Opplysningsvesenets fond

[Dag Brodin]

Jeg hørte en professor i kirkehistorie fortelle om dette fondet i P2 Dagsnytt atten 2.4.2013. Jeg har sett dette begrepet en del ganger i forbindelse med noen arbeider om lokalhistorie jeg har skrevet og jeg har et litt annet bilde av dette fondet. Poenget med denne tråden er å belyse dette fondets bakgrunn og historie og konsekvenser og ikke å gå i kritikk av "professoren". Det er lite å lese om dette fondet på nettet, standardverkene i norgeshistorie nevner fondet i en del forbindelser og så har fondet sin egen hjemmeside med en historiedel, men den er heller ikke helt korrekt eller utdypende. Som en innledning til dette temaet siterer jeg fra Aschehoug konversasjonsleksikon. " Opplysningsvesenets fond ble opprettet ved lov 20. aug. 1821 og dannet ved salg av geistlighetens benefiserte gods; Jfr. Grl. § 106" Her er det allerede mye informasjon. Fondet er et pengefond som opprettes ved salg av fast eiendom og det nevnes også hvilke eiendommer som skal selges, antagelig ikke for eksempel prestegårder eller kirker, men "benefisert gods" dvs for eksempel leilendingsbruk som kirken hadde hatt siden middelalderen. Fra det lille område jeg har arbeidet med, Maridalen i Aker, ser man tydelig forskjellen i eiendomshistorie mellom de brukene som var klostergods i middelalderen (Skar, Sander) som ble konfiskert av kongen, antagelig allerede før reformasjonen, mens kirkegodset forble udelt og i kirkens eie, i hvert fall for dette området som jeg har undersøkt fram til 1821. Fortsettes.

[Iver Mosvold]

Fra det lille område jeg har arbeidet med, Maridalen i Aker, ser man tydelig forskjellen i eiendomshistorie mellom de brukene som var klostergods i middelalderen (Skar, Sander) som ble konfiskert av kongen, antagelig allerede før reformasjonen, mens kirkegodset forble udelt og i kirkens eie, i hvert fall for dette området som jeg har undersøkt fram til 1821. Fortsettes.

Interessant!

 

Men "kirkens eie" ble jo egentlig "kongens eie", med tanke på å sikre kongens nødvendige utgifter innen kongens eget embetsverk. At store deler av det gamle hospitalgodset i AKER (og det var jo formidabele greier) ikke ble solgt unna i løpet av de ca. 150 årene som gikk etter reformasjonen, betyr vel ikke annet enn at STATEN (v/kongen) disponerte eiendommene bl.annet for å bidra i finansieringen av bispestolen og emebtsverkets (geistlighetens) utgifter i Aker sokn (inkl.byen). - Vel også tildels i bygging av kirker.

 

Universitetsområdet på Blindern er i stor grad er plassert på prestegårdsgrunn (Vestre Aker). Nettopp fordi det var prestegårdsgrunn, (og ikke nødvendigvis gammelt kirkegods, som det også var) ble OVF (Opplysningsvesenets Fond) aktør i dette gigantiske eiendomsprosjektet. (Prosjektet er vel ennå ikke over).

 

Når man så i 2013 skal regne på hvordan STAT og KIRKE skal fordele ansvar, forpliktelser, utgifter og inntekter på det som måtte være av kirkelige midler, knyttet til salg av og drift av kirkelige eiendommer, blir det temmelig flokete for oss som ser det hele utenfra. - Særlig når mye av det såkalte "benifiserte" godset i stor grad, og over lang tid, også med god grunn, er blitt behandlet som ordinær statseiendom.

