Hugsar nokon Dopey-pålegget?

[Reidar Oddløkken]

Tusen takk Aud, no har eg i alle fall fakta og tidsperiode! Så er det å håpe at eg kan finne ein eller annan som kan skildre si oppleving av det..

 

Da husket nok noen i klassa mi litt feil, da var det søtt pålegg i boksen likevel, og på denne tiden var det også mye dårlige tenner og tannråte, så da var nok dette pålegget "snop" for Karius og Baktus, og mye jobb for skoletannlegene, og huff, husker noen av dem med gru :(

[Torbjørn Igelkjøn]

Eg har drive litt kreativ søking ved bruk av hermeteikn og klipp-og-lim i Nasjonalbiblioteket, og har "tappa" databasen for følgjande tekst:

 

 

Ta med dere trillebør

 

Jeg fikk snusen i at de allierte hadde lagt etter seg store lagre av hermetisk kjøtt da de forlot landet i 1945. Så stakk jeg oppover til Nord-Norge og kjøpte alt som var. Det var vel en 15 000 kasser, fulle av svarte bokser. De var uten etikett, men det var opplyst at de skulle inneholde oksekjøtt, svinekjøtt og andre lekre saker. Jeg satte inn annonse i lokalavisa: Ta med dere trillebør og kjøp billig hermetikk! Kjøtt hadde man ikke sett på lange tider, så køene ble lange. Men så skulle vi åpne et par bokser for å se på innholdet. Og så var det svinefett! Du verden så triste gutta på fabrikken ble. Alle tiders, sa jeg. Det var flott at det ikke var svinekjøtt. Lag en prøve til meg, gutter. Bland sammen håbrand og svinefett, så skal vi se om det ikke smaker. Resultatet ble en slags kombinert fleskepølse. Og den smakte! Vi solgte 500 kilo om dagen til bare ett firma i Oslo. Og hele lageret gikk unna. Det var den største forretningen jeg noensinne hadde gjort. Under krigen ellers kunne vi jo ikke akkurat oppfordre folk til å ta med trillebør. Likevel kunne vi reklamere med at firmaet alltid hadde «noe i matveien». Derimot måtte vi be kundene ta med avispapir — til innpakning. Vi kjøpte billass med rabarbra og alt jeg kunne komme over av tomme tønner. Når rabarbraen var på sitt beste, kosta den ti øre kiloen. Så skar vi den opp i lengder på

 

64

 

tretti centimeter, stappa den ned i tønna med vann, slo til lokket og lot den stå til frosten kom, og ingen hadde mer rabarbra. Da kom han Gunnar med nylaga rabarbra syltetøy etter gamle og gode, norske oppskrifter. Og så kunsthonning - sukker og essens. Her hadde jeg konkurranse fra store firmaer i Oslo. Men barn var helt gærne etter honningen, selv om den ikke var ekte. Den var så god — om ikke for tennene — så for tannlegen. Og fordi det var hard konkurranse, måtte jeg finne på noe som gjorde at man kjøpte av meg — og ikke av firmaene i Oslo. Jeg drog inn til Oslo og kunne konstatere at prisen på emballasjen, små blikkbokser, lå på rundt fire kroner. Da fikk jeg ideen: jeg bad et blikkfirma i Moss om å lage storproduksjon av bokser, ekstra for meg. Jeg fikk prisen ned i femti øre. Så satte jeg på etikett og kalte produktet for Dopey, som alltid kommer sist, men er best. Jeg dekorerte boksen som så ut som en matdåse og solgte hundretusener. Så sluttet jeg med å lage bokser med hengsler på lokket. Hadde man løst lokk på, måtte man kjøpe ny boks hver gang lokket ble sølt bort, og det skjedde stadig. Det så jeg på salgskurvene. Og så kunne man bruke bokser med lokk til nistepakken! Jo, jeg hadde glede av Snøhvit og de sju dvergene. Seinere kalte jeg produktet for «Hjertesøtt». Jeg fikk tak i en million hjerter i plast og dekorerte emballasjen og laga den slik at den kunne brukes som skål for syltetøy, honning, leverpostei og agurker. — Nå må dere kjøpe fem stykker i slengen, sa jeg til husmødrene, da blir det billigere. Og det gjorde de!

 

Eg fekk ut nokre sider til før eg ga meg. Boka er fornøyeleg lesing om påfunna til eit av dei store forretningsgenia frå etterkrigstida, og eg ser ikkje vekk frå at eg kjem til å få det lokale biblioteket til å bestille ho til meg.

 

Eg reknar forresten med at det i boka står at dei allierte forlet landet i 1940. Etter teksten eg har sitert står det om rasjonering og matmangel under krigen, korleis dei la om produksjonen frå fisk til kjøt på nokre få dagar då rasjoneringa tok slutt i 1950, osv. Dersom boka er kronologisk (noko eg ikkje kan vite) ser det ut som om Nilsen byrja å lage pålegget i byrjinga av krigen (før sukkerrasjoneringa?) Disney-teiknefilmen er frå 1937. I Danmark hadde den i følgje dansk Wikipedia premiære 29/9 1938, så ein skulle tru at den også kom på norske kinoar rett før krigen. Er det nokon av de som les dette som hugsar å ha sett denne teiknefilmen på kino rundt 1940?

 

Spørsmålet er om pålegget vart produsert ein kort periode rundt 1940, for så å ha blitt teken opp igjen rundt 1950, slik Stabburet seier? Dette er berre spekulasjon frå mi side.

 

Eg ser no til slutt av denne lenka at rasjonering på m.a. sukker vart innført alt hausten 1939, så då er vel pålegget frå 1952 likevel.

Endret Oktober 20, 2011 av Torbjørn Igelkjøn

[Aase R Sæther - Gloppen]

Takk for fornøyeleg lesing, dette var nok ein kar som kunne selt sand i Sahara!

[Torbjørn Igelkjøn]

Dopey = kunsthonning

Sunda = kunshonning + litt honning.

 

Dermed trur eg ein kan slå fast at boksen inneheldt noko Sunda-liknande greier, og du har dermed fått svar på korleis det må ha smakt. Sunda var vel nettopp ein av konkurrentane til Stabbur-Nilsen. Sunda-boksen var nok ikkje så fin å bruke som matboks som Dopey-boksane.

[Aase R Sæther - Gloppen]

Brikker fell på plass etter kvart, mange takk!

 

Det er kan fastslå etter denne runda er at det er mange fleire som hugsar produktet som matboks enn som pålegg, så dermed trur eg at eg reviderer innfallsvinkelen min! Hjerteleg takk til alle som har bidrege!