Geni.com og kildekritikk.

[Jørgen M. Steen]

Nei, jeg vil ikke ha noen konto på Geni. Jeg vil overhodet ikke ha noe med det nettstedet å gjøre.

 

Synd! Det hadde vært veldig interessant å se et Geni bli invadert av dyktige slektsgranskere med kalde og harde fakta. Langtidsprosjekt, men i mine øyne fullt mulig.

 

Tråden du nevner i #124 er jo forøvrig veldig interessant i seg selv. Det kan virke som at brukere på Geni ikke er opprinnelsen til fantasipersonene, men det du kaller IGI. Igjen, så er det gammelt oppgulp av "slektsgransking" som med god sannsynlighet kan være årsaken. Naivt kopiert fra det man tror er en troverdig kilde.

[Leif Biberg Kristensen]

Synd! Det hadde vært veldig interessant å se et Geni bli invadert av dyktige slektsgranskere med kalde og harde fakta. Langtidsprosjekt, men i mine øyne fullt mulig.

 

 

In your dreams :P

 

IGI er mormonernes International Genealogical Index, som består av medlemmenes innsendte data. Her har det alltid vært mye søppel, men det blekner fullstendig i forhold til Geni og MyHeritage som har satt søppelsankingen på skinner.

 

Og eierne av Geni og MyHeritage ler nok hele veien til banken.

Endret November 23, 2015 av Leif Biberg Kristensen

[Jørgen M. Steen]

Det har du en god del rett i Leif, det bidrar sterkt til systematisering av en del galskap.

 

Jeg er nok sikkert litt for mye idealist med tro på at noe er mulig. Kanskje ikke så fryktelig begeistret for Geni, DIS-treff, Ancestry, MH og sine likemenn som samler/sprer fantasihistorier, men Geni gir hvertfall muligheten (uten å betale) til å endre på det som er vanvidd. Til sammenlikning, DIS-treff får jeg faktisk ikke gjort noe som helst med (eksempelvis).

 

Hva andre ønsker å bruke pengene sine på skal jeg la være å kommentere :) Jeg har en hobby som pr. dags dato ikke har kostet meg et rødt øre.

[Arne Åsbjørn Drangeid]

Eg er ein glad slektsgranskingsamatør :)

 

...og det hadde eg ikkje vore, utan at eg tilfeldigvis hadde snubla borti ein av desse populærorienterte web-databasene. Eg bruker Geni, og er mykje nøgd med det.

 

Eg kan òg dra direkte slektsliner tilbake til Erling Skjalgsson, Harald Hårfagre og Muhammed, og eg har felles anar med Elvis og Barack Obama (Me har visst begge Håkon V Magnusson som felles stamfar, og er 20-menningar (!). Dette i følgje Geni.) Eg skjønar jo det, at dette ikkje er heilt etterlettleg.

 

Kva så? Eg hadde vel aldri i levetida teke på jobben å DOKUMENTERE slektskap med Harald Hårfagre, ...har faktisk litt anna å drive tida med. Det hadde forresten for dei fleste av oss vore ei umogleg oppgåve, sjølv om fleirtalet av oss truleg har han som stamfar.

 

For meg er det stort sett den "nære" slekthistorikken som er interessant. I dei tilfella eg har kopla saman nokon av slektsbanda mine med andre geni-brukarar, og eg har gjort ein jobb i å verifisere opplysningane, har dei nesten alltid vist seg å stemme, iallfall for dei par hundreåra ein har kyrkjebøker tilgjengeleg på nett. Det er stort sett der eg opererer...

 

Det kollektive aspektet gir òg moglegheiter. Eg har f. eks på kort tid kome i kontakt med tre- og firemenningar, som eg vel hadde brukt mange år på å finne med "analog" slektsgransking, om eg nokon gong hadde funne dei. Det gir moglegheiter for det eg synst er mest interessant. Er det nokon som veit noko meir om oldeforeldra eller tipp-oldeforeldra mine, og liva dei levde? Er det nokon som t.d. har foto-materiale for dei næraste generasjonane?

 

Det er heil riktig at dokumentasjonsaspektet er nokså fråverande på Geni, men løysinga har lagt opp til at ein KAN registrere dokumentasjon, og nokon gjer det jo. Sjølv legg eg ikkje ut eit einaste namn, utan at eg legg ved ein eller annan form for dokumentasjon, stort sett frå kyrkjebøkene, og eg har òg fortsett om å dokumentere dei i eiga slektsline eg sjølv ikkje har registrert.

