Hvilket produkt vinner frem? Om Bringsvær-ætten slik den fremstilles i Fjære bygdebok kontra fagtidsskriftet NST

[Per Reidar Christiansen]

Som mange allerede er kjent med, ble det i 2011 publisert en artikkel i Norsk Slektshistorisk Tidsskrift (NST) om en kjent slekt fra Bringsvær i Fjære. Under overskriften Fra Fjære i Aust-Agder: Fakta, feil og fiksjon om Ommund Persson i Lia og Bringsvær-ætten fulgte jeg stamfaren Gunnar Jonssons (n. 1486–1509) etterkommere frem til ca 1650. Ved å analysere en fordeling av utarv på tidlig 1600-tall lot det seg også løse noen problemstillinger knyttet til hans nærmeste etterslekt. Min påstand er at artikkelen fremstår som en høyst nødvendig revisjon av Petrus Valands artikkel fra 1957 (Årsskrift for Agder Historielag), hvor ætten for første gang ble trukket frem fra middelalderens mørke.

 

Til tross for at publiseringen i 2011 skjedde i landets eneste riksdekkende fagtidsskrift for genealogi, er artikkelen og dens resultater likevel forbigått i det bindet av Fjære bygdebok som omhandler gården Bringsvær, selv om dette bindet først utkom så sent som i 2017.

 

Jeg har nylig vært i kontakt med Anne Tone Aanby, redaktør og forfatter av Fjære bygdebok, bd 4, Moy krets, som på et tidspunkt midt i mellom de to publikasjonene ble forsøkt gjort oppmerksom på min artikkel. I følge Aanby ble bygdeboken utført på dugnad, og det ble gjort ett unntak på forfattersiden. Unntaket gjaldt Bringsvær, hvor gårds- og slektshistorien ble skrevet av Per Assev.

 

Veteranen Assev, som ikke var frisk i innspurten og som døde like etter utgivelsen, hadde åpenbart ikke fanget opp min artikkel fra 2011. I januar samme år forelå det nemlig et manus fra hans hånd, som etter den tid neppe ble revidert mht. gårdens eldre historie. Assev hevdet i følge Aanby at han hadde samarbeidet med meg, en fremstilling som bare til en viss grad er riktig. Min kontakt med Assev var på et tidligere stadium, men han ble da gjort oppmerksom på at artikkelen min ville bli trykt i NST. Spørsmålet om en skal kalle det uheldige omstendigheter eller om det den gang fortsatt var tid igjen til å gjøre endringer i manus, det overlater jeg til leserne å bedømme.

 

Arbeidet med Fjære bygdebok har en lang forhistorie, med trange og omskiftelige kår og mange mennesker involvert. Av den grunn blir det vanskeligere å kritisere det faktum at den mangler henvisning til den kanskje mest grundige gjennomgangen av den gamle ætten.

 

Mangelen er imidlertid ikke helt uten betydning. Selv om vi har et fagtidsskrift for slektsinteresserte, vil nå engang en bygdebok for de fleste være den mest naturlige inngangsportalen. Kanskje mangelen vel så mye er et symptom på trøbbel med formidling av NST, når de som skal utgi en bygdebok ikke leser tidsskriftet for fagdisiplinen de tross alt utøver?

 

Når jeg nå tar opp disse tingene, har jeg to tanker i bakhånd. Først og fremst vil jeg gjøre publikum kjent med artikkelen fra NST, slik at flere får muligheten til å bli kjent med denne fremstillingen samt kildene, argumentene og resultatene den målbærer.

 

Deretter kommer det store spørsmålet om hvilke fremstillinger som vinner frem i folks bevissthet. Problemet med å være innholdsprodusent av genealogiske arbeider er at det spiser tid og krefter. Når arbeidet endelig er gjort, har en ikke nødvendigvis lyst eller overskudd til å drive aktiv formidling av forskningsresultatene. Det føles dessuten litt påtrengende å skulle reklamere for eget arbeide.

Endret Mars 3, 2019 av Per Reidar Christiansen
Utheving av overskrift

[Per Reidar Christiansen]

Når jeg først er inne på forskningsformidling så gleder det meg å konstatere at en tidvis får hjelp, ved at andre videreformidler essensen av innholdet. Det gjelder især på en arena som denne, hvor enkelte brukere besvarer spørsmål ved å henvise til artikler.

