffisiell?) mellombokstav (farens forbokstav) slik at det skriftlig kunne bli Anna P... og Anna K...

Men i dagligtalen altså fornavn og (som oftest) en preposisjon fremfor bygdenavnet på bruket. Men en kunne også bruke mannens navn for å skille mellom de forskjellige navn. Eksempelvis Knut-Anna og Andrias-Anna har jeg hørt blitt brukt.

Innflyttere ble ofte omtalt med etternavn. Han Bjermeland, han Melkild og han Abelsen.

Dette litt om navnebruk slik jeg kjenner det fra landsbygda heromkring uten å ha gjort noen vitenskapelig gransking av dette.

 

Interessant. Dette kjenner eg også frå min oppvekst. Innflyttarar (uten tilknytning til gard) vart identifisert med etternamn. Personar (helst menn) med like fornamn og etternamn (gardsnamn) vart identifisert med farens initial (som mellomnamn, til dømes O. for Olsen), dette var også postbudet avhengig når det ikkje er gateadresser. Kvinner vart oftare identifisert med mannen, til dømes "Knut-Anna" (som Helge Bjerkevoll skriv) eller som "Anna til Per Ola"

[Dag Aage Løkke]

Kristian svara vel m.a. på spørsmålet "Hva sa navneloven av 1923 om dette?", som du stilte og han siterte....

 

Det barnet som var fødd etter at familien flytta frå Løvli (1919) hadde ingen rett til å bruke namnet.

Til det første sitatet ovenfor: Du har sikkert rett i dette, men alle disse barna var født før 1923 og loven hadde vel ikke tilbakevirkende kraft?

 

Til det andre sitatet: Kanskje hadde han ingen "rett" til navnet, men han ble født i 1922 (før loven kom), så da gikk det kanskje likevel? Han levde i alle fall i 78 år med det navnet og hans etterkommere har det fortsatt.

 

Og så en artig sak fra Valdres for mer enn 50 år siden: I en bygd der i dalen fantes både "Ola Halling", "Amerika-Ola" og "Ola min". Den første var innflytter fra Hallingdal, den andre hadde vært i USA og kommet hjem igjen - og den tredje var mannen til henne som førte ordet. Grei måte å holde orden på, det!

[Erik Døving]

Gjeble PedersønEit lite apropos:

Eg les no om Gjeble Pedersøn (den første lutherske biskop i Bergen). Han kom frå Hæstad i Dønna, son av Peder Simonssøn. Gjeble brukte altså berre patronymet som etternamn. Absalon Pederssøn Beyer brukte "Pederssøn" kanskje til ære for fosterfaren Gjeble.

[Dag T. Hoelseth]

" Normalt"? I dag er det vel flere og flere kvinner som beholder pikenavnet, eller tar det med som mellomnavn. Så du må nok vite etternavnet hennes som gift, og ikke gå ut i fra.

En god gammel regel: Du skal ikke tro, men vite.

Sant nok. Fortsatt er det slik at flertallet av gifte kvinner tar mannens etternavn, jf. SSBs statistikk fra 2005.

 

Skulle gjerne ha sett noe ferskere statistikk på området. Kanskje jeg ikke har søkt godt nok?

 

I 2010 ble det skapt overskrifter rundt en studie fra Nederland om hvordan man så på kvinner som tok mannens etternavn...

 

DTH

[Ivar S. Ertesvåg]

Til det første sitatet ovenfor: Du har sikkert rett i dette, men alle disse barna var født før 1923 og loven hadde vel ikke tilbakevirkende kraft?

 

Til det andre sitatet: Kanskje hadde han ingen "rett" til navnet, men han ble født i 1922 (før loven kom), så da gikk det kanskje likevel? Han levde i alle fall i 78 år med det navnet og hans etterkommere har det fortsatt.

 

Lova galdt frå ein dato i 1923, for dei som levde då. Sidan dei ikkje brukte garden/bruket Løvli i 1923, og heller ikkje far Johan brukte Løvli(e) som etternamn, stetta borna ikkje krava i lova til å ta namnet som etternamn/slektsnamn.

 

Det er openberrt at det "gjekk likevel"....