 

Om ein er engsteleg for at eigne innføringar skal bli klussa med av andre, kan ein eksportere ei GEDCOM-fil, og importere denne til eit isolert dataprogram. Eg har ein "backup", som eg har importert i "Gramps".

 

Eg skjønar ikkje denne angsten for forureining av slektsgranskinga. Kjeldene er der jo, og dei kan ikkje gå tapt, og ein kan vel ha med dei å gjere som ein sjølv vil. Om eg har eit seriøst forhold til kjeldene for eiga slekt, er det ikkje øydeleggjande for meg om andre ikkje har det.

 

Akkurat no er eg nokså nøgd. Eg har ein tipp-oldefar frå Onsøy i Østfold, som gjorde eit "stunt" i å finne kone frå Langesund og flytte til Kragerø. No har eg nøsta opp fire generasjonar før han, alle heimehøyrande på Onsøy, alle dokumentert (!) Det seier noko om kor ein del av anane mine kjem frå, og det er interessant.

 

Det er sikkert noko her òg som ikkje stemmer, sjølv om ein har nøsta opp riktig logistikk i kyrkjebøkene. Når det kjem til stykket, kan ein ikkje vere heilt sikker uansett, om alle ledd og bindingar stemmer. Eigentleg kan ein jo ikkje ein gong vere HEILT sikker på at ein er son/dotter av sin eigen far, med mindre ein gjer ein gen-test.

 

Uansett, populærorienterte slektspakkar på nett aukar interessa for slektsgransking, og det må jo vere bra (?) Akkurat som det finst meir og mindre seriøse frimerkesamlarar, må det jo kunne vere plass til meir og mindre seriøse slektsgranskarar...

[Ivar Moe]

Hei Liv Birgit

 

I slektsforskning er vel kvalitet viktigere enn kvantitet. I alle fall tror jeg de fleste her inne er enige i det

 

Jeg oppdaget geni tilfeldig for noen år siden da jeg foretok et google-søk på et navn jeg var på utkikk etter opplysninger om (det var en vanskelig sak, der jeg sto helt fast)

 

Havnet på en geni-side, og tok det som jeg fant som et tips, som soleklart måtte sjekkes opp mot primærkildene. Tipset ledet meg videre ...

 

Har senere lagt merke til flere slektslinjer der som jeg stusser ved. Noe der holder nok langt høyere kvalitet, enn det resten gjør

 

I går søkte jeg via google på et navn som geni hadde. Det førte til at jeg fant personen i kirkeboka rett etterpå (datoen hos geni stemte). Det sparte meg antageligvis for en lang økt med leting i kb

 

Stikkordet er kildekritikk - kildekritikk - kildekritikk, som vel er slektsforskernes svar på eiendomsmeglernes beliggenhet - "beliggenhet - beliggenhet" !

 

Til og med kirkebøkene kan man ikke stole blindt på. Presten og klokkeren er f.eks helt uenige om opplysningene om bryllupet til en av mine forfedre :-) -

 

Langt fra alt i bygdebøkene eller lokale slektssagaer er korrekt heller

 

Jeg hadde ikke orket å legge inn 45 000 navn på angivelige aner, uten å vite at opplysningene var grundig kvalitetssjekket

 

Jeg velger å forholde meg til det beste hos geni og lignende steder som tips på en person jeg ser etter. Stemmer opplysningen er det jo bra. Det verste er det vel bare se bort fra

 

Labelen 'lavmål' - hvis vi skulle benytte den - virker kanskje litt i overkant overlegen ? Selv de som begynner med kvantitet, vil vel før eller siden ønske å sjekke om det er ekte aner de har i databasene sine ?

 

De som satser på kvalitet fra starten av har den fordelen at de har langt høyere prosent ekte aner blant de navnene de har

 

Hei Celvin

 

Støtter innlegget ditt som er både opplysende og godt.

 Geni, Family search , Myheritage, osv er kjempegod hjelp, men ikke nødvendigvis en troverdig kilde. Dette finner alle nye slektsforskere ut av ganske fort.

