TEMA: Forfengelighet i slektshistorien

[TangenTK]

På 4.8.2017 den 9.43, Erik Lie skrev:

faren til en god kompis av meg hjemme i Alta, fortalte en gang at slektsforskning hadde vært så populært i Alta en tid men det tok slutt straks man fant "finn" i slekta Det hører med at samene ikke er et dominerende folkeelement i Alta det er norske og finske slekter (også disse godt blandet) som er dominerende i Alta

Kvener, ja. 

 

Det var tider da finneblod ikke ble snakket om. Det var heller ikke tillatt å prates om. Ei heller var det lov å tale finsk. Finnene skulle fornorskes, må vite. Integreres. Kultur, tradisjoner, språk og andre særtrekk måtte jo viskes bort og vekk, for all del. Grundig. For all framtid. De var jo fremmede. Skremmende. Uvanlige. 

Perspektiv, historie og oversikt... Trekk disse linjene opp til våre dager... Der er intet nytt under solen...

 

Nordmenn kunne stå i timer på kirkebakken etter gudstjenesten. Svalle, tøve, flørte, handle litt, med mer. Skogfinnene måtte spre seg og forlate kirkebakken innen en halv time etter siste kiming fra klokketårnet.

Var det ikke for opprinnelsen min, var det ikke nettopp meg. Jeg er stolt av mine skogfinske aner, for svensk og dansk adel, olympiere, oppfinnere, offiserer og kunstnere. Med flere. På godt og vondt. Av levde liv. OG av de nær sagt utallige Kari-ene og Ole-ne, ikke minst! Det var flest av dem, den gang da, som nå: Hvermannssen og Hvermannsdatter. Var det ikke for også dem; intet samfunn, ingen utvikling, ingen allsidighet, ingen framskritt, ingen bevegelse, ingen progresjon, ikke håndtverk, ikke jordbruk, ikke fiske, ikke bygging, ikke...

 

Ingen ting. 

("Slektsforskning"... Betegnelsen "forsker" er dessverre ikke beskyttet. Jeg respekterer forskerstanden. Og... gransker slekt. Egen og andres.)

Ønsker en fortsatt fin helg!

 

Endret August 5, 2017 av TangenTK

[Aase R Sæther - Gloppen]

Eg tykkjer i grunnen det er mest stas med dei greinene som stoppar før vi passerer 1700-talet. Grunnen til det er at viss du skal vise igjen i kjeldene bakanfor det, må du helst ha vore ein kranglevoren type som viser att i tingbøker m.m - og eg set mest pris på å nedstamme frå dei fredelege :-D

[Anita Aamo]

I Nord-Norge har vi et gammelt jungelordtak som sier: "Du skal ikkje grave langt ned i slekta før komagene kjem fram", noe som ifølge mytene har fått mange nordnorske slektsforskere til å gi opp å forske i slekta når det har dukket opp en same eller to eller ti  i familiehistorien. Personlig er jeg svært stolt av mine kvenske, samiske og norske forfedre, enten de var hardføre, tøffe  og arbeidsomme kvener som klarte å skape seg et godt liv i det nye landet, samer som klarte seg utmerket tross fornorskningens skyggesider,  eller nordmenn som tilhørte den gamle kystnorske befolkninga eller var innvandrede østerdøler som kom til Troms på slutten av 1700-tallet.

Endret August 5, 2017 av Anita Aamo

[Anita Aamo]

29 minutter siden, Anita Aamo skrev:

Slettet!

 

Endret August 5, 2017 av Anita Aamo

[Anne Lise Hovdal]

Jeg er mye av nordnorske aner på min mors side, og jeg er vel på de fleste grener der tilbake til begynnelsen av 1700-tallet eller nede på 1600-tallet. Jeg

syns nesten det er litt merkelig at jeg ikke har kommet over noen av samisk eller finsk-kvensk slekt. Det er ingen fra Troms eller Finnmark da, men mye 

på Helgeland og en del i Lofoten. Så var det også en to ganger tippoldefar som kom fra Ål i Hallingdal til Vikna i Trøndelag og videre til Vågan i Lofoten.

En annen to ganger tippoldefar kom fra Bergen i 1827 til Meløy hvor datteren min tippoldemor ble født noen år senere

[Erik Lie]

17 timer siden, TangenTK skrev:

Kvener, ja. 