 

IM

[Dag Brodin]

Nei, det vi lærte på skolen stemmer nok ikke. Kirkens eiendommer forble kirkens, i dette tilfellet. Teoretisk var det kongens siden det var statens og vi fikk enevelde etter hvert, men dette fikk ingen praktiske konsekvenser. Det har vist seg at bøndene satt i generasjon etter generasjon som "bykslere" som de ble kalt på disse store gårdene som tilhørte et benefiserte godset og jordleia var nok minimal og i alle fall overkommelig. Det som skjedde etter 1821 var, som det står et sted at "gårdene ble solgt til bøndene" - dette stemmer nok dårlig, oppsitteren fikk nok forkjøpsrett, men jeg har ikke funnet et eneste eksempel på de gårdene jeg har undersøkt der bøndene klarte å bli sittende med gården, tvert imot førte dette til armod og deklassering hos bondestanden, noe jeg kan komme tilbake til. Her kommer jo også myten om den "sjøleiende" norske bonden inn, noe som delvis er tull og propaganda fra politisk nasjonsbygging.

[Dag Aage Løkke]

 

Universitetsområdet på Blindern er i stor grad er plassert på prestegårdsgrunn (Vestre Aker).

 

Akkurat dette tror jeg er litt upresist. Det var nemlig to Blinderngårder, Øvre og Nedre.

 

Nedre Blindern gård ble midt på 1850-tallet innkjøpt for å bli prestegård (nå Vestre Aker prestegård). Denne eies av Opplysningsvesenets fond og benyttes i dag som bispebolig. Av denne eiendommen ble det tidlig på 1900-tallet også utskilt tomter til Marienlyst skole og NRK.

 

Øvre Blindern gård ble i sin tid innkjøpt til Universitetet i Oslo da lokalene nede i sentrum etter hvert ble for små.

[Dag Brodin]

Ja, det er riktig at Opplysningsvesenet kjøpte Nedre Blindern ved skjøte av 31.desember 1856 og at den etter det ble prestegård, men det var nok sjelden Opplysningsvesenet kjøpte eiendom. Dette var selvsagt i forbindelse med delingen av Aker sogn. Det virker som Opplysningsvesenet etter hvert ble en samlebetegnelse på kirkens eiendom, men dette var ikke bakgrunnen for opprettelsen i 1821.

[Dag Brodin]

Kilden over var selvsagt Sollied. Nå til hva Ståle Dyrvik skriver i Aschehoug norgeshistorie bd 7 s 292: "Sluttsteinen (i jordbruksreformene 1821) var loven om salg av det benifiserte godset...........Salget skulle skje på lempelige betingelser og med forkjøpsrett for den sittende leilendingen. Noe under ti prosent av norske gårdsbruk kom inn under ordningen som dermed ville et langt sprang mot et fullstendig selveid jordbruk...Inntektene skulle forvaltes til gode formål i det såkalte Opplysningsvesenets fond." Så langt Dyrvik. Det med "gode formål" var jo en veldig generell betegnelse, som vi skal komme tilbake til, var, før som nå, salg av fast eiendom en måte å tilegne seg hardt tiltrengte kontanter. Det edle motivet med å skape en selveiende bondeklase er antagelig en etterpåkonstruksjon fra nasjonalromantikken og forward. Om betingelsene for bøndene kanskje var lempelige, var de åpenbart ikke lempelige nok, i de tilfellene jeg har undersøkt. Når det gjelder de "gode formålene" virker det som om det blant annet var penger til skole og utdanning den nye og absolutt bankerotte nasjonalstaten Norge trengte. Dette ligger jo også litt i betegnelsen "Opplysningsvesenet" - her har man koplet et begrep som var dagsakuelt i 1821 - nemlig opplysningstiden, og prestene var jo en del av dette, i hvert fall i Norge ( de s.k. potetprester osv) - med det mer kommunalt og administrativt klingende "vesen". Kanskje var ikke prosjektet så dårlig fundert på et nasjonalt plan, til tross for visse bønder som måtte forlate leilendingsbrukene sine?

[Per Ole Sollie]

Det etterlyses i #1 mer opplysninger/litteratur om temaet.

