Anekdoter - ikke en tråd for datokynikerere - kun romantisk intensjon

[Ole Arild Vesthagen]

Gårder med "fetta"-endinger har vi både i Alvdal og Folldal og flere andre steder i landet, og har nok en lit annen betydning enn "det en først tenker på" ;)

 

Tror det betyr ei grasslette, og har et lite slikt jorde rett over elva for der jeg bor, og som vi sier "borti fetten" :)

 

 

Stedsnavn som Fet, Feten, Fitjar eller med slike endinger betyr frodig gresslette, særlig hvis den ligger lavt ved et vann eller en elv. Den språklige opprinnelsen skal visstnok være den samme som for ordet for "det man først tenker på".

[Svein Arnolf Bjørndal]

Stedsnavn som Fet, Feten, Fitjar eller med slike endinger betyr frodig gresslette, særlig hvis den ligger lavt ved et vann eller en elv. Den språklige opprinnelsen skal visstnok være den samme som for ordet for "det man først tenker på".

Jeg har også hørt det, samt at disse ordene betyr "et vått sted", som vel også passer for alle betydninger.

[Sigbjørn Sandsmark]

Og det har hendt jeg får regninger og annen post til Fandsmark,og det fra seriøse firma. Og til stor fornøyelse for meg,kansje de ikke liker meg ?

[Bjørg Lunde]

På tide med litt mer romantikk? :rolleyes:

Det hender man finner skatter blant gamle papirer. En av mine kjæreste skatter er 250 brev fra mine besteforeldres ungdom. De fleste er brev de skrev seg imellom i tiden før de giftet seg. Men i tillegg er det også en del brev fra hans venner.

Jeg har lyst til å gjengi noen brev skrevet av min morfars venn Haakon. Han holdt til på Rjukan, og der bodde også hans utkårede Elfrida Syvertsen. Jeg fant historien til Haakon (og måten han framstiller den) meget underholdende. Håper dere synes det samme. :)

 

************************************************

Rjukan 12-10-17

 

Gode Ven!

Tusend tak for det brevet som jeg vel snart kommer til at faa.

Venter forfærdelig paa at faa høre fra dig. Men du venter vel kanske paa brev fra mig først, men saa haaber jeg du lar høre fra dig nu.

Har det bare bra, ønsker bare at du ogsaa var her saa skulde det bli ordentlig fest.

[...]

Hvad mig angaar, saa kan du nok tænke dig at tiden ikke har faldt lang. Med untagelse av et par kvelder saa har jeg været ute vær eneste en. Ja det vil si jeg har jo været ute vær kveld, men jeg mener været ute med, - ja, du skjønner det selv.

De kveldene som jeg nævnte, som jeg ikke skulde ha været ute har vi gjærne været uvenner, for det gaar noksaa ofte paa. Ja det har hendt at vi har været gode venner om kvælden, uvenner om middagen og gode venner igjen om kvelden. Hun vil at Johansen og jeg skal bli gode venner, og saa kan vi være sammen alle tre sier hun. Om Lørdagen var vi paa en fest som turnerne avholdt, og der var selvfølgelig ogsaa Johansen. Hun snakket saa vidt med ham dernede, men saa kom han efter os da jeg fulgte hende hjem. Saa spurte hun om hun skulde gaa bort og snakke med ham, og det hadde selvfølgelig ikke jeg no imot. Men da dem vist hadde saa mye dem skulde snakke om, saa lovet hun at træffe ham Søndag efm. Det synes jeg ikke var nødvendig ogsaa blev vi uvenner om det. Saa sa hun at hun ikke kunde glemme Johansen. Dertil svarte jeg det at det hadde jeg skjøndt længe, men at hun nu heller ikke behøvde at gjøre det. Vi kunde skilles som gode venner sa jeg, saa kunde hun gjøre det godt igjen med Johansen da hun traf ham Søndag. Synes ikke du det var at ærlig forslag av mig? Det tok hun selvfølgelig op paa den maaten at jeg var likegla med hende. Og jeg var virkelig fast bestemt paa at trække mig tilbake, skjønt jeg begriper ikke hvordan jeg skulde ha holdt ut at se dem stadig ifølge, og jeg sa pent Gonat og gik. Saa gik baade Søndag og Mandag uten at jeg snakket med hende. Men saa om Tirsdag form. kom en gut ind i forretningen med et brev fra Frk. Syvertsen. Der stod det selvfølgelig noen søte ord, og hvedlakt 50 Øre til confect. Ja jeg sendte gutten avgaarde med en pose confect og en hilsning til min gode ven. Da skjønte jeg nok at det snart vilde bli bra igjen. Og ganske rigtig. Utpaa efm. ringte hun op og spurte hvorfor hun ikke hadde set mig no, du lovet jo at vi skulde være gode venner sa hun. Ja, sa jeg, det var vel heller ingen som hadde tænkt paa noget andet, men det var vel ikke saa rart om du ikke snakket med en ven paa et par dage. Nei det maatte hun jo inrømme, ogsaa spurte hun om jeg vilde møte hende da hun kom fra kontoret om kvelden. Følgen var at det blev godt og vel alt sammen, men hun maatte da snakke med Johansen og gjøre det forbi. Ja, det var selvfølgelig jeg ogsaa enig i. Det skulde hun naa gjøre dagen efter. Men det kan du nok tænke dig ikke blev no av. Tvert imot. Hun lovet at bli med paa Kinon dagen efter. Det vil si hun forbeholdt sig at hvis Frk. Bjærke og jeg vilde skulde vi gaa alle fire. Hvis ikke skulde dem to gaa allene. Dette gik selvfølgelig Johansen med paa, for han var jo sikker paa at jeg ikke vilde. Jeg blev selvfølgelig lidderlig ærgerlig kan du tænke, og sa det med en gang at det var ikke tale om at jeg gik, og hvis du gaar, sa jeg, saa kommer jeg aldrig til at snakke med dig mer. Ja det kunde hun naa ikke forstaa. Hun hadde lovet det sa hun og maatte holde ord. Ja ja, sa jeg, Gonat, ogsaa gik jeg. Og hun gik. Det vil si, hun gik rundt et kvartal. Jeg kom tilfældigvis til at gaa bort en tvergate og gik op Sam Eides gt. istedetfor at gaa hjem. Følgen var at vi møttes oppi gt der. Saa hilste jeg paa hende og spurte hvor hun hadde tængt sig hen. Joda hun skulde da op til mig hun. Ja, sa jeg, men jeg er nok ikke hjemme jeg, sa jeg. Men kanske Frøknen hadde lyst til at bli med paa Kinon sa jeg. Joda det vilde hun gjærne. Og da kan du tænke dig blev stas. Nu skal hun da skrive til ham og si at det maa være forbi, men da er jeg ræd for at dem opner en villøftig korrespondance. Eller hvad tror du?