 

Det var tider da finneblod ikke ble snakket om. Det var heller ikke tillatt å prates om. Ei heller var det lov å tale finsk. Finnene skulle fornorskes, må vite. Integreres. Kultur, tradisjoner, språk og andre særtrekk måtte jo viskes bort og vekk, for all del. Grundig. For all framtid. De var jo fremmede. Skremmende. Uvanlige. 

Perspektiv, historie og oversikt... Trekk disse linjene opp til våre dager... Der er intet nytt under solen...

 

Nordmenn kunne stå i timer på kirkebakken etter gudstjenesten. Svalle, tøve, flørte, handle litt, med mer. Skogfinnene måtte spre seg og forlate kirkebakken innen en halv time etter siste kiming fra klokketårnet.

Var det ikke for opprinnelsen min, var det ikke nettopp meg. Jeg er stolt av mine skogfinske aner, for svensk og dansk adel, olympiere, oppfinnere, offiserer og kunstnere. Med flere. På godt og vondt. Av levde liv. OG av de nær sagt utallige Kari-ene og Ole-ne, ikke minst! Det var flest av dem, den gang da, som nå: Hvermannssen og Hvermannsdatter. Var det ikke for også dem; intet samfunn, ingen utvikling, ingen allsidighet, ingen framskritt, ingen bevegelse, ingen progresjon, ikke håndtverk, ikke jordbruk, ikke fiske, ikke bygging, ikke...

 

Ingen ting. 

("Slektsforskning"... Betegnelsen "forsker" er dessverre ikke beskyttet. Jeg respekterer forskerstanden. Og... gransker slekt. Egen og andres.)

Ønsker en fortsatt fin helg!

Jeg presiserer bare at ordet "finn" betyr same som i alle nordafjelske dialekter. jeg er stolt over mine skogfinske aner jeg også tilfeldigvis er pappa østerdøl slik kom en skogfinneætling til kvenenes land... ordet "finn" har for samene visse rasistiske konnotasjoner og burde derfor ikke benyttes. Ris til meg selv

 

 

Endret August 6, 2017 av Erik Lie

[Anett Ytre-Eide]

On ‎03‎.‎08‎.‎2017 at 7:34 PM, Leif B. Mathiesen said:

Jeg pleier å hjelpe venner og bekjente med å "forske" på slekten.

Men hos en ble det en gang fullstendig stopp da det kom for en dag at bestemoren hadde født 3 uekte barn.

Da mistet vedkommende interesse for slekten med ordene" Så skammelig. Håper du ikke forteller dette til andre."

Det hører med til historien at vedkommende var meget kristen.
Forfengelighet eller ?

Har opplevd at en jeg hjalp med slekta plutselig forsvant. Det var etter at han fikk filer med barn utenfor ekteskap i flere generasjoner. Alle har jo "uekte barn" i slekta, garantert. Dessuten er det vanskelig for oss å vite alle omstendighetene rundt. Selv syns jeg ALT som gir et ekstra innblikk er interessant, enten det er "bra" eller "dårlig".

[TangenTK]

19 minutter siden, Anett Ytre-Eide skrev:

Har opplevd at en jeg hjalp med slekta plutselig forsvant. Det var etter at han fikk filer med barn utenfor ekteskap i flere generasjoner. Alle har jo "uekte barn" i slekta, garantert. Dessuten er det vanskelig for oss å vite alle omstendighetene rundt. Selv syns jeg ALT som gir et ekstra innblikk er interessant, enten det er "bra" eller "dårlig".

 

Er av samme mening som deg, Anett! 

 

"God belysning" er viktig. Og skjelettene i skapene, er til for å ramle ut ;)

 

Mange har også kriminelle i slekta. Det er jo heller ingen ting å skamme seg over/ta personlig.

[Alv Edvardsen]

En ting er vel hva man finner på å skrive opp for eget privat bruk. Noe helt anner er hva man legger ut offentlig. Gjerne uten å være sikker på at det man skriver er rett. Hva man selv synes er greit å lgge ut, kan for andre virke støtende. Når det kommer til slekt, er man ikke alene om å "eie den". Så er det vel noe som heter at man ikke skal støte eller fonærme andre.

Dette er min mening om saken. M.v.h. Alv.