Derfor havnet jeg her, for å få hjelp til å få dokumentert de anene jeg ikke klarte å finne ut av selv med hjelp av det programmet jeg valgte meg (MyHeritage).

 

Grethe, Mary, Svend og Co har gitt meg både kjempegod opplæring og utrolig mye direkte hjelp/dokumentasjon. Ære være de.

Men samtidig vil jeg også berømme Familysearch, Geni osv som ofte har gitt meg ett årstall å følge når jeg skal prøve å få dokumentert slektskapet via kirkebøkene.

 

Antar at om 5 - 10 År så er det en applikasjon som ordner alt dette for oss. Inntil da så er forumet  her en fantastisk arena, selv om det finnes noen nett troll her også som gjør sitt beste for å skremme vekk nykommere. (Gi pokker i de)

 

Mvh

Ivar

 

 

 

Endret April 9, 2016 av Ivar Moe

[Lars.O.Wangensteen]

Useriøse slektgranskere er ikke slektsgranskere.

 

De seriøse er opptatt av å finne sine aner med hjelp av primærkilder.

De useriøse bør heller finne seg en annen hobby

[Ivar Moe]

Ett utrolig ondskapsfullt innlegg.

 

Mener du  at vanlige mennesker skal betale deg og dine likesinnede for å finne ut av slekta si, istedenfor å kjenne på gleden av å gjøre det selv?

 

Såvidt jeg kan se så er dere såkalte "seriøse" slektsforskere/bygdebokforfattere storbrukere av hjelp på digitalarkivet, på lik linje med oss amatører og hvorpå resultatet blir det samme.

 

Blir skremt, oppgitt og forbanna over slike holdninger. 

 

IM

 

 

 

 

Endret April 10, 2016 av Ivar Moe

[Dag T. Hoelseth]

#132. Du kan i det minste forsøke å kommentere det Wangensteen skriver i stedet for å tillegge ham ting han aldri har uttrykt. Kan det i anstendighetens navn være så vanskelig?

 

DTH

[Lars.O.Wangensteen]

Ett utrolig ondskapsfullt innlegg.

 

Mener du  at vanlige mennesker skal betale deg og dine likesinnede for å finne ut av slekta si, istedenfor å kjenne på gleden av å gjøre det selv?

 

Såvidt jeg kan se så er dere såkalte "seriøse" slektsforskere/bygdebokforfattere storbrukere av hjelp på digitalarkivet, på lik linje med oss amatører og hvorpå resultatet blir det samme.

 

Blir skremt, oppgitt og forbanna over slike holdninger. 

 

IM

Jeg er imponert over at du kan skrive når du tydeligvis ikke kan lese :-)

[Helge Bjerkevoll]

Useriøse slektgranskere er ikke slektsgranskere.

 

De seriøse er opptatt av å finne sine aner med hjelp av primærkilder.

De useriøse bør heller finne seg en annen hobby

 

Her må det vel nyanseres litt.

 

Jeg mener at de mest seriøse bruker både sekundær- og primærkilder. Om ikke så kan vi vel si at det store arbeidet som tidligere slektsforskere har gjort bare kan forkastes.

Vi må da klare å ha to tanker i hodet samtidig. Jeg vil si at sekunderkildene er veien og primærkildene er målet. Men vi må også huske at selv primærkilder kan bli brukt feil og gi feil resultat.

 

Tråden handler om Geni. Geni er for MANGE SERIØSE slektsforskere et middel til å spore opp slektsgåter en står fast i.

 

Et tenkt eksempel: Hvor kom Marte Olsdatter Oppigarden fra. Tråling i alle slags kilder i hjemfylket ga ikke noe svar. Ho måtte settes på vent. Og der ble ho kanskje stående. Ergelig at ho var gift til Oppigarden sansynligvis et par år før kirkebøkene i prestegjeldet tok til.

Men så dukker det et treff opp på Geni fra nabofylket som det er grunn til å se nermere på, ei Marte Olsdatter Oppigard med rett alder. Den er verdt å sjekke. Og det viser seg at det finnes et skifte hvor det rett og slett står at en av arvingene er Marte Olsdatter gift med Anders Oppigard i Romsdal amt! Her slapp vi altså å pløye gjennom primærkildene i nabofylkene. Andre hadde gjort jobben og var så hyggelig å dele sine funn, og Geni var altså middelet som førte til oppklaringen. Nå begynte et hyggelig arbeid med å finne gjensidige slekt.