Nei naa har jeg sandelig sat og skrevet nesten to hele ark bare om detta tøise. Jeg har inbilt mig at du har sat og hørt paa, og jeg har fortalt, saan som før husker du. Jeg har nok lurt paa at du ikke har ”skratta og led” for det er jo bare at le av. Men det er moro lel.

[..]

Lev saa vel da.

tusend hilsner

Haakon

 

*************************************************

Rjukan 22-10-17

 

Gode Ven!

Tusend tak for dit, paa saa længe ventede, brev. Syns nok du kunde svare litt mere omgaaende for du tror ikke hvor vemlig det er at gaa og vente paa brev fra dig.

[...]

Hvad mig og Elfrida angaar saa er det nu bare bra. Helt forbi med Johansen, kan du tænke.

[...]

tusend hilsner fra

Haakon

 

Her er forfærdelig tørt, skjønt det reiner hver dag. Har endnu ikke smakt stærkere saker end landsøl. Og snøt nok det ogsaa.

 

*************************************************

Knute på tråden :wacko: :

*************************************************

Rjukan 15/11-17

 

Gode Ven!

Tak for brevet du, som jeg har faar for længe siden.

[...]

Vi har det nu bare bra, ute og holder leven hver kveld, eller sitter vi oppe og tar en sprøite og synger og tumler værre. Nesten glemt Frk. Syvertsen. Har omtrent ikke snakket med hende siden. Hun ringte op en dag og bestilte nogen varer, bad om at faa snakke med mig. Jeg lot som ingenting, bare noterte op. Da hun var færdig, spurte hun om jeg kjendte hende, det maatte jeg jo bekjende, saa sa hun at hun ikke vilde ret, ”brevet” før hun hadde snakket med mig. Har møt hende et par gange da jeg har kommet fra arbeidet, men vi har altid været flere i følge, saa vi har holdt leven og været i godt humør, saa hun synes vel ikke det har været beleilig tænker jeg. Jeg kommer ihvertfald ikke til at gjøre no nyt skrit.

Ja du maa ha det, jeg har ogsaa tænkt paa at skrive non ord tilArthur ikvæld saa jeg faa vist ”bremse”.

Mange hilsner

Haakon

 

*************************************************

Rjukan 19/11-17

 

Gode Ven!

Bare nogen ord i al hast.

[...]

Var paa fjeldet igjen igaar. Men elendig føre, ja det var ikke føre, bare is og holke. Hadde skier med, men satte de igjen deroppe. Det var fem av os som drog opover denne gangen. Vi kjørte forresten op. Georg var ogsaa med. Morsom tur forresten. Hadde 3 fl. Rødvin med, saa det blev nogen ”toddyer”. Ogsaa var det fin-fint veir. Aldeles klart og litt kalt. Frk. Syvertsen var ogsaa opover. ”Hyglig dame forresten, men hun snakket ikke til mig.”

[...]

Hils alle

Mange hilsner

Haakon

 

*************************************************

Rjukan 6/12

 

Hallo gode Ven!

Tusend tak for brevene du. Du maa undskylde at jeg ikke har skrevet før, men tiden har ikke tillat brevskrivning. Du gjettet ikke feil da du i det sidste brevet dit, spurte om det kanske var blit godt igjen med Elfrida. For ganske riktig, nu er alt like herlig. Wraalsen og jeg var meget ifølge med to Damer paa Varelagret skjønner du, og dette hadde hun baade hørt og set. Og saa en dag fik jeg et brev fra hende. Hun sa at jeg ikke maatte være sammen med andre – o.s.v. Dette brydde jeg mig ikke no større om, men saa var det sidst Lørdag. Turngruppen hadde fest. Vi var der en hel del av os. Elfrida var der ogsaa, men jeg hverken danset eller snakket med hende hele kvelden. Men den næst sidste dansen blev det damernes valg kan du tænke,” og da var kua solgt.”

NB: Johansen var ikke paa festen. Saa var vi paa fest igjen Søndag kveld. Der vandt 6 av os en bløtkake og vi kosa os værre kan du tænke. Og siden har vi ikke været uvenner en eneste dag. Det maa en vel si er bra.

[...]

Ja det faar være nok denne gang, saa faar du hilse Frank og forresten kjendte. Arthur ikke at forglemme.

Mange hilsner

Haakon

 

*************************************************

Rjukan 17/12 -17

 

Gode Ven!

Tusend tak for brevet.

[...]

Kan tro vi hadde en hyggelig tur igaar. Drog opover Lørdag kveld. Kom ikke til Sportshytta før kl 2 ¹⁵ om natten. Holt paa ikke at komme ind. Var paa ”Krokan”, der hvor vi var husker du, og spiste lunch og drak caffe. Og der skal jeg si dig vi hadde det kos. Det var 4 stykker av os. Det var en Frk. Nicolaysen, Kassererske i Colonialen, og en Pettersen. Husker ikke om du snakket med ham da du var her oppe. Han er ogsaa i Colonialen. Og saa var det Elfrida og mig da kan du tænke. Frk. Nicolaysen er flink til at spille piano, og synger ganske bra. Og vi danset, og holdt leven kan du tænke. Forstaar ikke at vi ikke blev hivd ut. Kom ikke ned til Rjukan igjen før kl litt før 9. Og for rigtig at benytte dagen godt, drog vi alle fire ind paa en Cafe og drak caffe, og derfra paa ”Kinon”. Damene i korte skjørter og puttes. Folk glante og lo kan du tænke. Elfrida er nervøs for at komme i ”Maana”. Et Vitighetsblad som utkommer her oppe.

[...]

Mange hilsner

Haakon

 

Dette skulle været med i det forrige brevet, men jeg glemte det:

 

Rjukan 9/12 -17

Morning Sir!

Ja som du vel forstaar er jeg nu oppe hos Haakon. Georg, han og min ringe person har nemlig været paa Findal og drukket kaffe. Saa fandt vi paa at gaa op og skrive brev til alle kjendte. Georg har forresten gaat saa nu sitter Haakon paa den ene side av bordet og jeg paa den anden, det vilde være altfor risikabelt at sitte paa samme side. Eller hvad synes du ??

Elfrida

 

*************************************************

Deretter ble det nok knute på tråden igjen en tid for i januar kom dette brevet:

*************************************************

 

Rjukan 8/1

 

Kjære Ven!

Tusend tak for sidst du. Du synes vel jeg er ordentlig likegla kan jeg tænke, som ikke har skrevet før, men det maa du ikke tro, for jeg har, ja jeg har simpelthend ikke hat tid. Og da du hører at jeg ikke har hat tid, kan du vel tænke dig hvad som atter har hendt. Sa vist til dig at det aldrig kunde bli godt igjen, men du vet det er rart, og en bør aldrig si ”aldrig”. Ikke for det, hvis no lignende skulde igjenta sig en gang til, kunde jeg nok trygt si aldrig, men jeg tror ikke det.

