Oppslag: eventyrtekst: Spikersuppa

[erling t endresen]

Store Norske leksikon: spikersuppe

 

spikersuppe, tynn suppe; kjent fra eventyret om fanten som skal lære den gjerrige kjerringa å koke suppe på en spiker, men narrer henne til å finne frem gode ting å ha oppi. Eventyret kommer fra Värmland, men er i Norge mest kjent fra Nordahl Rolfsens Læsebog for folkeskolen.

 

Litt på siden av slektsforskning, men her på forumet har jeg sett og erfart at det meste kan løses, så: Dette eventyert tilhørte min barndom, og jeg forteller eller dramatiserer det fra tid til annen i barnehagen hvor jeg jobber. Jeg forteller den slik jeg husker, men føyer gjerne til litt for å variere noe. Men det hadde vært kjekt å få lese eventyret slik det var nedskrevet i sin tid.

 

Kan noen med rikholdig boksamlinge hjelpe til her?

 

Du snakker meg om... her lå den jo tilgjengelig på nett

http://oaks.nvg.org/dj1.html

[Ann-Mary Engum]

Koke suppe på ein spikar.

 

DET VAR ein gong ei gammal kone som var ganske velberga, men fælande gjerrig og uvillig av seg. Seint ein ruskete haustkveld kom ein vandringsmann til henne og bad om å få låne hus over natta. "Nei," sa den gamle kona, "dette er ingen gjestgivargard."

 

"Ja men kjære søte mor," bad vandringsmannen, "Det er så fælt ver ute. Kan eg ikkje få bli likevel og liggje på golvet i stova?"

 

"Ja, du få vel få det då, sia du er så einvis," sa den gamle kona.

 

"Skulle du ikkje også kunne gi meg litt mat, kjære mor?"

 

"Nei, det er då heilt uråd," sa ho. "Korleis skal eg kunne dele med andre når eg ikkje har noko å ete sjølv?"

 

"No, det kan vel vere det same," sa vandringsmannen, "berre eg kan få låne ei gryte. Ein spikar har eg sjølv, og den kan ein koke god suppe på."

 

"Kva for slag? Koke suppe på ein spikar?"

 

Slikt hadde den gamle kona aldri hørt om. Sia spikarsuppe måtte vere overlag billig mat, blei ho overlag nyfiken på korleis den skulle lagast. Den kunsten ville ho gjerne lære. Ho fór etter gryte og vatn, og vandringsmannen sette gryta på elden, tok ein vanleg tretomsspikar opp av lomma og la den i vatnet.

 

"Det her skal bli ei god og nærande suppe," sa han, "men om ein hadde litt mjøl og litt gryn i den, skulle den bli mykje betre. Men når det ikkje finst, får ein klare seg likevel."

 

"Det finst vel noko i huset einkvan stad," sa den gamle kona, og vandringsmannen fekk det han trengte.

 

Han rørte skikkeleg om i gryta.

 

"Det her blir ein prektig suppe som ein kan by herrar på," sa han.

 

"Ja, sei det!"

 

"Men med litt mjølk blei den enda betre."

 

"Jaså, seier du det?"

 

"Ja då, men når det no ikkje finst noko mjølk, får vi greie oss utan."

 

"Å, for all del, det finst nok litt mjølk," sa den gamle kona og kom med ei bøtte.

 

Han slo mjølka i gryta, rørte flittig om og sa: "Om vi no hadde litt salt kjøt og nokre gulrøter og poteter å leggje i og litt smør å frese den av med, så skulle det bli ei suppe å by sjølve kongen."

 

"Å blå kors," sa den gamle kona, "å by sjølve kongen på suppe!"

 

"Jojo men, men når det no ikkje finst, så."

 

"Å jo, for den del finst det vel."

 

Den gamle kona gav han alt han ville ha, og då suppa var ferdig, tok han opp spikaren, stappa den i lomma og baud den gamle kona å smake.

 

Ho smaka og smatta.

 

"Var den ikkje god, kanskje?" spurde han.

 

"Jo heilt framifrå. Tenk at ein kan koke så god suppe på ein spikar. Det er då underleg."

 

Den gamle kona kunne ikkje rose kokekunsten hans nok. Og då vandringsmannen ville leggje seg til å kvile på golvet, gav ho han heller den beste senga si. Då han skulle gå neste morgon, fekk han ein blank riksdalar i vennegåve.

 

"Takk og heider!" sa den gamle kona. "No har eg fått lære meg å koke suppe på ein spikar."

 

"Ja, men det trengs jo noko meir til enn berre spikar," sa vandringsmannen.

 

Og slik oppstod ordspråket: "Det er ingen kunst å koke suppe på ein spikar om ein berre har noko å jamne den med." http://oaks.nvg.org/dj1.html

[Anne J. Engmo]

Artig å lese det eventyret igjen,husker reservebestemoren vår pleide å lese det for oss da vi var små :P

[Vibekke Holm]

Hei

 

Ser at du har funnet eventyret ditt.

Siden spørsmålet opprinnelig også nevnte Nordahl Rolfsens Læsebog tenkte jeg det er greit å gjøre oppmerksom på at bøkene ligger ute på nett. Mye artig å lese i disse bøkene.

 

http://da2.uib.no/cgi-win/WebBok.exe?slag=lesbok&bokid=rolfsendel1

http://da2.uib.no/cgi-win/WebBok.exe?slag=lesbok&bokid=rolfsendel2

http://da2.uib.no/cgi-win/WebBok.exe?slag=lesbok&bokid=rolfsendel3

 

VH

[Reidar Oddløkken]

Hei

 

Ser at du har funnet eventyret ditt.

Siden spørsmålet opprinnelig også nevnte Nordahl Rolfsens Læsebog tenkte jeg det er greit å gjøre oppmerksom på at bøkene ligger ute på nett. Mye artig å lese i disse bøkene.

 

http://da2.uib.no/cgi-win/WebBok.exe?slag=lesbok&bokid=rolfsendel1

http://da2.uib.no/cgi-win/WebBok.exe?slag=lesbok&bokid=rolfsendel2

http://da2.uib.no/cgi-win/WebBok.exe?slag=lesbok&bokid=rolfsendel3

 

VH

 

Leseboka fra folkeskolen dette, og mye artig i dem :)

[erling t endresen]

Takk for alle svar, fant eventyret som stykke 22 i boken Anden del (midterste lenke). Her var eventyret på bokmål adskillig lengre enn nynorskvarianten til Ann-Mary. Jeg syns dette er et herlig eventyr!

[Leif Biberg Kristensen]

Helt enig, dette er et artig eventyr. Pappa var flink til å fortelle eventyr etter hukommelsen, og dette var en av gjengangerne.

 

Ellers er jo det å koke suppe på en spiker en velkjent øvelse i genealogien :P

[Dag Aage Løkke]

Når vi først er inne på dette emnet, bør vi vel også gjøre en kort visitt til "Spikersuppa" i Oslo sentrum, nemlig speilbassenget (som om vinteren er skøytebane) midt mellom Stortinget og Nationaltheatret. Dette anlegget var en gave fra Christiania Spigerverk på 1950-tallet, derav navnet. Jeg skulle anta at eventyret nevnt ovenfor også har spilt en rolle ved navnevalget: http://no.wikipedia.org/wiki/Eidsvolls_plass_(Oslo)