Kj-lyden blir borte som navneform

[Ivar S. Ertesvåg]

Ja å skille sk-lyden fra skj-lyden har jeg vanskelig med sjøl. Skriveformen er vel ikke konsekvent. Hvis sj blir skrivet  som sj- og alle skj  med skj-hadde vi jo visst hvordan ordet uttales. Men hva da med stedet Skedsmo som jeg stammer fra. Nå hører jeg Skedsmo i begge varianter av sj- og skj- lyder. Den siste varianten er vel riktig (før?), men etter å ha hørt på hva folk sier, særlig de yngre, begynner jeg å lure på hva som er riktig i dag?.....

Ja der ser du. Til og med ikkje-lenger-så-unge menn som deg... 

 

Skedsmo kjem vel av "skeið" (og "mór"; altså moen der ein heldt skeid (kapplaup)) - og då er det med sk(j)-.  

 

Har du døme på at ord/namn med historisk sk- vert skrivne (normert) utan k (altså som sj-)? 

Eg skal ikkje vere påståeleg, men eg vil tru at normeringa er nokså konsekvent (med unnatak for lånord i

nytid og personnamn). Av døma eg nemnde, hadde sjø og sjeldan sj- i gammalnorsk, medan skjørt og skjere hadde sk-.

[Anita Aamo]

"Muljering" er vel det same som "palatalisering". Det er vanleg på nordvestlandet, utan avhogging. Kunststykket "allje" ("alle" med palatal ll) er daglegdags og har venteleg vore stabilt ei stund.

 

Det med palatalisering er et interessant fenomen. Som godt voksen nordlending ser jeg med forferdelse (!) på at den unge garde f.eks.i Tromsø mer og mer slutter å palatalisere ord som tradisjonelt har blitt uttalt som "mainn" og "kaill" her nordpå. Men som flere har sagt tidligere: Alle levende språk endrer seg, enten vi liker det eller ikke! For øvrig er også palatalisering av relativ ny dato, altså noe som har kommet inn i det norske språket etter norrøn tid.

Endret Mars 23, 2016 av Anita Aamo

[Per Otto Egeberg Asak]

Ja der ser du. Til og med ikkje-lenger-så-unge menn som deg... 

 

Skedsmo kjem vel av "skeið" (og "mór"; altså moen der ein heldt skeid (kapplaup)) - og då er det med sk(j)-.  

 

Har du døme på at ord/namn med historisk sk- vert skrivne (normert) utan k (altså som sj-)? 

Eg skal ikkje vere påståeleg, men eg vil tru at normeringa er nokså konsekvent (med unnatak for lånord i

nytid og personnamn). Av døma eg nemnde, hadde sjø og sjeldan sj- i gammalnorsk, medan skjørt og skjere hadde sk-.

Nei jeg kommer i farten ikke på noe untak av sk forann e,i og y. I grenseland ligger jo "tour de ski". Jeg mener norske sportjournalister likevel burde sagt "Tour de Skji" i stedet det for det internasjonale begrepet. Nå har jeg hørt folk si "ski" på Oslo S. Men kanskje de var danske med norsk aks ang. Da er de jo unnskyldt.

[Harald Søren Storaker]

Men dette samanfallet er vel mykje meir utbreidd enn kj-/sj-? Både geografisk og aldersmessig.  Eg tippar at fleire i klagekoret her ikkje skil mellom skj- og sj.....

 

Eg trur få dialekter i Norge skiller mellom skj- og sj- i uttalen. Her i vestre Vest-Agder kan du høre det, sjø uttalt med spiss s-lyd og j, og skjørt uttalt med s først og så kj-lyd. 

 

Mor mi var dansk, så eg hadde ingen problemer med å høre om ord skulle skrives sj- eller skj-. Dersom mor mi hadde ein k-lyd, skulle eg skrive k. Det einaste unntaket var sjakk.

[Ivar S. Ertesvåg]

Eg trur få dialekter i Norge skiller mellom skj- og sj- i uttalen. Her i vestre Vest-Agder kan du høre det, sjø uttalt med spiss s-lyd og j, og skjørt uttalt med s først og så kj-lyd. 

 

 

 

Eg skil mellom skj- og sj-. Kan ikkje hugse at nokon har innprenta skilnaden, så det må ha kome naturleg. Det var på Sunnmøre, som ligg eit stykke frå Agder - sjølv om begge områda er på Vestlandet.

 

Det finst sikkert undersøkingar av kor utbreidd det er i notid, og om det er geografiske eller aldersmessige inndelingar.

I opphavet kom det av to ulike lydar; sk- (truleg utan j) og sj- (eller si-). Så alle dialektar må vel ha hatt skiljet frå gammalnorsk tid. Spørsmålet kan vere om skiljet gjekk tapt på 13-1400-talet (som t/th-skiljet) eller på 1900-talet, eller ein gong i mellom.

 

[Olaf Larsen]

Hmm, Per Otto nevner sportsjournalister, men de lever jo i sin egen verden, hvem har ikke hørt referater fra Antesjælva! Det verste er kanskje at de sier det med samme tonefall som vi her i Oslo sier Akerselva! (det heter Anterselva med trykk på se)

Endret Mars 26, 2016 av Olaf Larsen

[Per Otto Egeberg Asak]

Eg skil mellom skj- og sj-. Kan ikkje hugse at nokon har innprenta skilnaden, så det må ha kome naturleg. Det var på Sunnmøre, som ligg eit stykke frå Agder - sjølv om begge områda er på Vestlandet.

 

Det finst sikkert undersøkingar av kor utbreidd det er i notid, og om det er geografiske eller aldersmessige inndelingar.

I opphavet kom det av to ulike lydar; sk- (truleg utan j) og sj- (eller si-). Så alle dialektar må vel ha hatt skiljet frå gammalnorsk tid. Spørsmålet kan vere om skiljet gjekk tapt på 13-1400-talet (som t/th-skiljet) eller på 1900-talet, eller ein gong i mellom.

Jeg var ikke lektor i norsk, men hadde bl.a  historie og geografi. men kanskje Ivar kan svare på g-lydens bortfall, f.eks i ordet "og". Islendingene uttaler "og" i dag  fullt ut, men

 

g-lyden som hard konsonant. jeg har tidligere diskutert dette med norsklærere. Jeg skulle gjerne belyst dette i et breiere forum.

[Anita Aamo]

Konjunksjonen "og" ble skrevet som "ok" i norrønt, og enda mer interessant er kanskje hvorvidt denne k-en ble uttalt som en distinkt k-lyd og ikke som g. Med utgangspunkt i svensk "och" kan man kanskje anta at det var slik. Norrønt var i det hele tatt preget av at det omtrent ikke fantes stumme lyder, slik tilfellet er i moderne norsk. For øvrig er det vel i den språkhistoriske perioden man kaller mellomnorsk at talespråket forandret seg mest. Ut på 1500-tallet hadde dialektene stort sett "festnet" seg, slik at hovedtrekkene stort sett var slik vi kjenner det i dag. Uansett er det vel grunn til å tro at overgangen fra "og" til "å" i talespråket i slike ord var noe som skjedde til ulik tid i ulike dialekter, uten at det kanskje er mulig å si når dette skjedde.

 

Tilføyelse: Her ble det mange tekniske problemer, slik at det ser ut som jeg siterer meg selv! Beklager rotet!

Endret Mars 27, 2016 av Anita Aamo