 

Til slutt. Hvilken hobbyer andre har skal vi vel ikke bry oss med, om det da ikke er for å føre dialog og få dem interessert i å gå dypere ned i materien. Har ikke de fleste av oss begynnt som "useriøse slektssamlere" og etter hver gjennom møte med de mer erfarne funnet ut at det var artigere når en ble mer grundig og seriøs.

 

Nei ingen med interesse for slekta skal bli bedt om å finne seg en annen hobby! 

[Leif Biberg Kristensen]

Jeg er ganske enig med Helge. Jeg synes det er i overkant arrogant å be folk om å finne seg en annen hobby, og jeg håper ikke at slike holdninger blir oppfattet som representative for medlemmer av NSF.

 

Selv om jeg tar avstand fra Geni.com på grunn av måten det blir drevet på, ser også jeg at man kan finne gullkorn blant alt søppelet.

 

[Ole Bjørn Darrud]

De som samler på informasjon om slektninger kan vel skrive det ned hvor de vil, også i Geni. Uansett bør man samvittighetsfullt notere ned hvilke kilder informasjonen er hentet fra. Dersom man kopierer andres slektsinformasjon eller «får» ferdige slektsforbindelser via GEDCOM eller web-program som Geni er bør man kritisk sjekke hvilke kilder eller drøfting som ligger til grunn. Finnes det ikke kildeinformasjon vil jeg ikke anbefale å bruke informasjonen til noe som helst.

 

Jeg har ved flere anledninger kontaktet personer som oppgir spesielle slektsrelasjoner uten kildereferanse og spurt hvilke kilder som har vært benyttet. Enten får jeg ikke noen respons eller så får jeg vite at de ikke har noen kilder, men at de stoler på at forbindelsen må være riktig siden så mange andre har oppgitt den samme forbindelsen. De som ønsker en viss grad av troverdighet i sin hobby ser vel at slik argumentasjon bærer galt av sted. 

Endret April 11, 2016 av Ole Bjørn Darrud

[Are S. Gustavsen]

Arne Åsbjørn et al,

 

Å diskutere Geni er svært givende. Det gir en rik anledning til å finne ut av hva den enkelte forsker er lagd av. Er man opptatt av kvalitet som en grunnsetning i sin tilnærming til slektshistorie eller er man ikke?

 

Organisert gjettelek har igrunn fått en ny mening idet Geni kom på banen. Geni ødelegger mest sannsynlig mer for slektshistorisk kvalitet per sekund enn hva som kan la seg rette opp per minutt eller skulle jeg si per time. Forholdstallene er ubehagelige og ansvaret for å kvalitetsikre opplysninger er nærmest pulverisert.

 

Dermed blir det jo nærmest for et dårespill å regne, det å måtte bivåne forherligelsen av noe som er så gjennomført dårlig. Det mest forstemmende er igrunn den ublue villedningen som finner sted. Skjønt, folk vil jo gjerne bedras.

 

Burde folk skaffe seg en annen hobby bare fordi de er amatørmessig kravsvake i sin omgang med kjernen i hva slektshistorie nå en gang er? Det er jeg nå ikke nødvendigvis så sikker på.

 

Dette kommer litt an på hvem de ukritiske låner øre til? Er de mottakelige for kvalitativt gode råd, eller er de ignorante som en prinsippsak?

 

Betenkt hilsen

 

Are 

Endret April 11, 2016 av Are S. Gustavsen

[Lars Østensen]

# 137/138 Spørsmålet er vel heller om det som bedrives er forskning eller skjønnlitteratur. Mangler kildehenvisning slik at etterprøving er mulig er det som er publisert å betrakte som skjønnlitteratur.

Endret April 11, 2016 av Lars Østensen

[Bjørn K Nilssen]

Det er etter min mening også et spørsmål hvilken grad av storkjeftethet som er akseptabelt/gunstig for en diskusjon. Wangensteen har jeg gitt opp å diskutere med for lenge siden, men det er litt forstemmende at flere følger opp med store ord. 

 

Som @Lars her som nedsabler f.eks. alt det enorme arbeidet som er lagt ned i å skrive alle de bygdebøkene mange av oss har hatt så stor nytte av, ved å kalle det for skjønnlitteratur?? Jeg har aldri sett en bygdebok med kildehenvisninger, og de er da altså å betrakte som helt ubrukelige for "seriøse" forskere?

