Hva er en slektning

[Svein O. Tislevoll]

Jeg har ingen kunnskaper eller formeninger om dette, men lurer på hvor mange generasjoner bak- /framover som er

vanlig å regne som slekt ? Personlig regner jeg 4. Men skulle jeg mot formodning regne tilbake til (umulige) Harald Hårfagre, blir

det mange ledd. Gjeve personer fordrer mange ledd.

 

Som slekt regner jeg alle generasjoner bakover som kan dokumenteres, uansett hvor langt bakover. Som ganske nær slekt regner jeg tilogmed tippoldeforeldre (kanskje av og til ett ledd videre om jeg har fotografi eller maleri av vedkommende). Om man har barn, barnebarn, oldebarn osv. regner man jo normalt alle disse som ganske nær slekt.

 

V.h. Svein

[Ivar S. Ertesvåg]

Jeg har ingen kunnskaper eller formeninger om dette, men lurer på hvor mange generasjoner bak- /framover som er

vanlig å regne som slekt ? Personlig regner jeg 4. Men skulle jeg mot formodning regne tilbake til (umulige) Harald Hårfagre, blir

det mange ledd. Gjeve personer fordrer mange ledd.

 

Du har ingen "formeninger", men reknar likevel...? jaja.

 

 

At far min kunne gjera

det gilde han hev gjort

og fram i livet bera

so mykje gjævt og stort,

det var frå dag til annan

for meg so god ei stød:

Stor arv det er for mannen

av godtfolk vera fødd.

 

heiter det i eit dikt av Aasmund Olavsson Vinje

Det er ikkje sikkert så mange av oss treng så mange ledd for å finne "gjevt folk".

 

Slekt har vel ingen grenser. Du er i slekt med dei anene som levde på Harald Hårfagre si tid - kven dei no var.

At du sjeldan tenkjer på dei fordi du ikkje anar kven dei var, er ei anna sak.

[Ivar S. Ertesvåg]

Begrepet slekt vil jeg forbinde med genetikk og genealogi og således ha med biologiske relasjoner å gjøre. Jeg vil ikke si at jeg er i slekt med min kone med mindre vi har felles aner og er beslektet som kusiner, tremenninger eller lignende. Etter denne definisjon kan adoptivbarn strengt tatt heller ikke regnes å tilhøre slekten til adoptivforeldrene. Familietilhørighet vil ikke være synonymt med slektskap ved en slik forståelse. Sosialt vil adoptivbarn kunne være fullverdige familiemedlemmer selv om de ikke er i slekt i biologisk forstand.

 

Denne avgrensinga er problematisk. På eitt vis vil dei fleste seie det er rett. På den andre sida er det ofte den juridiske (og sosiale) slektskapen som er dokumentert, ikkje den biologiske. "Som far til barnet skal reknast den mannen som mora er gift med ved fødselen" (Barnelova §3) er eit gammalt prinsipp vi har arva frå romarretten ("pater est", som det gjerne heiter i latinsk språkdrakt, eller eigentleg "pater est quem nuptiae demonstrant"). Bakgrunnen er at biologien ikkje (før i tida, iallfall) var så enkel å etterprøve.

 

Adoptivbarn er juridisk og sosialt sett etterkomarar til adoptivforeldra.

[Magne Thorsen]

At min begrepsforståelse av slekt ikke er anvendbar i juridisk eller sosial sammenheng, er lett å påvise. Men grunnbetydningen av slekt med felles gener (genealogi)er for mange også et følelsesmessig identitetsspørsmål.

Det er nok her å nevne interessen for programpostene "Tore på sporet" og "Hvem tror du at du er?" som eksempel.

At dette i praksis i noen tilfelle vil bli problematisk i vår tid,er åpenbart siden livets tilblivelse kan ordnes med surrogatmødre og triksing og miksing med eggceller og sædceller fra kjente og ukjente donorer.

[Helge Hålåsæter]

Du har ingen "formeninger", men reknar likevel...? jaja.

 

 

At far min kunne gjera

det gilde han hev gjort

og fram i livet bera

so mykje gjævt og stort,

det var frå dag til annan

for meg so god ei stød:

Stor arv det er for mannen

av godtfolk vera fødd.

 

heiter det i eit dikt av Aasmund Olavsson Vinje

Det er ikkje sikkert så mange av oss treng så mange ledd for å finne "gjevt folk".