[Olaf Larsen]

Astrid skrev:

Historien videre sier du ingenting om, hvorvidt barna klarte seg bra og fikk et godt liv, eller om de videreførte ukulturen med utenomekteskapelig avkom.

I enkelte slekter/slektsledd ble det en del av kulturen, jeg har en oldefar som var en av 3 uekte før moren giftet seg og fikk 3 til, kona hans, min oldemor, var en av 5 uekte som mora hadde og en av de 3 uekte som faren hadde. Hun med de 5 uekte hadde en mormor som ble dømt til 8 år på tukthus for sine 5 uekte, hun giftet seg senere og fikk 4 barn til. Hun var av omstreiferslekt, så det er jo usikkert hvordan hennes forfedre oppførte seg, men det er spor som tyder på slektskap med en av de råeste bygdevektere vi har hatt, med minst 22 kjente liv på samvittigheten. (hvis han hadde noen!) Disse slektningene mine har det vært problematisk å finne fram til, nettopp fordi eldre slektninger som kjente deler av historien ikke ville snakke om det. Men det er kanskje noen av de mest interessante anene mine, selv om de kun utgjør en bitte liten del av slekta.

 

Det er klart at det er endel slektsnobberi ute og går, og ting som ikke nevnes her er at det var jo nesten alltid eldste sønnen som tok over gården, og dermed førte den delen av slektene videre, med tilhørende 'fint' slektsnavn. Problemet er at mange av de slektene var ganske store, og mange søsken som ikke arvet gården ofte er å finne igjen som 'simple' husmenn i nærheten. 2-3 generasjoner senere er ofte avstanden opp til bonden blitt ganske stor.

Jeg tar ihvertfall ikke på meg noe ansvar for det mine forfedre har gjort! Hvis det ikke passer andre i slekta å få vite om historisk snusk og 'umoral', så får de forske litt sjøl på de 'fineste' av dem, de kommer sikkert ikke så langt før humøret synker! :-)

I senere tid har vi nazister, tyskertøser, dopsmuglere, narkomane, pornohandlere, og kjeltringer av alle de slag. De neste generasjonene har dem som forfedre, og de bør kunne finne det like interessant å finne sporene av sine slekter. Uansett hva vi gjør, så må vi ikke dømme noen for handlinger som hører fortiden til.

Endret August 8, 2017 av Olaf Larsen
trkyleif

[Kjell Fredly Smøla]

 Nå har jeg egentlig sluttet med slektsforskning, men akkurat denne tråden var interessant. At mange er mer interesserte i å finne såkalte "fine aner" er jo et faktum. Det er vel bare å se på hvor stor del av spørsmålene på dette forumet som utgjør nettopp spørsmål om dette. Jeg har savnet diskusjoner om husmannsslekter mange ganger, spesielt har jeg vel merket meg at om man legger ut spørsmål om slike, vekker det liten eller ingen interesse. 

 

  I min egen slekt er det også noen såkalte "fine aner". Men hoveddelen av min slekt er husmenn, gårdbrukere og aner som har vært vanskelig å finne. Den utfordringen likte jeg aller best da jeg holdt på med dette, nettopp det å klare å spore opp de av mine aner som "ikke betydde noe". Ei grein er tatere, og sant å si så var dette den aller mest spennende å forske på. Her var det mye nytt og interessant nettopp pga av fortielsen av denne slektsgreina. Den var noe man absolutt ikke snakket om. Vi må ha klart for oss at standsfølelsen var mye sterkere før, blant våre foreldre og besteforeldre. De vokste tross alt opp i et samfunn som var mer lagdelt enn det vi har i dag, selv om det sniker seg inn en tanke om at det kanskje ikke er så mye annerledes i dag, bare på en litt annerledes måte. I dag har kanskje titler overtatt denne statusen? 

 

  Min morfar ble sint når jeg spurte ham ut om slekta, og ønsket nok ikke å svare på dette pga at han vokste opp i stor fattigdom. Men når han sa at dette skulle jeg ikke drive på med, førte det bare til det motsatte, nemlig at jeg bare ble enda mer nysgjerrig. Og han hadde faktisk ei meget interessant slekt, og ikke minst en slektshistorie som får fram både tårer og latter. Og slik skal det være! 