Makan til sprøyt!

Skulle man ikke kunne etterprøve opplysninger fordi om det ikke følger med navn på bok/sidetall/URL? Ofte er det til meget stor hjelp å lese en bygdebok for å finne info, og Geni og andre steder må også kunne brukes for å finne tråder man kan verifisere og nøste videre på . Man kan kaste bort masse tid på å bla seg gjennom "feil" kirkebøker f.eks., fordi man ikek visste at personen var "innflytter".

Man må vel kunne dra nytte av andres arbeid også innenfor slektsforskningen, som innen annen forskning?

Det finnes historiske forskere som er helt upålitelige, og de stoler man selvfølgelig ikke på. Men uansett så kan man selv hos disse finne "sanne" ting?

Men selvfølgelig skal man være kritisk - og det gjelder også til primærkildene. 

 

Men det er altså ikke nødvendig å rakke ned på alle de andre "amatørene" med så store ord... 

 

[Lars Østensen]

# 140 Ja, nettopp, Bjørn! Jeg nedsabler ikke noe som helst. Jeg konstanterer. Om du velger å oppfatte det som uberettiget kritikk står det deg fritt. Å kalle det jeg skriver for sprøyt er derimot et falsum. Mangler nødvendige kildehenvisninger slik at det ikke er mulig å etterprøve resultatet så er det skjønnlitteratur. Dette inkluderer enhver form for pulisering også bygdebøker om de bryter mot prinsippet.

[Bjørn K Nilssen]

At det ikke står kildehenvisninger i bygdebøker betyr da ikke at det ikke kan etterpøves? Man har fortsatt tilgang til de samme primærkildene som forfatterne hadde. De kjenner som oftest bygda godt, og har mye egen kunnskap om folk, inn/ut-flyttinger, "fremmede" ektefeller osv. En stor fordel de har er at de også har tilgang til nålevende personer og "ferske" data. Det er en kjempejobb, og garantert ikke feilfritt. Men det er heller ikke primærkildene. 

Om du vil være purist så må du gjerne bruke utelukkende direkte primærkilder, som kirkebøker og originalscanninger av folketellinger osv. 

Men det er bare komisk å kalle alt annet for skjønnlitteratur, og de som benytter alle de kilder de kan ha nytte av (med et kritisk blikk) for useriøse.

 

Skulle kanskje nevnt at jeg for tiden har stort utbytte/glede av å lese den skjønnlitterære romanen fra Dag Solstad: "Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591-1896".

 

[Lars Østensen]

# 142 Bjørn, det er ikke det jeg skriver. Les teksten på nytt og les de nødvendige nyansene. Legg spesielt merke til bruken av ordet "om". Hvilke kilder som brukes for å etterprøve et resultat (primær, sekundær, tertiær) spiller ingen rolle. Poenget er at det som publiseres skal være mulig å etterprøve for å kunne påse at resultatet er korrekt.

Endret April 11, 2016 av Lars Østensen

[Arne Åsbjørn Drangeid]

Mangler nødvendige kildehenvisninger slik at det ikke er mulig å etterprøve resultatet så er det skjønnlitteratur. Dette inkluderer enhver form for pulisering også bygdebøker om de bryter mot prinsippet.

 

Eg har pløyd igjennom ein del bygdebøker i det seinare. Sjølv om kjeldene ikkje er presisert for kvar enkel person som er lista i boka, betyr ikkje det at forfattaren ikkje har nytta seg av dei, primære som sekundære. Dei fleste bygdebøker har eit avsnitt om kjeldebruk, og det viktigaste må vel vere at lesarane då veit kor dei skal byrje nøste om dei ønskjer nærare verifisering av opplysningane.

 

Nærare verifisering kan jo vere på sin plass, for det er ein del feil i bygdebøkene. Ofte ser ein jo eigne vedlegg i påfølgjande bind, med rettingar frå dei førre. Skulle ein ha rissa alle slektsfakta i stein før ein gir ut bygdebøker, var det ikkje mange (ingen) som hadde kome ut. Og det hadde vore ille!