 

Standardverket vil jeg tro er: Gudmund Sandvik: Prestegard og prestelønn. Studiar kring problemet eigedomsretten til dei norske prestegardane. Universitetsforlaget 1965.

 

Dette var professor Sandvik (1925-2008) sin doktorgradsavhandling. I løpet av knappe 350 sider (inklusive register) drøfter Sandvik problematikken, fra middelalderen og til opprettelsen av Opplysningsvesenets fond.

 

Sandvik sin essens var, uvanlig kort oppsummert til å være en doktorgradsavhandling: (side 318):

 

"Dermed munnar desse studiane ut i følgjande konklusjon: Staten eig dei kyrkjelege fonda og restane av det benefiserte godset, herunder prestegardane."

[Tor Weidling]

Det stemmer at Sandvik sin avhandling er standardverket. Og han dokumenterer grundig at kongemakten etter reformasjonen - i løpet av noen tiår - tok kontroll over gods og andre inntekter til kirken, også eiendommer som ble benyttet til vedlikehold av kirker og gods som ble brukt til avlønning av prester og andre. Sandvik skriver mye om rettstilstanden fra 1500-tall og ut dansketiden.

 

Og Sandvik drøfter oppfatninger på 1800-tallet og 1900-tallet om eiendomsretten til Opplysningsvesenets fond og dets verdier. Selv om han konkluderer med at det er staten som eier f.eks. prestegårdene som fondet disponerer, så viser han også at flere "autoriteter" utover 1800-tallet kom til annen konklusjon.

 

Verdt å merke ser: Ut fra diskusjonen hos Sandvik ser det ut til at f.eks. lovgiverne i 1821 var av den oppfatning at staten var den egentlige eier.

 

Tor

[Dag Brodin]

Takk for dette tipset om litteratur, men i selve tittelen ligger det an til at dette er på siden av dette temaet, prestegarder lå opprinnelig ikke under opplysningsvesenets fond. Hvis noen har dette verket, kan de gjerne kommentere/sitere det som gjelder temaet her, nemlig bakgrunnen for opprettelsen av fondet. For å gå videre med dette temaet skal vi se hva fondet konkret kunne bli brukt til. Vi finner da eks Norges kulturhistorie bd. 4 en artikkel av Helge Ytrehus "kunnskap er makt". Her nevnes at midler fra fondet ble brukt til opprettelse av statlige lærerseminarer "med loven av 1827, et i Trondheim 1827, et i Asker 1834, i Klæbu og Stord 1838 og i Holt 1839" (s 179) Men så går Ytrehus videre og beskriver benefisert gods som de "eiendommer eneveldet hadde tatt fra kirken ved reformasjonen" - og da er han vel litt på jordet i en ellers interessant artikkel. For vi har nettopp funnet ut at staten ikke tok over dette godset (før i 1821 eventuelt) - dessuten var det ikke "enevelde" ved reformasjonen, dette grenser til ren historieforfalskning, det er den klassiske sverting av dansketida som slår inn.

[Dag Brodin]

Har ikke lest Gudmund Sandvik, men det finnes en interessant artikkel av Jan Brendalsmo, som er en kritisk gjennomgang av Sandviks doktoravhandling, men da med vekt på middelalderdelen, men denne avhandlingen handler kanskje først og fremst om middelalderen? Brendalsmo sier Sandviks teorier om norske prestegårder forutsetter at middelalderen var preget av et sosialdemokratisk samfunnssystem. Det er jo slik at man tolker sine egne modeller inn i historieforståelsen. se Brendalsmo artikkel på http://www.academia...._og_prestegjeld Gudmund S har forresten laget en kort oversikt over begrepet kirkegods på snl.no - jeg siterer det meste av denne, ettersom den er relevant her: "Etter reformasjonen (1536) ble bispegodset i Norge inndratt under kronen, mens kloster- og domkapittelgodset etter hvert ble disponert til ikke-kirkelige formål. Kirkens eiendommer og prestebordsgodset (jordeiendommer som lå til et presteembete, og som presten brukte eller hadde inntekter av) ble opprettholdt. Bl.a. som følge av kongens salg av de norske landskirker i 1720-årene ble kirkene etter hvert berøvet sine faste eiendommer. Det meste av prestebordgodset ble solgt i henhold til loven om det benefiserte gods av 20. aug. 1821 og senere lovgivning. Salgssummene ble lagt til Opplysningsvesenets fond og visse andre kirkelige fond overensstemmende med Grunnlovens § 106, som bestemmer at kjøpesummer og andre inntekter av benefisert gods bare skal brukes til geistlighetens beste og opplysningens fremme." Gudmund Sandvik, store norske leksikon (snl.no)