 

Andre ganger når ikke stoffet de mest relevante arenaene. Et eksempel på en slik arena er Agder Historielags årsskrift, et tidsskrift som en gang i tiden huset utallige slektshistoriske artikler. I dag inneholder det samme årsskriftet helst lokalhistorie av nyere dato eller anmeldelser av lokale utgivelser. Påstanden om at historielagets horisont ikke ser ut til å rekke utover Agder, kan belegges gjennom det faktum at lite eller ingenting er formidlet om slektshistoriske artikler trykt i Genealogen og NST.

 

Som innholdsprodusent hadde jeg helst sett at jeg slapp å påpeke disse tingene. Jeg gjør det som sagt ikke for å skape blest om egne arbeider (de gjøres på fritiden og gir ingen kommersiell gevinst), men for å sette fingeren på et grunnleggende problem for det slektsinteresserte Norge. Man kan si hva man vil om NSF og dets tidsskrifter, men alle er i lengden tjent med at vi har organer som produserer kildebasert nybrottsarbeide. Deretter er videreformidling viktig for at nybrottsarbeider skal være relevante. Produktene bør helst så tidlig som mulig kunne nå flest mulig.

[Per Reidar Christiansen]

Innen slektsforskningen har det tradisjonelt vært et skille mellom de som produserer og de som konsumerer forskningsbasert stoff. Min oppfatning er at dette skillet har minsket de siste årene, i takt med mulighetene som har oppstått gjennom ulike fora på nettet. Det er blitt enkelt å opprette tematråder, besvare og stille spørsmål samt belyse problemstillinger ved å vise til kilder og litteratur.

Ved at terskelen for å publisere har blitt lavere, mener jeg at vi trygt kan snakke om en tredje gruppe i den slektshistoriske næringskjeden. Jeg tenker da på formidlerne, folk som besitter mange års akkumulert kunnskap om hvor i litteraturen personer og slekter er beskrevet. Uten formidlerne er produsentene i lengden lite verdt, i alle fall om vi tenker oss at mange av konsumentene ellers ikke ville funnet frem til det ferdige slektsproduktet.

 

Som produsent av slektshistoriske artikler mener jeg det er all grunn til å hylle formidlerne for den innsatsen de legger for dagen. Samtidig håper jeg flere vil bidra til å opplyse og spre forskningsbasert slektsstoff i fremtiden, i det minste frem til den dagen rubb og stubb er søkbart i en diger database.

Det at jeg her filosoferer over formidlerrollen, er altså et resultat av at jeg ikke lyktes med å videreformidle konklusjonene i en større artikkel til Fjære bygdebok. Med en krevende artikkel bak meg, var motivasjonen den gang ikke helt på topp til å sette himmel og jord i bevegelse bare for at akkurat min versjon skulle tas hensyn til. Akkurat den opplevelsen tror jeg mange forskere kan nikke gjenkjennende til.

 

Min oppfordring går derfor til kjennere av lødige slektshistoriske arbeider. Benytt sjansen når det passer, til å henvise til disse arbeidene. Sammen bør vi kunne bli dynamitt, om vi som produsenter, formidlere og konsumenter trekker i samme retning!

[Jarl B Haagensen]

Nå hadde Fjære historielag allerede i 2012 registrert din artikkel ( http://www.fjaerehistorielag.no/?artID=18&navB=1)  så det er bare synd at forfatterne av den nyeste Fjæreboka ikke rakk å registere dine opplysninger om Bringsvær-gårdene.  Jeg er eller helt sikker på at mange er med meg når jeg uttrykker stor takknemlighet for dine grundige arbeider om Agder-slekter (og håper at det kanskje kommer en fortsettelse på din artikkel om Mosby-gårdene og deres tilknytning til eiendommer i Greipstad og Søgne.)

 

Endret Mars 4, 2019 av Jarl B Haagensen

[Per Reidar Christiansen]

Takk for informasjonen, Jarl. Det viser at det var rikelig med tid til å nevne fremstillingen i Fjære bygdebok.

 

Vedlagte omriss av Bringsvær-ætten (foto fra NST bd 47, hefte 3–4, s 170) viser forskningsstatus per i dag. Merk at tavlen ikke gir en fullstendig oversikt over slektskretsen. Stian Gunnarsson er f.eks ikke tatt med, fordi han som frillesønn av stamfaren ikke var arvegjeng. Følgelig kan Stian og hans etterslekt holdes utenfor drøftingen av innløsningen av Sigrid Bjørnsdotters vurningsgods. Innløsningen som trolig fant sted mellom 1616 og 1624, viser at tre slektsgrener arvet hver sin tredjedel av noen eiendommer. I 2011-artikkelens drøfting av slektsforhold er det lagt stor vekt på betydningen av denne tredelingen.