 

No er det jo slik at bygdebøker primært er meint for den allmenne hopen, der mange faktisk er opptatt av slekt og opphav. Å kalle det fiksjonslitteratur er i beste fall eit uttrykk for ei nonsjalant haldning. Det er levde liv og samfunn dette gjeld, sjølv om det skulle snike seg inn ein feil her og der.

 

Eg fann sjølv ein samanblanding med feil mann, for min eigen oldefar, i bygdeboka av 1988 for Nes Herred i Vest-Agder. For Nes/Hidra kom ei ny bygdebok i 2014, og i denne var fadesen retta opp, med referanse til feilen for 26 år sidan.

 

Eg er mektig imponert over det arbeidet som blir lagt ned i mange bygdebøker, og det har hjelpt meg godt på veg og spart meg mange timar i gravinga i eiga slekt.

 

Det same har geni.com, sjølv om ein her absolutt har ein slett kultur for kjeldebruk. Ein kan ikkje forvente at alt skal vere på stell, når kvarmannsen og hobbygranskarar står for arbeidet i eit slikt kollektivt prosjekt. Det betyr likevel ikkje at arbeidet ikkje har nokon verdi.

 

Eg kan likevel ha ein dugande standard for kjelder på det eg sjølv publiserer, og eit forsett om å verifisere oppføringar i mine eigne slektsrekkjer, som ikkje er dokumenterte.

 

Då er eg nøgd (!)

 

Elles synest eg òg det er fint at de meir rutinerte granskararar her inne prøver å kultivere oss glade amatører i slektsgranskingsmetodikk og kjeldebruk, men viss DET er hensikten, trur eg òg de er best tente med å ha såpass takhøgd her inne at ein ikkje avvisar andre sitt arbeid som verdilaust...

Endret April 11, 2016 av Arne Åsbjørn Drangeid

[Lars Østensen]

# 144 Det er ingen motsetning mellom det du skriver og det jeg har skrevet. Jeg kan ikke annet enn gjenta det jeg har skrevet tidligere om å lese det som står der og nyansene. For å spesifisere det jeg mener så betyr det jeg har skrevet at dersom nødvendig kildebruk er benyttet, og det er mulig å etterprøve resultatet så er det ihht god praksis. Dette gjelder enhver publikasjon enten vi snakker om bygdebøker, Geni, NST eller hvilken som helst publikasjonsmedium som benyttes. Det er revnende likegyldig hvilken publikasjonsmedium som benyttes dersom fremgangsmåten i "forskningen" som benyttes er feil, og krav til samvittighetsfull kildebruk ikke følges. Svikter metode så ender gjerne resultatet opp i fiksjon. Hva er fiksjon? Det er skjønnlitteratur. Det betyr ikke at alt som publiseres i en bygdebok, Geni eller for den del NST er å betrakte som fiksjon eller skjønnlitteratur. Men, jeg og sikkert de fleste andre her, har helt sikkert observert at kvaliteten på det som er publisert er svært varierende fra det brilliante til det rene makkverk. De fleste som opptrer på dette forum er sikkert også interessert i å få fremlagt kildegrunnlaget for det som publiseres slik at vi kan gjøre våre egne vurderinger av om det er hold i det som publiseres. Jeg har i mange debatter fått høre at man ønsker kilder. For meg betyr dette at de ønsker å se hva kildene sier slik at de kan vurdere grunnlaget. Det er sunn fornuft og en sunn tilnærming til problemstillingen, og har ingenting med moralisering å gjøre.

Endret April 11, 2016 av Lars Østensen

[Arne Åsbjørn Drangeid]

Det er revnende likegyldig hvilken publikasjonsmedium som benyttes dersom fremgangsmåten i "forskningen" som benyttes er feil, og krav til samvittighetsfull kildebruk ikke følges. Svikter metode så ender gjerne resultatet opp i fiksjon.

 

Eit døme, framleis frå Hidra/Nes/Flekkefjord:

 

Ei gardsættesoge frå selands-ætta, skrive og utgitt i 350 eksemplar i 1958, er noko av det mest givande eg har lese.

 

Her er ikkje gjort rede for nokon annan metode enn at forfattaren har samla saman det som er skrive av dei før ein sjølv, og snakka med menneske som veit, eller har fått høyre frå dei som var før dei igjen, og så vidare. Mykje overført viten altså, skriftleg og munnleg, både førstehands- andrehands- og tredjehands.