[Dag Brodin]

Det som nevnes i artikkelen over om Fredrik IV sitt kirkesalg er interessant og har også en relevans her. At danskekongen solgte ut fast eiendom kjenner vi godt fra 1648 da Christian den IV sine kreditorer tok over store landområder i Norge, for eksempel skogområder nord for Oslo, det senere Nordmarksgodset. En direkte konsekvens av kongens utgifter i 30-års krigen. Når Fredrik den IV solgte 600 kirker i Norge på auksjon var dette for å få penger i statskassen etter den store nordiske krig. Det er ikke helt på jordet å hevde at salget av det benifiserte godset etter 1821, var en indirekte konsekvens av Napoleonskrigene. Om kirkesalget i 1720-årene i snl.no: "Etter Den store nordiske krig var rikets finanser ødelagt, og kongen strevde med å få dem på fote igjen. Men tidene var dårlige, i Europa var det sviktende etterspørsel særlig fra 1725, noe som berørte den danske eksporten av jordbruksvarer og den norske trelasteksporten; den sistnevnte fikk også konkurranse fra Sverige. I Norge fortsatte krongodssalget som var startet i annen halvdel av 1600-tallet, og det ble også solgt over 600 kirker med tilhørende jordegods til private, også til bønder som ofte hadde slått seg sammen. Svært mange av kirkebygningene forfalt." forfatter:

• Finn Erhard Johannessen, se snl.no, Fredrik 4
  

[Lars Løberg]

Dette blir fritt etter husken, men Norderhov kommune kjørte en sak mot staten om eiendomsretten til prestegårdsgodset, og dermed også om rettsgrunnlaget for Opplysningsvesenets Fond på 1890-tallet. Da var noen av våre fremste historikere engasjert - på hver sin side. Trysil kommune vurderte en tilsvarende sak, men ble av professor Bugge anbefalt å avvente utfallet av Norderhovs sak. Norderhov tapte så det suste. Jeg er ikke like sikker på om Trysil ville ha tapt, da rettsgrunnlaget der er/var vesensforskjellig fra øvrige norske kommuner. I saksforarbeidene ligger det mye spennende materiale.

[Arnfinn Kjelland]

For ordens skyld (#10): det gjeld Gudmund Sandvik.

[Dag Brodin]

Dette bekrefter bare at liksom i alle land, så er det staten som bestemmer hvilke lover som skal følges. Det finnes ikke noen absolutt eller universell rett i denne sammenheng. Selvsagt vant Staten, de hadde jo laget loven, for å si det enkelt, historikere eller ikke. Her kommer det jo frem at historie ikke akkurat er et nøytralt fag. Det er grunn til å hevde at staten indirekte konfiskerte enorme eiendommer fra kirken, fra 1821 og framover, dette er jo ganske oppsiktsvekkende når historikere fremdeles prøver å forklare oss at det var den slemme danskekongen som gjorde dette i 1534. I begynnelsen var fondet kanskje ment å være selvstendig eller idealistisk fundert, men det ble brukt i kommunal og statlig sammenheng etter hvert og dermed betraktet mer og mer som "offentlige midler". Det er kanskje ikke så rart og formålene var jo gode, den nye nasjonen skulle bygges. Se eks Aschehoug bd. 8 s 57: " Det ble også sørget for at kommunen fikk økonomiske muligheter til å løse større oppgaver på eget initiativ. Kommunene ville få behov for billige og langsiktige lån, og alt i 1839 ble det bestemt at de skulle få låne i Opplysningsvesenets fond. Dette fondet ble vår første kommunalbank." Anne-Lise Seip, Aschehoug 1997 bd 8