 

  Å være født av "godt folk" betyr ikke at man har fine aner etter min mening, det har en mye videre betydning. Jeg er stolt av at vi, som har mest husmannsblod i årene, har klart oss godt. Og ikke minst - jeg er stolt av den gode arven fra disse slitets adelsfolk! 

 

Mvh.

Kjell

[Svein O. Tislevoll]

Det er jo slik i mange slekter, at det er husmenn og bønder i mange ledd først, og der det er mulig å komme lengre bakover, dukker av og til disse "fine aner" (som du nevner i innlegg 36) opp. Der det ikke dukker opp slike linjer, er det i mange tilfeller mangel på kilder som gjør det. Tror folk nå for tiden ønsker folk av alle lag i befolkningen, for å få det variert og interessant. Gjerne noen kriminelle, litt sjøfolk, noen diktere, noen smeder, snekkere, bønder, husmenn, omstreifere, samer, utlendinger, prester og adels-folk osv. Jeg mangler selv samer (som jeg gjerne skulle hatt), men en bror fikk treff på 1,4 prosent finsk, så kanskje det er noen i det tallet? Tatere vet jeg ikke om, må i tilfelle være fra før kirkebøkene og folketellingene starta (dersom noen kom til landet før det). Hadde vært interessant å funnet noen, men så er det slik at ingen kan velge hva som er bakover, så bare å godta og skrive opp alt som er der. Når det stilles flere spørsmål om "fine aner" i forumet, så er vel det kanskje mest fordi at mange har de samme linjene langt tilbake i tid, og kan lettere ha noe å tilføye debattene. Viss flere personer har samme husmanns-slekt langt tilbake, så burde det være på samme måte. 

[Helge Bjerkevoll]

slettet

Endret August 9, 2017 av Helge Bjerkevoll

[Helge Bjerkevoll]

2 minutes ago, Helge Bjerkevoll said:

Tror det er få i dag som studerer slekt av forfengelighet. Har en holdt på litt så dreier vel det meste når det gjelder forskning på egen slekt  å finne ut mest mulig om personene, hvem de var og hvordan de levde. Husmenn i betydninga "plassinger" er vel først og fremst et 1800-talls fenomen, så jeg forstår ikke helt dette med husmannsslekter... Ender ikke de fleste av de vi kan følge lenger bakover opp i bondestanden da? Jo da jeg har mange spennende husmenn og husmannskoner i slekta innenfor denne tidsperioden, men husmannsperioden er sjelden mer enn to-tre ætteledd. 

Som Svein i innlegg 37 så skulle jeg også ha ønsket å finne reisende og andre "eksotiske" slektninger, ja også noen som som var beryktet. Men da må jeg nok gå mye bredere. Nei jeg får klare meg med dem jeg har, holder lenge det :)   

 

[Helge Bjerkevoll]

4 minutes ago, Helge Bjerkevoll said:

slettet  

 

[Helge Bjerkevoll]

7 minutes ago, Helge Bjerkevoll said:

 

 

[Hans Martin Fagerli]

Artig å lese kommentarene her!

 

Min interesse startet rundt 10-årsalderen da min tante påsto at vi var i slekt med Tordenskjold. Dessuten med en mormor som hadde god kjennskap til sin egen bondeslekt fra Hegra, hvor de fortsatt sitter på "hovedgården" Bjørngård - noe de har gjort i siden  1500-tallet. Jeg likte å høre om mormors familie, ikke minst alle som utvandret. Og slektsstoltheten var tydelig tilstede, og er der fortsatt i hele min morsfamilie. Men i slekt med Tordenskjold er vi ikke!

 

Men den store interessen for min slekt fikk jeg da min far oppmuntret meg til å finne ut av hans bakgrunn. Den var dramatisk, og ble etter hvert verre når jeg selv og ikke minst hjelpere på dette forumet løste det ene problemet etter det andre - og fortsatt finnes det flere.  Her var det nok å velge i med tidlig død, sykdom , barn utenfor ekteskap, og ikke minst vanskelig identifiserbare personer. Fortsatt leter jeg etter dokumentasjon som kan stadfeste hvem min oldefar (fars morfar) var. Alt i alt en familie stikk motsatt min mors familie, men det er denne familien som har berørt meg mest underveis, og som i dag er drivkraften i at jeg fortsetter å lete.