 

 

[Otto Martin Christensen]

Digitalisering av kildemateriale har åpnet opp for nye genealogiske perspektiver og metoder. En hel-digital publiseringsløsning for NST ville kunne gjøre nye hefter fortløpende tilgjengelig for medlemmer, og dersom man ved lansering hadde bekjentgjort innholdet i heftene også her på Digitalarkivets brukerforum, kunne man samtidig sende interesserte lesere videre via en lenke hvor digitale utgaver av NST-heftene kunne kjøpes (dersom en slik praksis aksepteres av de ansvarlige for Digitalarkivet). Søkbare, digitale tekster er enklere å orientere seg i enn papirtekster: Man ville lettere kunne fange opp forhold som er relevante for den spesifikke tematikken man arbeider med, samtidig som man ville kunne sammenholde innholdet i NST-artiklene med primærkilder her på Digitalarkivet og andre søkbare sekundærkilder (bl.a. mengder av bygdebøker på nb.no). Dessuten ville man greit kunne finne tilbake til de tekststedene man har benyttet i sin etablering av slektslinjer når disse eventuelt har behov for rekonstruksjon.

 

Eldre årganger av NST (t.o.m. 1995-96) er allerede digitalisert i form av søkbare PDF-filer (mange takk til Lars Ove Wangensteen for dette arbeidet), mens nyere hefter må bestilles fra NSF i papirformat. Hvis man kunne fullføre digitaliseringen av eksisterende NST-hefter og samtidig legge om til en digital publiseringsplattform for nye hefter, tror jeg NST-artiklene i enda større grad ville kunne bli integrert i det genealogiske arbeidet som utføres av både interesserte amatører og bygdebokforfattere. De fleste av oss er amatører i den forstand at vi ikke tjener penger på vår interesse, inkludert alle som på frivillig basis tar på seg verv innenfor NSF og NST, og som utfører dette arbeidet med stor dedikasjon. Derfor er det ikke gjort i en håndvending å legge om til en ny publiseringspraksis, som vil kreve ressurser både i form av tid og penger. Men jeg ser ikke bort fra at man allerede har diskutert mulighetene for en hel-digital formidling av NST.

[Dag T. Hoelseth]

Man kan fange opp innholdet i NST via mange kanaler. NSF pleier vanligvis å fortelle om innholdet i nye utgaver av NST her på brukerforumet, i tillegg til hjemmesiden og Facebook. Artikkelen til Per Reidar Christensen kommer enkelt opp ved søk på Oria. Jeg tror NSF også åpner for kjøp av enkeltartikler i NST (pdf), men det får nåværende styre ev. selv gjøre rede for. Dessuten kunne man jo skrive en oppsummering av temaet/forskningsstatus (Bringsvær-ætten og Ommund Persson)  på Slektshistoriewiki.

 

Det var tilstrekkelig med tid for forfatteren av bygdeboka til å få med seg artikkelen. Det handler kanskje mer om dårlig forberedelser - en del av arbeidet med en bygdebok må da være å sette seg inn i forskningsstatus.

 

DTH

Endret Mars 4, 2019 av Dag T. Hoelseth

[Otto Martin Christensen]

1 minutt siden, Dag T. Hoelseth skrev:

Man kan fange opp innholdet i NST via mange kanaler. NSF pleier vanligvis å fortelle om innholdet i nye utgaver av NST her på brukerforumet, i tillegg til hjemmesiden og Facebook. Artikkelen til Per Reidar Christensen kommer enkelt opp ved søk på Oria. Jeg tror NSF også åpner for kjøp av enkeltartikler i NST (pdf), men det får nåværende styre ev, selv gjøre rede for.

 

Takk til Dag for supplerende informasjon.