Var meningen at jeg skulde skrevet til dig igaar, men det blev altsaa ikke no av. Nu vilde Elfrida absolut paa skøitebanen ikveld, ogsaa benytter jeg andlednin. til at skrive. Var nede og hjalp hende at faa paa sig skøiterne, saa nu antar jeg hun staar i værre og trener til ” den store papmedalje”. Hun kommer opom her

[...]

Saa faar du leve saa vel

tusind hilsner

Haakon

 

Ser at han skriver at det utrolige er hændt men det var hans egen skyld. Hils Fr. Bogen fra mig og alle andre.

Hilsen Elfrida

 

*************************************************

Og historien endte godt til slutt :)

*************************************************

 

Rjukan 8/3 18

 

Gode Ven!

Faar til at begynde med be dig saa mange gange om tilgivelse, for at jeg ikke har skrevet før, eller rettere sagt, at ikke no brev fra mig har naad dig før nu. For jeg har skrevet, og det et brev paa ikke mindre end 3 fulde ark. Men saa kom der noget iveien forstaar du som gjorde at jeg rev brevet istykker. Inholde av brevet stemte nemlig ikke med riktigheten. Skal nærmere forklare dig da jeg kommer hjem, for det blir jo ikke længe til nu. Saa var det, hvorfor jeg egentlig skriver til dig nu. Jo for at fortælle dig den store nyhet, at jeg er forlovet, enskjønt det er vel kanske ikke nogen nyhet, for du har vel hørt det av Morten, for jeg skrev jo hjem samme timen som vi tok det store skridt. Og dermed er altsaa Kampen om Frk. Syvertsen endt med seier for det Kongsbergensiske flag. Tror jeg da.

Det var igrund forfærdelig fort gjort. Naa skal du høre:

Der var Søndag kveld, jeg hadde laant en ring av Gudrund, hun har nemlig et noksaa godt utvalg. Jeg gik selvfølgelig og snobba mig mid denna, saa siger Elfrida at hun syntes det var saa rart at hun ikke hadde faar nogen ring av mig. Saa svarer jeg det, at det kommer hun ikke at faa før du faar glat ring. Ja hvad tid faar jeg den da siger hun. Den kan du faa om du vil i morgen svarte jeg, jeg hadde nemlig nettop faar lønning. ”Jeg tar dig paa ordet jeg”, sa hun. Og jeg vilde jo ikke være den at jeg ikke stod ved.

Jeg traf hende Mandags middagen og spurte hvordan det skulde bli, vi maatte jo gaa begge to! Men da vi var kommet saa langt, var alvoret kommen. Blev tilslut enige om at vi skulde utsætte det en dag, for at tænke nærmere over det. Vi hadde helt til da, tat det bare for spøk.

Men neste dags middag, ”braka det ogsaa løs”. Jeg gikk til middag kl. 12 uten ring, og kom tilbake igjen kl. 2 med klat ring.

Men da skal jeg ogsaa si dem glante i forretningen. Og kl. 3 tror jeg hele Rjukan vidste det. Ja synes du ikke det var fort bestilt da Olav? Og nu faar du gaa hen at gjøre likedan.

Har nu ikke no større imot at reise paa moen, saa jeg tror det skal bli bare moro. Haaper jeg faar permition i Paasken, for jeg antar Elfrida kommer til Kbg. da.

Faar hvist gi mig nu det blev saa sent. Har været paa Sanitetsbasaren ikveld. Dansa helt til Kl 12, saa du skjønner det er sent nu. Kl. er 2.

Ja du faar hilse alle kjendte fra mig. Har ikke faat sendt visitkortene, saa jeg har faar de, men de kommer nok.

Paa snarlig gjensyn da

Tusend hilsner fra

Haakon

 

*************************

Haakon og Elfrida ble etterhvert gift og levde senere lykkelig i mange år. Jeg vil tro de også hadde mye moro sammen!

[Camilla Svanøe1]

For en koselig historie. På noen måter, som i dag. På andre måter ikke. I dag er det Facebook som forteller at "Vi er forlovet". Før gikk man og kjøpte ring. Sikkert mange som gjør det i dag også, men ikke før Facebook er oppdatert vil jeg tro. *sukk*

[Bjørn Andreas Johansønn Løkken]

Historien om Gunvor ( Gunnor / Gunnår ) Gudmundsdatter Struperudsveen , Romedal .

 

Gunvor var søster til min tippoldemor Berthe Gudmundsdatter Struperudsveen . Gunvor var født 24 april i 1826 og konfirmert den 10 oktober 1841 i Romedal i Stange på Hedmark .

Historien om Gunvor starter vel egentelig ikke ved Gunvor sin fødsel , men allerhelst med hennes far , min tipp tipp oldefar Gudmund Nilsen Struperudsveen og hustru Kari Christiansdatter Mollibakken , Romedal .

Gudmund og Kari giftet seg i 1819 og fikk 7 barn sammen , de tre eldste barna ble født på garden Mollibakken i Romedal , heimplassen til Kari , dette forteller meg at Gudmund og Kari , før de fikk kjøpt sin egen plass , levde og virket på heimplassen til Kari , sammen med hennes foreldre , og de fire eldste ble født på garden Struperudsveen som Gudmund kjøpte litt senere , nemlig Sveen eller Struperudsveen som den ble hetende etter hvert .

 

For klarhets og oversiktens skyld skal jeg ta med noe av det som er skrevet innledningsvis om bruksnummer 8 Struperudstuen , fordi eierforholdene her kan virke noe uklare .

 

Det var på Struperud , Vallset i Romedal opprinnelig to husmannsplasser Struperudsveen og Struperudstuen , disse to ble 9 november 1804 solgt av daværende eier Peder Olsen for samlet sum 299 riksdaler og av samlet skyld 1 ½ skinn til en Ole Hansen .

 

Denne Ole Hansen beholdt begge plassene i 20 år frem til 14 april 1824 . Da solgte han begge plassene under ett til Gudmund Nilsen .

 

Skjøtet er utferdiget i to likelydende eksemplarer , bortsett fra navnene på de to stedene . Prisen er i begge skjøtene oppgitt til 100 spesidaler , da blir det slik å forstå at at det var 100 spesidaler for hvert bruk , noe som svarer sånn nogenlunde til prisen fra 1804 .

Begge skjøtene har en likelydende klausul om at ” selgeren forbeholder sig et stykke jord , hvorpaa staar en oppbygget stue ” dette forklarer vel reduksjonen i prisen .

 

Begge disse forretningene må imidlertidig ha gått om igjen . Ole Hansen døde i Sveen i 1828 trolig i den stua skjøtet omtaler . Hans enke overtar eierskapet av denne stua ( Struperudstuen ) inntil at hun i 1831 selger Sveen for 100 spesidaler og føderåd til Arne Nilsen Strømsrud .

 

Når det gjelder eierforholdene i Sveen fra 1831 er de slik : Arne Nilsen som i 1831 hadde kjøpt stedet av enka etter Ole Nilsen , solgte stedet videre i 1836 til en Ole Mikkelsen , han nevnes også som eier av Struperudstuen i 1841 .