 

Eit ærlig amatørarbeid, altså (!)

 

Eg finn innhaldet i boka mykje truverdig likevel, fordi det er skrive av menneske som har eit forhold til eigne røter. Menneska er førte opp med datoar og årstal, og dette kan jo sjølvsagt gåast etter i saumane. Det mest interessante er likevel dei opplysningane ein får vite om levde liv, som ikkje nødvendigvis er å finne i riksarkiva.

 

Eg legg ved eit utklipp av føreordet, og der står alt som er å finne om kjeldebruken. Elles seier det noko om at forfattarane er opptekne av det som er viktigast av alt - identitet, samanbinding av generasjonar og formidling av kva liv dei levde før oss...

 

Dette er ikkje fiksjon, det er snarare definisjonen av det motsette...

Endret April 11, 2016 av Arne Åsbjørn Drangeid

[Torbjørn Igelkjøn]

Mi meining er at dette har stor verdi, sjølv om det er brukt kjelder som ikkje er primærkjelder. For interesserte (slektsforskarar og/eller historieinteresserte) vil det då vere interessant i størst mogeleg grad å få vite kven som har sagt kva. Og sjølv om det meste vil vere rett må ein også ta høgde for at folk (bevisst eller ubevisst) kan ha komme med feil opplysningar. Eit skrekkeksempel er Fosse-slekta sitt påståtte samband til tyske keisarar, og dei som har følgd debatten her på forumet veit kva eg meiner.

 

Det beste ville vere om den som legg ut opplysningar på Geni skriv kva kjelda er. Uansett om det er ei kyrkjebok, bygdebok eller rett og slett opplysningar funne på nettet. Då vert det mogeleg for andre å gjere seg opp ei meining og/eller ettergå opplysningane.

[Kjell Arne Brudvik]

Det kan nok være en fornuftig øvelse at man nok blir enige om å være uenige. Folk har forskjellige utgangspunkt og formeninger om hva som for dem er interessant og gøy. Ser man det opp mot annen hobby så er det særdeles mange som spiller fotball fordi de synes det er ålreit å løpe etter en ball – men det er få av de som blir profesjonelle fotballspillere. Det samme kan også sies om korpsbevegelsen – mange små som kanskje ikke eier musikalske gener spiller fordi det er gøy, men av alle de tusenvis som trakterer ulike instrumenter så er det ikke så mange som går videre og blir profesjonelle musikere.

 

Man må se at det samme vil i større grad også være situasjonen for slektsforskermiljøet. Fra å være en hobby som krevde veldig mye av en – til å bli en hobby som man enkelt kan komme i gang med fra sin egen sofa – så har utviklingen skutt fart. For mange så krever det nå veldig lite å få «mye gratis», har man 4-5 generasjoner selv så er sannsynligheten stor for at du raskt kan finne relasjoner på MyHeritage, Geni og andre – og plutselig ha et stort tre. For mange så er det alt de egentlig trenger, og ønsker. De har som oftest ingen interesse av å sjekke om folk på 1600-tallet egentlig er koblet riktig. Når man går tilbake på denne tidsepoken så krever det ofte langt mer enn hva de aller fleste ønsker å investere av tid.

 

Så er det da bortkastet?

 

Nei, selvfølgelig ikke – i veldig mange tilfeller så er det også veldig mye som er rett. Selv om det ikke er kildebelagt så kan man i mange tilfeller sjekke dette og se at det faktisk stemmer. Veldig mye av det som i dag ligger på disse nettbaserte-løsningene stammer opprinnelig fra bygdebøker og andre slektsrelaterte bøker. Forfatteren har, som oftest, hatt en intensjon om at alt skal være korrekt – men det vil jo alltid forekomme feil. Skal man da gremmes over disse feilene, eller skal man så se på verdien som man også får igjennom slike tjenester? Man finner levende etterkommere av andre grener man selv er tilkoblet, man finner spor som kan lede deg inn på riktig vei og man knytter relasjoner til andre som også har interesse av de samme slektene.

 

Jeg vil heller si at man får betrakte slike nettbaserte-løsninger som nåtidens bygdebøker. Det er mye som er rett, det er mye som kan brukes for å komme seg videre – men man må ha i bakhodet at uten en kilde så kan det også være feil. For de aller fleste så er dette utgangspunktet mer enn nok.