 

Slekt har vel ingen grenser. Du er i slekt med dei anene som levde på Harald Hårfagre si tid - kven dei no var.

At du sjeldan tenkjer på dei fordi du ikkje anar kven dei var, er ei anna sak.

Ja, det var nok en logikkbrist, som Professoren ikke har. Nei, snarere litt utydelig problemstilling fra meg for å kunne få

kommentar på 4 generasjoner. Du Ivar får bære over med meg. Ikke i slekt.

[Helge Hålåsæter]

Det er jo rett og riktig at dere diskuterer dette fra et faglig ståsted.

Men hvis jeg henvendte meg til en tilfeldig åttemenning om at vi er i slekt, ville

nok vedkommede dra på smilebåndet.

[Helge Bjerkevoll]

Da vi driver med slekt får man ofte spørsmål om den og den er i familie. Finnes det noe regelverk som gir svar på dette.

I disse tider da folk er samboere, uten å være gifte med eller uten barn lurer jeg av og til på begrepet slektning. Hva er en slektning ? Om min sønn har et barn med en dame uten og være gift, er jeg i familie med denne damen ? Om forholdet skulle ryke og han får barn med en ny dame er jeg fortsatt i familie med den første damen ? Om min kones niese blir gift og får barn, blir vi i familie med denne mannen som hun gifter seg med ? Da disse blir skilt, er vi (min kone) fortsatt i familie med denne mannen ? Om denne niesen skulle få barn med en ny mann uten å være gift, blir vi i familie med denne mannen ?

 

Det er vel ikke andre enn deg selv som kan definere hvem som tilhører din familie. Om noen skiller seg så er det vel opp til dere selv om dere fortsatt skal betrakte den fraskillte som et familiemedlem. Om vedkommende er en person en har et godt forhold til så er det vel ikke noe i veien for at en beholder familiestatusen. Andre er en kanskje glad en blir kvitt (det kan jo være gjensidig), og har en ikke lenger noe forhold til vedkommende så må en vel betraktes som utgått av familien. Noen ganger (kanskje tidligere mer enn nå får en håpe) så blir en jo også utstøtt av familien av ulike årsaker. Og da er en jo ikke lenger et familiemedlem!

 

Når det gjelder slekt så regner jeg med både blodsslekta og sviger/svoger-slekta, med ste- og adoptivbarn.

Så får andre regne sin slekt slik de vil.

Når det gjelder mine aner så vil disse fremkomme i en anetavle der en har det juridiske som grunnlag. Altså hvem som er oppgitt som foreldre og som ikke alltid behøver være biologiske foreldre. Hvilke hemmeligheter tippoldemor eventuellt tok med seg i grava får vi håpe ho får beholde, selv om jeg er klar over at fremtidige dnaprøver kan avsløre noen sidesprang :)

Ja, ja da vil vel diskusjonen om hvem som er i slekt fortsette vil jeg tro. Personlig har jeg sett barn arve væremåte til adoptivforeldre som de har brakt videre til sine barn. De har blitt en del av slekta og av kulturarven!

[Helge Hålåsæter]

Heilt enig med deg, Helge

[Anita Holck]

Min oldemor ble adoptert av sin mors søster og dennes ektefelle. Å granske denne adoptivfarens slekt finner jeg fullstendig uinteressant. Ja, han kan regnes som en inngiftet slektning, til og med som en del av min familie - men noen ANE er han ikke og vil aldri bli... Som slektsgransker er jeg opptatt av å finne de biologiske foreldrene.

Anita

[Helge Hålåsæter]

Enig med deg også, Anita. Men en klassisk problemstilling kan være at den adopterte ikke visste om adopsjon.

Likeledes at en person levde opp med ektefellen til sin mor, som ikke var den biologiske far. Disse to eksemplene

er ytterpunkter. I gamle dager hendte det at en velstående kjøpte seg fri fra farskap.

[Hans Cappelen]

Jeg er ikke særlig "proff slektsgransker", men jeg liker iallfall å ha med i mine opplistinger av slekt & familie, de personer som mine slektninger har adoptert o.l. (iallfall så sant de selv ønsker å være i familie med meg). Vi har med flere i siste Cappelen familiebok og i andre lister på fars- og morssidene. Å utelate disse fra familie & slekt ville virke sosialt unødvendig og lite positivt, mener jeg. Min form for slektsgransking & genealogi er ikke biologi & genetikk.