 

Gudmund var eier og bruker i Struperudsveen og Struperudstuen fra 1824 , men nevnes bare i Sveen / Struperudsven fra 1841

 

Det må ha vært to bolighus i Sveen , noe som skjøtet fra 1804 også sier , det er også godt mulig at det var to boliger både i Struperudstuen og i Struperudsveen , for det nevnes et par ganger nordre og søndre på begge disse to stedene .

 

Alt dette ovennevnte gir et godt bilde på hvordan garder ble omsatt i disse tider samt også at omsetninga av disse gardene kunne være både raske og ofte .

 

Men det som er sikkert er at Gudmund eide og bodde i Struperudsveen fra 1824 og helt fram til sin tragiske død på tidlig vinteren i 1863 .

 

I en alder av ca. 46 år , i 1841 , avla også Gudmund ed til konstitusjonen , den norske grunnloven som ble godkjent 16 mai 1814 av riksforsamlingen på Eidsvoll . Dette måtte hver mann man gjøre hvis man skulle få benytte seg av sin stemmerett .

 

Historien om tipp tipp oldefar Gudmund i hans godt voksne alder er meget tragisk , hva som egentelig skjer med Gudmunds mentale / psykiske helse vet man ikke mye om , men vi får fra prestens innføring i kirkeboken i 1864 ved Gudmunds begravelse en liten pekepinn på det

 

Men historien begynner i desember 1863 , Gudmund forsvinner da sporløst fra sitt hjem ved Struperudsveen i Romedal , han blir først funnet igjen død den 24 juli 1864 ved garden Ånestad i Løten .

 

Gudmund blir begravet fire dager senere , den 28 juli 1864 .

 

Ved prestens innføring i kirkeboken står følgende å lese :

 

” dødstidspunkt vides ikke , bortleiet fattiglem mand Gudmund Nilsen , i sindsvak tilstand forsvunden fra sit hjem i desember 1863 , gjenfundet død ved Aanestadeiet i Løten , han er udentvivl ihjelfrossen ”

 

Om nå tipp tipp oldefar Gudmund virkelig var sinnsyk eller om han led av det i dag vi kjenner som aldersdemens er uklart , men ser man på familiebildet og da spesielt i forhold til datteren Gunvor så vil jeg nok anta at min tipp tipp oldefar Gudmund virkelig var “ sindsvak “ slik som Romedalspresten karaktiserte ham , men hvor ærlig var det for prestene egentelig nødvendig å være over et stakkarslig menneskekryp som nettopp var lagt i jorda ? Og i følge muntlige tradisjoner som er gått igjen gjennom generasjoner i vår slekt så var Gudmund en fattigslig stakkar på sine eldre dager . Så tipp oldemor Berthe sin familie var nok en hardt prøvet familie .

 

Sosiale problem

 

Legd , husgang , fra omkring år 1200 en form for omsorg for uforsørgede og fattige ved at de gikk fra gård til gård med kort tids opphold hvert sted ( omgangslegd ) I Frostatingsloven var det en bestemmelse om husgang , og etter at Magnus Lagabøter hadde gitt en felles lov for hele riket i 1276 ble fattigvesenet ordnet slik at gardene i herredet etter tur skulle la de fattige få hus og mat . Denne ordningen er siden kalt legd .

 

Men var det fremmede fattige som skulle motta støtte , skulle det så raskt som mulig skaffes opplysninger om vedkommende hjemstavn . Alle som flyttet inn i fattigdistriktet skulle levere attest fra presten i utflyttingsdistriktet , attesten skulle inneholde opplysninger om navn , alder , fødested , hvor lenge vedkommende hadde oppholdt seg i sognet , og hvor moren ved fødselen hadde hjemstavnsrett .

 

Det var på tidlig 1700 tallet at legdsystemet ble beskrevet som et allerkristelig tiltak for å ta hånd om syke og gamle .

Fattigdommen skapte mange problemer . De var slett ikke nye , men de ble neppe mindre etter som folketallet steg . Særlig ille var det i nødsårsperiodene . Gjennom legdsvesnet som var eldre enn kristendommen , hadde samfunnet organisert en nødhjelp for dem som var verst stilt . Eiere eller brukere av matrikulert jord hadde plikt på seg til å huse og til å føre legdslemmet til neste gard innen legdet når tiden var ute på det første stedet . det var gitt strenge regler for denne føringen , men de

hadde sikkert vært nødvendige . For det står ennå en kaldgufs fra en gammel hedentid av de rettsregler som var gitt i slike tilfelle og som Christian VI tok opp igjen i sin Norske lov fra 1687 :

 

” Flytter hand hannem ikke til folks bolig , men heden afsides udi øde marker saa hand dør for hands forsømmelses skyld , eller og nogen viser fattige folk fra sig saa de dør deraf , bides af hunde eller rives af dyr , bøde til Kongen tredsintyve lod sølv ”

 

Det står intet sted at slik var det ennå i 1687 . Men en gang må det jo ha vært det , ellers hadde det ikke vært nødvendig med det strenge påbudet .

I 1741 ble legsdordningen utvidet på samme tid som fattigomsorgen ble søkt organisert gjennom forordningen ” om tukthusets / arbeidshusets opprettelse i Christiania og de fattiges forpleining i Akershus stift ”

Alle rammer om denne ordning var sprengt på forhånd , ikke minst fordi nødsårene nå stilte helt særskilte krav .

 

De fleste steder på denne tid så var det helt vanlig med såkalt ” bortakkordering / borttinging ” eller bortauksjonering av legdsfolk og fattiglemmer . De fattige omfattet både de gale / sinnsyke , foreldreløse barn og andre som ikke kunne forsørge seg selv

 

Borttinging av fattige , dvs. utsetting av fattige til private etter anbudsprinsipp var den nye ordningen som gradvis fortrengte legdsordningen på 1800 tallet .

De som bød lavest og billigst fikk disse menneskene hjem til seg som gratis arbeidskraft , kontrakter ble inngått , og det offentelige betalte kontant . Etter hvert ble systemet gjenstand for mye kritikk , og mot slutten av 1800 tallet ble navnet gradvis endret til privatpleie eller familiepleie , uten at selve systemet endret seg . Disse stakkars menneskene måtte

da ut i skikkelig hardt arbeid og uten lønn , kun simpel kost og kanskje litt arbeidsklær , boforholdene deres var elendige , som regel ble de plaser på låven eller i stallen , de attraktive : sinnsyke og unger var de mest populære til slik arbeidskraft for de hadde ikke evnen til verken å stå imot eller protestere mot denne forferdelige behandling , de var rolige og arbeidsføre .

 

Og det som enda verre var på den tiden , var at de stakkarene som ble bortsatt og forsørget av Amtet fikk Amtslegens beskrivelse offentliggjort i en årlige rapport som han avgav og som ble trykket i Amtstingsforhandlingene som var i bokform . Der ble den enkelte sin helsetilstand åndsevner og legemets beskaffenhet beskrevet i detalj , for eksempel urenslighet , henfallen til onani og ting som mye verre er osv. osv .