 

En makeløs historie til slutt: en dag får jeg e-post fra en for meg ukjent svensk kvinne. Hun hadde kjøpt et hus i Skåne, og hadde funnet et par dokumenter som viste hvem som hadde kjøpt tomten og bygd det første huset der rundt 1910. Hun hadde så søkt på nettet og funnet ut at jeg hadde etterlyst denne mannen på dette forumet. Derfor sendte hun kopier av dokumentene til meg. Mannen var en av mine "etterlyste" oldefedre" som stakk av fra en barnefødsel i Norge (rømte til Amerika som min far sa). En rar opplevelse å se oldefars egenhendige underskrift selv om jeg på det tidspunktet hadde avklart hans historie.

 

Og det er dette som blir min konklusjon. Forfengeligheten ble borte med Tordenskjold, men respekten for levd liv har blitt større og større

 

 

Endret August 9, 2017 av Hans Martin Fagerli

[Eirik Amundsen]

Problemstillingen framstår som veldig sosialdemokratisk (likhetsideologisk).  Den underliggende drivkraften bak slektsforskning er vel for mange et ønske om kunnskap, et vitebegjær, og (for noen) kanskje et slags identitetsprosjekt.  Det overordnede målet er å komme lengst mulig tilbake i tid og slektsledd.  Slektsforskning vil derfor alltid være selektiv og ikke basert på et generelt "likhetsprinsipp" ("alle er like viktige").  Slektslinjer som kan dokumenteres i skriftlige kilder lengst tilbake i tid får som regel mest oppmerksomhet.  Punktum. Her kommer på mange vis den sosialdemokratiske likhetsideologien til kort, dvs. den blir irrelevant.

[Torgeir D Teigum]

"Stor arv det er for mannen av godtfolk vera fødd." (Aasmund Olavsson Vinje). Men så fortsetter han:

"Min store fader døydde
− sjå det me alle må −
og arven bort dei øydde,
men sumt eg att kan få.
Her gjeng eg stundom sliten
og leitar etter ord!
Skal tru eg er so liten
for det han var so stor?"

Forgjengeres gjerninger, ugjerninger, rikdom og fattigdom etc. kan man ikke godt ta på seg noe ansvar, skyld eller ære for.  Men det er alltid morsomt å oppdage bilder av og opplysninger og historier knyttet til personene. 

[Olaf Larsen]

På 29.4.2018 den 15.41, Eirik Amundsen skrev:

Problemstillingen framstår som veldig sosialdemokratisk (likhetsideologisk).  Den underliggende drivkraften bak slektsforskning er vel for mange et ønske om kunnskap, et vitebegjær, og (for noen) kanskje et slags identitetsprosjekt.  Det overordnede målet er å komme lengst mulig tilbake i tid og slektsledd.  Slektsforskning vil derfor alltid være selektiv og ikke basert på et generelt "likhetsprinsipp" ("alle er like viktige").  Slektslinjer som kan dokumenteres i skriftlige kilder lengst tilbake i tid får som regel mest oppmerksomhet.  Punktum. Her kommer på mange vis den sosialdemokratiske likhetsideologien til kort, dvs. den blir irrelevant. 

Det er sikkert interessant for noen å bli kjent dine motiver for å drive med slekstsgransking, men vennligst ikke lag konklusjoner som tillegges alle andre som også driver med den samme hobbyen.

[Leif Biberg Kristensen]

On 4/29/2018 at 3:41 PM, Eirik Amundsen said:

Problemstillingen framstår som veldig sosialdemokratisk (likhetsideologisk).  Den underliggende drivkraften bak slektsforskning er vel for mange et ønske om kunnskap, et vitebegjær, og (for noen) kanskje et slags identitetsprosjekt.  Det overordnede målet er å komme lengst mulig tilbake i tid og slektsledd.  Slektsforskning vil derfor alltid være selektiv og ikke basert på et generelt "likhetsprinsipp" ("alle er like viktige").  Slektslinjer som kan dokumenteres i skriftlige kilder lengst tilbake i tid får som regel mest oppmerksomhet.  Punktum. Her kommer på mange vis den sosialdemokratiske likhetsideologien til kort, dvs. den blir irrelevant.