[Helge Berntsen]

Per Reidar Christiansen fortjener all ære for sitt arbeid, ikke minst når det gjelder slekter i Agder, og problemstillingen han reiser er høyst relevant. Nå er det jo slik at NSF og deres publikasjoner har en veldig liten lesermasse i utgangspunktet, tilgjengelig for drøyt 1000 betalende medlemmer, og salgsinntektene til ikke-medlemmer er ubetydelige. Av de som leser en artikkel som den nevnte om Bringsvær-ætten, finner en knapt stor aktivitet for at det som er publisert "spres" til et større forum. Visst blir det kanskje henvist til artikkelen i relevante tråder i Debattforum, og i dette tilfellet også i NSFs eget Middelalderforum, men igjen er det et fåtall som får med seg de fakta som formidles. Det er urealistisk at disse fakta i neste omgang skal kunne lede til korreksjoner i allerede utgitte publikasjoner som bygdebøker etc., og like lite realistisk synes det å være at etablerte slektstrær i for eksempel Geni eller Ancestry skal ta til seg denne "skjulte" nye kunnskapen, og dermed eliminere fortsatt spredning av feilinformasjon via forum med langt større brukermasse enn NSFs medlemsmasse. Det som forundrer meg er at det som Otto Martin beskriver som "arbeid med stor dedikasjon på frivillig basis", alltid kobles med mangel på ressurser i form av tid og penger. NSF er en forening med en samlet inntektsside på knapt 600000 kroner, og stadig synkende egenkapital, og det sier seg selv at dette ikke gir grunnlag for stort annet enn det arbeidet som Otto Martin beskriver.

 

At Norges slektsforskere, både høyt kvalifiserte og amatører, lever i 10-år etter 10-år med denne situasjonen, synes å bero på at synet i NSF er at slik er det, og slik vil det forbli. Dette er samtidig en erkjennelse av at norsk slektsforskning og arbeid for å forbedre kildetilgang for flere ikke er en virksomhet som fortjener større støtte, verken fra interesserte private velgjørere, eller fra den norske almuen gjennom statskassen. Mens det pøses ut milliarder til enhver form for sport, kultur, eller forretnings idèer og kommersiell forskning, er altså forskning omkring vår fortid, vår historie, og våre slekter gjennom tidene, for lavt prioritert til å få en eneste krone. Dette tillegger jeg NSF stor del av skylden for, i og med at de eventuelle forsøk på å få slik støtte fra private eller det offentlige ikke har ført til stort annet enn hyggelige møter over en kopp kaffe, og lite annet. Med en stadig tommere kasse er det kanskje på tide å gjøre noe med dette, tilliten til NSF bør være utmerket når det gjelder bruken av slike midler, så vær så snill å eskalere aktiviteten av både artikler og kildemateriale mens de fleste av oss fremdeles er i live, og kan få glede av det.

 

Mvh

Helge Berntsen

 

 

[Dag T. Hoelseth]

#9. Dette blri et sidespor, så Per Reidar får ha meg unnskyldt, men jeg klarer ikke å begripe hvorfor NSF skal ha "en stor del av skylden" for avslåtte søknader på støtte. Helt hinsides kritikk!

 

DTH

[Otto Martin Christensen]

Jeg vil presisere at det overhodet ikke var min intensjon å skulle bidra til noen polemikk rundt NST/NSF. Som en novise i det genealogiske gebet (med knappe tre års fartstid som slektsnerd), kjenner jeg ikke til det etablerte slektsforskermiljøets indre liv, verken i NSF eller andre steder, og jeg har ingen bakgrunn for å kunne inneha sterke meninger om hvordan norsk slektsforskning skal organiseres. Jeg ville bare lufte et ønske om digital tilgjengelighet til nyere utgaver av NSF, som jeg har hatt stor glede og nytte av å lese.

Endret Mars 4, 2019 av Otto Martin Christensen

[Helge Berntsen]

47 minutes ago, Dag T. Hoelseth said:

#9. Dette blri et sidespor, så Per Reidar får ha meg unnskyldt, men jeg klarer ikke å begripe hvorfor NSF skal ha "en stor del av skylden" for avslåtte søknader på støtte. Helt hinsides kritikk!

 

DTH

 

Jeg anser NSF som den ledende organisasjon innen slektsforskning i Norge, og forventer da at de også er aktive på å bedre forskningens økonomiske grunnlag. Hvor mange søknader er det du henviser til, Dag ? Og når gjorde NSF sist et begrunnet utspill til medlemmer og andre private om at noe kunne gjøres, dersom det kunne skaffes øremerkede midler til et arbeid, som for eksempel scanning ? Hvorvidt dette er et sidespor til den opprinnelige problemstillingen får andre vurdere, men jeg noterer meg at de mange mulighetene Hoelseth henviser til når det gjelder å "fange opp" artikler i NST, alle tilhører NSF, d.v.s. de samme begrensninger som tidligere nevnt.