 

Dette setter virkelig det harde liv i denne tidsepoken i perspektiv . Så privatisering av omsorg er ikke noe nytt men en riktig gammel styggedom .

 

Hvorfor tar jeg med dette om legd ? Jo i min slekt var det “ haugevis “ av folk som gikk på legd , tipp tipp oldefar Gudmund gikk på legd , datteren Gunvor gikk delvis på legd , Gunvor sin bror gikk på legd og slik fortsetter det i det nær sagt uendelige .

 

Av Gudmund Nilsen sine syv barn var det bare tre som levde opp til et “ normalt “ liv , to døde som små , en gikk på legd , og så var det den stakkars Gunvor som levde et liv helt på kanten av det som kan være mulig , hvis man da kan kalle det for et liv ……

 

Ungdomstiden til Gunvor var nok preget av stor fattigdom og elendighet , hun dro tidlig hjemmenfra og ut på landeveien . Var det tilfeldigheter eller hennes status som “ kramhandlerske “ som førte henne opp til Gausdal ( nord vest for Lillehammer ) dro hun alene eller var hun blitt med et taterfølge opp til Gausdal , se det kan man bare gjette seg til .

Gunvor var i flere år omreisende kramhandlerske i Gausdal , Gudbrandsdalen og omegn , salgsvarene hennes var vel slik ting som : visper , øser , og alskens krims krams , og selvfølgelig sikkert slikt småtteri som kvinnfolkene på gardene oppe i Gausdal og Gudbrandsdalen så seg nytte av .

Gunvor sin mentale helsetilstand begynte nok å forverre seg betraktelig på slutten av det herrens år i 1874 , hun var da blitt 48 år gammel , Gunvor var også underholdt av Gausdal fattigstyre i flere år og Gausdal bygdas lokale befolkning hadde vel også kanskje begynt å seg seg litt lei av dette stakkarslige kvinnfolket som rek fra gard til gard for å prøve å berge liv . Disse tingene skulle nok vise seg å være en dårlig kombinasjon for Gunvor .

 

Sinnsyk før og ikke nå

 

Hva ville det egentlig si å være sinnssyk ? “ Man kunne jo glatt vekk kalle hinandes særegenheter og mere eller mindre brysomme eiendommeligheter for sinnssyke. Hvem kunne hindre det ? “ Sitat : Amalie Skram på St. Jørgen hospital i 1895 .

 

Så tidlig som på 1500 tallet ble dårekister tatt i bruk , celler hvor gale eller dårer , ble sperret inne og lenket fast . Senere ble cellene til egne hus , dollhus . I 1820 var det syv dollhus i landet . Dollhus betegner innretninger for sinnsyke utenfor hospitalene .

Ordet “ gal “ er i en norsk synonymordbok listet som følgende : absurd , besatt , crazy , formørket , forrykt , fra forstanden , idiotisk , ikke vel bevart , katolsk i hodet , klin kokos , meningsløs , rar, rav ruskende , sinnsforvirret , sinnslidende , sløv , tullet , tusset , unormal og utilregnelig .

På gammelnorsk ble man ”gallin”, fra ”å gala”, det vil si å synge i fisteltone . Gjorde man det hadde man blitt utsatt for trollsang, slik vikingene så det .

I dollhusene ble de gale og dårene behandlet med dramatiske hjelpemidler som ”svingstolen” og ”korsfestelsesapparatet”. Rundt 1800 tallet ble bad og dusj brukt i behandlingen . I dollhusene var vannet både en straffemetode og en behandlingsmetode . Langvarige bad ble brukt for å oppnå en beroligende virkning . Overraskende bad , som dusj eller plutselig neddukking , ble brukt for å oppnå en sjokkeffekt som skulle påvirke pasientens sinn . I begge tilfellene er det vanskelig å trekke et skille mellom vannet og badene som behandling og som straff .

Før midten av 1800 tallet var sinnssykepleiens historie i Norge lik historien om fattigpleien . Fra gammelt av var Norge et jordbrukssamfunn , der de aller fleste deltok i arbeidet med jorda .

Enkelte falt utenfor, for eksempel krøplinger, eiendomsløse og sinnssyke . Ansvaret for å forsørge dem falt i hovedsak på familiene . Dersom familie ikke fantes , eller den ikke klarte byrden ble instutisjoner for oppbevaring av sinnssyke løsningen .

Når sinnssykeloven kom i 1848 ble sinnsyke skilt ut som egen gruppe og behandlingen av dem var ikke lenger integrert i den generelle fattigpleien .

Etter sinnssykeloven kunne ikke asyler opprettes uten at det forelå kongelig autorisasjon .

Av betingelser som ble satt for at et asyl skulle få autorisasjon var ” (…) asylets fuldkomne adskillelse fra alle andre innretninger; en fri og sund beliggenhet; anledning til de sykes sysselsættelse og bevægelse i fri luft; absolut avsondring av de forskjellige kjønn, samt en passende klassifikation av de syke av hvert kjønn ”.

Selv om mange krav etter loven måtte oppfylles fikk eksisterende innretninger , dollhus og dårekister autorisasjon selv om lovens betingelser ikke var oppfylt .

I 1855 sto Gaustad asyl utenfor Oslo ferdig som Norges første sinnssykeasy l. Ordet asyl betyr fristed . Sinnssykeasylene skulle ikke bare være et oppbevaringssted , men også et sted for behandling .

Asylene ble lagt til landlige steder utenfor byene . Egne gårdsanlegg ga de syke mulighet til å arbeide (arbeidsterapi) samtidig som asylet fikk produsert landbruksvarer til eget forbruk .

I følge en av de første norske psykiaterne skulle 80 prosent av alle sinnssyke kune gjøres friske , forutsatt at de kom raskt til behandling . De faktiske tallene kom til å bli langt lavere .

Med sinnssykeloven fikk legene det overordnete ansvar for sinnssyke innlagt i asyl . I asylene skulle de sinnssyke underlegges ”vitenskapelig behandling”, og man benyttet medisinering ( blant annet med opium, kamfer og rabarbra ), langbad og sosialt samvær .

Gaustad Asyl hadde to forpleiningsklasser. ” Førsteklassepasientene” betalte selv for oppholdet . De fikk en bedre standard på kost og innkvartering enn ” andreklassepasientene ”, som ble behandlet på det offentliges regning .

Klassedelingen av asylene var ment å være et viktig skritt på veien mot å gjøre sinnssykeomsorgen til en del av helsestellet.

Ved å gi mulighet til behandling for egen regning og etter den standard pasientene var vant til, ønsket myndighetene å sende et signal om at psykiatrien ikke var en del av fattigvesenet , men helsevesenet.

Det store flertall av pasienter var likevel fattige som ble behandlet på det offentliges regning . Det var et mål at bruken av mekaniske tvangsmidler skulle begrenses mest mulig .