[Dag Aage Løkke]

Det ble vel skapt en slags sedvane for navnet i denne familien, for de bodde på Løvli i 16 år. Seks av barna ble født der. De to eldste ble konfirmert mens de bodde der. Fem av barna begynte på skolen mens de bodde der. Det betyr at både presten og skolestyreren skrev Løvli(e) ganske mange ganger for denne familien. Da ble det vel en vane å fortsette ... Jeg tror ikke gamle Johan var så nøye på hvordan akkurat det var.

[Trond Strandhaug]

Hei. Etter å ha lest igjennom mange innlegg, er vi kommet noe nærmere fasitten? Kan vi si at de som levde da navneloven kom i 1023 "tok" etternavnet etter mannen. Men de som levde føre navneloven, eksepelvis i 1850 bibeholt navnet sitt hele livet. Anna "skrev seg" for Ottersdatter selv om hun ble gift med Einar Pedersen i 1860. Mens hennes datter Karen Einarsdatter som var født i 1885 som gifter seg med Knut Larsen skifter etternavnet sitt til Larsen i 1923

 

Hilsen Trond S :rolleyes:

[Arkivverket - Kristian Hunskaar]

Hei. Etter å ha lest igjennom mange innlegg, er vi kommet noe nærmere fasitten? Kan vi si at de som levde da navneloven kom i 1023 "tok" etternavnet etter mannen. Men de som levde føre navneloven, eksepelvis i 1850 bibeholt navnet sitt hele livet. Anna "skrev seg" for Ottersdatter selv om hun ble gift med Einar Pedersen i 1860. Mens hennes datter Karen Einarsdatter som var født i 1885 som gifter seg med Knut Larsen skifter etternavnet sitt til Larsen i 1923

 

Du kan ikke sette 1923 som noe skarpt skille, fordi mange praktiserte slektsnavn før loven kom. Men loven knesetter en regel som i teorien skulle følges av alle fra 1923: § 4. Hustruen får sin manns slektsnavn, men har rett til å bruke sitt slektsnavn som ugift foran mannens navn.

 

Dine eksempler blir ikke helt gode, fordi verken Ottersdatter eller Einarsdatter er etternavn i betydningen slektsnavn, men patronymika (farsnavn). Karen Einarsdatter ville være ei Einarsdatter hele livet, selv om hun ved ekteskapet med Knut Larsen tok etternavnet (slektsnavnet) Larsen. På samme måte er jeg en Øyvindsen, selv om Øyvindsen ikke er en del av navnet mitt.

[Anita Holck]

Fasit og fasit.... jeg for min del ville alltid registrere en kvinne med det navnet hun hadde da hun ble født, smak og behag.

 

Det er helt klart at det er feil å gi konen mannes slektsnavn på 12-,13-,14-,15-,16-,17-, og langt inn på 1800-tallet (siden du spør i #1 hvordan det var langt tilbake). Du finner ikke et eneste middelaldediplom i Norge, Sverige eller Danmark hvor kvinnen plutselig har tatt sin manns etternavn, heller aldri i en kirkebok fra 1600- eller 1700-tallet. Du kan finne i gamle kirkebøker at f. eks. Anna Holtermanns er fadder, men det viser bare til Anna, Holtermanns kone. Hun het aldri Anna Holtermann. Ektepar med forskjellige slektsnavn beholdt disse livet ut, selv har jeg en formor som ble begravet så sent som i 1911 - med sitt eget slektsnavn.

 

Som Kristian sier, Anna Ottersdatter kunne ikke gifte seg med Einar Pedersen og bli Anna Pedersdatter, men fra FT 1865 ser vi at endel kvinner begynner å bli kalt med mannens patronymikon, så Anna Ottersdatter kan ha fått navnet Anna Pedersen. Om hun brukte det selv eller om det var han som registrerte manntallslistene som gjorde som han selv ville, er ikke godt å si. Egentlig tror jeg det var et byfenomen. I hvert fall blir det vanskeligere å lete etter kvinner fra denne perioden av, i hvert fall når du ikke vet hvem de giftet seg med.

 

Når det gjelder å registrere gårdsnavn som slektsnavn (langt tilbake) må man vel selv finne ut hvordan man vil gjøre dette. Jeg har fått "påtale" fra folk som skal gjøre meg oppmerksom på at jeg ikke kan registrere gårdsnavnet som familienavn. Men det er nå sånn at om du har 15 personer i databasen ved navn Kari Olsdatter så er den eneste måten å skille dem fra hverandre på å "slenge på" et gårdsnavn.

 

Anita