Endret Mars 4, 2019 av Helge Berntsen

[Dag T. Hoelseth]

#12. I den tiden jeg satt som styremedlem i NSF (2019 til 2015) sendte vi inn flere søknader om støtte til ulike prosjekter. Nærmere antall kan jeg ikke gjøre rede for her og nå. Det får ev, det sittende styret uttale seg om. Du bommer uansett på målet når du legger skylden på NSF.

 

DTH

[Helge Berntsen]

Jeg vil tro det ble gitt noe støtte til arbeidet omkring Eidsvoll-mennene og deres slekter ? Men ellers ? Burde ikke arbeidet til NSF "verdsettes" i det minste som en liten norsk fotballklubb når det gjelder midler, eller med en liten promille av norsk pressestøtte ? Hva begrunnes avslag med ?

 

[Per Reidar Christiansen]

Selv om jeg selv (fremdeles) spiller fotball på lag er jeg enig med Helge i at arbeidet til NSF burde verdsettes mer en mindre fotballklubb, både av det offentlige og næringslivet. Realiteten er at media ikke er særlig opptatt av våre mer innadvendte sysler. Mens en artist gjerne får mye oppmerksomhet om debutskiva, har jeg etter over 20 år som forsker og forfatter aldri blitt kontaktet av en journalist. Vi regnes nok ikke som særlig interessante mennesker, selv om det vi gjør kan være interessant nok i seg selv.

 

Like enig er jeg med Dag i at NSF ikke bør få pepper for avslåtte søknader. Søknadene kan være grundige og bra nok formulert, men det hjelper ikke dersom slektsforskning som disiplin blir uglesett av akademikerne som fordeler potten. Det er viktig at slektsforskere verner om NSF, ellers mister vi det eneste fagtidsskriftet vi har. Det hjelper ikke om vi da sitter igjen med en stor og innflytelsesrik forening (DiS-Norge) dersom forskning og nybrottsarbeider ikke lenger har en arena. 

 

 For øvrig mener jeg at den prinsippielle diskusjonen rundt NSF, digitalisering, økonomi og støtte bør tas et annet sted enn i denne tråden.

[Helge Berntsen]

Point taken, Per Reidar og Dag. Det som skjer det skjer, og det er synd at genealogi skal ansees som en innadvendt syssel som ikke har almen eller nasjonal interesse nok til å bli belønnet av statskassen ? Dessverre er der jo heller ikke mange blant oss som Lars Ove Wangensteen, som har gjort en betydelig innsats for å bedre på den digitale situasjonen, ikke minst for NSFs medlemmer. Mitt poeng er at både NSF og DIS Norge burde arbeide aktivt for å endre på de nevnte holdningene, noe bl.a. LAN-samlingene bidrar til. Jeg tror det er en langt større interesse for slektsforskning enn det Per Reidar dessverre har erfart, og det skulle ikke forundre meg om det finnes bedriftseiere og andre velgjørere som kunne tenke seg å sponse virksomhet både på prosjektbasis og på generell basis. Serien "Who do you think you are" hadde tross alt atskillig flere enn 1000 seere, noe næringslivet oppfattet. 

[Ivar Moe]

For å kaste litt bensin på bålet... inntil nå er det bare noen såvidt det røker litt av det...

 

For det første så kaller gud og hver mann seg slektsforsker, da blir det rimelig utvannet, og i tillegg så det er jo ikke akkurat en ny kreftmedisin man finner opp.

 

Hva er en slektforsker?  Er det slik at man oppretter en organisajon, og så blir alle medlemmene automatisk slektsforskere ? Eller skriver en bygdebok ? Hvor høyt er nivået ?  Kan enkelt personer som står utenfor en organisasjon bli akseptert som slektsforsker ?

 

Hele greia virker særdeles gammelmodigt og lite inkluderende. Dessuten "kryr" det av såkalte slektsorganisasjoner, noen tar tilogmed betalt for skriverier man kan finne gratis på nasjonalbibiliteket og andre steder.

 

Hvor blir det av artikler om en eller annen suspekt eller malerisk ane som pressen kunne tenkt seg å trykke, man kan jo ikke forvente at de skal pryde sidene sine med en husmannsslekt fra Valdres eller en dagarbeider fra Bergen etc som ingen i dette land har det minste intresse av bortsett fra "tjukke" slekta.

 

Her må det tenkes nytt. Gratis medlemskap, spennende, tragiske, opprivende historier som fenger den kommersielle virksomheten i tillegg til den folkelige sjela. I dag er det forfattere som trekker brokker fra gamle slekter inn i romanene sine som tjener penger, bli lest og får reklameinntekter fra hjemmesidene sine. Tragisk.