Rundt år 1900 ble legene mer opptatt av den sinnssykes kropp . Å holde den syke i ro ble ansett som viktig . Pasientene ble lagt i bad eller seng i lange perioder. I mange tilfeller ble det brukt reimer og andre tvangsmidler. Ulike medikamenter ble også brukt til berolige .

Med små endringer ble sinnssykeloven av 1848 stående helt til lov om psykisk helsevern kom i 1961 . Årene med sinnssykeloven av 1848 var preget av en kraftig utbygging av spesialinstutisjoner for sinnssyke . Da lov om psykisk helsevern kom var det grovt sett en todeling av instutisjoner for sinnssyke i Norge . Sinnssykehusene fungerte som behandlingsinstutisjoner og pleiehjemmene var langtidsinstutisjoner for personer dersom behandling ble ansett for å være virkningsløs .

Sjokkbehandling ble tatt i bruk fra 1930 tallet . Flere psykiatere hadde registrert at epilepsi og schizofreni sjelden fantes hos en og samme pasient. Det ble derfor gjort forsøk med å framkalle anfall som lignet på epileptiske anfall . Medikamentet Kardizol ble tidlig brukt til å framkalle slike kramper.

På 1940 tallet gikk man over til elektrisk sjokkbehandling . Fram til 1960 tallet ble elektrosjokkene gitt uten bedøvelse , uten å informere pasientene og uten at de ble skjermet fra de andre pasientene under behandlingen . I dag gis det fortsatt ECT-behandling men med informert samtykke og under full narkose .

I 1941 ble den første lobotomeringen gjennomført i Norge. På 1940 og 1950 tallet ble inngrepet brukt ved tvangsnevroser, schizofreni og depresjoner .

Lobotomeringen, som også ble kalt stereotaktiske operasjoner og ” Det hvite snitt ” ble utført av Dr. Semb Larsen som var lønnet av CIA . Man skar et snitt i hodet , gravde litt sånn på måfå og på feelingen med en strikkepinne og fjernet nervebaner som blant annet hadde med følelseslivet å gjøre

Ingen annen psykiatrisk behandling har blitt så massivt fordømt i ettertid som lobotomien . Samtiden så annerledes på det . Lobotomiens opphavsmann, portugiseren Egas Moniz ble i 1949 belønnet med Nobelprisen i medisin . Den siste lobotomien ble utført i 1974 i Norge .

En kort periode på 1950 tallet ble det narkotiske stoffet LSD prøvd ut i forbindelse med samtaleterapi som en snarvei til det underbevisste”.

Det har alltid vært opprør i galskapen . Men i dag er opprøret ordnet i en organisasjon , som seg hør og bør i vårt samfunn . Galebevegelsen omtaler seg selv som en borgerrettighetsbevegelse . Den mener at psykiatrien er med på å opprettholde folks stereotype forestillinger om de vannvittige . Den kjemper mot ” de samfunnsmessige undertrykkelsesformer ”, som først utstøter de gale , og deretter umyndiggjør dem under behandlingsapparatets kontroll .

Vi har alle våre sår på sjelen. Vi har små eller store nevroser, tvangstanker, fobier og traumer. Ikke så rent få har hatt sine øyeblikk da de trodde det skulle bikke over.

Jeg velger å stoppe her på 1950 tallet .

 

Gunvor på gamle Gaustad sinnsykeasyl

 

Det var Gausdal fattigstyre som beordret Gunvor innlagt på gamle Gaustad asyl i Vestre Aker . Gunvor ankom Gaustad asyl under bevoktning av det offentelige den 17 mars 1875 .

Det som nå følger er Gunvor sine egne ord til “ behandlende Leger “ ved Gamle Gaustad asyl , og “legenes“ observasjoner og konsultasjoner av Gunvor .

 

Jeg vil benytte anledningen til å takke Svein Arnolf Bjørndal så mye for hans transkribering av pasientprotokollen fra Gaustad asyl .

 

Løbe-No. 3835

Navn. Gunvor Gudmundsdtr.

Alder. 49

Stilling og Levevei. Husmandsdatter Kramhandlerske

Ugift

Fødested. Romedal

Bopæl. Gausdal

Sygdom. Melancholie

Sygdommens Varighed før Optagelsen. ½ år

 

Indkom 17de marts 1875

 

… VIII. Sidder stadig med en eller anden bog, vil intet foretage sig men yttrer fra og til en hel del usammenhængende passiar om syner og røster -, som hun har fornemmet.

Hun forlod Hjemmet for 8-10 Aar siden , har senere færdets som Kramhandlerske især i Gudbrandsdalen , hvor hun har været vel seet som en dygtig Handlerske , snild , medgjørlig og godhjertet ; skal have havt adskillige Penge , som hun nu under sin Sygdom har “ tatlet “ bort . Ihøst syntes hun pludselig medens hun læste i en Bog , at “ den Onde vilde fare ind i hende “ og at alle Mennesker vilde hende til livs. “ Den Onde “ har stedse siden spillet hende forskjellige Puds , har taget hendes Strikkepinde , flyttet hendes Syrine op , skræmt hende om Natten og da ofte drevet hende til at staa op og fare omkring i Værelset . De Folk , hos hvem hun holde i Gausdal , fortalte , at hun ofte gik sin Vei , oftest for at besøge en Mand , til hvem hun havde fattet Kjærlighed ; forøvrigt var hun snild og medgjørlig , men lidet arbeidslysten og ofte urolig om Natten . Ikke farlig hverken for sig selv eller andre . Funktiones naturales i orden . Daarlig Søvn .

 

26 mars 1875 :

 

Sørgmodig , angsgivn (?), ængstelig , sovet daarlig inat , taler iøvrig om , at hun kjenner (?) har seet en stor Ild , hvori hun var bange , at en Skolelærer , som hun syntes godt om , skulde falde i .

 

31 mars 1875 : Status præsens : Pat

 

Er af middels Højde , undersætsig , noget mager . Hovedet velformet . Sort Haar. Øinene graablaa , Pupillerne lige . Conjunction noget injiceret . Tungen ren ; fo… injiceret og slimbelagt . Madlyst god . Functiones i orden . Intet abnormt ved fysikalsk Undersøgelse . Søvn ubetydelig . Hun er godslig og venlig , pratsom ; svarer ordentligt paa Spørgsmaal men kommer stadig tilbage til sin “ Skolemester “, som hun kalder en Engel , men er altid bange for at noget Ondt skal hænde ham , særlig at han skal lade sig daare af Pigerne . Hun “ hører ham tale “ her ; ser meget “ tygt “ men ser kun mod Himmelen , ser kun Engle . Føler stadig , at En klapper hende og gaar stadig med Forklædet opover Mund og Næse , da hun ofte føler en giftig Aande og “ Noget Stærkt “ noget. Hun tror , at Alle vil narre hende . Vil gjerne være beskjæftiget med lidt Haandarbeide . Fortæller , at hun for flere Aar siden har lidt af Variola (?).

