Ekteskap m/ kongl. till. i 1789 i Bremanger. Hvorfor?

[Rune Thorstensen]

I databasen over vigde i Kinn finner jeg at Mads Tybring Quale giftet seg 13.04.1789 med enken Anne Margreta Bruland. De giftet seg med kongelig tillatelse av 27.12.1788. Hun var enke etter Olav Rasmusson Bruland og hadde pikenavnet Rein/Reen.

 

Jeg prøver å finne ut hvor hun kom fra, men står fast. Jeg kan ikke se at ekteskapet er nevnt i Ekteskapsløyve for Bergen stift 1717-1804.

Er det mulig å få opplyst hvorfor de måtte ha kongelig tillatelse til å gifte seg. Var de beslektet, og i så fall på vilken måte?

 

 

http://digitalarkive...&merk=2989#ovre

[Bjørn K Nilssen]

De giftet seg hjemme, og jeg mener at de måtte ha ekstra løyve for å gjøre dette også, i stedet for i kirken?

Har du sett etter originalen? Det kan jo stå noe mere der?

[Rune Thorstensen]

Hei Bjørn.

 

Ja, vielsen er å finne i kirkeboka fra Kinn som er digitalisert, og det står det samme der som man finner i databasen over vigde i Kinn. De giftet seg i huset med kongelig tillatelse av 27.12.1788. Vielsen skjer altså i april året etter i 1789. Så da er spørsmålet fortsatt det samme. Hvorfor ble de viet i huset, og hvorfor måtte de ha kongelig tillatelse til å gifte seg? Anne Magreta var rett nok enke, men den første ektemannen, Olav Rasmussen Bruland, døde 4 år tidligere i 1785.

[Bjørn K Nilssen]

Hvorfor de ble viet i huset aner jeg ikke.

Men jeg spurte om et tilsvarende tilfelle, hvor de også ble viet hjemme, og fikk beskjed om at de trengte en kongelig bevilgning for å få lov til å gifte seg hjemme.

Se http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=9600&idx_id=9600&uid=ny&idx_side=-89

øverst på høyre side, Søren Pedersen Smæsland og Helene Andorsen Mandal.

Dette er bare 13 år etter 'din' vielse, så man skulle vel tro at de samme reglene gjaldt da også?

Jeg vet ikke hvorfor 'mitt' par valgte å gifte seg i heimen heller, men de har vel hatt sine grunner? De fikk ikke sitt første barn før 2 år etter vielsen, så det kan ikke ha hatt noe med det å gjøre...

Andre grunner for behov for bevilgning er vel nært slektskap, men i mitt tilfelle var det ikke noe slikt slektskap ihvertfall.

[Yngve Nedrebø]

Det var nok regnet som fornemt å gifte seg "i Huuset". Man måtte søke og få kongebrev, og man måtte selvsagt betale, noe som gav økt status.

 

Det kan være grunner for slik praksis: En av brudeparet kunne være sykelig, eller bruden kunne være i omstendigheter og mene hun ikke ville framstå til spott og spe for kirkelyden.

 

Det står ikke noen begrunnelse i kongebrevene: man har søkt, betalt og fått tillatelse.

 

Man kunne også søke om å få slippe å ha offentlig lysning. Også det gav nok høyere status.

[Bjørn K Nilssen]

Jeg tror nok min slektning Søren Pedersen Smæsland var ganske opptatt av status ja, og prøvde som kjøpmann i Mandal stadig å distansere seg fra sitt opphav som bondesønn fra indre Agder.

Han fikk jo også tillatelse til å slippe å ha lysning - noe som stemmer bra med statusjaget ville jeg tro ;)