[Dag Brodin]

Takk Arnfinn K. Det er fort gjort. Godt det er rediger-funksjon i dette forumet :)

[Arnfinn Kjelland]

Vel, det er vel ingen seriøse historikarar som i dag meiner at historie er eit "nøytralt" fag. Og at det danske statsapparatet (kongen og adelen) slo under seg det katolske kyrkjegodset i 1536-37 er det vel heller neppe særleg usemje om. Heller ikkje at dette apparatet måtte sørge for at den nye, statsapparatkontrollerte kyrkja (som jo i praksis var den gamle katolske når det gjeld sokna og lokalprestane) kunne haldast oppe med livsopphald for prestane og midlar til vedlikehald av kyrkjene. Dermed fekk desse behalde godset sitt stort sett utan inngrep før kyrkjesalet.

 

Eg kan ikkje med beste vilje skjøne at det kan forsvarast historiefagleg å definere eit skilje mellom staten og kyrkja i perioden etter reformasjonen, og i alle fall ikkje etter 1814. Statsmakta vart jo da i alle fall teoretisk tredelt, der kyrkja har vore ein del av den utøvande fram til den aller siste tida.

[Lars Løberg]

Dette bekrefter bare at liksom i alle land, så er det staten som bestemmer hvilke lover som skal følges.

 

det er nok ikke fullt så enkelt, Dag - sjøl ikke i enevoldsperioden var det alltid slik. En delvis beslektet problemstilling med den du her tar opp gjaldt for eksempel kronens almenningsrett. Her ble det ført en rekke rettssaker mot staten i andre halvdel av 1700-tallet. Staten vant langt de fleste, men ikke alle.

[Iver Mosvold]

Dette blir fritt etter husken, men Norderhov kommune kjørte en sak mot staten om eiendomsretten til prestegårdsgodset, og dermed også om rettsgrunnlaget for Opplysningsvesenets Fond på 1890-tallet. Da var noen av våre fremste historikere engasjert - på hver sin side. Trysil kommune vurderte en tilsvarende sak, men ble av professor Bugge anbefalt å avvente utfallet av Norderhovs sak. Norderhov tapte så det suste. Jeg er ikke like sikker på om Trysil ville ha tapt, da rettsgrunnlaget der er/var vesensforskjellig fra øvrige norske kommuner. I saksforarbeidene ligger det mye spennende materiale.

Lars: Som trysling har du kanskje kunnskap om hvordan Trysil kommune (en meget stor skogeier) ble eier av sin skog?

Hadde ikke dette noe å gjøre med sokneprest Axel Smiths (slutten av 1700-tallet) sin store innsats for å berge inntektene fra skogen for bygda?

På den annen side, så finnes det (såvidt jeg vet) teig(er) i Trysil som kalles prestårds-skogen (bl.a.i Eltdalen i Nord-Trysil, langt fra selve prestegården, der presten kunne ta ut ved), som jeg mener å huske blir forvaltet av "Statens Skoger".

Hva blir da den historiske forkjellen for opprettelse av stats-skog og kommune-skog?