 

I prosjektet eidsvollsmennenes etterkommere må vi vel også få lov til å ha med adopterte, uten at det nødvendigvis blir særskilt skrevet at de er adopterte ?

 

Hilsen Hans

[Magne Thorsen]

Hva en vil ta med i en oversikt over familie og slekt er et praktisk spørsmål som ikke nødvendigvis må begrenses av slektsbegrepet. I min oppstilling er adoptivbarn med,og jeg finner det naturlig å ta med "fille"-onkler og "fille"-tanter også, men deres aner er i slektsammenheng av mer perifer interesse.

[Svein O. Tislevoll]

Enig Magne,

 

Til Hans Cappelen. Mener at man kan sette adopt. etter, eller ved adopterte for å skille, slik at det ikke blir feil biologisk slekt til disse og at andre ikke skriver av slike feil og at det forplanter seg videre i oversikter. Skal man kun lage begrenset oversikt til nærmeste familie som vet om adopsjonene, kan man heller la være å merke av. Adopterte i min familie regner jeg selvfølgelig som likeverdige og mange ganger vel så gode "slektninger" som andre til vanlig, men skal man skrive om biologisk slekt blir det noe annet. Regner også "filleonkler" og tanter som "slekt" til vanlig, men ikke biologisk slekt (om da disse ikke også er beslektet på en eller annen måte og ikke bare inngifte). Her har man en bygdebok med slike feil, dvs. at folk er ført opp med mødre eller fedre, som ikke er deres biologiske. Og folk som ikke tilfeldigvis vet dette, vil da skrive av og få helt feil oversikt, da burde bygdebokforfattere enten droppe helt å skrive opp den av foreldrene som er feil, eller merke av på ett eller annet vis.

 

V.h. Svein

[Trond Strandhaug]

"Slekt og ætt er om lag det same, og tyder at ein har sams aner. Familie er meir som ein husstand (evt. litt utvida)."

 

Jeg er ikke helt enig, vil kanskje utvide definisjonen litt.

 

SLEKT er de vi har blodsbånd til: foreldre, besteforeldre, tanter, onkler, søskenbarn, barn, barnebarn osv.

FAMILIE er for eksempel inngiftede tanter og onkler, svogere og svigerinner, svigerbarn og andre man ikke har blodsbånd til.

 

For eksempel er jeg i slekt med min onkel (fars bror), men i familie med hans kone.

 

Ellers brukte vi hjemme (østlandsbygd) å si at noen var skyldt den og den - det betydde at de var i slekt, gjerne langt ute. "Ja, han er nå skyldt'n Arne Bakken", for eksempel :)

 

Eller er det mange andre tolkninger?

 

Hei. Du skriver: "Slekt og ætt er om lag det same, og tyder at ein har sams aner. Familie er meir som ein husstand (evt. litt utvida)." Det er jeg enig i. Så skriver du videre: For eksempel er jeg i slekt med min onkel (fars bror), men i familie med hans kone. At du er i slekt med din fars bror er jeg helt enig i, i tillegg skriver du at du er i familie med onkels kone. Det er jeg også enig i, MEN om din onkel og hans kone blir skilt, er du FORTSATT i familie med din onkels fraskilte kone ?

[Trond Strandhaug]

Det er vel ikke andre enn deg selv som kan definere hvem som tilhører din familie. Om noen skiller seg så er det vel opp til dere selv om dere fortsatt skal betrakte den fraskillte som et familiemedlem. Om vedkommende er en person en har et godt forhold til så er det vel ikke noe i veien for at en beholder familiestatusen. Andre er en kanskje glad en blir kvitt (det kan jo være gjensidig), og har en ikke lenger noe forhold til vedkommende så må en vel betraktes som utgått av familien. Noen ganger (kanskje tidligere mer enn nå får en håpe) så blir en jo også utstøtt av familien av ulike årsaker. Og da er en jo ikke lenger et familiemedlem!

 

Når det gjelder slekt så regner jeg med både blodsslekta og sviger/svoger-slekta, med ste- og adoptivbarn.

Så får andre regne sin slekt slik de vil.

Når det gjelder mine aner så vil disse fremkomme i en anetavle der en har det juridiske som grunnlag. Altså hvem som er oppgitt som foreldre og som ikke alltid behøver være biologiske foreldre. Hvilke hemmeligheter tippoldemor eventuellt tok med seg i grava får vi håpe ho får beholde, selv om jeg er klar over at fremtidige dnaprøver kan avsløre noen sidesprang :)

Ja, ja da vil vel diskusjonen om hvem som er i slekt fortsette vil jeg tro. Personlig har jeg sett barn arve væremåte til adoptivforeldre som de har brakt videre til sine barn. De har blitt en del av slekta og av kulturarven!