 

Samtidig vil jeg også ta i forsvar de som argumenterer sterkt for kilder og kritisk gjennomgang av materiale. Det er et viktig tema de fronter – og det er et underliggende ønske om kildekritikk og korrekt gjengivelse som for meg fremtoner seg som den faktiske undertonen. Ikke at man ønsker å sette seg selv på en pidestall og mene at andre er mindre verdt.

 

Slektsforskning bør og skal være for alle – både de som bare ønsker å få raske løsninger og for de som ønsker å nedlegge tid og energi på å grave frem primærkilder. Ved å motivere og instruere så kan man få frem mennesker som også utvikler seg videre og tar hobbyen til neste nivå. Kanskje er det akkurat den personen som også senere finner nøkkelen på en stor slektsgåte som for mange har stått ubesvart i en årrekke? Alt fordi personen ikke ble demotivert før den i det hele tatt hadde kommet skikkelig i gang.

 

For mange så er gjerne gangen slik (med en liten humoristisk vinkling)

1. Oppgave på skolen for å tegne et familietre.
2. Man drar frem oppgaven 20 år senere og lurer på hva mer som finnes?
3. Man får tak i bygdebok og ser at forfatteren trekker linjer til Harald Hårfagre.
4. Stolt og fornøyd legger man bort arbeidet, barn og familie tar tid.
5. Etter nye 20 år så børster man støv av det igjen, nå har man tid.
6. Man legger ut det man har og spør om dette kan være riktig.
7. Man blir ledd av og får beskjed om at her må det ugressmiddel til.
8. Man legger det bort og snakker aldri om slekt igjen – eller
9. Man er robust nok til å se at mellom all kritikk så fikk man nyttige tips.
10. Grenen kuttes, arbeidet kan verifiseres til midten av 1700-tallet. Alt var ikke forgjeves.

En liten spire sådd, vil med tid og stunder vokse seg til et stort og robust tre.

[Svein O. Tislevoll]

Jeg fikk en bok fra banken (slektsbok) til konfirmasjonen, der det var laga til både slektstavle, og plass til bilder av forfedre, og opplysninger. På ca. samme tid kom det ut bygdebøker for kommunen som jeg bor i, og da begynte den store interessen. Punkt 3 kjenner jeg igjen, men i stedet for Harald Hårfagre, så var det Smør- slekten som folk hadde skrevet opp langt bakover forbi vikingtida (i diverse bøker, og hefter), noe som ikke finnes nok kilder for. Derfor måtte linjer kuttes. Men de fleste linjer kan nå følges til midten av 1600- tallet, og noen få lengre tilbake, som den som går tilbake til ca.1170 på Torsnes i Jondal. Nyttige tips er verdt å ta med videre, når man ser etter sikre kilder, og hvordan kildene brukes på best mulig måte. 

[Lene Benedicte Lauritzen]

Denne tråden ble opprettet 4. februar 2012.  På de drøye fire årene som er gått siden da, er ikke argumentasjonen nevneverdig endret.  Fremdeles avfeier motstanderne av Geni innholdet der, som venstrehåndsarbeid.  

 

Jeg bestrider absolutt ikke at det finnes feil og mangler i mange trær og profiler på Geni.  Men det endrer ikke det faktum at en rekke Genibrukere gjør en nøyaktig og god jobb med sine slektstrær, både med hensyn til selve forskningen, verifisering og kildehenvisninger.  Det er mange velutdannede brukere på Geni også -

 

Denne gjentatte nedrakkingen av Geni, og dermed også sidens brukere, begynner å bli temmelig utslitt.  Jeg stiller spørsmål ved hvor mange av de som har så sterk antipati mot Geni, som faktisk har førstehånds og inngående kjennskap til nettstedet.  

 

Til dere motstandere vil jeg foreslå at i stedet for å kose dere med misnøyen, bør dere aktivt gå inn og bidra til at feil og mangler blir rettet opp.  Den krasse ordbruken enkelte velger å bruke, er heller ikke oppbyggende.  Vi kommer alle inn i slektsgranskingen med forskjellige utgangspunkt, og alle må få lov til å være nybegynnere.  Vi får en langt hyggeligere og mer konstruktiv dialog, om alle utviser god folkeskikk og heller gir veiledning enn overhøvling.