 

IM (Trysling i årene 1979-1981)

[Lars Løberg]

Kommuneskogene i Trysil har alle sitt opphav i private skoger som etter det store skogskiftet i 1786 ble kjøpt opp og samlet på noen få hender. To av de aller største eierkonsentrasjonene ble kjøp av Trysil Kommune ved to store skoghandler i 1891 og 1906. Dette har altså ingenting med statens skoger i Trysil å gjøre. Derimot hadde Prestgar'n som en av de 13 eldste matrikkelgårdene i Trysil store skogområder, bl.a. i Eltdalen. Disse områdene tilhører i dag Opplysningsvesenets Fond. Det føltes i så måte bittert for lokalpolitikerne i Trysil da det ble opprettet kapell og gravplass i Jordet at tomten, som lå på gammel prestgardsgrunn, måtte kjøpes av Opplysningsvesenets Fond til markedspris.

 

Mer om Smiths rolle i dette kan du lese i min artikkel om ham i Norsk Biografisk Leksikon.

http://snl.no/.nbl_biografi/Axel_Smith/utdypning

[Iver Mosvold]

Takker for godt svar, som også illustrerer det problematiske ved at OVF prioriterer sin rolle som ordinær grunneier, - også når man forholder seg til kirkelige/kommunale interesser. Et tilsvarende tilfelle som i Trysil, har man i Løten.

 

IM

[Terje Alfheim]

De bruker Agresso regnskaps system og er god for milliarder.

 

 

[Tor Weidling]

Et lite hopp tilbake. Jeg synes nå ikke at det er rett å si at staten overtok eiendomsretten til kirkegodset (dvs det som var tilbake) i 1821. For fra reformasjon til 1814 så hevdet da kongemakten - både før og etter innføring av eneveldet - eiendomsrett til all kirkelig eiendom.

 

Som nevnt av flere, så ble eiendommer som lå til klostre etc., samt erkebispens gods og bispegodset ganske umiddelbart etter reformasjonen disponert - noe ble lagt under eksisterende len, annet ble brukt til å opprette nye len, litt ble gitt som privat eiendom til adelige etterkommere av tidligere givere, noe gikk inn i lønnsgrunnlaget for lagmenn.

 

Det er riktig som Dag sier, at de som satt som brukere på godset "til" de lokale kirkene og prestene stort sett satt trygt der - så lenge de betalte sine leieavgifter. Før pengeøkonomien så var jo slike godsmasser en grei avlønningsform. Og siden ingen tenkte på å nedlegge kirker og kvitte seg med geistligheten, så var det liten eller ingen grunn til å gjøre noe særlig med disse godsmassene - hverken for kongemakt, geistlige eller menighet.

 

Men det hendte da av og til at kongemakten fant grunn til å gjøre noe, særlig med godset som lå til vedlikehold av kirkene. Av og til ble det spørsmål om å makeskifte enkeltgårder. Og da var det enten lokal lensherre i Norge eller helst kanselliet i København som bestemte på kongens vegne. Kirkens inntekter skulle og vedlikehold skulle jo ivaretas av kirkevergene. Men etter hvert, særlig ut på 1700-tallet, ble det det slik at nybygg og større vedlikehold måtte godkjennes av amtmann. I forhold til inntektene av kirkegodset er det viktig at lovgivning allerede på 1570-tallet slo fast at bygselavgiftene av godset ikke skulle disponeres av kirkevergene, men samles inn og regnskapsføres av fogder og lensherrer. Og det som kirkevergene skulle disponere av inntekter, ble til tider beskattet (så vidt jeg husker hele 50 % av kapitalen en gang i krigene 1657-1660), eller innkrevd for å brukes til gode formål slik som frikjøp av slaver i Barbareskene eller til anskaffelse av proviant til festningsanleggene ved Kristiansand. Så ofte var det lite av inntektene som kirkevergene fikk bruke til sin egne kirker. Og som sagt, kongemakten praktiserte ved behov det de nok oppfattet som sine eierrettigheter til kirkegodset, noe som da ble ekstremt tydelig da salget av kirkene med gods og tiendeinntekter begynte i 1723.

