Var i flere Aar svagsindet og sygelig

[Kjetil Øien]

http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=16169&idx_id=16169&uid=ny&idx_side=-246

 

Malene Isaksdatter (nr 42 på sida) har oppgitt dødsårsak "var i flere Aar svagsindet og sygelig". Jeg legger videre merke til at det gikk nesten en måned fra dødsfall til begravelse, mens de fleste andre ble gravlagt innen ei uke. Kan dette tyde på at det ligger et selvmord bak dødsfallet? Var det noen grunn til at det tok lenger tid før begravelsen fant sted i slike tilfeller? Vi er her på årstallet 1846.

[Harald Søren Storaker]

Nei, at det gikk lang tid fra dødsdag til begravelse har neppe noe å gjøre med dødsårsaken. Det er mange i samme kirkeår som har enda seinere begravelse (nr 18, 32, 43 og fl.). Begravelsedato her gjelder nok den kirkelige handlinga med jordpåkastelse, som skjedde når presten hadde anledning til det. Sjå debatt 5026 og eksempel fra Karlsøy 1901

[Kirsti M. Arnesen]

Når hun døde 28. februar kan det jo også tenkes at det var en kald vinter med tele i jorden som gjorde det vanskelig å foreta en begravelse. Malene er forøvrig min 3. tipoldemor.

[Helge Bjerkevoll]

http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=16169&idx_id=16169&uid=ny&idx_side=-246

 

Malene Isaksdatter (nr 42 på sida) har oppgitt dødsårsak "var i flere Aar svagsindet og sygelig". Jeg legger videre merke til at det gikk nesten en måned fra dødsfall til begravelse, mens de fleste andre ble gravlagt innen ei uke. Kan dette tyde på at det ligger et selvmord bak dødsfallet? Var det noen grunn til at det tok lenger tid før begravelsen fant sted i slike tilfeller? Vi er her på årstallet 1846.

 

Så sent som i 1846 tror jeg neppe at et selvmord ville føre til at en ventet med begravelse.

Fra Wikipedia: - Før 1842 forbød lovens § 2-10-4 at en person som «har myrt sig selv med Villie», kunne gravlegges på kirkegården

 

I noen tilfelle var det også slik at det kunne være tvil om det var berettigelse for om en kunne gravlegges på kirkegarden. Og her har jeg forstått det slik at selvmord gjort i sinnsykhet, melankoli og lignende betegnelser i noen tilfeller ble avgjort av tingretten.

 

Har et eksempel fra egen slekt men en person som druknet seg og som var betegnet som "tildels forrykt". Saken kommer opp i tingretten og bygdeboka avslutter med følgende sitat fra rettsprotokollen: "... Det ansees at være skedd i melankoli. Begraves på lovlig måde på kirkegården".

Og da kunne en jo forestille seg at det gikk lenge før vedkommende kom på rett plass.

Men dette var jo langt tidligere (i 1776). Men jeg forstår det slik av artikkelen i Wikipedia at det var forbud med jordpåkastelse av selvmordere helt frem til 1897.

[Sigbjørn Sandsmark]

Tja ikke godt å si-. Men avstand til prestens bosted og reise til aneksene førte som oftest til at jordkasting ble foretatt ved gudstjenester på stedet.Ukedager for jordkasting /gravlegging, og Dagsregister gir forklaring på prestens gjøremål.

Eivind Garborg hengte seg 1870, søknad helt til kongen om lov til å gravlegge han på kirkegården. Men det kan Google fortelle mer om.http://www.bing.com/search?q=eivind%20garborg%20&FORM=WLETLB&PC=WLEM&QS=n

[Sigbjørn Sandsmark]

Vi avla Time kirke et lite besøk for å se på gravsteinen til far til Arne Garborg, Eivind

 

Garborg Aadneson. Gravstøtten hans stod like ved kirkemuren. Far til Arne Garborg tok

 

sitt eget liv, og det var skikk den gang at den som hadde tatt sitt eget liv, skulle ligge utenfor kirkegårdsmuren. Men Eivind Garborg Aadnesen var en av bygdas fremste menn,

 

det ble derfor søkt både til Amtmann og Konge om å få gravlegge han i vigsla jord. Det fikk han, men ble lagt tett opp til kirkegårdsmuren

[Knut Holt Sandblost]

Det het i Christian 5s Norske Lov 6-6-21 at "Den, som sig selv ombringer, have sin Hovedlod forbrut til sit Herskab, og maa ej begravis enten i Kirken, eller paa Kirkegaard, med mindre hand giør det i Sygdom og Raseri."