Her har jeg en diametralt motsatt tilnærming. Jeg ser ingen grunn til å forfølge slektslinjer lenger tilbake enn det som kan dokumenteres forholdsvis enkelt gjennom kirkebøker og skifteprotokoller, og da havner vi i beste fall tilbake på tidlig 1600-tall. Tida før dette overlater jeg gjerne til ekspertene. Derimot synes jeg det er givende å følge hele befolkningen i to prestegjeld som jeg har nær tilknytning til gjennom 1700-tallet og et stykke inn på 1800-tallet. Da faller lett overklassen ut, ettersom de ofte flytter og bare er innom i en generasjon eller to. Så jeg er nok også selektiv, men i en helt annen retning enn det "overordnede målet" som du forfekter.

[Remi]

Men. Leif, om du før du kommer inn på tidlig 1600-tallet klarer å koble deg på f.eks en adelig slektsrekke e.l. som det er dokumenterbare troverdige kilder til. Hva gjør du om denne slektsrekken kan føres til f.eks 1400-tallet?

[Leif Biberg Kristensen]

6 hours ago, Remi said:

Men. Leif, om du før du kommer inn på tidlig 1600-tallet klarer å koble deg på f.eks en adelig slektsrekke e.l. som det er dokumenterbare troverdige kilder til. Hva gjør du om denne slektsrekken kan føres til f.eks 1400-tallet?

 

Jeg har et par sånne greiner som ihvertfall går tilbake til 1400-tallet, og som på Geni sikkert lett kan videreføres til Tor, Odin og G. Almighty. Dokumentasjonen ser ut til å holde vann, men jeg har allikevel valgt å holde dem privat i og med at jeg ikke selv anser meg kompetent til å vurdere riktigheten.

[Torodd Kinn]

Eg vil vri litt på utgangspunktet: Når ein i praksis vier meir oppmerksamheit til enkelte slektsgreiner enn andre, kan det ha ulike grunnar. Eg har grave fram ein del hundre anar og nokre tusen andre slektningar. Dei fleste har levd liv som ikkje skil seg ut frå mengda. Eg finn grunnleggande informasjon om fødsel, ekteskap og død, barn og bustad og status som gardbrukar, husmann eller liknande. Ikkje noko oppsiktsvekkjande å fortelje om i slektsboka. Det meste av liva deira er forsvunne utan dokumentasjon.

 

Så er det nokre som skil seg ut.

 

6x-/7x-tippoldefar Kristen Jensson (Christen Jensøn) var prest i Askvoll og fekk utgitt den aller første trykte norske ordboka, i København 1646. For meg, som arbeider med språk, er jo dette unekteleg stas. Boka finst i ganske få eksemplar no, og det var ei spesiell oppleving å få halde eitt av dei i hendene på Universitetsbiblioteket. Ei bittelita bok med ei mengde opplysningar om norsk språk og kultur på 1600-talet.

 

5x-tippoldemor Helge Larsdotter hogg i hel mannen sin, Lars Pålsson, med øks på Skorpa i Kinn i 1750. Rettssaka kan lesast i tingboka, i tett handskrift over seks store sider, og det var ei sterk oppleving å lese vitnemålet til sonen. Det er ei historie om religiøse vrangforestillingar og sinnssjukdom.

 

Tippoldefar Anders Bjørnsson på Kinn blei dømd for sauetjuveri i 1876, og oldefar Tomas Andersson og to andre av sønene til Anders var dømde for tjuveri tidlegare på 1870-talet. Dei var utfattige husmannsfolk, og dette var i dei åra då sildefisket slo feil og det var naud og svolt på Sunnfjord-kysten. Eg skulle gjerne ha visst meir om korleis livet deira arta seg. Var det naud som dreiv dei til å stele, eller hadde dei ikkje det å skylde på?

 

På kvar sin måte skil desse personane seg ut frå mengda. Dei er ikkje viktigare enn resten av anetreet, men det er litt meir å finne om dei. 

 

Eg har vanskeleg for å forstå at for eksempel ein sauetjuv-tippoldefar som er død for snart 140 år sidan skulle vere noko å skamme seg over og skjule. Han drukna forresten i ei kollsigling, og det skulle ikkje forundre meg om det var fyll inne i bildet. Det gjorde nok ikkje tapet lettare for enkja og barna.