 

Og til slutt men ikke minst så må man ta imot nykommere på en ordentlig, real og ryddig måte. Noen og enhver burde lære seg å stige av hesten en gang i blandt.

 

Nå blir det sikkert mange sure oppstøt og fremstøt om å få slettet mitt innlegg igjen men det står nok sin prøve.

 

Mvh

Ivar

[Per Reidar Christiansen]

Registrerer at ingen har slettet ditt innlegg Ivar, så her brukte du nok altfor lite bensin 😂

 

Tja, hva er en slektsforsker? Bruken av ordet forsker vil i mange tilfeller være misvisende fordi vi forventer mer av en forsker, i alle fall innen rakett og medisin. På den andre siden har all selvstendig undersøkelse av slekt et visst element av forskning, ved at man må stille spørsmål og lete frem svar. Ordet slektsforsker er dessuten så innarbeidet at det ikke lar seg endre. Dersom en vil poengtere forskningselementet og den vitenskapelige måten å utrede slekt på, kan en heller bruke ord som genealogi om hjelpevitenskapen og genealog om utøveren.

 

Gratis medlemskap ville selvfølgelig være fint, forutsatt at det ikke går ut over foreningens liv og virke. Å leve på ren statsstøtte er en usikker vei å gå, da en er prisgitt skiftende politiske vinder. Dersom slektsforskning er landets største hobby, som noen hevder, da bør det være innen rekkevidde å opprettholde en sunn økonomi for foreningen. Nesten alle som driver med dette er godt voksne mennesker som har råd til å betale for et medlemskap eller på annen måte støtte foreningen. Dersom foreningen mot formodning en gang skulle komme inn i et økonomisk uføre, så synes jeg det er flaut for slektsforskermiljøet. Har selvsagt forståelse for at noen kan ha trange kår, men så gjerrige trenger de fleste av oss ikke være.

 

Når det er sagt, så finnes det måter å reise penger på. De fleste med bakgrunn fra idrettsmiljøer har jo erfart at kronerullinger av og til redder klubber fra konkurs. Her er det muligheter også for NSF, men det er langt fra sikkert at det er behov for en redningsaksjon. Det spørsmålet får heller besvares av folk tettere på foreningen.

 

En kan også tenke seg kronerullinger og sponsorer for å finansiere enkelte prosjekter, slik som digitalisering og indeksering. Vil for øvrig tro at tanken allerede er tenkt og drøftet. Til sist er det også et spørsmål om menneskelige ressurser, ved at det trengs mange frivillige til å organisere og drive arbeidskrevende prosjekter. Som innholdsprodusent vet jeg nok om det å grave seg ned i arbeid.

 

[Helge Berntsen]

Siden denne tankeutvekslingen foregår på Arkivverkets forum, med et langt større publikum enn det som finnes på NSFs forum, så kan vi jo håpe at noen velgjørere med ønske om at norsk slektsforskning skal kunne utvikle seg fremover i et raskere tempo, kan tenke over problemstillingen. Inklusive noen med tilknytning til Kulturdepartementet. Arbeidet med å gjøre kildemateriale digitalt tilgjengelig til glede og nytte for de som er opptatt av lokalhistorie og sin slektshistorie bør ikke være avhengig av kronerulling og enkeltpersoners dugnadsarbeid. Lov å håpe. Hører du, Trine Skei Grande ? 

 

Det var ille nok at Krigsseilerarkivet holdt på å gå i graven før bl.a. Samlerhuset tok et ansvar. Også her er det i dag "kronerulling" som hjelper til med å holde det i gang. Dette var imidlertid en sak som faktisk fikk velfortjent pressedekning, som førte til resultater.

 

"Til å opprette Krigsseilerregisteret fikk vi økonomisk støtte fra Samlerhuset Norge, i tillegg til bidrag via givere fra hele Norge. Etableringen av Norsk senter for krigsseilerhistorie ble muliggjort gjennom bevilgning fra Stortinget. I det videre arbeidet med å registrere krigsseilere må vi imidlertid klare oss på egenhånd økonomisk. Det går på alt fra drift og utvikling av nettsidene, til lønn av ansatte og kostnader knyttet til den frivillige virksomhet som foregår i regi av Arkivet freds- og menneskerettighetssenter."