 

13 mai 1875 :

 

Fremdeles temmelig hallucineret

 

22 mai 1875 :

 

Klager over, at “ den deilige Stjerne sank bort igaaraftes “, hvorimod hun ser gruelig mange pæne , forgyldte Folk ; der hvor hun ligger, er ogsaa forgyldt .

 

20 juni 1875 :

 

Fremdeles temmelig hallucineret , ser folk og meget … i Himmelen , h… ( humør ) mildere stemt , er mer stadig rolig end tidligere .

 

2 august 1875 :

 

I senere Tid sterk(?), t…, træg , … , klager over vedholdende Hovedpine … …

 

1 september 1875 :

 

Stærke Granulationer ( ? ) om …. . Toucheret (? )

6 september 1875 :

 

Stærke Smerter i æbakken (?)

 

9 september 1875 :

 

Klager over Søvnløshed , da hun forstyrres af Ligsyn og Liglugt , som bibringer hende den Tanke , at de nok vil dræbe hende ogsaa .

 

23 september 1875 :

 

Gaar gjennem Vinduet , “ fordi Vorherre gaar den Vej , og hun gjerne vil følge hans Veje “

 

5 oktober 1875 :

 

Holder Sengen , klager over ualminnelig stærk Hovedpine med nogen Madlede og Kvalme ; tilføjer dog , at hun plejer at have den endnu stærkere og da forenet med Opkastelse .

 

9 november 1875 :

 

Samler stadig Feieskarn , Halm , visne Blade , Brødbeter osv. som hun gjemmer i Barmen og i Axielerne samt efterhaanden spiser , stadig uvirksom og vredladen ; sidder i B gangen paa en kold …plade , er modstræbende og trodsig , naar man rører hende . Til C. – ( C avd. ) … 1 T. Nod med kold Afvadsken .

 

30 november 1875 :

 

Klager over ond Lugt , saa hun knapt kan faa puste og over at Mor har saameget Stygt i Maden , at hun ikke engang kan holde Vandet , men maa lade det i Sengen .

 

6 desember 1875 :

 

Klager over den slette Luft og over Omgivelserne . Banden og Skøjen . Forsøges i B. ( B avd )

 

8 desember 1875 :

 

Sidder nu i Korridoren i B , og siger at hun er befriet for den onde Lugt og den onde Mand , som de brugte der oppe i C .

 

Dette var den siste konsultasjonen av Gunvor på Gaustad asyl , så skulle det gå nesten et helt år før man hører noe om Gunvor . Den 12 november 1876 blir hun innlagt ved Rosenberg sinnsykeasyl i Bergen “ Tussehaugen “ ved kvinneavdelingen .

 

Opprettelsen av Rosenberg sinnsykeasyl i Bergen

 

For 150 år siden , i 1862 , fikk Øvregaten asyl kongelig autorisasjon for å huse 50 pasienter . Fra 1865 var Øvregaten asyl en sinnssykeinstitusjon kun for kvinner . Asylet lå i Øvregaten 29 .

Imidlertid ble Øvregaten asyl sammen med asylet på Fastings Minde ( Tussehaugen ) opprettet to år tidligere , i 1860 , av Frants Theodor Rosenberg . Rosenberg var også bestyrer av det kommunale Bergen Bys Sindsygeasyl, “ Mentalen “ , på Engen . De første pasientene i Øvregaten asyl ble overført fra Mentalen i november 1860 .

 

Livet på asylet

 

Pasientene skulle ha muligheter for sysselsetting . I arkivet etter Øvregaten asyl finnes arbeidsprotokoller (1862-1908) som gir innblikk i de sykes aktiviteter og hverdag . Kvinnene arbeidet med “ husgjerning “, lapping og strikking , karding og spinning .

Det var et krav at “ Legemlig Revselse maa ikke finde Sted “ Innsperring i “ eensomt “ værelse eller mekaniske tvangsmidler måtte kun anvendes i kortere tid , og når de sykes tilstand gjorde det nødvendig . Tvangsprotokollene fra Øvregaten asyl inneholder kronologiske innførsler av anvendte tvangsmidler på enkelte pasienter , som tvangstrøye og isolasjon , samt grunnen for tvangsanvendelsen .

Asylets forvalter skulle føre inventarprotokoller, “..hvori han har at anföre det samlede Inventarium med stedfindendes..” Protokollene fra 1880 og fremover gir oversikt over inventar og eiendeler sortert etter type tøy og klær , verktøy , gjenstander av blikk , tinn , messing , jern , kobber , og videre stentøy , bøker m.m., gjerne sortert etter avdelinger eller etter de enkelte rom på angitte tidspunkt . Vi får kjennskap til pasientenes og personalets daglige tilværelse og materielle kår .

 

Pasientene

 

I folketellingen av 1865 bodde 34 pasienter på asylet, i tillegg til “overvoktersken “, tre “ “voktersker“, en vokter , og kokken . I folketellingen 1900 huset asylet 51 pasienter , samt bestyrerinne, “ overvokterske “, fire “ voktersker “, overkokke og en kjøkkenpike . Pasientene var kvinner med ulik bakgrunn , flere var forhenværende tjenestepiker, gårdskoner og fattiglemmer .

Mange pasienter bodde på asylet resten av sitt liv . For de fleste ble oppholdet betalt av fattigkommisjoner og amt . Noen få fikk oppholdet betalt “ For Privates Regning “ : av far , av en velgjører eller av formynder . I enkelte tilfeller ble oppholdet dekket som et spleiselag mellom f.eks. formynder, en gårdbruker og pastoren . I 1904 kostet et opphold kr. 1.27 pr. dag .

Gunvor på “ Tussehaugen “ asyl i Bergen

Gunvor ble overført fra Gaustad sinnsykeasyl til “ Tussehaugen “ asyl den 12 november 1876 . Diagnosen på Gunvor blir nå endret fra “ Melancholie “ til “ Dementi “ men dette skulle overhode ikke ha noen betydning for Gunvor i det hele tatt .

 

Gunvor var sendt til Rosenberg sinnsykeasyl i Bergen for at hun skulle skjermes for omverdenen , eller aller helst , omverdenen skulle skjermes for Gunvor . Det var aldri meningen at hun noen sinne skulle bli frisk , ingen gjorde noensinne noe for at hun skulle bli frisk , og fantes det i det hele tatt i 1876 noen ekspertise som i det store og hele kunne gjøre noe som helst for Gunvor og de andre i en lignende situasjon .

 

Det er ganske sjokkerende og tankevekkende at jeg i pasientprotokollen til Gunvor fra Rosenberg sinnsykeasyl , kun finner 6 konsultasjoner med “ lege “ i årene 1876 og frem til hennes død i 1904 . Det blir vel forresten feil og kalle det for konsultasjoner , da det faktisk kun dreier seg om en leges observasjoner av Gunvor .