 

Du skriver: "Når det gjelder mine aner så vil disse fremkomme i en anetavle der en har det juridiske som grunnlag. Altså hvem som er oppgitt som foreldre og som ikke alltid behøver være biologiske foreldre".

 

Dette blir vel feil og det er mulig jeg mistolker hva du har skrevet. Du må vel registrere hva som står i kirkeboka når du registrer dine aner ? Det kan vel ha seg at både min oldemor og andres oldemødre hadde sidesprang som gjorde at de fikk barn med andre, men som regel ble vel hennes juridiske ektemann oppført som faren og i slike tilfeller er det aller best at kona tok med seg denne hemmeligheten i graven. Om 50 år, da andre begynner på det slektsmaterialet som du har startet opp med, må det bli veldig uklart om det ikke er den faren som står oppskrevet i kirkeboka som er registrert i dine aner som barnefaren.

 

Så skriver du videre "Det er vel ikke andre enn deg selv som kan definere hvem som tilhører din familie". Påstanden din her må være feil. Det må vel finnes noe som definerer hvem som er i familie. Om hver og en skulle definere hvem som er i familie kan det skje, at din kones fetter som du forteller til en tredjeman at du er i familie med sier til samme tredjemannen at hun ikke er i familie med deg. Dette blir noe forvirrende for denne tredjemannen ?

[Ivar S. Ertesvåg]

Bere for å halde litt orden på synspunkt og sitat:

 

Trond Strandhaug til Marianne Hella

Hei. Du skriver: "Slekt og ætt er om lag det same, og tyder at ein har sams aner. Familie er meir som ein husstand (evt. litt utvida)."

Dette var det eg som skreiv og meinte - og som Marianne siterte og var (iallfall delvis) usamd i.

 

Men i det følgjande er det Marianne du refererer:

Så skriver du videre: For eksempel er jeg i slekt med min onkel (fars bror), men i familie med hans kone.

[Helge Bjerkevoll]

Du skriver: "Når det gjelder mine aner så vil disse fremkomme i en anetavle der en har det juridiske som grunnlag. Altså hvem som er oppgitt som foreldre og som ikke alltid behøver være biologiske foreldre".

 

Dette blir vel feil og det er mulig jeg mistolker hva du har skrevet. Du må vel registrere hva som står i kirkeboka når du registrer dine aner ? Det kan vel ha seg at både min oldemor og andres oldemødre hadde sidesprang som gjorde at de fikk barn med andre, men som regel ble vel hennes juridiske ektemann oppført som faren og i slike tilfeller er det aller best at kona tok med seg denne hemmeligheten i graven. Om 50 år, da andre begynner på det slektsmaterialet som du har startet opp med, må det bli veldig uklart om det ikke er den faren som står oppskrevet i kirkeboka som er registrert i dine aner som barnefaren.

 

Så skriver du videre "Det er vel ikke andre enn deg selv som kan definere hvem som tilhører din familie". Påstanden din her må være feil. Det må vel finnes noe som definerer hvem som er i familie. Om hver og en skulle definere hvem som er i familie kan det skje, at din kones fetter som du forteller til en tredjeman at du er i familie med sier til samme tredjemannen at hun ikke er i familie med deg. Dette blir noe forvirrende for denne tredjemannen ?

 

Jeg er litt usikker på hva du mener her. Er det ikke slik da at juridisk far som regel er den samme som er oppført i kirkeboka. Er det en annen enn ektemannen så vet vi jo at det fikk alvorlige følger om det ble kjent. Dagens og fortidens slektsgransking baserer seg jo i hovedsak på juridiske far. Noe annet har vi jo ikke å gå etter om vi går 100 år tilbake i tid. Det var jo hverken blodprøver eller DNA-tester. Så den som tok på seg farskap eller ble innskrevet som far må vi altså anse som far selv om vi ikke vet det biologiske opphav. Men vi kan jo i en biografi ta med bygderykter og "Det har blitt hevda at det var han Ola i Nordigarda som var faren" Men jeg ville likevel med god samvittighet legge inn den som en har arvet patronym og lovlig arv etter som far i mitt anetre. Jeg regner med at de fleste begynner med dåpsinnførselen når de skal finne foreldre, som regel er nok dette rett men det kan jo i ettertid dukke opp noe som forkaster dette. Det kan jo være så enkelt som skifter og arv som vil gi indikasjoner på at presten har ført inn feil person.