 

Heller ikke det godset som var lønn for sogneprestene (utenom prestegårdene) holdt kongemakten seg unna. Også her avgjorde man makeskifter etc. Men igjen var det som regel liten grunn til å gjøre mye. Prestene skulle ha inntekter, og jordegods var en grei inntektskilde for prestene. Dessuten var det hinder. Allerede rett etter reformasjonen fikk geistligheten et løfte om at hvis kongemakten tok eiendommer eller andre inntektskilder fra dem, så skulle de geistlige få erstatning. Det var nå ikke bare geistlige som fikk kompensasjoner. Jeg så at da Porsgrunn skulle bli selvstendig by tidlig 1800-tall, så var man i kanselliet først og fremst opptatt av at bystatusen fratok de lokale sorenskriverne embetsdistrikter, og at de derfor måtte få inntektskompensasjon. Jeg kan ikke se annet enn også når det gjaldt dette prestebordsgodset, så hevdet staten eiendomsrett, og i en del tilfeller klart også utøvde slike rettigheter. Men det var altså først omkring 1800 at myndighetene for alvor begynte å tenke tanken om å realisere godsmassene som prestene og andre embetsmenn disponerte. I første runde gikk det nok særlig ut over godset som hadde vært utlagt som lønn til lagmennene - det var greit, siden lagmannsstillingene hadde blitt opphevd i 1797. Man kan også peke på at man nå i langt større grad var inne i en pengeøkonomi. Og flere stiftelser, f.eks Oslo hospital hadde forlengst oppdaget at det var svært mye å tjene på å realisere fast eiendom og låne ut kapitalen på rente. Man måtte bare passe på at inntektene ble brukt til de rette formål - slik som bestemmelsene om bruken av midlene i Opplysningsvesenets fond skulle sikre.

 

Tor

[Dag Brodin]

Alt dette er riktig på sett og vis, takk for interessante bidrag, men denne saken er uansett for dårlig belyst av historikere. Allmenningsretten får være et eget tema. Teoretisk er det sikkert riktig at kongen betraktet kirkens eiendom som statens, og staten kunne ha konfiskert disse eiendommene (nå snakker jeg bare om bykselgårdene), men de gjorde det ikke. Jeg mener det er en forenkling å tolke det som at det var "praktisk å lønne prestene på denne måten". At man hadde gått mer over til pengehusholdning er heller ingen forklaring, det var minst like viktig på 1500-tallet å ha kontanter i kassa til å betale leieknektene. At noen bønders jordleie i Maridalen og andre steder gikk til å lønne presten i Aker og ev. bidra til vedlikehold av Gamle Aker kirke, bestrider jeg ikke, men kjenner ikke til detaljene her. Det er alltid interessant når noen vet mer om dette. Min agenda er å vise at det er relativt lite kjent at kirken beholdt 10% av norske gårder som leilendingsgods med en minimal bygselavgift gjennom hele dansketida. Min andre agenda er å vise bakgrunnen for opprettelsen av Opplysningsvesenet og hvilke konsekvenser dette fikk for leilendingene, dette ligger jo direkte under vårt tema som er lokalhistorie, men også hvilke positive samfunnsmessige konsekvenser det kan ha hatt for bl a utviklingen av spesielt den norske allmennskolen. Og på opplysning hviler igjen demokratiet og allmenn stemmerett f eks.

[Dag Brodin]

Jeg tenkte å sitere litt fra Nils Petter Thuesen - Norges historie i årstall, for å komme inn på hvor desperat landet var for å skaffe kontanter, å selge fast eiendom, da som nå, eller på 1600-tallet, kan ha vært en anledning til opprettelsen av fondet nettopp i 1821, som var et ganske dramatisk år i norsk historie: "1/2 Det nye stortinget trer sammen....5/3 Kongen skriver at dersom Norge avviser gjeldsoppgjøret, vil det bli krig.....16/5 Kong Karl Johan offentliggjør at han vil holde en større troppesamling på Etterstad utenfor Christiania samme sommer; med dette vil han skremme stortinget" (videre Thuesen s 214, Orion forlag 2004)