 

Gunvor er ikke å finne i verken tvangsprotokollene og i arbeidsprotokollene ved Rosenberg sinnsykeasyl . Hun ble i alle fall ikke lagt i tvangstrøye , men ei heller ikke sysselsatt til noe man kunne kalle meningsfylt arbeide . Hun var gjemt og glemt .

Gunvor kom inn i november i 1876 , det første notatet i pasientprotokollen til Gunvor av en “ lege “ var den 26 mai 1885 , altså 9 år etter at hun ble innlagt , deretter kun 8 observasjoner som stort sett beskriver Gunvor sin mentale helse med enstavelsesord , og ingen pasient / lege konsultasjon i perioden 1885 til 1901 .

 

I mitt hode så var det ingen tvil om at Gunvor skulle gjemmes bort til hun døde ved “ Tussehaugen “ sinnsykeasyl i Bergen .

 

26 mai 1885 : I høi grad urenslig , så hun stinker hvor hun kommer.

 

6 januar 1888 : Rolig , uvirksom , men svinsk , koprofag ( Koprofag = pasienter som spiser sin egen

avføring )

 

15 april 1891 : Uforandret .

 

19 mai 1894 : Uforandret , svinsk som forhen .

 

15 desember 1895 : Svinsk som forhen .

 

4 november 1897 : Som forhen .

 

7 september 1898 : Uforandret .

 

18 mars 1901 : Som forhen .

 

Nå var jo Gunvor pasient på et sinnsykeasyl fra 1876 til 1904 , som et paradoks så har jeg ei storesøster som går for å være en dyktig psykolog , så jeg tenker å gi henne Gunvor som pasient for å se om hun kan gjøre henne frisk med et imaginert / fiktivt behandlingsopplegg ……

 

Den triste historien om Gunvor slutter med at hun dør ved Rosenberg sinnsyke asyl i Bergen den 15 februar 1904 . Dødsårsaken var : erysipeloid eller slakterfinger , spekkfinger som det også kaltes . Det er en akutt betennelse i huden ( ligner erysipelas ) som skyldes bakterien Erysipelothrix rhusopathiae . Bakterien kan finnes i rå fisk , fjærfe og kjøttprodukter.

 

Tilstanden sees oftest hos slaktere og fiskere , og vises som en rødfiolett , varm , øm flekk , oftest på finger eller hånd . Flekken utvikles i løpet av dager og brer seg gradvis utover med tilheling sentralt i flekken . Dagens behandling er ganske så enkelt antibiotika , så det kan synes som at den stakkarslige Gunvor ikke fikk noe slags behandling som kanskje kunnet ha forhindret sykdomsbildet ( antibiotika eksisterte ikke på denne tiden ) Gunvor ble begravet i Bergen på fattigvesenet sin bekostning .

 

Stakkars Gunvor ……………….

 

Vedlagte bilde fra ca. 1900 er nettopp fra kvinneavdelingen ved " Tussehaugen " sinnsykeasyl i Bergen , og viser en kvinnelig pasient som blir " godt ivaretatt " av tre kvinnelige " voktere " . Kanskje det er min Gunvor ..... Skrekk og gru sier jeg bare .

[Randi Nesje Myhr]

Jeg har faktsik nettopp funnet Smaalenenes Amtsthings forhandlinger for 1901. Dette er dokumenter og besutninger fra den tids fylkesting.Boken er i A5 format og er på 430 sider. Min oldefar har skrevet navnet sitt utenpå. Han satt ikke på amtstinget, så boken måtte ha vært alminnelig tilgjengelig. Det var ikke mye taushetsplikt på starten av 1900 tallet heller.

 

Her finnes f.eks sag nr 10 Beretning om døvstumme barn. Navn og fødselsdag og beskrivelse av hver enkelt. Sag nr 11 er beretning om aandelig abnorme Børn. Sag nr 12 er spørsmål om bibehold av Resolutionsbestemmelser vedkommende Jagtloven

Sag nr 59 er Fortegnelse over de sindsyge som er forsørget for det offentliges regning. De er både på Gaustad asyl, Oslo hospital. Rosenbergs asyl og mange i privat forpleining.

 

Et par eks på rapport fra distriktslegen Otto Aamodt i Solør og Odalens distriktslægeembede:

6. Hans Jacob Solheim af Onsø udsat hos M Nakkim, By i Grue.

Han står nesten altid stille og sløv, svarer nesten aldrig paa tiltale, lader ofte vandet gaa i Klæderne. Maa stelles og klædes som et barn. Har af og til gjort forsøg paa at rømme.

7. Anne Marie Johannesen Ljungeberg af Skjeberg, udsat hos O. Øverby, Gjemshusbjerget, Eidsskogen.

Hun er aldeles forvirret, taler og præker ustanselig eller skriver lange Breve uden sammenhæng. Har villet rømme og har gjort Selvmordsforsøg.'

 

Forplieningen maa ansees for god og forsvarlig

 

Ellers handler detf.eks om skoler, veier, fredning av elgen. Bygging av ny smitteavdeling på sykehuset og legge inn strøm til elektrisk lys og lage kloakk, vetrinærberetninger og utredning til å bygge ut jernbanen fra Mysen til Ørje.

[Camilla Svanøe1]

Bjørn, denne bør kunne trykkes i A magasinet som en feature artikkel. Egentlig den om Marit og mora også. Utrolig interresant lesing! Veldig lærerikt og fascinerende. Tusen takk!

[Sigbjørn Sandsmark]

http://rogastart.com/Artikler/Juditta.html Det er bare toppen av"isfjellet",er mange slike

[Camilla Svanøe1]

Ja den historien husker jeg at jeg har lest. Ble veldig fascinert av den også.

Det var ikke lett å være kvinne før i tiden nei.

[Ola Ljødal]

I Hurdal i Akershus fantes det en gård som het Ronken. Der bodde den en mann som kalte seg Karl Ronken.

 

Det var kanskje litt flaut å lese hva som sto i telefonkatalogen?

[Ola Ljødal]

Ronken var stedsnavn både i Eidsvoll og i Hurdal. Det finnes etterkommere av Hurdal-Ronken-folket i Dakota, og de bruker etternavnet Ronken. Navnet kan kanskje peke mot noe som er inntørret, rynket eller furet (slik som på dansk), men helst har vel stedene vært eid av finner med f.eks. navnet Ronkainen, og at disse har gitt stedene navn. Dette har så i tidens løp fått den forenklede form Ronken. Min gjetning.

[Anne Lise Hovdal]

Her er et noe spesielt navn på gutten som ble døpt i Rødøy på Helgeland dom.4.p.trinit.1790 med far Anders Larsen(litt over midten på høyre side): Nordland fylke, Rødøy i Rødøy, Ministerialbok nr. 841A03 /1 (1777-1819), Kronologisk liste 1790, side 67-68.

Permanent sidelenke: http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=16594&idx_id=16594&uid=ny&idx_side=-38

Permanent bildelenke: http://www.arkivverket.no/URN:NBN:no-a1450-kb20071025630165.jpg

 

 

Har aldri hørt navnet Olavius Josefus Hiort