 

[Jørn Middelborg]

On 3/3/2019 at 2:41 PM, Per Reidar Christiansen said:

 

Deretter kommer det store spørsmålet om hvilke fremstillinger som vinner frem i folks bevissthet. Problemet med å være innholdsprodusent av genealogiske arbeider er at det spiser tid og krefter. Når arbeidet endelig er gjort, har en ikke nødvendigvis lyst eller overskudd til å drive aktiv formidling av forskningsresultatene. Det føles dessuten litt påtrengende å skulle reklamere for eget arbeide.

 

Jeg er enig med PRC. 

 

Som ‘konsument’ sliter jeg og andre med at vi hele tiden må grave og lete for å finne forskningsresultater og ‘riktig’ informasjon. Og hele slektsforskningen lider av - etter min mening - at vi gjentar det som andre allerede har gjort. Det kan være riktige eller gale data, men det er en mengde bortkastet arbeid som gjentas siden andre allerede har gjort det. Hver mann sitt slektstre? Eller skal vi bygge et felles tre som alle bidrar til. Ikke tvil om hva jeg ønsker. Et slikt tre vil ha sine feil og mangler selvfølgelig, men DET KAN RETTES OPP. Og det er ikke vanskelig å rette det opp heller. Det blir gradvis bedre etter hvert. 

 

Det finnes heldigvis formidlere/eksperter som med glede bidrar til å hjelpe til, som bl.a. PRC. Men jeg har også sett - selv fra ledelsen i NSF - en arroganse og nedlatenhet som jeg absolutt vil være foruten. 

 

La oss jobbe og forske sammen og dele hva vi vet. Det vil absolutt være til fordel for norsk slektsforskning. 

 

 

[Helge Berntsen]

Undrer på om den nevnte ledelsen i NSF har noen synspunkter vedrørende denne debatten ?

[Rune Nedrud]

Jeg ser at "ledelsen i NSF" er utfordret til å delta i denne debatten. I denne omgang må jeg være kort, for jeg ute på reise. Det betyr selvsagt ikke at ikke andre i NSFs styre kan delta i ordvekslingen.

Det er mange spørsmål som stilles i debatten, og det er ikke rom for å besvare eller kommentere alle disse nå. Per Reidar stiller gode spørsmål i starten av debatten, og det er klart at enhver som skriver bygdebok burde sette seg inn i forskningsstatus. Det betyr at de i det minste burde sjekke de få fagtidsskrifter som finnes før de setter arbeidet i gang.

Når det gjelder økonomi er det uten tvil slik at Helge Berntsens (HB) spørsmål kunne diskuteres i lange innlegg og en egen debatt, men realiteten er at det ser ut til å være stor konsensus om at idrett er viktigere, og i de fleste situasjoner faller søknader om statlig støtte til jorden. For kort å kommentere på spørsmålet om ikke boken om "Eidsvollsmennene" fikk støtte, kan jeg røpe at vi sendte mange søknader i alle himmelretninger og oppnådde fattige 10.000 kroner til utgivelsen.

NST er også nevnt her selvsagt, og når HB hevder at det når omkring 1000 mennesker, så kan jeg i alle legge på 600 til. Dette er likevel en forsvinnende liten andel av de som bedriver denne hobbyen og det er ganske pussig at ikke flere ønsker å støtte opp om arbeidet NSF bedriver. Når vi ser at bygdebøkene heller ikke får med seg viktig nybrottsarbeid i slektsforskningen, er det tydelig for liten oppmerksomhet rundt utgivelsene. PRC sier at han "føler det påtrengende" å skulle reklamere for eget arbeid med publisering av viktig materiale, og det har jeg ingen problemer med å se. NSF forsøker å gjøre kjent det som publiseres både i NST og Genealogen, men vi må også se i øynene at NSF har begrenset med frivillige hender som bidrar og alt vi gjør er dugnadsbasert og ubetalt. De største utgiftene til foreningen er faktisk utgivelsene, og det er dermed til dette storparten av medlemskontingentene går.

En ting jeg ikke kan ta meg tid til å kommentere denne gangen er påstanden om at NSF skulle sitte med skylden for at ikke foreningen får mer økonomisk støtte. En kan selvsagt peke på at vi ikke kan på samme måte som for en OL-søknad betale millioner for å laget en velbegrunnet nok søknad og at vi ikke gjør god nok lobbyvirksomhet. Noe av dette kan igjen henge på mangelen på frivillige hender i NSF som er profesjonelle søknadsforfattere og har tid og lyst til å gjøre slikt arbeid. Regjeringen ser dessuten ikke ut til å sette kultur veldig høyt i forhold til idrett og arbeid med barn og ungdom.