 

Personlig har jeg en mistanke om at selvmord i svært mange tilfeller ble regnet som gjort "i Sygdom eller Raserie." Her i bygda ble de som tok sitt eget liv gravlagt på kirkegården, men de ble båret over kirkegårdsmuren med hodet først. Opprinnelsen til denne skikken var nok at dersom den avdøde ikke skulle finne fred i sin grav, hvilket det med tanke på dødsårsaken var god grunn til å frykte for, så skulle ikke han/hun finne veien ut fra kirkegården. Denne måten å begrave selvmordere på opphørte på slutten av 1800-tallet.

[Knut Holt Sandblost]

Forøvrig tilhører det vel fortsatt vanlig folkeskikk å sørge for at porten inn til kirkegården lukkes forsvarlig når man passerer. Tradisjonellt skal dette gjøres av to årsaker; både for at dyr ikke skal komme inn i De dødes hage og dernest for at eventuelle hvileløse sjeler ikke skal slippe ut!

[Sigbjørn Sandsmark]

Det fjerner seg fra spørsmålet men... I Setesdalen tok de de døde ut gjennom et hull i veggen slik at de døde ikke skulle finne inn i gjenn. Langs heieveger er der i dag synlige likkviler ,steinsetting i hesteskoform hvor båra ble satt når likfølgrt tok seg en hvil. Dette fordi den døde ikke skulle vende hjem.

[Knut Holt Sandblost]

Ja, det gjør det. Men temaet er jo interessant!

 

I eldre tid var det kun jordpåkastelsen som var den kirkelige handlingen, og det er den som er oppført i kirkebøkene. Selve begravelsen var det de etterlatte som tok seg av.

 

I dagene mellom dødsfallet og begravelsesdagen skulle familie og folk i bedelaget informeres - og inviteres. Huset måtte gjerne pyntes, helst med sørgeflor og gårdsplassen dekkes med granbar. Avdøde skulle stelles og legges i kiste. Dette var to viktige handlinger som det ble regnet som en ære å få delta i. Avdøde ble voket over og det skulle være levende lys på hver side av kistens hodeende hele tiden.

 

Selve bagravelsesdagen hadde tre "faser:"

 

1) Avskjeden med hjemmet: De inviterte gjestene skulle bespises når de ankom. Avdøde ble båret ut på gårdsplassen. Her ble det holdt taler før den døde ble sunget ut. Hva sang man da, mon tro? Denne delen var en av dagens aller viktigste handlinger. Det var hjemmets avskjed med den døde og avdødes avskjed med hjemmet.

 

2) Likferden. Frasen "å følge i en begravelse" kommer herfra. I velstående familier var dette en anledning til å vise frem familiens rikdom, med flotte vogner og hester, begravelsesskjold, æresportaler osv. Folk som bodde langs ruten, stod ved veien med lua i hånda. De sluttet seg gjerne til likfølget.

 

3) På kirkegården: Vanligvis var det graveren som kastet opp graven. I enkelte bygder var det menn fra bedelaget som gjorde dette. Ved graven ble det holdt taler. Dersom presten var tilstede kunne han holde tale - men det måtte betales for. Det måtte også betales for å bruke kirkeklokkene. Kun velstående familier hadde seremonier inne i kirken. Etter at kisten var senket, sang man salmer mens mennene i likfølget kastet igjen graven. Normalt hadde graveren satt ut en mengde spader ved graven. Deretter reiste likfølget hjem igjen - dersom det ikke var for langt - for ny bespisning.

 

Jordpåkastelsen kunne foretaes lenge etter selve begravelsen på den måten at man satte en stokk ned på kistelokket når graven ble kastet igjen. Når presten hadde anledning, ble stokken trukket opp slik at han kunne foreta jordpåkastelsen.

 

Sansynligvis er det slik det henger sammen med Malene. Presten var ikke tilstede ved bagravelsen. Den oppgitte datoen er dagen jordpåkastelsen ble foretatt.