 

Når en ser på hvordan vi i så stor grad er uenig om hva en familie er og hvem som skal defineres som familiemedlemmmer, ja så mener jeg faktisk at det kun er en selv som kan avgjøre hvem de betrakter som sin familie. Ber jeg inn til familieselskap så ber jeg inn MIN familie. Hva andre skulle mene om hva jeg definerer som er min familie er meg likegyldig.

 

Om 50 år kan nok mange av våre slektstre være basert på at en putter sin DNA-profil inn i et register og får ut en navneliste over hele den biologiske slekta.

Den vil nok ikke stemme helt med mitt slektstre. Men jeg tror at dagens slektstrer som baserer seg på hvem som levde sammen og hvem som overleverte "farsarven" gjennom læring og videreføring av den sosiale og kulturelle arv fra ledd til ledd vil være like verdifull som i dag.

[Helge Hålåsæter]

Jeg er litt usikker på hva du mener her. Er det ikke slik da at juridisk far som regel er den samme som er oppført i kirkeboka. Er det en annen enn ektemannen så vet vi jo at det fikk alvorlige følger om det ble kjent. Dagens og fortidens slektsgransking baserer seg jo i hovedsak på juridiske far. Noe annet har vi jo ikke å gå etter om vi går 100 år tilbake i tid. Det var jo hverken blodprøver eller DNA-tester. Så den som tok på seg farskap eller ble innskrevet som far må vi altså anse som far selv om vi ikke vet det biologiske opphav. Men vi kan jo i en biografi ta med bygderykter og "Det har blitt hevda at det var han Ola i Nordigarda som var faren" Men jeg ville likevel med god samvittighet legge inn den som en har arvet patronym og lovlig arv etter som far i mitt anetre. Jeg regner med at de fleste begynner med dåpsinnførselen når de skal finne foreldre, som regel er nok dette rett men det kan jo i ettertid dukke opp noe som forkaster dette. Det kan jo være så enkelt som skifter og arv som vil gi indikasjoner på at presten har ført inn feil person.

 

Når en ser på hvordan vi i så stor grad er uenig om hva en familie er og hvem som skal defineres som familiemedlemmmer, ja så mener jeg faktisk at det kun er en selv som kan avgjøre hvem de betrakter som sin familie. Ber jeg inn til familieselskap så ber jeg inn MIN familie. Hva andre skulle mene om hva jeg definerer som er min familie er meg likegyldig.

 

Om 50 år kan nok mange av våre slektstre være basert på at en putter sin DNA-profil inn i et register og får ut en navneliste over hele den biologiske slekta.

Den vil nok ikke stemme helt med mitt slektstre. Men jeg tror at dagens slektstrer som baserer seg på hvem som levde sammen og hvem som overleverte "farsarven" gjennom læring og videreføring av den sosiale og kulturelle arv fra ledd til ledd vil være like verdifull som i dag.

 

Ellers blir det samboere som hver tar med seg sine barn inn i forholdet og deretter avler barne i sammen .... Fin og grei utredning, Helge

[Helge Bjerkevoll]

Ellers blir det samboere som hver tar med seg sine barn inn i forholdet og deretter avler barne i sammen .... Fin og grei utredning, Helge

 

Ja med hans- hennes- og våres,

og alle slags svigers og svogers

så må det vel helst være jeg som bestemmer

hvem som er mine familiemedlemmer.

 

Andre tror jeg har små forutsetninger til det :)

[Helge Hålåsæter]

Bare fortsett ! Men dette lyriske utsagnet fra Helge kunne være sluttstrek. Alle skriver jo det de vil og mener om dette. Forholdene

er nok ganske individuelle.

[Magne Thorsen]

Begrepet slekt med biologisk referanse brukes også ellers i plante- og dyreriket. Et allment kjennetegn ved slektskap er likhetstrekk som i ordtaket: "Slekta er verst, sa reven om de røde hundene". Men også likhetstrekk kan føre til feilslutninger. Et slående eksempel er stålormen som tross likhetstrekk med hoggorm og buorm ikke er i slekt med disse, men tilhører øglefamilien.