 

Min brannfakkel inn i debatten får bli disse spørsmålene:

1. Hvorfor er arbeid med fortiden og med våre slekters historie så lite verdsatt?

2. Hvorfor ser ikke slektsforskere sin anledning til å støtte opp om arbeidet rundt de som bruker måneder på å skrive artikler om viktige ( og mindre viktige) slekter ved å betale en liten medlemskontingent hvert år. Det er vel knapt prisen for å gå på en fotballkamp?

3. Må foreninger som driver med slektsforskning "slå seg sammen med" store kommersielle selskaper som f.eks. MyHeritage for å finansiere dette viktige arbeidet? Når må vi gi opp å være selvstendige?

 

Dette får være mitt bidrag inn i debatten enn så lenge.

Vennlig hilsen formannen i NSF, Rune Nedrud

 

 

[Helge Berntsen]

Det ga svar på mange spørsmål, Rune. For å illustrere at kunst også prioriteres, langt foran slektsforskning, tar jeg med hvorfor Mia Habib får 11 millioner i statsstøtte for sine forestillinger. Det kunne ha monnet godt i slektsforskningskassa, og det alene burde være argument nok til at søknader fra NSF får mer oppmerksomhet ved neste korsvei.

 

Sløseriombudsmannen

November 6, 2018 ·

Kunstner Mia Habib får 11,2 millioner skattekroner i statsstøtte fordelt over de neste fire årene. Her et utdrag fra en av forestillingene som imponerte juryen.

Det dere ser her er en videreføring av hennes forrige forestilling "a couple dance" som også handlet om å gni seg mot gulvet, toppløs [1].

Senere stod hun også bak forestillingen "a song to.." som handlet om..... å gni seg mot gulvet, men denne gangen helt naken.

Året etter kom hennes banebrytende forestilling "Gjallarhorn" som handlet om å gni seg mot gulvet....denne gangen MED klær, men nå inkludert skriking 🙂

Jeg får håpe at Mia ikke er altfor misfornøyd med at hun fikk 1,1 millioner skattekroner mindre hun mente hun burde få. Enjoy!

Link til tildelingen her: https://www.kulturradet.no/…/basisfinansiering-…/tildelinger

1: https://www.youtube.com/watch?v=nhtGASgNc8w
2: https://www.miahabib.com/?portfolio=a-song-to-3
3: https://www.miahabib.com/?portfolio=gjallarhorn

[Terje Hatvik]

 - Hadde hun i det minste gnidd og knødd seg inntil noe av slektshistorisk relevans og ditto lokalhistorisk interesse. Akk ja ...

[Per Reidar Christiansen]

Takk til Rune for synspunkter og presiseringer fra NSFs side. At tilgangen til offentlig støtte i praksis er stengt, reflekterer muligens et generelt syn om at slektsforskning har liten betydning. Og sammenliknet med helse, infrastruktur og større samfunnsspørsmål er det jo isolert sett riktig, men i forhold til idrett, kunst og andre sider av kulturlivet virker det å være et misforhold i fordeling av offentlig støtte i forhold til antall utøvere.

 

Bildet blir dog noe lysere om vi ser på bevilgninger til Digitalarkivet og de andre arkivinstitusjonene som forvalter vår skriftlig nedfelte fortidsarv. Takket være disse bevilgningene har vi i løpet av et tiår fått kjapp og gratis tilgang til de fleste viktige kilder. Det er altså blitt betydelig lettere for oss å utøve denne lidenskapen.

 

Av brannfaklene Rune kaster innpå, klarer jeg ikke la være å reflektere over punkt 2, om hvorfor slektsforskere ikke tar ansvar for å støtte opp om sitt eget fagtidsskrift ved å betale en liten årlig medlemskontigent? Er slektsforskere generelt av sparsommelig natur, er det produktet (NST) som virker for avgrenset og avansert, føles det galt å være medlem av NSF for de mange som allerede er medlemmer i DiS-Norge eller er det den gamle forestillingen om NSF som en Oslo-basert forening som gjør det vanskelig å øke medlemsmassen?

 

Det er mye en kan diskutere ifbm. NSFs rolle innen forskning og forskningsformidling, men ut fra antall visninger i denne tråden virker det ikke som om budskapet når så mange. På tide med egen tematråd?